Far våknet tidlig av litt vondt i skuldrene i teltet på Nøtterøy familiecamping, men kikket bare rundt seg på to sovende unger, rettet litt på liggeunderlaget til hu minste, som hadde akt av både underlag og pute i løpet av natta, og dormet videre.
Ordentlig morgen ble det ikke før ved halv ni tiden, da far dro opp glidelåsen på teltet og steg ut i sommerens andre ferieuke.
Jentene var flinke og tok en morgendusj, mens far dekket til frokost, og lagde seg en morgenkaffe.
Familien Bakken i bobilen rett ovenfor var ferdig med frokost, og klar for krabbefiske - så vi kastet i oss litt mat, og slang oss med bort til seilbåthavna for å prøve lykken.
Iris og Evelin fikk også prøve, og Iris dro opp to krabber på sluk med blåskjell. Stor underholdning, og ungene var klar i sin tale: i dag måtte de kjøpe hver sin krabbestang.
Familien Bakken skulle videre på tur i dag, men Sigrid, Iris og Evelin, samt fedrene, rakk et lite formiddagsbad i det forfriskende saltvannet. Hakket kjøligere enn i går kveld, men fortsatt deilig - og faktisk mer behagelig under vann enn over vann i den svale, litt friske sommerbrisen.
Trio de Tandsether tørket de saltvåte kroppene ved teltet, skiftet til sommerantrekk, og satte oss i Mondeoen i retning Tønsberg. Far har faktisk aldri vært i den byen; ei heller ungene. I utgangspunktet hadde jeg tenkt Vikingmuseet, men på en så fin sommerdag tenkte jeg det nok ville vært bedre med en liten snartur i sentrum for å kikke, en matbit, kanskje litt shopping - på jakt etter krabbestenger.
Vi prøvde å finne parkering nære sentrum med hjelp av GPSen, men endte opp rundt i et boligfelt. Far skrudde resolutt av ekstern satelitthjelp, og satte sin lit til gammeldagse skilt og orienteringsarven fra n' Emil.
Vi kom etter hvert rett på Centrum parkeringshus, der vi parkerte bilen og labbet ut i turistfylte gater.
Tønsberg yret av liv i andre sommeren med Korona, men det var aldri særlig trengsel. Byen kunne by på noen spennende butikker.
Først var vi innom Gledeshuset, som overhode ikke bød på noe av det navnet kanskje kunne hentyde. Den gamle damen bak disken kunne imidlertid skilte med gamle spill helt fra C64 og frem til og med gårsdagens spillkonsoller - gamle tegneserier, actionfigurer, brettspill og en mengde Japan-import. Stor stas for både far og ungene, men vi vandret ut igjen tomhendte. C64-spillene hadde hun hjemme, og ikke i butikken, men vi fikk visittkortet hvis vi ville besøke nettsiden, som visst nok var midlertidig ute av drift - men hun kunne nås på telefon - og de reparerte gjerne gamle C64-kassettspillere og -joysticker om ønskelig!
Rett nede i smuget for spillbutikken fant vi en liten, trang bruktbutikk, med en innehaver som snytt ut i fra en Sigve Endresen-dokumentar.
Her var organisering og struktur fremmedord, og vi måtte snirkle oss gjennom ganger og små rom for å komme oss igjennom hele butikken. Hadde man hatt flere timer og vært uten uinteresserte, sultne unger, så kunne man nok sikkert funnet en og annen skatt blant alt skrotet.
Etter rotingen inne i en mørk bruktbutikk, så var ungene hypp på noe lunsj, men først måtte far innom Apollon bar og vinyl for å se. Et konsept han selv hadde en våt drøm om helt siden 20-årene: en kombinert kafe/bar og musikkhandel. Stedet var dessverre så godt som folketomt, men konseptet varmet fars hjerte.
Jentene så med tindrende øyne bort mot McDonalds, men far var ikke særlig hypp på slikt når vi først var på et sted med et titalls bedre alternativer, og ikke minst alternativer vi ikke har hjemme.
Vi ruslet en tur ned til den famøse bryggen, men der var det både dyrt og fullt av folk - så det utgikk med høye kneløft.
Vi fikk i stedet for mat med oss en spennende seanse, da en av broene delte seg i to, og reiste seg i været, for at en seilbåt skulle kunne passere med den høye masta si.
Vi ruslet opp igjen mot torvet, og svingte inn på en tilsynela vaskekte meksikansk restaurant. Los Hermanos.
Ungene hadde lyst på Nachos begge to, så jeg bestilte to porsjoner, og satset på leftovers.
Da maten kom på bordet, så viste det seg at en enkel porsjon til 125 kroner kunne mettet en hel familie - så vi måtte overmakten med våre to porsjoner, og måtte dessverre forlate halvparten uspist. Man lærer vel så lenge man lever.
Neste prosjekt før tilbaketuren til campingen var å kjøpe krabbestenger. Jentene hadde spottet en Extra Leker-butikk rett ved Kilden kino og bowling rett utenfor byen i retning Åsgårdstrand, og vi sneglet oss dit i ettermiddagsrushet.
Der åpenbarte det seg tidenes største lekebutikk. Vel, kanskje kun tangert av fjorårets butikk, i samme kjede, i Haugesund.
Her fikk feriepengene fra bestemor bein å gå på, og jammen hadde de ikke krabbestenger i til 30 kroner stykket også.
Den største fangsten for begge var sitt første møte med eget skytevåpen. Av den i utgangspunktet harmløse sorten, sett i lys av fars oppvekst med skumle ertepistoler.
To stykk Nerf -geværer ble med ut igjen, til ungenes store fornøyelse. Nå var de klare for neste treff med guttene på Rjukan, som introduserte dem for Nerf-verdenen i helga som var.
For å utligne litt, så kjøpte Evelin seg også en Barbie-brud, som hun la sin elsk på. Tydeligvis satte det spor å få prøvelåne konas brudeslør.
Da vi kom hjem igjen til campingen, så var det satt opp to telt rett bak bilen vår. Litt i tetteste laget, syntes far - men ikke så mye å gjøre med.
Vi skiftet om igjen til bading, men ungene ville først prøve lykken som krabbefiskere. Med to krabbestenger og ei flunkende ny bøtte, så satte vi nok en gang kurs mot seilbåthavna.
Etter en treg start, så ble det plutselig napp på napp - og krabbe etter krabbe ble dratt opp etter klypene. Klype fanger klype. Evelin fikk 8 i forskjellige størrelser, mens Iris til slutt endre på 6. Trolig var flere av krabbene fisket opp mer enn en gang, for disse fristet ikke på primusen til kvelds, så ungene slapp de humant ut igjen for hver gang de hadde fått prøvekrabbet den trange, røde plastbøtta.
Ved 18-tida ble dagens krabbefiske erklært over, og vi ruslet bort til svabergene for et kveldsbad i den lave sommersola. En tur innom campingkiosken for en is, og en kaffe på far, var obligatorisk, før kroppene våre igjen ble svøpt i saltvann.
Det var fortsatt bra med folk langs svabergene, men vi fant oss en liten krok med god avstand til nærmeste nabo. Far holdt for det mest stand på land, siden både telefoner, kortholdere og nøkler også var med oss bort. Da var det ikke særlig fristende å slippe basen vår av syne, selv om det helt sikkert hadde gått bra. Sånn er det å være skrudd sammen litt what if!
Etter hvert som det ble litt færre folk på svabergene, så dristet også far sjøl seg uti for et kveldsmat i saltvannet.
Kvelden ble avsluttet med kveldsmat camping style foran teltet, og litt snop i anledning sommerferien. Vi fikk også snakket litt med Lena på telefon alle sammen. Savnet etter resten av flokken er høyst gjeldende både her og der!
I morgen skal vi pakke leir og forflytte oss videre på vår reise, etter to fine dager på Nøtterøy.