Finland på langs, sommeren 2018

Dag 1: Gjøvik - Norrtälje

Klokka 05.30 ringte alarmen i dag tidlig, og selv om jeg ikke er av den morgenkvikke typen så tidlig, så spratt jeg opp som Mr.Bean, spant ned trappa, løp gjennom dusjen og pakket siste rest i UFen. Endelig avreise!

Rett før klokka seks var jeg på landeveien, på vei mot Gjøvik for å plukke opp Estragon. En liten svipptur innom innlandets beste selvbetjeningshøytrykksvask på Biri ble det tid til, og nå var alt duket for den store transportetappen på dag 1 - en 8 timers ferd østover mot Norrtälje, der vi hadde forhåndsbestilt husrom for natten, en tjue minutters kjøretur fra fergeleiet på Kappelskär.

Estragon stod klar og ventet da jeg ankom Kopperud, og etter å ha fått lempet inn alle sakene sine bar det ut på den 8-timers turen østover.

Ingen av oss hadde spist frokost, men vi ble enige om å prøve å komme oss til Sverige før første stopp. Turen holdt på å ende allerede i Romedal, der et rådyr plutselig pilte over veien foran oss. Heldigvis hadde Vladimir øynene på veien og fikk bremset det japanske fartsvidunderet i tide til at både vi og rådyret kunne fortsatte dagen.

Turen til grensa gikk bra uten særlig med trafikk, og med tullprat, dokumentering, testing av diverse utstyr og litt musikkspilling, så var vi plutselig i. Charlottenberg før vi hadde fått sukk for oss.

Der ble det frokost på Circle K og full tank diesel til skyhøy pris, mens vi ventet på at Dollar Store skulle åpne.

Dollar Store er en fantastisk morsom butikk med mye skrot, en del nyttig og lave priser. Vi lot Sverige-effektene ligge, men bar med oss oppvaskbalje, klessnor, showet gel og myggmiddel ut igjen. Med baguetten fra Circle K på plass i magen bar det ut på veien igjen i retning Arvika.

Arvika, Karlstad og Ørebro ble passert etter tur, mens Vladimir og Estragon moret seg videre med mye tullprat og god musikk. Vi glemte helt lunsj, så da klokka nærmet seg 15 anså vi det som best å gå rett på middag om ikke så lenge.

Vi svingte innom Västerås, en flott by med ca 150k innbyggere. Der stoppet vi ved byens idrettsanlegg og tok ishallen og den forholdsvis nye fotballstadionen i øyesyn. Flott anlegg som er klar for idrett på øverste nivå. Nå har byen Sveriges beste bandylag gjennom tidene, men fotballaget er fortsatt bare på nivå 3 - med infrastruktur som hadde glidd rett inn i Allsvenskan. 

Vi tok en svarv nedom sentrum på jakt etter et sted å raste, men i et litt uoversiktlig downtown bar det fort ut av sentrum igjen, i retning E18 videre østover.

I gårsdagens dagsaviser skrev en kvinnelig psykiater, Kristin Lie Romm, en kronikk om menns nytteverdig og glede av gutteturer. Nå er både Estragon og Vladimir lykkelige som single, men hvis man i tillegg til kvinner også tar med barn i regnskapet - så er det klart at det gjør godt for sjelen å få halvannen ukes ferietur alene med enten seg selv eller gode venner. I fjor hadde jeg min reise til Nord-Norge alene, som gjorde godt på alle tenkelige måter. Hvert år har vi i kameratgjengen en fast guttetur andre helga i august. Da pakker mellom 5 og 12 kompiser sekken, og tar turen til Fjorda for ei helg med padling, øl, poker, teltliv og tullprat. Uvesentlig for mange sikkert, men for alle oss som har vært på denne gutteturen fast i 15 år - så er det ingen tvil om at den gjør godt, både for oss single, som jo får mye tid til oss selv som det er, men ikke minst for de som er godt gift og i samboerskap.

Begge parter i forhold har godt av å gjøre ting for seg selv og gjerne sammen med sine venner. Gutteturer er noe spesielt, og artikkelforfatter Romm hyllet også mannen for dette. En del jentegjenger er også flinke til slikt, og det er særs viktig at den andre parten ser nytten av å sende partneren på enten jente- eller guttetur. Det renser opp. Lader batterier. Kanskje mer enn noe annet. Så får det så være at det på slike turer ofte går i en sjargong som også er forbeholdt nettopp sånne turer. 

I vår gjeng har vi beholdt og vedlikeholdt den barnslige, tullete og til tider langt over kanten-humoren som jeg tror mange, spesielt karer, kjenner seg igjen i. Hvorfor skal alt være så seriøst, spør barn seg ofte. Voksne er så alt for dårlige selv til å gi litt f, slippe ned skuldrene, tulle og fjase. Leke. Ikke bare med sine egne barn, men med andre voksne. Hvorfor skal ikke 40-åringer kunne leke, prate tull og være som barn. Rister du litt på hodet nå, så utfordrer jeg deg: prøv det, da vel! Alle trenger en ventil. En ventil til livets realiteter. Til hverdagene. Til dagliglivet. For noen er kanskje ventilen å trene til Birken. De finner glede i det, men jeg nekter å tro noe annet enn at helga med gutta på vei til Birken ikke bare handler om sykkelturen over fjellet.

Ja, i møte med mine gode, gamle venner på gutteturer, enten på Fjorda en hel gjeng eller med bare Estragon til Finland, så nyter vi av å kunne tillate oss å være 14 år i hodet igjen. Det handler ikke så mye om kanoen. Kanskje ikke så mye om å besøke Rovaniemi. Det handler om å få lov til å være uhøytidelig. Få lov til å legge på for kjentfolk. Det er karer flinkere til enn kvinner, skriver artikkelforfatteren. Jeg håper det ikke er sant, for jeg håper også dere jenter og damer også lar sjansen by seg når dere får kastet ut mennene for ei helg eller ei uke. Det fortjener dere også!

Det handler for Vladimir og Estragon om å kunne tillate seg å le lenge og godt av noe så banalt, plumpt og barnslig som et slikt Kinderegg av en bakpart, som vi lå bak på vei ut fra Västerås sentrum:

Vi kom oss tilslutt ut igjen på E18. Europaveiene er flotte og effektive, bevare meg vel, men særdeles lite spennende. Vi bestemte oss derfor for å svinge av hovedveien før Enköping, og sirklet oss i stedet gjennom det vakre kulturlandskapet i Uppsala län på vei videre øst mot målet Norrtälje.

Vi nærmet oss destinasjonen for kvelden, og ble enig om å drøye middag til etter at vi fikk sjekket inn på hotellet. Da kunne vi begge ta oss en kald øl til maten et eller annet sted nede i sentrum. Et stopp innom ICA Rimbo midt utpå bygda ga oss vann i munnen: for et utvalg i en kolonialforretning! Et øyeblikk følte vi oss som turister i fra et lukket kommunist-regime, som var ute i den store, vide verden for første gang (jada, vi har bra utvalg i noen assorterte kolonialforretninger, vi også).

Ti minutter senere parkerte vi utenfor Sure Hotel Norrtälje, pakket sammen det mest vesentlige og gikk for å sjekke inn. «Det er middags-buffe klokka 18.30, vi bjuder på», sa jenta bak skranken.

Totningen var ikke vonde å be, og så sitt snitt til å spare seg en tohundrelapp hver. Det gikk på bekostning av ølen, men kaffe til desserten var beholdning mer enn god nok - og begge var i grunn happy for å kunne finne hotellsenga litt over klokka 19 på kvelden, etter en tidlig morgen og en lang dag i en varm bil. Snakk om party-løver! Buffeten var forøvrig ikke av det mest ekstravagante slaget, med ris og pølsegryte som eneste varme innhold. Så buffet og buffet, Fru Blom...

I morgen skal vi opp tidlig for å rekke ferga fra Kappelskär til Nådendal, så gamlingene Vladimir og Estragon tar tidlig kvelden med glede og god samvittighet. God natt!

Dag 2: Kappelskär - Porras

Vladimir sovnet som en dupp rett etter klokka ni onsdag kveld, mens Estragon var ivrig opptatt med å skrive sitt første blogginnlegg noen sinne i nabosenga.

Bitt av basillen kastet han seg ut i bloggsirkuset med liv og lyst, og lå svanger med «Estragons hjørne». Rett før midnatt våknet Vladimir igjen, og Estragon lå i samme posisjon med fingrene på telefonen som da Vladimir sovnet noen timer tidligere.

Sommervarmen var intens på rommet, og siden Estragon var lys våken, så våknet også Vladimir til. Estragon fortalte livlig om sine refleksjoner som var nedtegnet i den digitale notatblokka på telefonen, men at han også hadde stusset på en lyd som minnet om kollisjon eller en eksplosjon.

Hadde Mazda’n gått i lufta ute på parkeringplassen? Ikke nok med at Vladimir hadde glemt igjen videokameraet åpentlyst i setet, så stod to bokser med kokeapparatgass beleilig til i solsteiken bak i bilen også. Vladimir trodde først at tyskerne kom, men etter å ha hørt Estragon fortelle om smellet, så kastet han på seg sko, shorts og ei t-skjorte, og vandret ut i sommernatta for å sjekke status.

Og der ute på parkeringsplassen lå det japanske bildeler, boxershortser og rester av gassflasker spredd utover... nei, da... Mazda’n stod svart, blek, men helt intakt på på samme plass som vi hadde parkert den. Kameraet lå i setet. Hvem har interesse av å bryte seg inn i en bil for å stjele et DV-kamera i 2018? Ingen utenfor hotellet i Norrtälje i alle fall.

Vel inne igjen på rommet kjørte Estragon høytlesningen fra sine notater, Vladimir lastet ned Photoshop og lagde logo, og «Estragons hjørne» kom til verden. En velskapt liten spalte med en tilfreds og oppglødd, nybakt pappa fra Kopperud og en minst like entusiastisk og nå også lys våken gudfar fra Sivesindhøgda. Spalten ble publisert, og vi kunne endelig prøve å få litt mer søvn.

05.30 ringte vekkerklokka og Vladimir spratt opp og kastet seg i dusjen. Estragon dro seg til nærmere halv sju før han, som nybakt blogger med stjerner i øya, også forsvant inn på badet for en dusj, før vi stavret oss ned for utsjekk og en kjapp frokost.

Ett minutt etter skjema startet vi Mazda’n, koblet til alt av kameraer, ladere og GPS, og kjørte en rundt rundt på parkeringsplassen før vi fant utgangen. Kappelskär neste!

Hvem er så denne Estragon tenker kanskje dere som ikke kjenner ham? I februar var Estragon en vernepleier fra Presteseter på tur til York, men nå har ingen ringere enn navnebroren til poeten bak «Dråpen henger der - ikke» tatt bo i Vladimirs kompanjong.

Ikke bare er han en av mine nærmeste og beste venner fra mitt miljø, men vi er - enten vi hadde villet eller ikke - også knyttet sammen av arv. Det nærmeste jeg kommer en bror, og det nærmeste Estragon kommer en bror. Teknisk sett søskenbarn. Jeg, Vladimir, som eneste guttebarn av min far, og Estragon som eneste barn av min fars søster. Søskenbarn. Fettere. Ælle har et syskjenbånn på Gjøvik, sang Prøysen. I alle år har det innebærer en ubetinget sannhet for meg. Født et halvt år etter meg, så er han også mitt eneste søskenbarn som er nær meg i alder. Vice versa.

Fra vi var små var vi ganske mye i sammen, så mye man kunne være som søskenbarn som bodde på to vidt forskjellige steder. Ikke daglig. Jeg er vokste opp på bygda, og var den rurale, mens Estragon var den urbane, som helt siden han ble kjørt hjem fra fødestua på Gjøvik har vært etablert på Kopperud, en av røverforstedene på Gjøvik. Det var alltid litt skummelt å dra på besøk til Skausnaret, der det florerte av unger og spennende ting for en som var vant til Sivesindhøgdas vidåpne åkre.

Like fullt var det sikkert ditto kjedelig for ham å besøke oss i ingenmannsland på Toten. For å prøve å utligne dette, så fant jeg fra ung alder alltid på en del ting som jeg trodde bygutter kunne være spennende.

Som da jeg dro med Estragon ned i kjelleren på Tandum, fant et brett med tabletter gjemt innerst i en skuff med pilkeutstyr, og serverte Estragon i den tro at det var fluortabletter. Vi var ikke før i trappa på tur opp igjen fra kjelleren før han kastet opp så det skyllet.

Tanta mi, altså hans mor, ble helt fra seg, og det samme ble min mor. Hva fedrene gjorde husker jeg ikke, og minuttene etter gikk litt i svart - men før vi visste ordet av det var vi på tur til en landsbylege som bodde ved Aas kirka for å sjekke ut hva Estragon hadde fått i seg. Tabletter, hadde vel vi fått frem. Fluortablett. I kjelleren? Nei, det var intet sted å gjemme fluortabletter.

Først flere år senere, og etter min fars død i 1993, så kom endelig sannheten frem for oss «unga». Jeg hadde funnet min fars hemmelige depot av antidepressiva.

Tabletter som selv min mor, min fars gode hustru, ikke ante at eksisterte i huset, og ikke visste at min far hadde. Dette hadde vel kommet for en dag når jeg sov eller var borte, for jeg husker ikke at episoden ble snakket om av noen etter at det hadde skjedd.

Nå, som voksne, drar vi ofte opp igjen den historien. Hvorfor hadde min far disse tablettene?

I følge mora mi så ble hadde han blitt sjalu på at hu danset med en annen mann på en fest for elgjegere med følge på Håkonshallen en tid før hendelsen. Han hadde vel vært hos en doktor og fått utskrevet tablettene, men om det var den fulle og hele sannheten er jeg nok ikke hundre prosent sikker på den dag i dag - og antageligvis ikke mor mi heller, selv om jeg har spurt.

Jeg husker ikke hva som eksakt skjedde da vi besøkte legen heller, men Estragon var ikke i noen fare og alt gikk bra. Den store hendelsen i kjølvannet av den episoden ble nok samtalen som mine foreldre da måtte ha hatt utenfor mitt nærvær. Da fattern måtte legge kortene på bordet og fortelle kona si om tablettene han hadde gjemt i kjelleren.

Vi var ganske forskjellige som guttunger, slik man gjerne blir av å vokse opp i to ulike miljøer. Jeg løp barbeint rundt på Sivesindhøgda gjennom store deler av oppveksten, men da jeg under et besøk på Kopperud kastet sko og sokker da vi spilte fotball på gressbanen utenfor Kopperud-skolen, så fikk jeg rimelig klar beskjed fra tante Else om at det ikke gikk an! Der kunne det være sprøytespisser og alt mulig farlig som jeg kunne tråkke på. Som den bygdegutten jeg var visste jeg vel ikke hva ei sprøyte var en gang.

Siden dro vi på sommerferie til Borås i sammen i barndommen, lekte cowboy- og indianere bak huset til familien Jahr i Skausnaret og skjøt på hverandre mot hoderegionen med ertepistoler. Så da vi ble ungdom gled vi nok fra hverandre.

Heldigvis havnet vi også i samme miljø, uavhengig av at vi var i slekt, da vi var rundt 18-19 år - og min kameratgjeng smeltet sammen med hans kameratgjeng fra Kopperud. Siden midten av 90-tallet omtrent ble vår felles nye kameratgjeng etablert, og siden har det vært oss. Stammen i det som er Fjorda-gjengen, som i 15 år har vært på årlige gutteturer, som jeg skrev om i går. Fotball, fest, musikk og mye annen moro.

Siden den gang har vi holdt sammen, uavhengig av slektsbåndet. Ekstra spesielt er det jo at vi også er i slekt, og siden ingen av oss lengre har søsken, så har også våre respektive unger vokst opp med å kalle hverandre for «onkel» i mangelen på ekte onkler på vår side av familien.

Jeg setter umåtelig stor pris på Estragon, og ingenting gleder meg mer enn å ta fatt på denne reisen sammen med ham. Det at jeg har fått lurt ham utpå blogg- og SoMe-galleien er da også bare en bonus, og skrekkelig moro!

«Maten er inkudert, kjør inn på bane 36», sa den brunhårete skjønnheten i billettluka da vi viste frem den digitale billetten for Finnlines overfart til Nådendal, eller Naantali på moderspråget, bedre kjent som hjemstedet til Tove Janssons pussige, hvite figurerer - en salgs freaky krysning mellom våre gamle, skumle reparatører Pompel og Pilt, og de vaggete ubestemmelige Teletubbiene.

Som kun én av to personbiler, fikk vi kjøre opp på åpent dekk, med beskjed om å rygge bilen på plass i ei lomme ved siden av påkjøringsrampa. 

Vi tok med oss det aller nødvendigste til en 9 timers dagsoverfart, låste bilen og labbet i vei inn på dekk 8 og rom 826. A room with a view, støpsler til å lade opp glovarme telefoner og køyesenger som skreddersydd for de to ferierende bloggerne fra Vestoppland med to netters underskudd på søvn. Her kunne vi både slappe av og skrive så det imaginære blekket fløt.

To gratis måltider ombord var inkludert, så vi troppet opp like før kl 11 finsk tid for å få med oss litt vassen pommes frites og litt intetsigende grateng, skulder ved skulder sammen med yrkessjåfører fra Karelien, Russland og Baltikum.

En tur innom taxfree-butikken ble det også, der Vladimir, på Estragons anbefaling - selv om han nok ikke vil vedgå det selv - kjøpte ei flaske Koskenkorva Valhalla urtebrennevin. Du slipper ikke unna den, Estragon. Bare vent! I tillegg bunkret Vladimir opp et par CDer med finske slagere for landeveien.

Finnlines-ferga var i bedre stand enn fryktet. Vi slapp til og med å bli satt i arbeid med å pikke rust på dekk, og kunne nye livet på lugaren mens den finske skjærgården gled forbi utenfor kahytten.

Estragon nøt utsikten mens han pillet seg i skjegget i lettere frustrasjon over at noen av de grå ansiktshårene hadde krøllet seg. Til alle dere med en skaper i magen (nei, dere får meg ikke til å si gründer), her skal dere få et tips av meg gratis: Rettetang for skjegg! Ansiktshår-genene kommer ikke fra Tandsether-siden, for å si det slik. Vladimir kan spare skjegg et helt liv uten å få annet enn dun og noen illekløende fjoner over dobbelthaken, mens Estragon får helskjegg etter ei helg på kanotur.

Med en viss misunnelse lå jeg i underkøya og strøk meg over den glatte dobbelthaken, mens ferga putret videre mot Åland.

Vi passet på å få med oss utsikten til Åland, øya med sitt eget flagg og et middels godt fotballag i finsk første divisjon. Noen biler kjørte av, mens andre kjørte på.

Halv seks lokal tid åpnet middagsbuffeten på Finnfellow, som ferga så flott het, uten at vi måtte bære hverken brorskapsringer eller gjennom opptaksprøver for å komme på. Andre buffeten på like mange dager. Det var slettes ikke noe å skrive hjem om, ei heller i en useriøs blogg som dette. Og dette stod vi i kø for! Det skal bli godt å dra frem kokeapparatet et eller annet sted i Finland i morgen kveld.

Ved sju-tiden lokal tid la ferga til land i Mummitrollenes rike, og som siste farkost av samtidlige kjørte vi ikke ut på finsk jord før nærmere åtte. Vi hadde ikke annet enn en tentativ plan, men den ble i tradisjon tro skrotet allerede da vi ventet på at alle lastebilene skulle tømme båten først.

Nora, den nye stemmen vi hadde installert på GPSen ble kommandert til å sette Villmannsstrand som destinasjon. Navnet var eneste grunn. Det stod ut på kartet i fete fonter med glødende skygge da vi leste bilkartet, som Vladimir hadde kjøpt på eBay brevsendt fra Tyskland. Skjønt helt den eneste grunnen var det egentlig ikke, for planen var også tentativt å sette snuten mot Karelien. Kanskje vi kunne komme så langt øst at vi så inn til Russland!

Vi fant fort ut at det ville bli for kjedelig å følge E18 rett øst mot Helsinki, så vi la inn noen via-punkter som førte oss inn på vei nr 10 (riksvei?) midt gjennom ingenting. Skog, åkre og gårder. Akkurat som i Norge. Vel, ikke så kupert da. Som Sverige. Snorrette flåer så langt øye kunne se, lengre enn Flisa-flåa til og med.

Et lite stopp på Neste for å fylle diesel endte med at jeg ble lost in translation, men navigerte seg fint inn med å prebetale 20 Euro, og få fylt fattige 16 liter før det var stopp. Kvitteringen kom ut på grunn av at jeg trykket på den andre knappen der det ikke stod «info» etter at tankingen var gjort.

Gråværet kom sigende, selv om gradene viste akseptable 18 røde, og med regndråpene som trommet lett mot ruta, slo pessimismen til Estragon, nedarvet i farsgenerasjoner, inn. Dette hadde han ikke trua på. Skal vedde på vi ikke er på en campingplass klokka ni, var konklusjonen. Vladimir lovde kvart over senest.

Vi fortsatte innover i retning Forssa, der Vladimir hadde fått med seg at det gikk travløp i morgen klokka seks. Det hjalp ikke, siden vi passerte det lille stedet en dag for tidlig, og gjennom duskregnet begynte vi å se etter skilter til en campingplass. Kykkø leirin-et-eller-annet dukket opp på et skilt langs veien, men vi måtte ha gått glipp av avkjøringen. Estragon var dypt inne i Snapchat, et medium han for et par dager siden nesten ikke visste at eksisterte. Nå var det fullt kjør! Bloggingen derimot, funderte Estragon på om han skulle gi seg med på topp. Det er ikke sikkert det blir flere innlegg fra meg nå, påstod han. Vladimir tiet. Han kjente lusa på gangen.

Skiltingen var ikke helt som hjemme langs de finske landeveiene. Ikke bare fordi språket var annerledes, men på grunn av at skiltene som kom før en avkjøring ikke ble gjengitt i selve avkjøringen. Derfor tuktet vi bare videre i retning Hämenlinna. Estragon dro seg ut av Snapchat-bobla og tok jobben med å lete etter en campingplass via Google, da GPSen ikke fant noen før om 164 kilometer.

Så sannelig. Estragon hadde full kontroll. Han så seg ut Venesilta, som lå litt utenfor allfar vei ved en av de tusen innsjøene - i retning Porras (beklager, men knis!).

Vi rullet inn på den lille campingplassen akkurat i samme øyeblikk som den finske sommeransatte jenta var i ferd med å låse for kvelden. Kvart over ni!

Vi skrev oss inn, prøvde kommunisere på engelsk uten hell, ble avvist da vi prøvde å kjøpe øl, betalte 15 Euro og fikk kjøre inn på teltområdet. Det var en og annen campingvogn med halvfulle, metalldiggende finske 50-åringer, en haug med tomme hytter og en velkomstkomite bestående av x-antall mygg. 

Vladimir kastet Quechea-teltet i været og vipps var leiren oppe. Vi dynket oss godt med myggspray, og helte opp et glass Valhalla urtebrennevin for å feire første touchdown på finsk mark.

Slitne etter et par netter med lite søvn, ble det umiddelbart etter hostesaftshotten en tur ned på sanitæranlegget, forbi den finske rednecks-campen, for å pusse tenner og eventuelle andre kroppsdeler som trengte å bli pusset.

Vel tilbake i teltet krøp begge to ned i hver sin sovepose, knugende på hver sin telefon med historier å fortelle, blåe i fjeset.

Luktet det ikke sure sokker, promp og myggolje i teltet utenfor Porras denne torsdagskvelden, så luktet det i alle fall sagflis. Digital sagflis.

Og det vekker som kjent en ekte sirkushest. Estragon var allerede godt i gang med notatene til sitt nye hjørne, dag 3, kun et par halvtimer siden han selvsikkert utbasunerte at hans siste innlegg kanskje var kommet.

Sitrende etter å legge frem sine friske notater så snart Vladimir fikk lagt ut dette innlegget. I morgen er det bare å skjerpe leselysten igjen, folkens - det kommer mer!

Det er med som med oss bloggere som med rust. Ikke sant, Neil? Rust never sleeps!

Før vi vet ordet av det som har vi vel kastet bort nok en natt med potensiell søvn i bytte mot jakten på det perfekte blogginnlegget.

Dag 3: Tammela - Lappeenranta (Villmanstrand)

Tammela! Ikke viste seg campingplassen å være i Porras allikevel! Det var nok bare fantasien som spilte oss et puss. Tammela var visst korrekt både i følge GPS og kart, så da sier vi vel det. Det var ytterligere noen kilometer igjen til Porras.

Både Vladimir og Estragon var i løpet av natta våkne i noen minutter hver på skift, viste det seg, da vi sammenlignet vondter og søvnkvalitet etter at begge slo opp gluggene på likt like etter klokka åtte.

Vi er tydeligvis ikke unge lenger når samtaleemnene plutselig dreier inn på temaer som kretser rundt slike ting. Barnslig, hevder kanskje en del, men jeg har hørt langt flere eldre snakke om sin egen avføring enn jeg for eksempel har hørt mine barn snakke om det. Bæsj, ja visst, bæsj er morsomt når man er 4 år, men ikke sin egen. Den fascinasjonen begynner når taksameteret bikker, og potion-baren er nærmere game over enn start.

Avføringen var bra, konkluderte begge med etter en visitt på sanitæranlegget. Vladimir kastet seg i dusjen først, og stod og tørket seg da en finne i 50-åra med rød genser kom inn og begynte å skulle prate. Sorry I’m norwegian, prøvde jeg meg på. Det funker visst for å prelle av de fleste finnene som vil nakenprate på fellesarealer, men dette eksemplaret begynte å spørre etter hvor. Lillehammer, svarte jeg, hvorpå Pekka bare svarte Ååååslo! - snudde seg, og gikk.

Vi tømte teltet og pakket ned leiren på rekordtid; pop-telt er og blir genialt! I samme øyeblikk som Quechua 2 seconds var på vei ned igjen i huset sitt, så åpnet himmelen seg. Det var forøvrig både regnskurer og sterk vind i løpet av natta, men, til tross for Vladimirs skepsis, stod teltet med alle pluggene inntakt da vi våknet - vel, minus en.

Estragon forsvant i dusjen, mens Vladimir koblet til alle duppedingser til 12-voltsgrenen, studerte litt kart og kjørte ned til dusjanlegget for å spare tid, og prøve å lokke ut igjen Estragon, som jeg regnet med stod i ivrig passiar med de lokale i fellesdusjen.

I dag skulle vi fortsette østover, og ikke langt etter klokka ti var vi på veien igjen. Vi kjørte videre mot Hämenlinna i gråvær. Vel fremme i byen, der Formel 1-sjåfør Kimmi Raikonen i sin tid giftet seg, og Swindon en gang på tidlig 90-tallet lå på treningsleir, fant vi ut at det var på tide med frokost. Klokka hadde bikket 11.30 da vi duret inn på nok en buffet-restaurant, etter at Estragon først hadde vært innom minibanken, som en av våre trofaste lesere, du vet hvem du er, hadde satt opp.

Dette var dog i en litt annen klasse enn på båten, og Estragon smilte fra øret til øret da han smakte på kaffen. Åh denne var god, utbroderte han, mens han speidet ivrig mot den mørke skjønnheten bak disken. Jeg var ikke helt overbevist at han snakket om kaffen, all den tid han plutselig begynte å snakke overdrevent varmt om finske metallband.

Etter å ha spist oss mette på gresk salat, innbakte kyllingklubber og falafel, så bar det ut igjen på den finske landeveien i retning Lahtis. Byen mest kjent for sin hoppbakke, og ikke minst gamle svevere som Toni Nieminen og Janne Ahonen - for ikke å glemme Finlands største fotballstjerne gjennom tidende, sjølveste Jari Litmanen.

Etter å ha kjørt rett forbi hopptårnet vi skimtet på venstre side av 12’ern, så måtte vi ta et par omveier og u-svinger innom både et kattesjukehus og en trampolinepark, før vi etter god hjelp fra den faktiske adressa på TomTomen endelig ble sendt på rett vei til idrettskomplekset. Der lå de på rekke og rad, som tenner i en sauekjeft; ishallen til hockeylaget Pelicans, fotballstadionen til FC Lahti, og selve rosinen i fårepølsa, hoppbakken(e). Storbakken lå badet i sola, som akkurat hadde stukket frem bak skylaget. Bakken som mang en nordmann har hoppet ned, og der Vinstras store sønn i 1998 tangerte bakkerekorden på 130 meter, antageligvis med et jamnsides nedslag.

På sletta var det plassert et full size svømmebasseng, som et finsk Besserudtjern, der badeglade unger koste seg.

Nå var det bare å få parkert Mazda’n, men hva faen var det der maset om parkeringsskiver som møtte oss på hvert bidige skilt inne på parkeringsplassen. Vi kjørte en svarv ekstra rundt området uten å finne noen åpenbare plasser som kunne se ut som de pushet parkeringsskiver, så Vladimir tok saken i egne hender og tegnet opp en provisorisk variant, og plantet den i dashbordet.

Vladimir vandret ut på utsiktspunktet mellom bakken og fotballstadion, og knipset noen obligatoriske bilder. Estragon, noe skeptisk til Vladimirs egenproduserte psrkeringsskive, henvendte seg både på den ene og den andre plassen der han så folk i sving, for å forhøre seg om det var ei vaskekte, finsk parkeringsskive å oppdrive.

Antageligvis var han egentlig bare ute etter å se om han kunne finne noen flere finske damer som lignet på metalvokalister. 5 Euro skulle hu ene ha for ei skive, og ikke var a mørk en gang. Estragon snøftet i nesa, takker høflig nei, og spaserte ut igjen.

Vladimir hadde fått en idé om å kombinere denne turistfella med å jakte en geocache. Der Estragon jaktet kvinnfolk, var Vladimir mer opptatt av å jakte gjennomsiktige plastikkbokser med loggbøker og reisevenner (!). Vladimir forsvant, med telefonen som GPS, oppover et bløtt villniss, mens Estragon stod og filmet seansen mens han humret godt i skjegget. Det gikk som det måtte gå; ingen geocache ble funnet, og Vladimir basket rundt i skråningen som ei dritings fjellgeit.

Vi vendte snuten tilbake til bilen, tastet inn Villmanstrand på GPSe, og la på vei videre østover mot Karelien - Finlands østligste utpost. Der hadde vi en løs plan om å finne et sted der vi kunne få med oss kvartfinalene i fotball-VM, som begynte henholdsvis 17 og 21 lokal tid.

Skog, skog og atter skog. Det var ikke mye annet å se enn skog, uforståelige skilter og en og annen provisorisk bod som solgte finsk jordbær på veien videre østover.

Estragon har gjennom Finland hatt en mørk visjon om at vi en eller gang langs veien skulle få et heller ublidt møte med et skur, og rett etter vi passerte Kouvola gikk troll i ord. Vel, ikke et skur da, men ei skur. Tidenes regnskur fosset ned fra den mørkegrå himmelen, og Mazda-viskerne gikk på full speed uten å ta unna halvparten. Motorsyklister hadde stoppet under brupartier langs veien, men vi kostet bare på, på lykke og fromme - vi hadde noen kvartfinaler å rekke. Estimert ankomsttid i Villmanstrand, eller Lappeenranta, som byen heter på finsk, var fire lokal tid - med en time til å finne et etablissement der vi kunne se fotball på fjernsyn.

Estragon ble satt på jobben i passasjersetet med å gjøre litt research, mellom egen blogging og fortsatte fantasier om mørkhårede, finske metalldamer. Han peilet seg inn på TripAdvisor-appen på telefonen til Vladimir, men holdt på å gå ut av sitt gode skinn da han skulle prøve å finne oversikt over puber i den Syd-Karelske byen, som lå ved bredden av (Stor)Saimen - Finlands største innsjø med et flateinnhold på rundt 12 ganger Mjøsa, og med over 13,000 øyer. Kjeften gikk og glosen kom løpende på bånd, før han tilslutt ga opp hele greia. Kanskje var det fordi han omtrent gjorde i buksa at han ikke fant frem, for like etter måtte vi gjøre et par avkjøringer for at Estragon skulle få gjort sitt fornødne. På første lomma stod det to finske soldater og røykte, så vi måtte kaste oss ut på hovedveien igjen, men på neste stoppested langs veien skjøt han endelig blink - heldigvis uten at det var strøm i gjerdet.

Mens Estragon pisset, så søkte Vladimir opp «Villmanstrand+sportsbar» på Google, fant adressen til sportsbaren Birru, og la inn koordinaten. Nå bar det straka vegen til kvartfinale nr 1!

Vi kjørte rett på, parkerte i ei sidegate og entret puben/restauranten, som var en helproff sportsbar - med bilder av byens stoltheter; basket-, hockey- og bandylagene, tapetsert på veggen. Estragon kjøpte seg ei bøtte Hooegarden, mens Vladimir prøvde å finne overnatting i nærheten. For at begge skulle få tatt seg litt godt drikke til kampene, så kunne det vært fint å klinke til med en overnatting passe sentralt.

Scandic 400 meter oppi gata skiltet med to-mannsrom og frokost for 1200 kroner, og delt på to kastet vi oss på tilbudet. Vladimir stakk ut for å spørre om parkering og tilgjengelighet, fikk booket rommet og flyttet bilen til hotellets takparkering, og var tilbake på Birra i det den argentinske dommeren med vasskjemt hår blåste i gang kampen mellom Uruguay og Frankrike.

Stedet hadde fylt seg opp med fotballfans, og vi hadde plasserte oss på en av kinoradene foran storskjermen. Tross maning på Uruguay endte kampen med 2-0 seier til Frankrike, men mer stas enn selve kampen, som også såklart ble kommentert på uforståelig finsk, var det å kunne leske strupen med en deilig Crowmoor Cider på fat.

Etter kampen sjekket vi inn og bar inn litt utstyr, før vi forsvant ut igjen, nydusjede og med god oppførsel, for å få oss litt fast føde før kamp nr 2.

Vi endte tilbake på Birra, som også kjørte matservering, bestilte oss en Karhu pilsner hver og en SaiPa-burger med ælt, oppkalt etter byens ishockeylag og store sportsstolthet SaiPa.

Lokalet ble igjen fylt til randen innen kampen begynte, og denne gangen hadde vi tatt orkesterplassen bakerst i lokalet; bås 24. 

Flesteparten virket å heie på Belgia, så også Vladimir og Estragon - så jubelen stod i taket da de tidlig tok ledelsen etter et Fernandinho-selvmål. Vi bestilte oss nok en Crowmoor og så De Bruyne øke til 2-0 på et nydelig langskudd. Estragon fikk ikke med seg annet enn reprisen, for blogglivet rev ham et øyeblikk vekk fra den store skjermen og inn på den lille. 

For Brasil hjalp det hverken med Jesus eller Marcelo (Haugen) denne kvelden i Edens hage. Hazard, altså. 

Litt kok ble det på slutten da Brasil reduserte, men Belgia holdt inn og sikret seg semifinalebilletten. 

Vi fikk også gleden av å få besøk kvarteret før slutt ved bordet vårt, av ingen ringere enn den gamle fotball-legenden Roger Milla, som kunne fortelle at han nå bodde i Lappaaranta, kunne bare litt engelsk og også heiet på Belgia - selv om han jublet som besatt da Brasil reduserte. 

Hva Roger hadde gjort siden 1994, da han vel sist ble sett i USA, fikk vi ikke spurt ham om, men av det lille vi kjente av hans ellers så trivelige nærvær, hadde det nok også gått omtrent 24 år siden forrige gang han hadde hatt nærkontakt med en vaskeklut. Men vi skuer ikke hunden på hårene! Han var hyggelig og grei, lukta tatt i betraktning, så vi ønsket ham en god kveld videre og vandret ut i den pulserende gågata.

Lapparaanta virket som en særdeles trivelig by, og folk flokket seg på og rundt de mange restaurantene som lå mellom sportspuben og hotellet.

Vladimir og Estragon hadde imidlertid ikke tid til å bli med videre på festen. De hadde en jobb å gjøre på sengekanten (!), og det kommer jo en dag i morgen også - så de vendte snuten rett hjemover mot rom 207 på Scandic Lappaaranta - og så seg aldri tilbake.

Dag 4: Lappaaranta - Tuusniemi

Hva skal man si? Egentlig er det kanskje best å holde kjeft, og la det som skjer i Finland bli i Finland.

Nå som jeg sitter og drikker Fizz eplecider i duskregnet utafor teltet på en campingplass i Tuusniemi, med myggen kretsene rundt, blir i grunn ord fattige. Den finske myggen leverer varene, og en helvetes kjøter står å gneldrer rett bakenfor teltet. Nei, ikke Estragon. Han sitter i stolen vis a vis og drikker Fizz, mens han også knatrer på telefonen sin.

Hvor skal vi begynne?

Vel. Dagen begynte i Lappaaranta da klokka til Estragon ringte rundt åtte. En deilig natt i gode senger kunne gjerne vart enda lengre, men vi hadde en ny etappe foran oss. Derfor måtte vi bryte oss opp og komme oss ned til frokost. 

En velholdt frokostbuffet ble inntatt, før vi sjekket ut, sjekket ut det lokale bondens marked, fant bilen, og dro.

Ut igjen på landeveien. Bilen plystret urovekkende, og skrekkscenarioer med ødelagt registerreim passerte i revy gjennom pannelappen til både den ene og den andre.

Vi hadde en ting uoppgjort før vi kostet ut av byen: nemlig byens severdighet numero uno, det gigantiske sandslottet nede ved havna. Er spektakulært stykke kunst i sand. Fint å se på for voksne, men spesielt tilrettelagt for barn - som også kunne bygge egne sandslottet, samt kjøre et utvalg av karuseller som også fantes på området.

Etter noen bilder var det ut igjen av byen i retning Joensuu. Dagens tentative plan var å kjøre langs russergrensa nordover, innom Joensuu og videre til Kuopio.

Det var lite variasjon i landskapet. Skog, skog og atter skog. Vi tuktet nordover mens furutoppene gled forbi. Ved et punkt var vi så nær russergrensa at vi kunne se inn på den russiske siden, men selv om Vladimir hadde fablet om å svinge av mot Russland bare for å se grenseovergangen, så fikk Estragon ham vekk i fra det.

Vi passerte både skilter på russisk, skilter til Svetogorsk og St Petersburg og en finsk grensepatrulje på vår ferd nordover.

Da vi nærmet oss Joensuu, så vi skilting mot Kitee. Byen der Estragons våte drøm, vokalistdama i Nightwish, var fra. Etter litt research i passasjersetet fant han også ut av resten av bandet - minus én - også var fra denne østlige småbyen, med rundt 10,000 innbyggere. Saken var klar! Vi måtte innom. TripAdvisor kunne i tillegg melde om et eget museum i byen der Nightwish var tilgodesett med en egen avdeling.

Da vi ankom småbyen, en avstikker på ca 6 km fra hovedveien nordover, kjørte vi en runde rundt i sentrum, før vi endelig så noe som lignet på et museum. Vi parkerte utenfor rådhuset, betalte 3 Euro og ruslet inn i det gamle huset.

Museet inneholdt et potpurri av hva småbyen hadde bydd på gjennom flere generasjoner; alt i fra krigshistorie, arts and crafts, en egen avdeling med hjemmebrentsapparater, gammelt landbruksutstyr, og ikke minst Nightwish-avdelingen, som ga Estragon stjerner i øya.

Etter er kvarters studering følte vi oss forsynt, signerte gjesteboka og ruslet opp i byen for å kjøpe oss en kaffe.

En ordinær kafeteria fantes ikke etter det vi kunne se, så det ble en tur innom Alko i stedet - Finlands regulerte vinmonopol. Estragon bare kikket på utvalget, mens Vladimir kom ut igjen med både gin og hvitvin. Prisene var ikke mye billigere enn i Norge, men siden vi tross alt hadde igjen over ei uke på vegen - så kunne det være greit å ha litt å spandere bort til lokalbefolkningen hvor enn vi skulle havn. Akkurat slik den hvite mann hadde med seg gaver til indianerne. Forskjellen er at vi ikke vil gjøre skade de lokale; her er de allerede godt trent på alkohol.

Vi dro derfor videre mot Joensuu, med planer om å stoppe for en kaffe langs veien. Vi hadde kjørt forbi en rekke vegkroer før Kitee, men nå var det selvsagt stopp. Derfor fikk det bare vente.

Vladimir så sitt snitt til å taste inn den lokale stadionen på GPSen. Ikke nok med at han synes det er gøy å se på stadioner, men han hadde fått et stalltips fra sin gode nabo om at byens fotballag, JIPPO, hadde hjemmekamp klokka 15 lokal tid.

På stadion var det et ellevilt liv, men da vi parkerte og ruslet bort, så viste det seg at hele områder var rigget for agility-konkurranser. Det var bikkjer så langt øyet kunne se. Dette kunne da virkelig ikke stemme. Om et kvarter skulle det jo være kamp.

Det viste seg, etter en kikk på Internett, at JIPPO spilte på kunstgressbanen 400 meter bak hovedstadion, så vi ruslet dit. Estragon ganske motvillig, siden dette ikke var noe han hadde sett for seg som interessant.

Området sydet av forskjellige idrettsfasiliteter: egen stadion, klatrepark, hockeystadion, en gedigen stadion vi ikke skjønte hva var til, sandvolleyballbaner, tennisbaner og en golfhall (!).

Etter en tur på en provisorisk utedass langs gangstien fikk Estragon lagt frem hvor lite aktuelt det var for ham å skulle betale 8 Euro for å se på finsk tredjedivisjon. Som tur var for alle parter , så fantes det en gratishaugen bak det ene målet. Der satt det allerede noen gniere, så vi ruslet opp og tok plass på benkene. Lagene entret banen, men Estragon var demonstrativt mer interessert i å se på de som spilte tennis på andre siden av haugen.

Hjemmefansen var vel noen hundre i antall, mens bortefansen MyPa hadde tatt med seg tre karer, som stod oppå en høyde ved siden av det ene cornerflagget.

Da bortelaget tok ledelsen på en flott heading, så feiret de med å løpe ned til dødlinja og juble. Dette falt ikke i god jord hos en JIPPO-vakt, som gikk bort til dem, snakket litt - og så rett og slett dro opp et sperrebånd så de ikke skulle få gått så langt innpå. Vi humret litt av situasjonen. Vi, ja, for Estragon hadde snudd seg og fulgte nå med ivrig på matchen. 

Vi dro igjen rett før pause på stillingen 0-1, siden vi ville finne et sted i byen som viste kvartfinalen Sverige mot England.

Løsningen lå bare en fem-ti minutter unna. Sportsbaren Jet Set skulle vise kampen, bare F1-kvalliken kom i mål.

Klientellet så ut som de alle var klansmedlemmer (les: Vålerenga-fans), mens de to ferierende nordmennene satt og målte de opp på alle mulige måter. Her var hipsteren i snekkerbukse med piercings og trailer-caps, her var hverdagsfylliken med fett hår, semsket skinnjakke og en møkkete bag på ryggen, her var den glattkjemte F1-supporteren som drakk Karjala og heiet på Ferrari og da vel mest finske Raikkunen. Her var alle mulige andre typer som vi kunne forvente å finne på en sånn plass.

Etter kampen slo det oss at vi ikke hadde spist siden frokost. Estragon var heller ikke noe hypp på å se mer fotball på dette stedet, så vi hentet bilen og dro videre mot vest igjen - og Kuopio.

Sulten begynte å gnage Vladimir, mens Estragon hadde funnet en gammel ostebrick å tygge på. Outokumpu 3 stod det på et skilt. Der må det være noe, tenkte Vladimir. Vi kjørte innover i skogen, kom til en liten, trivelig by - men klarte ikke bestemme oss for om vi skulle gå inn på pizzeriaen.

Vladimir kjørte på lykke og fromme forbi sentrum og forbi en flott, gammel mine, før han hadde tenkt å kjøre en runde for å komme tilbake i hovedgata. Det endte med et kvarters rundtur på smale veier innover i skogen. Som et Finlands West-Virginia, med noen spredte hus med defekte amerikanere utenfor og gluggene foran vinduene igjen. Banjoen spilte i bakhodet, men heldigvis, etter en del kilometers roting kom vi endelig ut igjen på allfar vei. Like sultne som før vi svingte av i utgangspunktet.

Etter er kort dostopp langs veien begynte vi å innse at vi ikke rakk kampen som begynte 21, og det ville være flaks om vi også fikk oss noe mat før Kuopio. Estragon begynte også å tvile på om vi i det hele tatt fikk overnatting. Vi ender opp med å sove i bilen i natt. Det er jeg sikker på!

Så åpenbarte det seg plutselig foran oss. Skiltene med både campingtelt-symbol og kniv & gaffel. Vi svingte av til venstre og stoppet utenfor campingplassen. Da vi kom ut veltet lyden av live finsk dansemusikk mot oss, og vi skjønte straks at her var det lørdagsdans! Noen vakter stod og tok betaling, men vi gikk bare rett forbi. Estragon spaserte tilbake til bilen for å hente snusen sin, mens Estragon entret restauranten ved siden av. I tillegg til å være et litt slitent utested med uteservering, så var det også campingens resepsjon. Jeg snakket med ei hyggelig, søt jente som kunne overraskende godt engelsk, og innen Estragon kom etter hadde jeg bestilt både teltovernatting til 12 Euro, og kartlagt at vi kunne kjøpe grillmat ute i en bod, ta det med inn - og få se landskampen der. Perfekt!

Vi kjørte inn på plassen, fant et fint sted og satte opp teltet, som fortsatt var litt fuktig etter den våte morgenen på dag 3, i en fei.

Vi ruslet deretter tilbake, kjøpte oss en solid grilltallerken til 10 Euro, og gikk inn igjen i lokalet for å se på kamp og spise.

Stedet, der ingen andre enn de som jobbet der hadde vært for kun noen få minutter siden, sydet plutselig av liv. Ikke av et hvilket som helst liv heller. Det var live karaoke, og lokalbefolkningen var ivrige etter å lire ut seg finske schlagere, mens vi satt på et bord i midten, spiste sen middag og så fotball. Vel, prøvde å se. Vladimir tok seg selv å kikke mer på folket enn på skjermen. Jeg elsker å se på folk. Lage historier om dem i hodet. Her var det mye forskjellig, og den ene var allerede fullere enn den andre. Det var flest eldre par, men også noen på vår alder, og ei stakkars jente i 20-årene.

Selv om alle var sørpe, pære dritings, så var alle bare blide og fornøyde. Ingen yppet seg på hverandre eller satte øynene i de to fremmede midt i rommet. Raust og flott. Det er jo sånn det skal være. Særlig inkluderende i form av å ta kontakt med fremmede er heller ikke de, så da måtte vi nøye oss med å på - selv om vi i noen svake øyeblikk funderte på å skrive oss opp på artistlisten. Heldigvis reddet vi oss selv ved at utvalget kun var på finsk!

Etter noen timers sosialantropologisk studering, så vant Kroatia straffekonken, og vi ruslet sammen med myggen tilbake til teltet. Et kort forsøk på å drikke en boksecider utenfor teltet mislyktes fullstendig. Cideren var vondt, og myggen alt for påtrengende. Det ble derfor tannpuss og teltliv i stedet, og ikke minst blogging fra dagens etappe. Ja, dette. Klokka 02.10 på natta, til lyden av et knippe fulle finsker som bakser i en båt ute på innsjøen her, og hører på gammel heavyrock.

Lite visste vi i dag tidlig at dagen skulle bringe både hundeshow, tredjedivisjonsfotball og finsk karaoke. Selv om veiene er kjedelige og monotone, så leverer Finland på alle andre punkter!

Kittos - og god natt!

Dag 5: Tuusniemi - Kuivaniemi

Etter gårsdagens polkakaraokeopplevelse på Hoja Hoja dansebar i Tussniemi, så var det naturlig nok ingen bevegelse i teltet før ved 10-tida. I grunn veldig deilig å kunne nyte litt voksen-ferie ved å kunne sove lengre enn vanlig, mens ungene mine har sitt livs ferie sammen med mammaen sin og besteforeldre på Gran Canaria. De koser seg heldigvis minst like mye som meg i følge rapportene.

Etter en rask dusj på campingens meget spartanske sanitæranlegg, reiv vi leir og kom oss ut igjen på vegen - akkompagnert av stadig flere lyder fra Mazda’n. Eller var alt i mitt hodet? Frykten for at bilen ikke skulle holde hele ferieturen blir sterkere for hver dag, og for hver nye eller forsterkede lyd.

Ikke hadde vi frokost, så vi ble enig om å kjøre innom en butikk og kjøpe brødmat, for så å finne en rasteplass. Vladimir trengte frokost snart for å bevare fokus og rasjonalitet, mens Estragon fint kan gå en dag på kun snus. Vladimir burde også prøve å duse ned bruken av leddsetninger og komma.

Vel. Før vi fant en butikk var vi i utkanten av storbyen Kuopio. Vi svingte innom Lidl og Motonet. Der kjøpte Vladimir ei flaske dieselrens, mens Estragon investerte 50 euro i en blåtann-høyttaler. Musikken i bilen var nok ikke bra nok for ham, og 50 euro er heller ingenting for en som nettopp har fått innvilget halvannen million på vegne av Fagskolen Innlandet. Penger som kommer godt med når Estragon skal utvide hi-fi parken sin.

Maten vi kjøpte på Lidl skulle vi nyte oppe ved hoppbakken. Vi fikk øye på den over åskammen på vei inn mot sentrum, men GPSen på telefonen til Estragon sendte oss i en helt annen retning. Plutselig var vi inne i sentrum, og ulydene fra bilen og magen til Vladimir førte til at sjåføren både ble irritert og stresset. Her var det bare å skrote planene om hoppbakken, og komme seg ut av byen fort som svint. Igjen følte jeg meg som far min, da han snudde i Trondheim for snart 30 år siden fordi trafikkbildet ble for voldsomt for en som kun var vant til å kjøre tur/retur Bøverbru og Raufoss. 

Jeg snudde bilen og programmerte GPSen videre til Rovaniemi via Oulu, og på etter et par nesten kollisjoner med en bil og ei vettskremt dame på sykkel, så var vi endelig på landeveien igjen. Endelig skog på begge sider av veien! Mye bedre enn å ligge i en tofelts i en hundretusen-by, a gitt!

Frokosten ble det fortsatt ikke noe avkastning på. Ingen rasteplasser i sikte, og klokka dro seg mot tre. Vi går rett på lunsj, huiet Vladimir mens vi kostet videre vestover mellom tretoppene. 

Vi svingte inn på ei vegkro som var full av folk. Et godt tegn. Vladimir kastet over lunsjbuffeten, mens Estragon svelget skuffelsen over at vi ikke skulle spise rundstykkene vi kjøpte på Lidl, og kjøpte seg en pizzabit. 

Finland viste seg fra sin beste side værmessig, og blå himmel åpenbarte seg. Vladimir fikk rasjonaliteten tilbake, og supplerte med en finsk salmiakk-is. Estragon gikk for polkagrissmak, men kastet isen i den gamle potetgullposen sin etter et par sutt. Finsk is var dårlige greier! 

Etter lunsj bar det ut på hovedveien mot Oulu, men etter noen kilometer ville GPSen at vi skulle svinge av på en mindre vei innover skogen. Skulle Estragons visjoner om skuret endelig manifistere seg for oss?

Vladimir valgte å stole på a Nora, og det bar innover i skogen, mens Estragon fikk et særs skeptisk drag over ansiktet og begynte å rote rundt på Google Maps for å sjekke om dette faktisk var noe å satse på. 

Vi lot tvilen komme tiltalte tilgode. Vel, Estragon hadde ikke noe valg. Han truet med å reise tilbake til Kuopio å ta flyet hjem, men da vi etter 8 mil endelig kom ut igjen av skogsveien, satt han fortsatt i passasjersetet. Vladimir klarte fortsatt ikke å moderere seg i forhold til bruken av komma og leddsetninger. Beklager.

Oulu hadde lenge vært en drøm for Estragon, men Vladimir hadde fått nok av byer med et innbyggertall over 70 (tusen), så vi fartet videre på E75 nordover mot Kemi.

Klokka dro seg mot halv sju, og Estragon hadde funnet ut at det lå en campingplass rett borti høgget. Vi svingte inn, og en flott plass nede ved Bottenviken åpenbarte seg.

Vi satte opp teltet, rigget til stoler og kjøpte oss en 8-pk sterkøl på campingplassen. Ølsalg på søndager er visst innafor her. I tillegg solgte han øl som du normalt sett kun får på polet, selv i Finland. Vladimir og Estragon var nær himmelen.

Vi dro frem utstyret vårt. Kjøkkenutstyret, altså. Assorterte finske pølser, makkara, og ris - inspirert av de faste middagsritualene til Team Bachstad. Middagen ble nytt sammen med Sandels og Valhalla. Livet er helt allright for livets glade gutter!

Etter maten koste vi oss videre med godt drikke, god musikk fra bluetooth høyttaleren til Estragon og å sitte å fable om våre campingnaboer: et par fra Russland i et lite telt, og en tysk, klassisk gitarist med langt år som satt i bagasjen på bilen sin og klimpret på gitaren, akkompagnert av musikken og stemma til Estragon, som økte med et par desibel for hver nye øl og slurk Valhalla som ble konsumert, og øya ble smalere og smalere.

Dagen ble så klart ikke så innholdsrik som gårdagens polkakaraokeseanse, men vi fylte dagen med artige opplevelser og mye latter. Karene på balkongen i Muppet Show. Gutta på tur. Team Tandvold.

I morgen bærer det videre mot Rovaniemi; en snaut to timers biltur - og derfor flere muligheter til avstikkere enn i dag. Hvis Estragon da fortsatt er her når jeg våkner, og ikke har tatt taxi hjem, blitt satt i et skur eller blitt med ei finsk metalldame hjem.

To be continued...

Dag 6: Kuivaniemi - Pello

Ikke før Vladimir hadde postet gårsdagens reisebrev, så fikk Estragon øyekontakt med den gitarspillende tyskeren som satt i bagasjerommet på sin blåmetallic-fargede Renault og signaliserte at hos oss var det finsk urtebrennevin å få. Tyskeren lyste opp, og stakk to fingre i været, forsvant inn i bilen, hentet ut noen tyske pils, tok gitarkrakken under armen, og ruslet bort til Camp Tandvold.

Gleden var gjensidig, og vi begynte med en gang å snakke om hvor vi var fra, hva vi gjorde til vanlig, hvor vi hadde vært, og hvor vi skulle. Leddsetningene vil fortsatt ingen ende ta.

Det viste seg at Michael, som han het, var på vei fra Magdeburg, der han bodde, og nordover via Danmark, Sverige og Finland. Målet for turen var tredelt. Først skulle han holde privat gitarkurs både i Rovaniemi og i Tromsø, deretter plukke opp den 20 år yngre kjæresten i Alta. Hun skulle ta flyet fra Tyskland til Alta, og så skulle de kose seg sammen i bagasjerommet hele veien hjem til Magdeburg.

Latteren runget da han hørte at Estragon hadde vært i Schmalkhalden, og Vladimirs tyske favorittlag var Erzgebirge Aue. Begge steder han kjente godt. Han slo seg på lårene og skrattet. Hva var oddsen at han nå satt på en camping utenfor Kemi med to gærninger fra Norge som visste om steder i hans egen bukselomme. Han bød gladelig frem tysk øl og forbrødringen hadde startet.

Da vi begynte å snakke om gitarspillinga hans, så viste det seg også at han i tillegg til å være fulltids gitarlærer også spilte mandolin i et tysk, keltiskinspirert band. Celtic Chaos. 8 medlemmer som spilte keltisk folk-rap, som han kalte det. De var visst forholdsvis store i hjemlandet, men hadde også en fanskare i Vancouver, Canada, uten å ha satt sine bein i byen. Alt takket være en video som hadde tatt av på YouTube. Michael viste gledelig frem, skar tilbake i bilen og kom tilbake med mer øl og en live-CD Celtic Chaos - live from The Roots.

Før vi visste ordet av det hadde alle tre blitt enda mer påseilet, og skravla gikk i takt med drikkinga. Litt over klokka tre, på ei strand ved Bottenvikens bredd, så fant vel alle ut av at det måtte være lurt å call it a night. Vi skulle tross alt videre på landeveien, med en promille på under 0,05, i morgen... eh senere på dagen.

Vi sa god natt, og Vladimir skulle legge noe til tilbake i bilen da han oppdaget at bilnøklene var søkk borte. Vladimir og Estragon lette både høyt og lavt, men til ingen nytte. De var sporløst borte. Vladimir begynte å se for seg hvordan morgendagen skulle bli, med manngard på campingplassen. Hvor hadde jeg gått siden jeg hadde dem sist? Vaset litt nede på stranda, og rundt buskene ved campen. Michael hadde fått med seg hva som skjedde, og kom bort med et godt råd; sov på det. I morgen vil du huske. Vladimir klarte ikke roe seg med det, men i det samme øyeblikket fikk han øye på noe som blinket på biltaket. Nøklene! De hadde ligget oppå biltaket hele tiden, og nærmere fire var det endelig tid for å sove! 

Det neste jeg husker var at Michael stod utenfor teltåpningen litt før klokka 11 dagen derpå: Hans und Erik, are you alive? Han ville si takk for i går og ønske oss god tur videre. Han inviterte oss ned til Magdeburg. Gratis kost og losji, og konsert med bandet. Ikke noe problem. Vi kunne til og med dra på Erzgebirge Aue-kamp. Vi svarte så klart, vi ses. Han dro videre og vi dro igjen glidelåsen på teltdøra.

Estragon tok ansvar og brøt seg opp, og fór på badet. Vladimir hadde mest lyst til å bare ligge på campingen hele dagen og betale for ei ny natt. Estragon var med på det, men vi burde kommet oss en stubb videre. Vi skulle jo besøke nissen.

I tillegg fablet jeg om at jeg skulle innom en dekkbutikk i Kemi. Jeg hadde registrert at dekkene begynte å bli farlig tynnslitte, særlig ett. Etter litt googling fant jeg et sted i Kemi som kjørte tilbud på 4 nye Continental-dekk ferdig montert og avbalansert.

Vladimir kom seg ut av posen, tok med et håndkle og vasset ut i Østersjøen. Strålende sol og blå himmel. Vi spiste litt enkel frokost, pakket sammen og dro. Heldigvis var det ikke mange timers kjøring på tidsskjemaet i dag. Vi var i god rute i forhold til Riddu.

Etter en halvtimes kjøring var vi i Kemi, og Vladimir duret inn på Lapin Kumi. De kunne skifte på flekken. Jeg fikk også tilbud om noen dårligere dekk til en rimeligere pris, men gikk for Continental-tilbudet. Billigere enn i Norge uansett, og ny dekk måtte jeg snart ha hatt. Så da hoppet jeg på et skifte nå.

Vi fikk i tillegg gratis kaffe og dagsferske aviser mens vi ventet. Ute igjen på vegen merket jeg umiddelbart stor forskjell. De forrige dekkene min hadde jeg kjøpt brukt av en fyr som solgte brukte dekk ut fra en container oppi Åsmarka, og de var både høggamle, stive og slitte. Ren kjøreglede, i den grad man kan ha det i en Mazda 5.

Etter et par timers kjøring kom vi frem til Rovaniemi. Nissens hjemby i følge finnene. Vi stoppet en tur i sentrum, men fant fort ut at det her var mest turistfeller som solgte reinsdyrgevir til utlendinger og ordinære kjedebutikker. Det nærmeste vi kom nissen der var hos byens optiker. Greit var vi begge ekstra smale i øya i går, og bruker briller indet daglige - men dette var da vitterlig ikke nissen vi lette etter.

Sju kilometer nord for Rovaniemi, ved selve polarsirkelen, lå derimot nissens hus. Et stort område med masse identiske nissebutikker, en vaskekte nisse som lot seg avbilde med deg for en liten påskjønnelse på 9 euro. For samme pris kunne du også bestille et brev fra nissen, sendt til den du måtte ønske rett før jul. I 29 varmegrader kokte det ved polarsirkelen. Franskmenn, amerikanere, russere, tyskere og et par bakfulle nordmenn.

Da et busslast med tyske pensjonister i samlet tropp stilte seg opp på streken som markerte polarsirkelen, og på guidens kommando i samlet tropp hoppet over med jubel og egenapplaus, så fant vi det best å forlate nissebyen.

Vi plottet inn Manndalen i Norge, og tok sydover igjen et stykke. Rovaniemi er sikkert topp med barn. Det var både zoo, egen nisse-temapark og et eget Angry Birds-land i og rundt byen. Vi to var i grunn godt forsynt etter en snau time.

Plutselig hadde vi svingt av hovedveien og befant oss igjen på en smal landevei gjennom milevis av skog. I følge GPSen skulle vi kjøre i 16 mil på denne vegen, så vi ante vel begge uråd. Estragon sjekket kartet og så at vi var sendt på en vei uten noen som helst sjanser for hverken matbutikker eller campingplasser de nærmeste 2 timene.

Vi plottet inn Pello helt nede ved E8 og svenskegrensa, og ble etter hvert sendt i riktig retning av hva vi først hadde tenkt. Det var snart på tide med både middag og camping. På tur over til E8 traff vi på en av de øde strekningene også på vår første villrein i løpet av turen.

Etter en times kjøring kom vi frem til den lille plassen rett ved Torneelven, hvor landegrensa mellom Sverige og Finland går midtfjords oppover. Det var skiltet på svensk inne på butikken, i tettstedet med 3500 innbyggere. Vi bunkret opp med litt middagsmat og kveldskos, før vi kjørte langs elven ned til byens campingplass.

Vi satte opp teltet og lagde oss middag. Myggbestanden hadde tatt seg proporsjonalt opp jo lengre nord vi kom, og her fikk vi på toppen av alt satt opp teltet bare et steinkast fra elvebredden. Campingen forøvrig var stort sett fylt opp av fiske-turister, og mange dro ut i båter, som campingen leide ut, for å prøve fiskelykken.

Tross massivt antall mygg kom både Vladimir og Estragon seg helskinnet gjennom både kvelden og natta.

Dag 7: Pello - Lyngseidet

Vladimir våknet av at Estragon stod å brummet utenfor teltet rett før klokka ni i dag tidlig. Da hadde han vært mer eller mindre våken siden fire, og hadde til slutt resignert og stått opp. Tipper et nytt blogginnlegg allerede er ferdig nedrablet, tenkte Vladimir, mens han også kom seg ut av teltet for å møte både morgensola og myggsvermen. Nei, nå var der slutt, meldte Estragon igjen. Ingen flere blogginnlegg fra den kanten!

Nok en deilig morgen i nord-Finland, med godt over 20 varmegrader. Etter en morgendusj kokkelerte vi opp litt egg og bacon til frokost, før vi pakket sakene, vasket opp og dro.

Vladimir fikk ekstra trening i å slå sammen teltet da han innså at han hadde glemt lappen som var hengt opp på glidelåsen, og som skulle leveres tilbake i resepsjonen - men Quechua-teltet er veldig greit å få sammen på bare få sekunder, så det gikk greit selv ut på grusplassen foran resepsjonen.

Vi kom oss ut igjen på E8 og satte kursen videre nordvestover. Vladimir hadde fortsatt ikke funnet en geocache på turen, og nå rant snart muligheten ut i sanden. Jeg fant ut at det var et par geocacher i Muonio, hvorav den ene var kalt The Most Desolate place. Navnet var hentet fra en Bill Bryson-bok

"We were woken early for another rest stop, this one in Where The Fuck, Finland. Actually it was called Muonio and it was the most desolate place I have ever seen: a filling station and lean-to café in the middle of a tundra plain."

Som med både Vladimir og Estragon, så legger også Bryson på for kjentsfolk. Det var i rettferdighetens navn litt mer som skjedde i Muono enn kun en bensinstasjon og en cafe. De hadde også en mobil fiskeutstyr-butikk på en parkeringsplass, og en thai-restaurant. En flott liten elv rant også gjennom det lille tettstedet.

Vladimir prøvde desperat å finne cachen, og rotet rundt i nærheten av der den skulle være uten hell. I tillegg stod den en buss parkert rett ved siden av, og en postmann som løp frem og tilbake mellom et lager og bussen med pakker og brev, som skulle videre med bussen. Tilslutt ga jeg opp, og satte mine øyne på den andre cachen, som skulle ligge rett ved thai-restauranten på andre siden av E8.

Vladimir duret først inn på K-marked for å kjøpe multe, mens Estragon ventet utålmodig i bilen.

Etterpå ble det kaffe med noe attåt på Thai-restauranten, som i tillegg til finsk treskjæringskunst hadde pynter opp lokalet med bilder av thailandske statsledere og flagg.

Vel ute igjen på E8 bar det videre nordover mot intet. Snart var det ingenting igjen enn treriksrøysa, men turen ut dit ville blitt både kostbar og tidkrevende, så det ble med tanken.

Før den tid kom vi imidlertid så tett på svenskegrensa, at vi tok oss over brua, som gikk over den vakre Torneelven ved tettstedet Karesuando.

Estragon ville gjerne bort for å se på den flotte kirka, mens Vladimir fotograferte elva. 

Da Vladimir til slutt kom etter, fant han Estragon i ivrig passiar med fem lokale unggutter, som i mangel av aktiviteter annet enn mopedbørning og scooterkjøring, var satt til å klippe gresset på kirkebakken. Ei flott kirke var det forøvrig også!

Vladimir benyttet sjansen til en tur på affären, mens Estragon ventet i bilen og koste seg med å kikke på lokalbefolkningen. Kanskje var det noe spennende å få kjøpt der? Folkøl og andre spesialiteter var imidlertid så høyt priset for å hindre handelslekkasje til finskesiden, at det ikke ble annet enn et par bokser kjøttsuppe, øremerket Riddu, og et par kalde is i varmen. Leddsetningene vil fortsatt ingen ende ta.

Vi dro inn igjen i Finland og videre mot grensa.

Siste utpost var stedet Kilpisjärvi. Først hadde vi tenkt en siste overnatting i Finland, men det så mer spennende ut naturmessig å fortsette inn i Troms, så vi nøyde oss med å spise middag på Haltinmaa, der Estragon gikk for en reinburger, mens Vladimir igjen falt for fristelsen å gyve på buffeten.

Etter middagen bar det inn i fedrelandet igjen. Lyngsalpene manifisterte seg i horisonten, og vi svingte oss ned mot Skibotn. Vi fant en campingplass nede ved fjorden, men lite tydet på at vi fikk sett kveldens semifinale der. I tillegg hadde Estragons rygg mest lyst til å ligge i ei god seng i natt, så han sjekket alternativer på Booking.com.

Magic Mountain Lodge Resort dukket opp. Med et sånt navn var det ingenting å lure på, og når vi i tillegg fikk oss et to-mannsrom til 891 kroner - så var det bare å booke, og ta turen rundt fjorden en drøy time. Etter å ha forsert en smal, mørk og over 3 km lang tunnel ankom vi Lyngseidet, en vakker liten plass ved Lyngenfjorden.

Etter en tur på Coop’en for litt proviant, deriblant tørrfisk til Vladimir, så kjørte vi videre mot det idyllisk hotellet plassert oppe i lia rett ovenfor fergeleiet til Olderdalen.

Etter å først ha fått tømt det helt forjævlig, illeluktende sølet i den kaputte Biltema-kjølebagen, som fant ut at den skulle varme innholdet i stedet for å kjøle det ned, bar vi inn det vi trengte for natta og påfølgende morgen. En fin mulighet til å kjøle ned igjen diverse drikkevarer i det felles kjøleskapet, og ikke minst kunne lade opp igjen diverse batterier som var på null.

I resepsjonen lå nøkkelen sammen med en lapp til oss med at vi skulle ordne oss selv, for eierne var ute et ærend. Fruen i huset banket på døra vår noen minutter senere, med en trøtt unge på hver arm. Det var visst stille på hotellet, så gubben hadde tatt seg en sykkeltur - så nå stod hun plutselig med to trøtte unger som skulle legges, og turister som skulle sjekkes inn.

Vladimir spurte om det var muligheter for å se semifinalen på TV, og ble med ut i resepsjonen for å få en innføring i Apple-TV. Hun snakket engelsk, så jeg svarte på engelsk - men da hun spurte hvor vi var fra, og jeg sa Norge, så humret hun godt. Hun var finsk og kunne godt svorsk, men hadde mistenkt Vladimir for en tysker. Det skjønner jeg godt, alle leddsetningene til tross!

Etter en liten beinstrekk trippet Estragon utålmodig rundt en dormende smart-telefontaster i den ene senga. Vladimir levde tydelig fortsatt etter finsk tid, så han hadde bommet helt på når kampen startet.

Da vi fikk sullet oss bort til resepsjonen, så satt en kompis til mannen i huset og prøvde å få på TVn, men nettilgangen var borte og TVn svart. Mor i huset ble tilkalt og noen sekunder senere var signalene på plass. Det måtte en kvinne til, var konklusjonen.

Patrick, gubben i huset, fra Syd-Sverige, kom også for å se på matchen. Han kunne fortelle at de hadde kommet hit som skibomsturister for åtte år siden, og blitt forelsket i området og spesielt Lyngsalpene. Da de fikk muligheten til å overta dette stedet, så kastet de seg uti det.

The rest is history, som dom sier. I år hadde vært en halvering av belegget i forhold til i fjor sommer, fortalte han, men i løpet av matchen kom det også fire franskmenn og to finner for å sjekke inn - så helt gæærnt var det vel ikke. 

Vintersesongene var enda bedre her, med fullt belegg av skibomser. De hadde både guiding, skiturer og diverse andre opplevelsesaktiviteter på menyen, men i kveld hadde de altså plutselig fått sin fulle hyre med to helt ordinære bomser fra Innlandet. 

Etter matchen ble det tid til litt chilinøtter og en kald cola, mens vi nøt utsikten fra hotellrommet.

Det blir digg med ei god natts søvn i ei hotellseng, samt tilgang til porselen og egen dusj, før det i morgen bærer på festival i Manndalen.

Hvem vet, for alt jeg vet blir det ingen ny dusj før på lørdag, annet enn med myggspray og leddsetninger. Men det jeg sikkert vet er at Estragon kommer til å gjøre comeback som gjesteblogger før dere aner!

Dag 8: Lyngseidet - Alta - Kautokeino - Jokkmokk

Skal vi bare drite i Riddu, slengte Estragon ut nærmest som en spøk, mens vi lå våkne og tok inn over oss den flotte midnattssola i Lyngen i natt som var. Vladimir hadde tenkt tanken selv.

Da vi (vel, Vladimir bestemte vel, og Estragon bare ble med) planla og snakket om denne gutteturen en gang i vinter, så var tanken fra dag 1 å kjøre Finland på langs. Riddu-Riddu festivalen var egentlig ikke i noens tanker, men da vi så det kunne passe med tidsskjemaet, så vokste tanken på at det hadde vært kult.

Det hadde det også helt sikkert. Det var imidlertid flere ting som gjorde at i allefall Vladimir (og sikkert Estragon også) hadde hatt kvaler om den biten av turen en stund før avreise.

Det gikk derfor et lettelsens sukk gjennom Vladimir, da Estragon slengte ut ideen. Vi driter i Riddu!

Misforstå meg rett, vi hadde helt sikker fått det bra på festival. Det var flere årsaker til at vi fikk kalde føtter. Stemningen på leirplassen og møte med mennesker ville trolig blitt helt fantastisk, men når sant skal sies, så var det ikke veldig mange band og artister innenfor vår sjanger. For min del hadde jeg oppriktig kun ordentlig lyst til å høre bandet Resirkulert, som skulle spille torsdag kveld.

Og Mari Boine, da. Men hennes fulle konsert gikk som headliner lørdag kveld - så det ville vi uansett ikke fått med oss. Vi måtte dratt sørover igjen lørdag morgen for å rekke hjem til våre respektive unger (vi har begge 50-50 ordning med samme uker).

I praksis ville det sagt at vi kun fikk torsdag og fredag på festivalen. Strupesangen fra Mongolia gikk også lørdag, og ville gått fløyten. På toppen av det hele, så viste det seg med tiden at det var forholdsvis få band totalt sett - og musikk bare fra kl 20 hver kveld. Dagene kunne blitt lange, da vår interesse i å være med på seminar om Kåfjord kofta, kurs i Kråkesølv, joik eller å lære å sy veske av fiskeskinn egentlig var minimale.

Et aspekt for at vi det at festivalpasset ville kostet 1500 for det lille vi hadde fått med oss, og når vi nå delte opp resten av turen, så slapp vi også å kjøre to 10-timers økter lørdag og søndag.

Vi hadde sikkert endt opp med mye tid på campen. Det hadde helt sikker vært koselig det, men når Lyngsalpene strålte mot oss, og vi fortsatt ikke hadde vært i Finnmark, så ble trangen til å kaste den opprinnelige planen over båten stor.

Vi gjør det!

Morgenen etter var det ingen tvil. Vi spiste frokost på selvhold-kjøkkenet og sa hadet til vertskapet.

Da vi krysset med ferga over til Olderdalen, sammen med en Diplom-is bil, noen motorsyklister fra Østerrike og England, og et par engelsktalende syklister, samt svarte på en spørreundersøkelse i regi Vegvesenet, så tok vi til venstre på E6 mot nord i stedet for sydover mot Manndalen. Litt rart, litt kjipt, men også litt godt. All den tid vi hadde snakket om Riddu, men nå var det slutt. Leddsetningene ser imidlertid fortsatt ikke ut til å ta noen ende.

I all iveren og den nye entusiasmen som kom med en helt ny plan - vel, mangelen på å følge en plan - så glemte Vladimir igjen en illeluktende metallboks med sur hvitløk på taket av Mazda’n før avreise hotellet. Jeg Lom ikke på den før i det øyeblikket vi kom ut på E6, etter ferieoverfarten, og den seilte av taket og landet midt på E6. Heldigvis kjørte bilene bak klar av den, og uten muligheter for å snu - så konkluderte vel Estragon med at noen garantert hadde stoppet og fjernet den. Vladimir bekymret seg for at noen skulle forulykke i møte med den, og vurderte å snu flere ganger før Alta. Forhåpentligvis gikk det bra med alle, og noen snille sjeler fjernet den fra veibanen. Note to self: Ikke sett noe på taket.

Turen nordover var badet i sol, og det vakre kystlandskapet var en fryd for øyet. Det er så flott at det nesten blir trafikkfarlig - selv uten løse bokser på taket.

Det var til og med så flott at Vladimir helt glemte å tanke diesel, og med lange veger rundt trange fjorder, så var han et lite øyeblikk usikker på om vi skulle ende opp med et ufrivillig stopp på E6’n.

Heldigvis gikk det greit, og i et lite tettsted før Alta fikk UF’n igjen full tank i magen.

Vladimir begynte også å bli desperat etter å få vasket bilen. Den så ikke ut i måneskinn. Ei heller i dagslys. Snart så vi ikke ut av vinduet på grunn av alle de road killsene. Men nei, da. Ingen selvvask noe sted.

I Alta stoppet vi i sentrum, og satte oss på Tavernaen med en kaffe, før vi kjørte videre. Nordkapp var vi inne på, men det ville tur/retur tatt oss ca 7 timer fra Alta i følge GPSen.

Vi måtte jo ha litt samisk kultur. Spesielt nå som Riddu ikke ble noe av. I starten hadde Vladimir tenkt å fra heeeelt nord i Finland, forbi Enare-sjøen, via Utsjoki, og ned igjen om Karasjok. På grunn av Riddu, så ble den planen urealistisk tidsmessig - men nå åpnet det seg en mulighet igjen. Vel egentlig ikke for hele den biten, men vi plottet inn Kautokeinoog satte kursen innover mot vidda.

Turen mot Kautokeino var helt anderledes enn langs kysten, men nesten like flott. Et mektig landskap, med juv, elver og vann. Ja til og med sandbanker. Jeg fikk assosiasjoner til både Utah og New Mexico.

I tillegg møtte vi flere reinsdyr både i og rundt vegen, så det var greit å ta det litt piano - så vi ikke ertet på oss noen reineiere.

Kautokeino ble en skuffelse da vi endelig kom frem. Jeg hadde sett for meg noe mer, og det hadde Estragon også. Slitne hus med mye skrot rundt, og en diner var det som møtte oss. Ingen boder med lokale produkter, og til og med slett utvalg av lokalprodusert mat på den lokale Coop-butikken.

Vi måtte ha oss middag, så vi smatt innom Pit Stop, som spisestedet het. Her ble det reinkebab på begge to, Vladimir med tallerken-variant og Estragon med pita. Prisen var stiv (189,- pr), men maten god. Reinkjøtt kan brukes til så mangt!

Fra Kautokeino var det ikke langt ned igjen til finskegrensa, så plutselig var vi inne i Finland igjen. Ikke nok med det, men vi kom ut igjen på E8, på en strekning vi jo hadde kjøre i går formiddag. Ved Karesuando, der vi i går på dagen hadde baset rundt ved brua og kirka, gikk veien innover i Sverige. Karesuando var forøvrig Sveriges nordligste tettsted. 

Vi kjørt sydover fra grensa, gjennom skog, skog og atter skog. Nord-Sverige er om mulig mer grisgrendt enn Nord-Finland, men mange vakre vann og uendelige multemyrer gjorde turen innover forbi Øvre og Nedre Sopperoa overraskende fin. Flere ganger fikk vi også her selskap av reinsdyr i vegen.

Det var ingen campingplass så langt øyet kunne se, og semifinalen mellom Kroatia og England var snart i gang. Vi innså at vi ikke fikk sett den, men fant heldigvis svensk P4, som sendte kampen live. Akkompagnert av tidenes beste radiokommentator, så kjørte vi ytterligere to timer sydover mens vi hørte på matchen. 

Da det ble pause i første ekstraomgang, så var vi i Europas gruvehovedstad Galliväre. Vi kunne ikke stoppe på campingen der, siden det jo var minst et kvarters fotball igjen - så vi kjørte videre. Ikke langt syd for gruvebyen, så var det veiarbeidsstrekninger på 10 pluss 20 kilometer med pukkveg. Slitsomt og tidkrevende, så da Kroatia scoret og dommeren blåste av hadde vi ikke beveget oss så mye lengre. 

Heldigvis ble veiene etter hvert litt bedre, og rett før halv tolv rullet vi inn i byen med det morsomme navnet Jokkmokk. Vi kjørte ned på Arctic Camp, men campingen hadde stengt klokka 23, og ikke en kjeft var å se i resepsjonen. Vi prøvde oss det den andre campingen i byen, men der stod det bare et skilt om at campingen var full.

Det lakket mot midnatt og vi begynte å innse at vi måtte slå opp teltet i bushen, eller sove i bilen. Neste by var over 16 mil unna, men vi kjørte ut igjen på E45 og tok sydover. Like syd for Jokkmokk sentrum lå det en rasteplass og cafe, med flere campingbiler parkerte. Det viste seg faktisk være på polarsirkelen i Sverige, og der var det mulig å campe mot betaling på cafeen i morgen tidlig. Vi fikk slått leir på rekordtid og var i posen 00.10.

Etter litt beinhard research har vi nå et par nye løse planer om opplevelser på veien videre sydover i Sverige, deriblant faktisk en musikkfestival. Så får tiden vise.

I stedet for Manndalen var vi nå altså i ved polarsirkelen utenfor Jokkmokk. Helt tilfeldig.

Jeg liker turene som ikke er nøye planlagt aller best. Friheten til å forandre planer underveis er deilig, og gir nettopp en ekstra frihetsfølelse. Tilfeldigheter slo også inn nær sagt overalt på min tur nordover i fjord. 

Road trips bør og skal romme slik frihet synes jeg. Friheten til å svinge til venstre i stedet for høyre.

Dag 9: Jokkmokk - Hoting

Vi våknet litt før klokka halv ti i teltet ved polarsirkelen. Da hadde de fleste bobilene nedenfor allerede forlatt plassen, enten på tur videre mot Nordkapp eller hjem. Vi hang utenfor kafeen til de åpnet klokka 10 for å kunne betale for oss. 100 kroner for ei natt i telt uten strøm var ikke dårlig, men frokostutvalget var. Derfor kastet vi oss i bilen og dro tilbake til Jokkmokk, der det var et trivelig sentrum av en viss størrelse - som sikkert hadde litt bedre utvalg. Lydene fra Mazda’n, som har blitt proposjonalt sterkere (og flere!) gjennom hele turen, bekymret fortsatt Vladimir, mens vi rullet inn i Jokkmokk sentrum.

Vi endte opp på stedets bakeri, men heller ikke her var utvalget all verden. Det ble med en kaffe og et slags polarbrød med pålegg. 

Stedet for øvrig bød på en rekke arts and crafts-butikker med artige produkter, og mye samisk håndverk. En god gammeldags kondomautomat hadde de også hengt opp, på en vegg utenfor djurvården (!).

Vladimir er et lett bytte for sånt, og liker godt å slenge innom slike steder for å kikke - og en sjelden gang også kjøpe. Arts- and crafts-butikker, altså. Ikke kondomautomater. Estragon derimot var lite interessert, så han ble igjen på en krakk utenfor; i solskinnet.

Etter å ha kjøpt en liten ting i Handverksbutiken, så stoppet Vladimir også opp på torget, der noen bodselgere var oppstilt med sine produkter. Estragon tok nok en gang plass i sola på en krakk.

Den ene boden ble drevet av ei blid dame, som kunne fortelle at hun var fjerde generasjon som het Iris, og hennes håndverksgesjeft var kalt Iris of Lappland. Med ei datter som heter Iris, ble det et naturlig samtaleemne, og jeg ble også et lett bytte for nok en transaksjon. Jeg kjøpte to fine armbånd i reinskinn til ungene, som de skal få i gave når jeg kommer hjem.

Estragon var blitt en smule utålmodig, og nok litt lei av å vente på Vladimir. For våkne lesere ganske festelig og ironisk, siden det jo opprinnelig var Vladimir og Estragon som begge ventet - på Godot.

Etter handelen var vi imidlertid nok en gang ute på veien. Nå ventet en etappe på ca fem timer gjennom Lappland, i det ganske så grisgrendte nord-sverige, med få byer og tettsteder, men heldigvis, eller uheldigvis, dertil flere leddsetninger.

Men vi hadde ikke kommet lenge på veien før Vladimir svingte av på en sidevei. Han hadde fått los på et rallarmuseum, og etter å ha kjørt gjennom sentrumet av det ørlille stedet Moskosel, så var vi fremme ved museet - som også såklart huset en cafe og en loppis!

Estragon benytter anledningen til å gå en runde ute i solskinnet, mens Vladimir trampet inn på museumet.

Vladimir har hele sitt liv vært fascinert av både lasaroner, dagdriver, men også rallare, løsarbeidere, tatere og andre omreisende grupper.

Kledelig nok (!) gikk jeg i gamledager også selv under klengenavnet Loffer’n hjemme på Bøverbru - ingen sammenligning forøvrig. Kanskje det var derfor jeg fattet interesse? Eller var det alle historiene jeg hørte om de lokale slike hjemme på Toten, som f eks Massen, som dessverre brant inne i en låve oppi Reinsvoll-traktene. Eller om vandreren uti Kolbu da mora mi var lita, som dem kalte to-middag, fordi han som regel klarte å snakke til seg (vel, også arbeide til seg) middag på to gårder på èn dag.

Jeg ble tidlig interessert i bøkene til John Steinbeck, men også Jack Kerouac, som på sin måte satte omstreifertilværelsen i system, og la til musikk og tekst. On the road. Dagdrivergjengen.

Jeg slukte også boka til Thor Gotaas om samme tema for noen år siden, og selv var jeg på et par ukers interrail for snart 20 år siden, der jeg hadde som mål å prøve uteligger-tilværelse annenhver natt. I praksis veldig langt fra Petter uteligger, men for meg en spennende opplevelse. I ei sanddyne i Torquay, på en benk i Aberystwyth, og under ei bro i Groningen.

Kanskje nettopp lysten og trangen til road trips har sin forklaring nettopp her. Å kunne, i ordnede former med bil, telt og bankkort, smake litt på en tilværelse, der vinden og uvissheten fikk lov til å ta litt tak - om ikke mer enn for ei halvannen uke i juli.

Nå skiller jo rallerne seg fra disse andre dagdriverne med at de faktisk rallet seg fra jobb til jobb, men særlig høyt på rangstigen var de ikke. De gjorde samme jobben som krigsfanger ofte ellers ble brukt til, nemlig bygging av jernbanen.

Museumet ga et fint innblikk i livet til rallarene som jobbet på Innlandsbanen: 130 mil med jernbane over 30 år, alt med hakker og spader som redskaper. Det var et beinhardt liv, et liv jeg overhode ikke ville ha ønsket meg.

Etter å ha ruslet rundt i museet en ti minutters tid, så kjøpte jeg en caps og ruslet ut igjen til Estragon, som sikkert var i ferd med å gå ut av sitt gode skinn av all denne ventingen.

Estragon humret godt av capsen. Vi satte oss i bilen - og la ut igjen på E45 videre sydover gjennom skogen og innsjøene.

Vi begynte etterkvart å bli sultne, vel i allefall Vladimir, så vi svingte av i tettstedet Storuman for å se etter et spisested. Vi fulgte veien mot Cafe Utsikten, og kom inn på Bjørn Ferrys väg, som gikk høyt og bratt oppover lia mot et skiområde. Den tidligere skiskytteren var født like utenfor, men vokste opp i Storuman. Han skal visst nok fortsatt bo der sammen med sin kone, mest kjent som Armbryterskan från Ensamheten, også et tettsted i nærheten. Vi fant forøvrig ingen skilter til stedet Ensamheten, men kjørte forbi både et skilt om en armbryterkonkurranse og til et sted som het Verksamheten.

Oppe på Cafe Utsikten viste det seg bare å være vafler og cafe, så vi snudde og dro ned igjen. Men først måtte vi ta noen bilder. For en utsikt det var! Stedet bar virkelig navnet sitt med rette, der det lå på taket av Sør-Lappland med utsikt ut over den nydelige innsjøen med samme navn som stedet. Storuman. Vladimir kunne ikke annet enn å tenke på Saruman. Navnet Storuman var nok ledet av at elva Umeälven, som vel renner ut i Østersjøen ved byen Umeå.

Nede i sentrum igjen fant vi tilslutt Kita’s Krog, nede ved jernbanestasjonen. Der ble det en veldig bra thai-middag, før vi la ut igjen på de siste 120 minuttene til Hoting, som var vårt mål for natta. Nå med nok en ny lyd fra bilen, som ble fremtredende når vi holdt et par runder på lavt turtall for å finne restauranten.

Lappland (i Sverige) strekker seg utrolig langt sydover, og selv etter timesvis i 100 km/t siden vi krysset grensa, var vi fortsatt ikke kommet ut av (den uoffisielle) landsdelen. Det siste tettstedet før Hoting, Dorothea, var derimot det siste vi så med både samiske og svenske skilter, og samisk brukskunst. Like før vi kom inn til Hoting krysset vi grensen til Jämtland.

I Hoting har det hele denne uken vært travløp, på det som sies å være Sveriges finest beliggende travbane. Det lille tettstedet har snaut 600 innbyggere, men på det meste kunne det visst være opp til 9000 mennesker her under travväckan.

På campingplassen, som vi trodde skulle syde av folk, var det imidlertid ganske glissent - selv om minst 9000 små knott og mygg kretser rundt oss da vi prøvde å sitte litt utenfor teltet.

Helt jævlig! Verre enn i Nord-Finnland og Finnmark til sammen. Gi meg heller store Finnmarksmygg som du kan ha ihjel enn disse små jævlene.

Hvis ikke knotten spiser oss levende, så havner vi på lunsjtrav på Hoting i morgen; for å vinne tilbake summen av fire nye sommerdekk og gjerne til både ny registerreim, støtdempere, en full overhaling av motor og Gud vet hva....

Dag 10: Hoting - Malungsfors

Selv med mørke skyer i horisonten, og utsikter for både torden og byger, så våknet vi med helt tørt telt til spredt sol på campingen i Hoting i dag tidlig.

Planen i dag var å stikke på lunsjtrav, som begynte på idylliske Hoting travbane klokka 12.45. Vi spiste frokost og kokte oss kaffe, og nøt en rolig morgen, før vi kjørte en tur med bil for å få ladet telefonene litt. Powerbanken Vladimir hadde med hadde ladet seg ut uten at han hadde fått brukt den.

Litt etter klokka 11 ankom vi travbanen, som en av de første. Banen lå idyllisk til på en halvøy ute i innsjøen utenfor Hoting. For å komme ut måtte vi kjøre over en smal trebro.

Vi tok med campingstolene våre og rigget oss til ved siden av staketet. Staketkuskene var klare for å mane inn vinnere. Estragon gikk for trippelspill, mens Vladimir kjørte tvilling og vinner.

11. Outrunner til 14 i vinnerodds ble dagens beholdning på gevinstfronten, mens begge V-spillene forøvrig gikk rett vest. Sola strålte om kapp med tilskuere og hester, og for å kaste glans over det hele var også TV-personlighet Leif Loket Olsson på plass som kommentator, loddselgere og også faktisk hesteeier.

Loket er kanskje mest kjent fra svenske Bingolotto, som var underholdning for både Vladimir og hans mor på 90-tallet. 12 lådor skulle åpnes av vinnerne, men Vladimirs lodd var dessverre 20 nummer unna. Som plaster på såret fikk jeg tatt en selfie med ham, og fortalt ham at mor mi var stor fan. La på litt for kjentsfolk!

Etter 6. løp begynte tordenværet, med høye skrell og mørke skyer. Vi fant det best å droppe de fire siste løpene, og kaste oss i bilen før regnet.

Vi hadde en 7 timer og 15 minutters biltur sydover foran oss, for å rekke ned til Malungfors Visfestival, som var lørdagens mål. Antageligvis måtte vi overnatte et sted på veien, men vi ville prøve å kjøre lengst mulig.

Timene gikk gjennom de svenske skogene, og ved siden av skrantende motorlyd med høyere og høyere plystring, spesielt på lavt turtall, så var det også knakelyder fra forstilling/dempere, og trolig også noe fra eksosanlegget. Svingingen føltes heller ikke helt i orden. Vladimir ble mer og mer paranoid. Jo flere mil vi kjørte, jo flere lyder hørte han.

Estragon på sin side var lynende forbannet på svenske skoger, og kjedsomheten ved å kjøre bil. Nå var han forsynt og ville helst straka vegen hjem til Gjøvik.

På radioen hørte vi om en fange som hadde rømt til skogs etter et stopp på en rasteplass, og det satte griller i hodet på Estragon, som truet med å gjøre det samme flere ganger i løpet av den lange bilturen.

Utrolig nok kom vi oss begge helt til Mora, der vi etter over seks timer på veien stoppet for litt kinamat. Med en Eriksberg og litt thai-kyllinggryte i magen kom også humøret tilbake hos Estragon.

Etter middag kjørte vi den korte turen bort til Mora camping, men bommet på inngangen og kom inn bakveien. Der var det ikke hjelp å få, men vi fikk et innblikk i en full campingplass med live musikk. Skikkelig reality-TV camping!

Med 40 minutter igjen til Malung, så bestemte vi oss for å dra dit. Da ville vi rekke frem før klokka 23, som vi erfarte var stengetid for campingen i Jokkmokk - og som ratt gjaldt også her i «sør».

Estragon hadde imidlertid sett værmeldingen og meldte om torden og regn i Malungsfors i morgen - så nok en gang vurderte han å stikke av. Han var sogar inne på nett og sjekket busstidene fra Malung til Gjøvik uten treff.

Da vi kom til Malung var alt svart i resepsjonen, og stengetiden viste seg å være så tidlig som klokka 20. Snodig for en camping som bugnet av ledig gress, og som også hadde reklamert for plasser til visefestivalen - samt hadde ei dansebandsuke forestående.

Skitt, hva nå! Estragon hadde lest at det var gjort tilgjengelig for campingvogner ved skolen i Malungfors, ei snau mil nord for Malung. Vi tok bakveien opp dit, og kjørte inn på skoleområdet.

Egentlig skulle man ha forhåndsbooket plass, men vi tok sjansen på å slå opp teltet ved fotballbanen, og heller betale i morgen.

Da vi la oss i teltet ble vi akkompagnert av lyden fra Pugh Rogefeldt, som avsluttet fredagens festivaldag. En konsert som forøvrig hørtes veldig bra ut, men bikkjene i huset tvers over plassen delte ikke den oppfatningen - og vi måtte stappe sov i ro langt inn i øra for å falle til ro.

I morgen blir det visfestival fra klokka 12 og helt til midnatt, så hvis vi ikke blir jaget av gårde - så blir det to netter på oss her. Hvis Estragon fortsatt er her i morgen da.

Dag 11: Malungsfors visefestival

Endelig en dag uten bilkjøring! Vel, en sannhet med visse modifikasjoner, for vi måtte til Malung en tur for å ta ut penger og kjøpe oss litt frokost på ICA. Vladimir godt uthvilt etter å ha dratt seg til langt over ni, mens Estragon igjen hadde hatt ei dårlig natt og mer eller mindre vært våken og oppe siden seks!

Før vi dro de korte 11 kilometerne sørover til Malung, så ringte Vladimir primus motor for overnattingslogistikken på Malungsfors’ idrettspark, mannen med Dalarnas desidert tøffeste navn, selveste Erroll Perjol. Erroll var bas for tettstedet Malungsfors’ eget idrettslag, IF Nornan. Den provisoriske campingplassen satt opp for visefestivalen var da også rundt fotballsvallen og utenfor barneskolen like ved. Etter å ha blitt beroliget av Erroll med at det var lugnt at vi hadde ankommet sent, slått opp teltet og tenkt å bli til søndag, satte vi oss i bilen og dro til Malung for litt proviant.

Det var deilig å bare nyte en rolig morgen med frokost utenfor teltet, og vite at nå skulle Mazda’n også få en hviledag. Etter snart 500 mil var den nok glad for det.

Litt før klokka tolv ruslet vi bort på festivalområdet. En liten, koselig scene i en liten gläntan bak nærbutikken i tettstedet med rundt 600 innbyggere. Vi løste billett. 350 kroner for hele dagen med musikk non-stop fra 12 til over midnatt virket som et varp.

Vel inne så vi at de rutinerte visefestivalgjengerne alle hadde med egne stoler, og i horisonten kom de mørke skyene faretruende raskt i vår retning. Det ble derfor en rask retur til campen for å hente både stol og regntøy.

Vi hadde ikke får kommet tilbake før regnet begynte, samtidig som en av Sveriges beste munnspilltraktører Filip Jers entret scenen for å starte ballet, sammen med sin kompis på gitar. Flotte viser, og utrolig dyktig. Skulle standarden settes allerede fra første akt?

Regnet økte i volum, og vi så oss nødt til å trekke inn på serveringsområdet, der vi kunne få tak over hodet (type partytelt). Det var helt greit å unne seg en kald Mariebergs ved halvt ett tiden på en lørdag.

Ei ung jente spilte etter duoen, men selv om hun nok var talentfull, så ble hennes halvtime forstyrret av at guttungen ved hennes side dessverre ikke hadde stemt gitaren sin. Synd, men vi som alle andre applauderte høflig for innsatsen. Fint sang hun tidvis også, og kunne ikke være en dag over 15 - så sprekt gjort tross alt.

Som akt nummer tre kom Älvdalingarna på scenen. En visegruppe som hadde gitt ut sin første LP så tidlig som i 1971, og som nå gjorde comeback på scenen. Dyktige folk, og spesielt artig var det å høre den pussige dialekten - hvis ikke språket - älvdalsmål, som en del av sangene ble fremført på.

Nå bøttet det ned kraftig, og det gjallet fra himmelen når Tor gikk fullstendig berserk. Pär bak miksepulten så bekymret ut, men når de to nydelige, rødkledde kvinnene Jenny Almselius og Ellinor Brolin entret scenen, ja, da glemte nok både Vladimir og Estragon et øyeblikk at det bøttet ned rundt og over oss. Vakre stemmer, nydelige låter, stødig gitarspilling og svensk skjønnhet i andre potens. Hvem bryr seg om litt massivt regn og torden da?

Og tror dere ikke. Med Jenny og Ellinor forsvant også til slutt både skyene og regnværet. Sola tittet frem igjen, og nå lå alt til rette for en flott dag videre. Dette feiret vi med nok en øl i teltet, da den värmlandske trubaduren Stefan Molang entret scenen. Han hadde 31 års erfaring som pub-trubadur og halvveis Vreeswijk-imitatorer (selv om han selv påstod at han ikke imiterte, men tolker). Tidvis hørtes han prikk lik ut, og han hadde rett og slett fått spillejobben i år etter at han i fjor hadde bodd på campingen som gjest og publikummer, men spilt og sunget utenfor vogna, og blitt fanget opp av et mobilkamera, hvis snutt tilslutt endte opp på Facebook-sidene til festivalen.

Vladimir kjøpte et par lyse øl denne gangen, og mens Estragon stod og besiktiget etikken, så kom to av skaperverkets blomster inn på området. En fyr med Full Metal Jacket-sveis, singlet, diger tribal over hele overarmen, tjukt gullkjede og dårlig folkeskikk. Med seg hadde han ei mørkhåret, spinkel dame som maks kunne være 30, men som hadde klart å sminke seg til å se ikke en dag under 50 ut. Først banet gubben seg vei og skar forbi køa, og fikk bestilt seg to bärs. Ei dame han forserte i køa prøvde å gi uttrykk for hva hun syntes om dette, uten at det nok i det hele tatt ble oppfattet. I neste øyeblikk ble han huket tak i av en ansatt, da han var på vei ut av serveringsområdet. Han syntes det var dårlige greier at han ikke fikk ta med seg ølen foran scena.

Så plutselig oppdaget han Estragon, som fortsatt stod å leste på etikken. Du lär få byta inn den där. Den är låg på prosent!, romlet han til Estragon, som bare kikket over brillene og svarte; Åh, den har nok samme prosent som din! Da var det opp med seidelen for en skål tvert, før han opplyste fruen om at det va en norrska det där!

Ikke før vi var tilbake i stolene våre etter ølen, så åpnet himmelen seg igjen. Dunder og brak, men heldigvis bare duskregn i forhold til i stad. Vi fant imidlertid ut at vi like godt kunne trekke tilbake til severingsteltet og kjøpe oss litt mat.

Etter å ha satt til livs litt svensk husmannskost, så fant Estragon det best å returnere til teltet for å skifte til tørre klær. Vi var passe dritblaute i shorts og slippers, men nå var det heldigvis spådd bra kvelden ut.

Vladimir satset på at sola skulle tørke ham opp, og returnerte til stolen før trubaduren avsluttet programmet sitt. Han var flink til å prate mellom låtene, og adresserte før siste drikkevise publikum og sa et eller annet om at noen i publikum sikkert allerede var mer påseilet enn hovedpersonen i neste vise. Og der, på rad 3 på de gamle, gråslitte parkbenken foran scenen stakk det to hender i været. Vår venn fra ølteltet med tribals-tatoveringen og militant-sveisen meldte seg selv for forsamlingen, mens dama ved siden av ham prøvde å trekke seg enda lengre under den ødelagte, falmet grønn-stripede parasollen han hadde slått opp over seg selv og henne.

Neste time var øremerket barna (vel, de var vel rundt 60) til den svenske revykultartisten Povel Ramel. Som med Dag Frøland og diverse andre norske revyartister, så har aldri Ramel vært min kopp med te - men de var proffe, det skal de ha.

Akkompagnert av Backa-Hans, som var en av de som tydelig var fast inventar og en del av arrangementskomiteen, så var det som å plutselig sitte på Allsang på Skansen men i revyformat. Jeg kjente godt etter, og ja, rumpa var fortsatt klam. Så jeg dro bort igjen i teltet for å skifte, og lot revy være revy - og vekslet med Estragon langs veien.

Jeg rakk bort igjen før det times-lange showet var ferdig, men følte meg godt forsynt med revy for en stund. Majoriteten av de fremmøtte, som vel kunne sies å være i minst pensjonsalder (ikke dermed minstepensjonist), sang med og applauderte voldsomt. Dette traff nok målgruppa midt i aorta!

Nest etter naturbarna til Ramel (som de faktisk kalte seg) kom dagen store mageplask musikalsk sett. Vladimir skrudde forventningene i taket når han så det ble rigget med både banjo og dobro på scena, men da Angelica Dahlman dukket opp på scena, så viste det seg at dette egentlig bare ble 40 minutter med tullesanger, som da hun skulle hente gubben på fest i Malung og holdt på å kjøre over fire rever på vegen. Unnskyldte seg for alt gjorde hun også, og nødrimene haglet. For all del, hun sang bra. Det blir imidlertid en stund før vi får se banjo- og dobro gitaristen på fjernsynet, selv om han kom greit minus igjennom. Surrealistisk to say the least ut i fra forventningene.

Etter at konferansier og moromann Anders Mårtensson (blant annet kjent som tannlegen i serien Solsidan) hadde hatt det moro med publikum en times tid, så var det dags for kveldens store positive overraskelse. Ida Wiklund. Med et slikt etternavn, var det kanskje en del i publikumet som håpet på noe med Gunnar, men her ble det egne, vakre, triste låter, akkompagnert av samboeren på tangenter, samt Jonas Hansson som gjest på trekkspill på noen låter. En vanvittig vakker stemme, og for noen låter! Gud bedre. Akkurat dette var det som jeg håpet på med denne festivalen - nemlig å oppdage noen helt nye artister som bare slenger deg i bakken. Sjangermessig var jo dette mye mer innafor enn majoriteten av det som skulle spille Riddu. Hadde jeg ikke vært sikker før, så ble jeg det nå.

Et av høydepunktene i konserten var Förlåt , der hun dro opp sin egen mor til å synge harmonier. En annen höjdare var låta Bakgrundsbild.

Vladimir og Estragon var skjønt enige om at vi begge kunne hørt henne synge resten av kvelden. Så imponerte var vi.

Men en snau time gikk alt for fort, og plutselig var det over.

Da var det visefestivalgeneralen selv, Johan Eriksson, som skulle i sving. Nok et ubeskrevet blad for oss, men igjen en konsert som gikk rett inn hos begge nordmennene i publikumet. Fra de såre låtene dedisert til sin avdøde sønn, som ble kun fire år, til de mer politiske stikkene. Ei vanvittig flott stemme, og en solid låtskriver åpenbarte seg, og sammen med en stødig gitarist, og også jentene fra Good Harvest, som skulle på scenen senere, som korister, så ble dette også en helt fantastisk time som gjerne kunne vart lenger. Det snodige var at denne siden ikke hadde kommer frem live på lenge, da han oftest spilte helt annen musikk i bandet Partypolarna (!). Inkje bra, Johan, det er dette du skal drive med! Høydepunktene i løpet av denne timen var for Vladimir den såre og høyst aktuelle En morgon i Aleppo (dessverre finner jeg ikke denne på nett; muligens fersk) og Gläntan. Andre høydepunkter var hans gode sanger om utfordringene og gledene med være pappa, noen med lun humor litt ala Torbjørn Dyrud, som i Nu är vi tre här i sengen - samt den flotte kjærlighetshyllesten til sin kone.

Etter Eriksson kom den eneste artisten som Vladimir hadde hørt om i forkant: Staffan Hellstrand. Postpunkvisesangeren fra Nyköping havnet i samlinga etter en bestilling fra Ginza på 90-tallet, og etter at jeg trolig fanget opp navnet i et Beat-magasin.

Nå var Hellstrand blitt 62 år og håret grått, og det var neppe ham som de eldre i publiken (ja, så mange som omtrent 80 prosent kanskje?) hadde kommet for å se. Litt ustø innledning etter å ha ankommet festivalen som den lone wolf han alltid har sett ut for å være. Han skremte en del vekk tilbake til campingbilene og rosèvinen med låta Decemberblommor :

Hela världen är ett monster

Alla människor är monster

som bara vänder sig och glor

Det borde vara dödsstraff

Det borde vara dödsstraff

Det borde vara dödsstraff

för människor som glor..

Alle under 50 inkludert festivalgeneral Eriksson himself, som utpekte Hellstrand som et personlig forbilde og idol innen musikken, koste seg nok med et litt tettere lydbilde og også noen doser kassegitar med vreng, mens de over stappet et par fingre i øra og ventet på hiten Lilla fågel, eller håpet han skulle ta sin kanskje største hit, men som han aldri spilte inn selv, Fiskarna i havet (spilt inn av Idde Schultz)

Da han som introduksjon til ei annen låt først dro på med smiger for at dette var det vakreste og beste publikumet han noen gang hadde spilt på, mens sekunder senere utbasunere at de verste han hadde spilt for var et knippe pensjonister, ja, så forventet jeg at flere skulle klappe isammen stolene og gå tilbake til bobilene. Men pensjonistene ble. Og de ble belønnet med Lilla fågel som ekstranummer, før han gikk av scenen, satte seg i bilen og kjørte straka vegen hjem til Stockholm.

Forøvrig var historien om spillejobben for pensjonistene en av de bedre.

Helt oppe der med Todd Snider sine. Men noe av det som skjedde på visfestivalen, er nødt til å bli på visfestivalen: Ta din fiol och åk åt helvete! 

I stolen ved siden av satt Estragon og gjespet og frøs. Dårlige netter og blaute klær hadde tatt på selv for en av de beste, så Estragon så dessverre ikke annen råd enn å ta med seg stolen og call it a night etter første låta med Good Harvest, en jenteduo fra Falun i americana-sjangeren. Flott stemmer, men på langt nær så gode låtskrivere som deres sviresøstre i First Aid Kit.

Det ble en trivelig time uten at noen av låtene satte Vladimir i brann. Litt skuffende, forventningene tatt i betraktning, men for all del: et høydepunkt var da de coveret Bob Dylan

Siste gjeng for natta var visst en gammel svensk legende som gjorde en etterlengtet opptreden; nemlig Peter Carlsson. En historieteller, skuespiller, musiker og moromann av rang, som sammen med de eminente husmusikerne Backa-Hans, Byns-Mats og Jonas Hansson virkelig satte fyr i det imaginære teltet. Nå var alle over 60 også oppe fra stolene og klappet. Vreeswijk, Edwall, Taube og noe eget stod på repertuaret.

Vladimir lot seg underholde til siste slutt, og spesielt av historiene mellom sangene, som kom som perler på ei snor. 

Men da det som ekstranummeret dro i veien med ei irsk drikkevise, tok jeg stolen og gikk. I august skal jeg til Fjorda på 15. året, og dosa jeg får der holder meg for ett år.

Jeg hadde imidlertid sett i program at det var annonsert nattkonsert klokka 00.10 i Malungsfors kaptell. Middelaldermusikk av Helena Ek og Peter Janson. Vel, jeg var ikke fullere enn at jeg ikke kunne dra en tur i kirka på natterstid. Tre øl i løpet av hele dagen hadde liksom ikke bitt helt på. Jeg valset bort over kirkebakken, åpnet den høye (eller var den vid?) døra forsiktig, og stod med ett øye til øye med sognepresten. Jeg ble vist til en krakk lengst bak i lokalet for å gjøre minst mulig skade, men da jeg tok tak i benkeradene foran for å elegant (!) gli inn i en ledig rad, så løftet benkeraden foran seg fra bakken med vekten av Vladimirs labb, og deiset i bakken igjen med et smell. Alt foran Guds åsyn, en håndfull natterlige kirkegjengere, kirketjeneren og sognepresten. Ja, også de som sang og spilte da.

Der satt jeg da. Jeg hadde nok sett for meg litt mer sus i serken, selv i kirka. Middelaldermusikk hadde skapt illusjoner om lutt i mitt hode, men her var det bare en vel overjazzet kontrabasstraktør . Igjen ikke min kopp Earl Grey, men når sant skal sies: stemmeprakten til Helena Ek var helt voldsom, så tross alt ga det en flott og tildels sakral avslutning på en heidundranes flott dag på visefestival - selv om jeg ikke fikk lurt meg ut igjen av kirka før kirketjeneren blåste ut lysene ved halv to-tida.

Det er bare å sette av ei helg i midten av juli igjen neste år!

Dag 12: Hjemreisen

Estragon vekket Vladimir ved halv ti tida søndag morgen. Da var han nok sugen på å hjem til Gjøvik, så vi kastet oss rundt og fikk ryddet leir i løpet av en halvtime.

Vladimir måtte ha seg et par skiver finsk rugbrød med gammel tubeost, mens

Estragon på sin side allerede var mett - av turen. Nå gledet han seg enormt til å komme hjem til ungene, som ventet spent på å bli hentet.

Svenskekronene som var igjen skulle vi kvitte oss med ved grensa, men GPSen sendte oss på ei rute ingen hadde kjørt før - så siste butikk før Norge var en ørliten ICA uten det helt store utvalget.

Litt svenskevarer fikk vi allikevel med oss, før vi krysset riksgrensen midt i skogen et sted uten en eneste toller eller tollstasjon.

Vegen koblet seg på igjen riksvegen mellom Elverum og Trysil, og før vi fikk sukk for oss var vi på kjente områder igjen. Det går overraskende radig å komme seg fra Dalarna og hjem til Innlandet.

Velkomstkomiteen stod klar på Gjøvik, da Estragon ble kjørt hjem etter ekspedisjonen, som en ekte polfarer - og i mangel på flagg satte onkel Jan hull på en boks varm Cider som sprutet ut over gårdsplassen. En verdig velkomst for mitt flotte reisefølge i løpet av denne 12 dager og over 500 mil lange rundreisen gjennom Norden.

På vei hjem stoppet jeg for å gi bilen en solid rundvask på Innlandets heftigste (!) selvvask: Shell Biri. Denne var typisk nok i ustand, men som tur var bød de da på 1/2 pris på poleringsvask i automat - så da ble det et kvarter på SPA for en sliten Mazda.

En times tid senere hadde jeg fått pakket ut, satt på en vask og reist for å hente ungene. De løp i armene mine med historier og gaver fra egen ferie, så kvelden gikk med til å høre om Gran Canaria - samt å pakke om; for jaggu hopper vi ikke rett uti det igjen, og går rett på ny tur i morgen: denne gang med barna.

Takk for turen, gjestebloggen, raljeringa, tullpratet og selskapet, Estragon, og håper noen av dere har hatt litt glede av å lese/følge med på turen via denne bloggen også.