Dette innlegget er hentet fra arkivet fra den gamle Vladimir og Estragon-bloggen på nå nedlagte (for oss dødelige) blogg dott no.
England venter
Etter flere måneders stillstand på reisefronten, så er det endelig klart for at Vladimir skal ut i verden igjen. Da må det jo så klart også blogges!
Turen går til England, og forhåpentligvis blir dette nå en årlig tradisjon. I fjor var jeg i Swindon sammen med to kompiser på ei flott langhelg fra fredag til mandag, men i år er det utvidet med to dager.
I morgen tidlig håper jeg den elendige vinterbilen starter utenfor min 83-år gamle mors residens, der jeg nå har ei natts pit stop for å spare 45 minutter kjøring i morgen tidlig. Batteriladeren står på i natt for å være på den sikre siden. Senest mandag morgen var det dødt i motorrommet da en stresset far og to unger skulle i barnehage, på skole og på jobb litt for sent som vanlig.
Går alt etter planen, så putrer Vladimir (ja, meg. Jeg) og Mazda’n fra Raufoss i morgen tidlig ved halv sju-tida, plukker opp min gode venn Estragon, denne gangen forkledd som en velkledd vernepleier med tilleggsutdanning fra Reinsvoll, og koster sydover mot Gardermoen og Dahlen parkering.
Flyet går 10.40 og er fremme kvart på tolv lokal tid i Manchester - en by jeg har vært i èn gang tidligere, men aldri flydd til. Sist års guttetur startet med at Vladimir måtte fylle ut et langt skjema med en gang vi ankom Gatwick, takket være at konfirmasjonssekken fra 1991 ikke skjønte hvordan den skulle forsere Gardermoens automatiske bagasjesystem uten å hekte seg fast på veien. Klok av skade har jeg nå pakket min røde koffert uten ei eneste reim.
Overnatting er bestilt i den vakre, historiske byen York. Jorvik. Vikingenes gamle boltreplass. Der skal vi ha base helt til lørdag, før der blir et døgn i Huddersfield med påfølgende Premier League-kamp.
Vi reiser med noen løse planer. En vag avtale med en altmuligmann som hater jobben sin hos byens sjettedivisjons fotballag, en tur innom Jorvik Viking Centre, et par billetter til en rundreise med en pensjonistbuss gjennom Aidensfields univers, en idé om å drikke bitter på byens Samuel Adams-pub og et ønske om å nyte god mat og godt drikke. Seks dager med opplevelser vi brått ikke aner noe om i dag!
Det skal bli deilig med et avbrekk fra jobb, fra hverdagen som 50-50 pappa, fra barneoppdragelse, to meter snø og tjue minus. Det blir stas å dra med min gode venn Estragon. Vi har stort sett samme holdning til både livet, hva som bør oppleves og hvordan vi bør reise. Vi har delt mange gode minner opp igjennom årene, alt fra utallige road trips, låtskriving i en røykfull, gammel stasjonsvogn, litervis med kaffe på legendariske Café Frimand på Gjøvik, og en del bomturer til travbanen. Sistemann fra fjorårets rendezvous i Swindon fikk ikke anledning i år, så da får det bli oss to på tur.
Vladimir og Estragon har reisefeber, og i morgen kureres feberen! Alle dere andre kan lese mer fra turen og dag 1 en gang i løpet av i morgen kveld.
God natt og bon voyage - hvis bilen starter, da!
Dag 1 - hetetokter, salmesang og liten blære
Klokka ringte seks blank i Severin Olsens veg på Raufoss. Endelig dags for Englandstur. Koffert ble lastet inn i Mazda’n, batteriladeren ble koblet fra, og jaggu startet ikke den japanske skjønnheten på første forsøk.
Gamle rv 4 mot Reinsvoll, møtt av en perle med fulltlys som skulle på morgenskiftet i fabben. Vel fremme i Sagvegen ble jeg møtt av et mørkt hus. Estragon hadde sovnet på att, men var raskt oppe på beina. En tannpuss og et konesuss senere var han på plass i bilen, og vi var klar for Gardermoen. Borgen-krysset bød på kork og ei ringrute som sperret for utsikten før sju, og både Vladimir og Estragon huffet sin nød over at andre også var på veien samtidig. Misantroper på tur!
Etter et pitstop på Lunner for langreist frokost, så klokket vi inn på Dalen parkering rett før halv ni. Vi hadde all tid i verden!
Innsjekk og passkontroll gikk som en drøm, selv om vi måtte ha profesjonell hjelp ved Norwegians selv-innsjekk, som er like intuitiv som en femtegradsligning for en dyskalkuliker (!)
Vel. Litt for god tid? Ok, da ble det tid til en overpriset øl før vi boardet flight DY-et eller annet mot Manchester. To idioter på tur, sa du? Neida. Rutinerte som få hadde vi kapret sete 2F og 2D vel vitende om at få eller ingen ønsker trykke seg inn i et ledig midtsetet på Norwegian-appen. Det funket som rakker’n: vi fikk hele raden for oss sjæl!
Flyturen gikk bra, men vi ble litt overrasket over snøen som ventet i Nord-England, der vi kom inn over Newcastle med utsyn mot flotte Lake District. Et vakkert syn av en del av England jeg ikke har sett før!
I Manchester var det derimot grønt, og en deilig sol varmet oss fra blå himmel. Begge koffertene hadde ankommet rullebåndet til vi slapp igjennom passkontrollen - og vi hastet mot togstasjonen. Med tre minutters margin rakk vi toget til York. Skulle ikke tro vi hadde gjort annet, så bra timing det var!
Etter et raskt innsjekk på Crescent Guest House og et artig passiar med landlord Jason, så fant vi rom nr 6 i toppetasjen, kastet fra oss loddene, og hastet ut på jakt etter en lunsj og en pils.
York viste seg fra sin mest fantastiske side. Solen varmet og byen var ubeskjeden vakker. Flotte, gamle bygninger, en rekke særegne butikker og mye å se på for to totninger på tur.
Etter en runde rundt sentrum for å gjøre seg litt kjent, ramlet vi inn på puben Guy Fawkes, som kom med en sterk anbefaling fra Jason the Landlord! Der ble det en liten smaksprøve før middag i form av lokal terte og blodpølse. When in Yorkshire, do as the Yorkies!
Etter det lille måltidet var det tid for å rusle litt mer rundt i byen og gjøre seg kjent. Dessverre røyk batteriet på telefonen til Estragon, mens mobildata ikke fungerte for stakkars Vladimir - som også til alt overmål hadde passert den magiske 10%-batteriet på iTuten. Skulle vi ikke kunne sjekke inn på fjesboka, flagge for verden vi var i live eller få sjekket værvarselet?? Vi måtte trøstes! Øl! Samuel Smith-puben Kings Arms nede ved elveleiet ble redningen, etter at vi på veien hadde tatt gamle York Castle, i allefall det som var igjen, i øyesyn, samt fått ruslet innom en gitar-butikk.
Etter et par øl der, så turet vi opp til den flotte katedralen York Minster - nord-Europas største i sitt slag!
Klokka 5.15 lokal tid var det duket for Evening Mass med fullt kor, og selv om ingen av oss er særlig troende, så synes vi kirker som bygg og den sakrale stemningen et kirkekor leverer er vel verdt et besøk.
En god del lokale troende blandet med et knippe turister fikk oppleve en flott «konsert» med det lokale kirkekoret i den massive kirka. Vanvittig akustikk og arkitektur! Det var strengt forbudt å ta bilder under seansen, men Vladimir snek seg til et par rett før.
Det slo oss med en gang vi satte stumpene ned på kirkebenken at vi kanskje hadde tatt oss vann over hodet når vi leste programmet, som inkluderte kneling!
Kneling skulle imidlertid vise seg var det minste problemet, for kort inn i messen meldte fysiske behov seg for Estragon, som rett før hadde tømt to pints med Bitter. Gode råd var nå dyre, og messen så aldri ut til å ende. Salme på salme, vers på vers. Til slutt måtte Estragon snike seg ut midt i liturgien for å gjøre sitt fornødne, etter først å ha hatt øynene på døpefonten i enden av kirkerommet.
Vladimir holdt stand til det ble ferdig, og ventet tålmodig på Estragon utenfor Minster’n. Nå var det endelig tid for middag, og vi bestemte oss for å gå for en kinesisk restaurant vi hadde passert i strøket tidligere på dagen.
Valgets kvaler ventet oss igjen da vi ble plassert på det innerste bordet på Hong Kong Chop House. Vladimir gikk for ei kinesisk biffgryte, mens Estragon hadde satt sine øyne på en rett markert med tre chili i menyen. «It’s strong!», prøvde den unge servitøren i rød kjole med kinesiske mønster å advare. «It’s Ok, I like hot!», repliserte Estragon.
Et par gafler inn i måltidet stod det i tillegg til ølen ei full flaske med dårlig springvann på bordet. Estragon hadde problemer med å snakke, og var på nippet til å bestille melk, som de på nabobordet klokelig hadde gjort. «Var det godt», spurte servitøren høflig. «It was HOT», svarte Estragon. Go figure!
Moralen må være det samme som i vår fjellheim - stol på erfarne kjentsfolk! Sier noen at noe er hot, så er det HOT!
Etter å ha tømt ei flaske dårlig klorvann, og dyttet til side de største bitene med Habanero, så vandret vi ut i nattemørket gjennom de vakre gatene i York, i retning guest house’et. Utrolig hvor mange flotte butikkvinduer det finnes her!
Rett før vi skulle krysse den gamle bymuren ut av selve sentrum, så øynet vi muligheten til en liten GT før håndkleet ble kastet inn for alvor. «Ingen puber har vel Gin her», utbasunerte Vladimir selvsikkert. Estragon bare fnyste og vi prøvde oss på en særs trivelig plass som het Eagle and Child.
Ingen gin, du mæssom! Her kunne vi vasse i gin! Til alt overmål var det gin-onsdag. £4 for enkel og £5.5 for dobbel. Fritt valg av gin fra et kart større enn hele vinmenyen på en hvilken som helst restaurant i Lillehammer.
Her var det rom for å teste. Gin, altså. Ikke rom. Det ble to doble på hver, med diverse typer garnish og tonic. Flott sted, og god gin - og jammen begynte ikke ei jente å spille gitar og synge rett før vi hadde tenkt å gå.
Den lange dagen begynte imidlertid å ta på gamlekara, og rett etter Joan Osborne sin eminente «What if God was one of us» satte vi kursen mot rom 6 på 77 Bootham.
Der ble det rett i bosoa før klokka ti lokal tid. Snakk om party-løver!
I morgen venter nye opplevelser, full english breakfast og Jorvik Viking Centre. Vi må bare huske å tisse først!
Dag 2 - Vikinger, Neil Tarrant og fylleblogging
Rise and shine! 07.30! Oppe etter en god natts søvn på Crescent Guest House ventet en kort dusj i lunkent vann med dårlig trykk. Ett rykk i ledningen for varmtvann, si? Gratulerer med dagen, og de to totningene ramlet ned de teppebelagte trappene og ned til en delvis og full english breakfast.
Etter å ha gjort et par runder på det vesle rommet etter gårsdagens eskapader bar det ut på Bootham Crescent, ei sidegate fra Bootham, der vår Crecent-gjestehus ligger. Forvirringen er total!
To minutters gange og vi ankom selve rosinen i pølsa før lunsj, nemlig York Citys hjemmebane Bootham Crescent.
På forhånd hadde vi alliert oss med Phil Howden, som er en slags altmuligmann i klubben. Redaktør av kampprogrammet, fan bak mål på David Longhurst Stand, bartender i Keith Walwyn-lounge, norsk elektronikamusikkfantast og supporterbutikk-kasserer.
Phil tok i mot oss med Yorkshire gjestfrihet og lot oss få en full omvisning rundt på banen med påfølgende gode historier.
Faktisk er alle spillerne i York City på nivå 6 fulltidsprofesjonelle, og de beste tjener faktisk 1000 pund i uka. Kjenn deres besøkelsestid, norske fotballspillere i 1. og 2. divisjon. Hva med et eventyr i York?
Vi sugde til oss gamle, herlige fotballhistorier om hvordan supporterne sloss med bare never når de i gamle dager ble loset gjennom tunnelen som gikk under The Popular Stand for å bytte side ved halvtid.
Vi fikk en inngående forklaring om viktigheten av å ha et lite lager av flagg og trommer som supporterne kunne bruke, slik at de slapp å bære alt med seg hjem.
Selv materialforvaltere i norsk tredjedivisjon kunne og burde bli misunnelig av mindre.... eller?
Vladimir så sitt snitt til å prate litt hull i hodet på stakkars Hr. Howden med noen trivielle uinteressante trivialiteter.
Deretter ble det en tur oppom bua der man kunne betale en additional pound for å sitte på langside ble det også tid til. Estragon tok plass, som det første mennesket på flere år i følge vår mann i York.
Vi gikk rundt stadion og hørte gode historier fra da York slo ut Manchester United fra FA-cupen og da Keith Houchen scoret alene med keeper.
Alt akkompagnert av luktene og synet av en ekte britisk fotballstadion med sjel, flasset maling, hvite stakittgjerder og et hull i muren for TV-folka.
Vi fikk historier om dametoalettet, muren bak bortesupporterene som var på randen til å kollapse og banemesterens grønne traktor.
Etter rundturen bar det innom supporterklubben for å kjøpe den obligatoriske koppen og prate mitt mer tull.
Phil hadde et program å skrive, så vi forlot stadionen ved 11-tida og travet videre inn mot sentrum.
Nå var det vel på tide med en øl?
Vi vandret mot sentrum og gjennom The Shambles
Tilslutt fant vi The Golden Fleece, som hadde vært omtalt som den mest «haunted» puben i England.
Og sannelig: i løpet av våre 40 minutter på puben, så ramlet samme bestikk-kurv i gulvet tre ganger. I shit you not!
Etter ølen var konsumert bar det videre gjennom The Shambles og ned mot inngangen av The Jorvik Viking Centre.
Vel inne og 11 pund fattigere ble vi satt bakerst i en vogn ala Soria Moria-slottet på Hunderfossen. Hele runden var interessant og informativ, men ble kanskje litt fort ferdig.
Etter museumsturen ble det handlet inn litt souvenirer og drikke, før vi fant det for godt å spise lunsj: kyllingbryst med stasj og dårlig, stekte potetbåter format som stenger.
Stinne av øl og dårlig pubmat ble det tid for en cowboystrekk på de harde madrassene i 77 Bootham.
Vi hadde avtalt å møte Phil etter jobb på The Minster Inn, en pub rett nede i gata ikke langt fra The St Olavs Church. En hjemmekoselig liten plass utenfor allfarvei, med åpen peis og en bartender som også fungerte som fyrbøter.
Phils kompis Dave skulle også møte oss der, og det vi trodde skulle bli en øl og en time på puben, viste seg å bli en full og fantastisk helaften med to av de beste som York hadde å by på.
Her ble det snakket om politikk, Brexit, engelsk fotball, norsk musikk og jernbane. Stemningen var fantastisk, pundet satt løst og vi tok turns for å kjøpe runder. Vladimir startet pent med Cider, mens Estragon kjørte en dobbel GT, før vi gikk over i lokalt brygg.
Verden er stor, men samtidig uhorvelig liten. Det ble plutselig snakk om nordmenn i York City, samt om det hadde vært engelskmenn i Raufoss, som vi fortalte var vår lokale klubb (vel, mest) i Norge.
Vladimir hostet ut spissen Neil Tarrant, som herjet i Raufoss i 2003.
Et lite søk på Google og vi fant ut at Tarrant også hadde ett mål på sju kamper for York City! Snakk om liten verden. Raufoss og York.
Tarrant scoret sitt første mål for Raufoss i en 2-2 kamp mot HamKam.
Vår nye venn Dave husket vagt han var til stede og hostet til slutt opp at, joda, Neil Tarrant scoret i debuten for York City hjemme mot Leyton Orient i oktober 2000. Phil mente kampprogrammet måtte være i samlingen på stadion, og skulle personlig prøve å lete opp dette i morgen. God stemning. Small world, ja! Latteren satt løst, og vi fablet om vennskapskamp mellom Raufoss og York City. Neil Tarrant testimonial. Tarrant Cup!
Estragon sendte melding til en kompis som også husket Tarrant, og hans mål fra midtbanen mot Start for Raufoss i 2003. Ja, sågar hadde han spilt med ham!
Litt ut i samtalen kom det frem nok en lenke mellom Norge og York City. Erik Tønne var på lån her i York for tre kamper, scoret ett mål som begge ble bevitnet av både Lager og Cider. «Vi stod bak målet! Det var en bortekamp mot Braintree og Tønne rundet forsvareren og sendte ballen i mål mellom beina på keeper», forklarte Phil entusiastisk.
Etter oppholdet i York bar det videre til HamKam for Tønne, klubben Tarrant scoret sitt første mål for Raufoss mot! The plot thickens!
Nå er Tønne på plass hos nyopprykkede Ranheim, men vi fikk nøstet opp at han hadde vært junior i RBK, som er Estragons klubb i Norge.
Etter en lang og flott pubkveld med våre nye venner hadde vi helt glemt å spise middag.
klokka nærmet seg midnatt da vi ruslet ut av puben, opp Minstergate i duskregnet og ramlet innom den lokale kebabsjappa rett rundt hjørnet.
Vi kjøpte med oss hver vår Döner kebab, og for tilbake til hotellet.
Vel fremme oppdaget vi at vi ikke hadde sett noen i minibank.
kommer tilbake!
Until next time: How on earth!
D rjenstår det da raljerer med bikkja. Du som skal ha den, og everyother sat as WIE
I morgen venter busstur innover i North York Moors, men nå venter Jon Blund, minst en time på overtid zzzzzzz
Oppdatering fredag morgen klokka 07.23: Alt for lite søvn, vondt i hodet, stank av bålrøyk etter å ha sittet rundt peisen på Minster Inn, tørr i ganen og ikke minst et stort spørsmål rundt innholdet mot slutten av dette blogginnlegget. Tydeligvis ikke alle som var ved sine fulle fem for fem, fulle timer siden!
Dag 3 - Fritert fisk og nydelig musikk
Vladimir måtte ha sovnet flere ganger i løpet av den siste timen han blogget fra senga. Duppet av i det minste. Siste delen var delvis eller helt uforståelig i går, og til hordene av spente lesere beklages det dypt fra 77 Bootham fredag morgen.
Estragon var fortsatt brisen når duoen hastet ned for frokost på slaget åtte.
Ikke så høyt ut i dag, så vi Vladimir nøyde seg med frokostblanding, toast og kaffe - samt et par skiver bacon for å kompensere for gårsdagens flytende eskapader. Estragon gikk for bacon, toast, kaffe og egg.
Etter middag hastet vi ut i den småsure vinden mot York Minster, der en Mercedes Sprinter fra Mountain Goat Tours skulle vente på å ta oss på en rundtur to bakfulle pensjonister på Englandstur verdig.
Og der åpenbarte den seg! Den livlige sjåføren JJ ønsket oss velkommen til gards, og som to dritunger på skolebussen kastet vi oss over bakseteraden. Ble det bare oss to og JJ?
Neida. Vi fikk selskap av et trivelig ektepar fra Toronto, Canada. Jim, en professor i statsvitenskap fra York University i Toronto (ikke University of York, som ligger rett borti gata her altså), og Sandy, en tidligere advokat, hadde også funnet ut at en busstur til Whitby og omegn var den perfekte måten å kaste bort en overskyet fredag i Yorkshire på.
JJ viste seg som en meget kunnskapsrik guide, og liret av seg lokalhistorie, vikinghistorie, normannisk historie og vittigheter, mens vi fartet ut av York sentrum mot North York Moors.
Første stopp var Goathland, der Estragons favorittprogram «Med hjartet på rette staden» var spilt inn, samt togstasjonen også kjent fra Harry Potter-filmene.
JJ hadde sin første dag på jobb etter en fem ukers ferie der han hadde vært hjemme hos din døende far i Katalonia, og beklaget seg for at han var litt rusten. Den halvt katalanske og halvt Leedske (!) sjåføren var imidlertid spot on på guidingen - men kunne vel vært litt mer raus på tida vi fikk i Goathland: kun 30 minutter. Før vi fikk summet oss nede på togstasjonen hadde 20 av dem gått, og Vladimir hastet opp igjen for å få med både butikkene og en tur innom den lokale utedoen.
Estragon var no where to be seen - han som var fan og greier! Hadde han falt i elva bak stasjonen eller rotet seg vekk i et villniss? Vladimir svingte innom en butikk og la igjen noen pund på lokal Heartland-merch, og parallelt med at bussen kom for å hente oss, dukket Estragon opp igjen som trollet fra esken. To portretter for familiealbumet og tante ble tatt i en fei, før vi måtte inn igjen i bussen, som skulle rulle videre på smale landsbyveger mot Nordsjøen.
Egentlig var nå planen Whitby, men et unisont ønske fra både wanna-be-pensjonistene fra Norge og semi-pensjonistene fra Toronto, så kostet JJ mot den lille smugler- og kystbyen Robin Hood’s Bay.
Regnet begynte å slå inn over østkysten nå, og vi fikk snaut 40 minutter til rådighet på å gå den bratte bakken ned til byen og se oss omkring. For en fantastisk, liten by. Som et Positano i Yorkshire klamret den seg fast til klippene, og det var lett å se for seg hvorfor byen ble valgt som arnested for sjømenn med skumle (og økonomiske) hensikter.
Det våte været inviterte oss til å finne en pub eller kafé, men flere steder var stengt i den søvnige landsbyen. I ei sidegate etter å ha forsert et trivelig, lite smug så dukket imidlertid den flotte, koselige kafeen med det hysterisk gode navnet «Tea, Toast and Post» opp.
En alternativ plass helt etter Vladimir og Estragon sin smak, og siden gårsdagen fortsatt hang godt i, så ble bestillingen ei kanne Yorkshire Tea - så klart oppskriftsmessig med melk!
Ahh! Deilig varme spredde seg innvortes, men igjen begynte klokka å tikke litt for fort, og vi så for oss at både sjåfør JJ og Jim & Sandy satt å ventet på oss i bussen med knyttede never.
Vi fortet oss med å drikke opp koppen, selv om tre fjerdedeler av kanna dessverre stod igjen, og skulle gjøre opp raskt. Dette var derimot ingen plass for kjappe vendinger og raske handlinger. De pratesalige og supertrivelige eierne Lou og Luke var veldig interessert i Norge og å dra på skiferie, og vi kom nesten ikke fra. På dette stedet kunne vi nok ha blitt i timesvis, og sjelden treffer man på så flotte folk på så kort tid. Vi sa farvel og ønsket dem velkommen til Norge, og tok fatt på bakken opp igjen til bussen.
Halvveis opp i bakken så vi heldigvis kanadierne bak oss, og kunne roe tempoet litt mens regnet fortsatte å piske ned.
Bløte, men fattet, fant vi plassen bakerst i bussen og tok fatt på neste etappe mot Whitby - der vi fikk to timer til rådighet inkluder lunsj.
Whitby viste seg som en fantastisk flott by, men regnet hadde eskalert og det hadde blåst skikkelig opp.
Det klokeste ville være å finne seg en trivelig pub før vi ble søkkblaute, og duret inn på en som så ut til å ha fersk fish and chips i enden av veien på østsiden av brua.
Der fristet plutselig igjen pils, og akkompagnert av en gedigen tallerken med lokal torsk i deig, fritert etter engelske anti-kolesterol-advarslers perfeksjon ble dette til en halvannen time med fråtsing.
Regnet hadde gitt seg da vi endelig fikk stabbet oss ut igjen av puben, og vi rakk en bråtur nedom brygga, ut på pieret, over brua og langs vestsiden mer alle spillebulene en searesort i England verdig. Whitby virket litt som en fattigmanns variant av vestkystens Blackpool når det gjaldt grell partyunderholdning. Eller et Coney Island i miniatyr. Spåkoner, Goth-butikker, pølseboder og maskiner som fristet med tusenvis av småpence både inn og ut.
Guiden fortalte om Goth- og Steam Punk festivaler i byen, antageligvis som følge av at Bram Stoker satt på hotellet The Royal rett ved siden av den hvalkjeften og klekket ut ideen til Dracula.
På hekta kom vi til møtestedet igjen akkurat på sekundet, der sjåføren, professoren og advokaten tålmodig satt og ønske både Vladimir og Estragon inn i varmen igjen.
Turen gikk nå ut av byen og gjennom postmann Pat-veger langs Dales og Moors. Snøen lå som melisdryss over heiene da vi kom litt opp i høyden, mens JJ rattet Sprinter’n på dårlige vinterdekk i minst 40 km/t over anbefalt fartsgrense. De fire pensjonistene i bussen klamret seg fast til håndtak så best de kunne, mens steingjerdene føk forbi noen centimeter fra bussvinduene.
På toppen minnet det litt om Venabygdsfjellet uten fjell og hytter. Vi tok oss en tur ut for å se på rypene i heia, men selve snølaget imponerte nok hverken nordmennene eller kanadierne.
JJ: «It’s fucking cold, let’s get the hell out of the Moors!»
Etter å ha hastet hjem fra North York Moors, gjennom svinger og over humper, gjennom landsbyer og over Beggars Bridge, så landet vi endelig tilbake i York omtrent samtidig som sola gikk ned.
Det bar tilbake til hotellet for en cowboy-strekk før middag, og jammen kom ikke Heartbeat på fjernsynet mens vi døste i oppå hver vår respektive fjærmadrass.
Etter en tre-kvarters strekk ramlet vi nok en gang ut på byen på jakt etter middag. Estragon hadde ønsker om italiensk, og valget falt på Bari i The Shambles.
Ikke før vi hadde bestilt ei flaske rødvin, en calzone og en spaghetti med kjøttboller, så kom kelneren drassende med den polske kokken Robert, som de mente nettopp hadde funnet sin lenge, savnede bror i Vladimir. Latteren trillet over det ustøe bordet med olivenolje, tørt brød og rødvin, før kokken forsvant inn igjen på kjøkkenet.
Vi syntes dette var stor underholdning, og Vladimir ønsket sin bror tilbake for et familieportrett. De to italieneren som arbeidet i front-desken stod og maste på polakken om at han måtte komme ut igjen og stille opp på bilde, og etter en del nøling kom bror Robert ut igjen og fikk sine sekunder of fame sammen med Vladimir.
Etter det heller mislykkede italienske måltidet bar det tilbake til godt kjente Eagle and Child for nok ei flaske vin, men stedet var bare en skygge av seg selv så etter å ha tømt flaska måtte vi ut å finne noe bedre.
Nabopuben hadde gamlekara på plass med pints og instrumenter, og vi spaserte inn for å høre. Etter et par sanger ble det stilt, så Vladimir foreslo at vi skulle gå til en del av sentrum vi ikke hadde vært før. Vi vandret av sted mot det som skulle vise seg å være ei gate full av musikksteder. Fra utsiden kunne vi på en pub høre ei jazza dame, mens en annen fikk vi vibber tilbake til jammen på Frimand. Begge deler lik uinteressant. Valget falt derfor på The Snickleway Inn.
Der stod trioen Dan, Polly and Mark klare for å spille, og lite visste vi at vi skulle få oppleve ett av våre livs musikalske høydepunkter på ei live scene denne kvelden.
Nydelig vokal, enestående mandolin og delikat og musikalsk bass fylte rommet på den lille puben, og perler på perler kom ut fra vokalist Dan Websters munn.
De spilte seg gjennom en deilig portefølje med Norwegian Wood, The Speed of Loneliness, Ryan Adams- og Steve Earle sanger. Vakkert!
I pausa fikk de tilbud om drikke av Vladimir og Estragon, men takket høflig nei. Isen var derimot brutt og vi snakket en del om musikk, og fant felles referansepunkter i blant andre Ryan Adams. De skulle på våre ønsker spille Oh My Sweet Carolina og New York etter pausa.
Nydelige folk med herlig musikksmak. I andre settet kom deres venninne Emily, som var fiolin-student ved byens universitet, og satte seg ned med oss.
Vi fikk folk-versjoner av blant andre både Breakfast at Tiffanys og Two Princes. Himmel og hav! For en trio! Vi var stumme av beundring og fikk sneket oss til både autografer på Cd’er og et lagbilde.
Emily snakket om at hun skulle spille klassisk konsert på Barbarican i morgen, men fra kl 21 skulle hun spille med vokalist og gitarist på The Three Legged Mare. En plan for i morgen altså!
Etter stengetid bar turen tilbake til Crescent Guest House fulle av nye opplevelser, fritert fisk og nydelig musikk.
Dag 4 - fotball og fele
Hva er det vi er ute på? Hvordan skal dette ende? Nest siste morgen i York startet med at Estragons alarm ringte klokka 06.30, drøyt fire og en halv time etter at Vladimir sovnet midt i bloggskrivingen av dag 3.
Estragon slo med en god trent armsving av alarmen og purket videre i senga di, mens Vladimir i den andre senga så klart ikke klare å sovne på igjen etter å ha funnet igjen mobilen i dyna med et ikke-ferdig blogginnlegg.
Tre kvarter senere var Vladimir fortsatt søvnløs, mens Estragon hadde våknet på nytt for å følge med på sin venninne Ingvild Flugstad Østberg på første OL-dag fra Pjong Sjang syd for Kim - på vår vesle hotell-TV uten mulighet for tekst-TV.
Frokost i dag ble inntatt i et fullt spiseværelse på gjestehuset. Tydelig mer populært å overnatte her på helg. Naboene snakket Oslo-dialekt, og Vladimir tenkte først si noe flåsete som «Jasså, det er flere nordmenn her», før han kom på hvor idiotisk han selv synes det er bare fordi vi er i et annet land. Jeg holdt kjeft, og det samme gjorde gutta på nabobordet, som forøvrig har flyttet inn på naborommet i tredjeetasjen - en fire-fem flortynne centimeter fra hodene våres.
Etter frokost ruslet vi ut og over bybrua mot stasjonen, der en våt drøm for Estragon gikk i opplevelse - nemlig å besøke togmuseet.
Inne i den store hallen stod det mange ærverdige, gamle tog som minnet oss begge om tider da alt egentlig var bedre: i alle fall for de som hadde råd til å kjøre de flotte togene, hvis design og interiør ikke bare var preget av funksjonalisme og resultatet av anbudsrunder som i dag. Ingen kaffeautomater som aldri virket da, men egne spisevogner og/eller serveringstraller. Ikke noe billig plastikk, men teak og fløyel. Ekstravagant, dog ikke for arbeiderklassen hvis opplevelse av disse togene vel trolig begrenset seg til fars historier fra fyrrommet eller trainspotting.
Apropos trainspotting: Estragon spottet også train i miniatyr, og siklet lenge på noen av modellene han til stor sorg ikke fikk som barn.
Før vi slapp ut igjen hadde Estragon også rukket en kort prat med en turist fra østre Washington (state) om kreasjonisme, livssyn og hva de begge ville spurt St. Peter om. Underlig hva som plutselig kan manifistere seg på et jernbanemuseum!
Etter museet og Estragons ukritiske shopping av plakater og bilder han har tenkt overtale kona til å tapetsere opp på veggen hjemme, så ramlet vi nok en gang innom Samuel Smith-puben King’s Arms.
Valgets kvaler nede ved elvebredden. Kaffe, te eller pint. Vi var tross alt såpass reduserte etter to dager med seriøs rangling at vi ikke så noen grunn til å ikke gå for et ekte hat trick.
Estragon havnet nok en gang i passiar, denne gangen med en lokal herremann som lette etter sin norske venn. «Jeg kan være din venn», sa Estragon, og forsøkte legge armen rundt ham - men de gikk hvert til sitt etter at ølen kom på bordet.
Etter en tur innom rommet og en Social Club der inngangen kostet 1 pund, og de viste Sheffield United mot Leeds i stedet for Spurs - Arsenal, bar det videre til Bootham Crescent.
Vladimir kjøpte program ved inngangen og deretter sikret vi oss billetter på langsiden til £17 stykket, samt en hot dog i mangel av noe lunsj. Etter at pølsa var inntatt ruslet vi opp til The Keith Walwyn Suite, som vi hadde fått billetter til av Phil.
Phil sa han hadde en overraskelse til oss. Kampbilletter på huset og kampprogrammet fra Neil Tarrents debutkamp (og som han scoret sitt eneste mål for York) i. Et klenodium som vi måtte vise til interesserte av Raufoss-fotballens historie og som husket Tarrant godt fra tida på gamlebanen.
Nå hadde vi jo kjøpt billetter selv, så da sparte han klubben for det utlegget. I tillegg var det også mat inkludert i denne VIP-billetten, så med en nyfordøyd pølse i magen gikk vi rett over på en kyllingblanding i hamburgerbrød, og nok en øl. Sukk!
Det at vi var der i dag bleknet veldig i forhold til det virkelig store evenementet i dag: nemlig en overrekkelse av York-helten Keith Walwyns gamle drakt til hans enke og familie. Walwyn var en stor spiller for York på 80-tallet, men som dessverre døde alt for tidlig som 47-åring. I sin tid ble en gammel drakt auksjonert bort for å generere penger til Walvyns sønns livsnødvendige hjerteoperasjon.
I mange, mange år har den vært savnet, inntil en fan fant den igjen i sin private draktsamling. Nå hadde klubben fått kjøpt tilbake drakta og overrekkelsen av denne til Walwyns enke og sønner, hvis den ene trolig reddet livet takket være drakta på 80-tallet. Det var en rørende og fin historie og seanse, som også ble gjentatt på banen i pausa.
Tjue minutter før kampstart takket vi for oss i suiten og fant våre plasser på seksjon B på Main Stand. Skjønt, våre og våre. Her gjaldt følgende regel: unummererte billetter, så sitt hvor du vil utenom setene med reserved-merke - som var øremerket de imponerende 1900 med sesongkort.
Vårt valg falt på den øvre halvdelen av seter, som i motsetning til den nedres røde plastutseende var klassiske i nær rottent tre, men med en flott teak-aktig finish der selve rompa skulle være.
Kampen ble skikkelig underholdende. York tok ledelsen etter en knallmål av The Pocket Rocket - lille Aiden Connolly, før dommeren hjalp Salford med to annulleringer av tilsynelatende greie York-mål - og Big Jon Parkin smalt et straffespark rett i tverrliggeren.
Tross slitne bein og ukonsentrasjon i bakre legg mot slutten, så red York seieren i land mot serielederen. Herlig stemning blandt 3300 på tribunen - slettes ikke verst i 6. div (vel, sjette nivå - National North Vanarama.
Etter kampen ble det samling i bunn - av gata, nemlig på hotellet. Dagens andre dusj for Vladmir var et faktum, for han trengte å våkne etter å ha kjemper mot de trøtte krigerne siden halv sju samme morgen.
Etter det bar det ut på galeien igjen: innom Minster Inn en tur for å se etter Dave eller Phil, men ingen kjente fjes var å se der - og plassen var kjåkå full.
Vi endte nok en gang på Eagle and Child, hvor vi prøvde å komme til hektene igjen. Drikke gjorde ingen sommer. Både Vladimir og Estragon ble heite i toppen av en GT som selve åpningsnummeret.
Først da vi fikk i oss hver vår klassiske Shepard’s Pie så kom også formen gradvis tilbake.
Fra å ha fått dagsformen inn via litt lokalt lam i form, så gikk den på retur forsvinnende fort da vi fant på genistreken å bestille oss dessert. Sjokolade, Brownies, krem og is.
Nok en gang tilbake til start, der altså. Desserten sank selvsagt som en stein innvortes på begge, så vi fikk hverken drukket opp ølen eller snakket med noen
Klokka halv ni ruslet vi bort på The Tree-legged mare, der vi igjen var klare for å høre Dan Webster, den ene fra kompaniet.
Første sett spilte han alene. Gamlekara fra Norge kjøpte seg GT på GT, og i andre sett satt allsangen igjen løst.
Til andre sett hadde Dan også fått med seg Emily Lawler, som studerer fele (fiolin) ved universitet. Ja, hun vi satt med i går.
Sammen låt Dan og Emily nydelig som få. Den sjarmerende, unge, men blyge, fiolinisten fra Lowestoft, gjorde seg utmerket litt halvt på siden og bak Main man Dan. Tross beskjedenheten blomstret hun ut over i andre settet - og de leverte perle på perle sammen - til og med Counting Crows.
Emily hadde forøvrig kommet løpende i regnet for å rekke andre sett. Hun hadde akkurat godt av scenen på Barbarican, der hun nyss hadde spilt Beethoven for en helt annen målgruppe enn på puben. Klientellet minte en del om som på Tottos. Britisk oversminket (verste oversminkinga skjer i UK) og stupfulle 18-åringer, blandet med ei og anna full dame i 60-åring.
Da konserten var ferdig takket de gamle, småalkoholiserte turistene pent for seg til duoen, og la ut på vandring nedover Bootham på jakt etter senga.
En tur innom Sainsbury for litt vann og snacks, og deretter marsj i seng - til en vanvittig vind som sang og reiv i husveggene av solid mur.
Nok en dag unnagjort. Både fotballen og fela leverte!
Dag 5 - salme ved reisens slutt
Så var det snart over for denne gang. Klokka ringte åtte på Crescent Guest House, og etter en dusj ble frokosten skippet, nøklene levert og taxi bestilt.
Kvarteret etterpå ventet vi på toget som skulle ta oss de 50 minuttene vestover til Huddersfield, der vi skulle ha siste natt og se på Premier League-matchen Huddersfield - Bournemouth.
Duskregnet i York så ut til å gi seg da vi passerte Leeds, og da vi steg ut av toget i Huddersfield var det både solglimt og blå himmel i horisonten. Vi droppet taxi, og tok fatt på rusleturen til hotellet vi hadde bestilt, som skulle ligge omtrent midt mellom jernbanestasjonen og John Smith Stadium, som Huddersfields flotte stadion er døpt av sponsorgrunner. John Smith bryggerier, altså, som lager en Bitter som Estragon har blitt godt kjent med på turen.
Hotellet lå like ved en vakker kanal (og den seks-felts motorvei!) og drømmen om husbåtferie i England våknet igjen for både Vladimir og Estragon.
Det var alt for tidlig å sjekke inn da vi ankom ved 10-tida, men karen i resepsjonen kunne gladelig låse inn bagasjen vår så lenge. Han lurte på hva to nordmenn skulle gjøre i Huddersfield, og da vi svarte fotball fikk han stjerner i øynene. Vi sa vi hadde vært i York på match i går, og det viste seg at han var fra Salford, som ble sendt hjem i skam fra Bootham Crescent i går.
Ingen skade skjedd. Han var ikke fan, men heiet selv på Bolton Wanderers. Vi klarte å skryte på oss at vi var groundhoppere (banehoppere; en rase mennesker som liker å besøke flest mulig forskjellige stadioner for å se offisielle kamper) når han spurte hvorfor Huddersfield, men gikk skikkelig på trynet. «I’m a groundhopper», svarte han entusiastisk. «How many grounds have you been to?»
Vi måtte umiddelbart begynne å ro, for vi har tross alt ikke veeeldig mange stadioner på CVen enda. Han kunne imidlertid tipse om en egen Groundhopper-samling i Wales som tilrettela at man kunne besøke tre baner med offisielle kamper på en dag.
Vi rodde det vi kunne og klarte skifte samtaletema til frokost, og servicevennelig tok han oss med ut og pekte oss i retning bysentrum, som lå rett gjennom kjøpesenteret vis a vis hotellet.
Etter en frisk og god baguett-lunsj på Subway tok vi los på noen Huddersfield-fans, som allerede var på vei til fots mot stadion.
Området rundt stadionen var på den ene siden et industriområde, men selve stadionen var flott laget nærmest inn i en liten åskam, med både høydedrag og trær. Det var visst historisk mye vind og kaldt der, hadde noen i York advart oss, så Vladimir stilte seg i kø for å kjøpe seg ei varmere lue.
Det var kok i den lille butikken før kampstart, og både skjerf og luer gikk som varmt hvetebrød i anledning været.
Vi ruslet gjennom turnstilesen og fant plassene våre på rad H bak målet. Nærhet til banen, men kanskje litt dårlig utsikt over motsatt side - som jo alltid er dilemmaet når man sitter eller står bak mål.
Heldigvis hadde klubben lagt ut sitteunderlag som var fint å legge på det bløte setet. Det fylte seg opp raskt og følelsen av sild i tønne spredde seg med mange store mannfolk på alle kanter.
Det var surt og kaldt, så den varme Huddersfield-lua kom godt med!
Vi tok oppvarmingen i øyesyn, og Vladimir koste seg med å få se mange av de kjente navnene han har spilt med på FIFA eller hatt på Fantasy-laget sitt. To dansker spilte fra start; Jonas Lössl og Mathias Zanka Jørgensen.
Vladimir var også spent på å se Alex Pritchard, som er en spiller etter han smak - og som har vært innom Swindon tidlig i karrieren.
Michael Oliver blåste i gang, regnet hadde sluttet og sola stakk frem. Huddersfield spilte mot vår kortside i første omgang, så vi kunne studere Begovic sine keeperrutiner på nært hold. Hælspark i stolperota og et hopp i tverrliggeren. Akkurat som Vladimir sine rutiner på Bøverbru gutter i 1989.
Sju minutter tok det før stadion og ikke minst vår kortside eksploderte, og hvem andre enn lille, store Alex Pritchard scoret sitt første mål for The Terriers.
Bournemouth utlignet ikke lenge etter, og med utligningen kom også et helvetes vær innover stadion - med haglskurer og kastevind.
Vladmir så sitt snitt til å filme et frispark fra kanten av sekstenmeteren et godt stykke ut i omgangen, og jammen ble det ikke scoring etter en Steve Mounie-heading. Alt fikk Vladimir på tape!
Plutselig var det blå himmel igjen og sola varmet, men hvor lenge var Adam i paradis? Rett før pause kom nok ei voldsom haglskur og gråvær over stadion.
Pauseunderholdningen ble å rusle seg en tur langs kanten på kortsida, overhøre både vestlendinger, trøndere og andre totninger på tur og vinke til Harry The Terrier.
Huddersfield scorer ytterligere to mål i andre omgang, og vant fortjent hele 4-1. En vanvittig underholdende fotballkamp med høyt tempo og mye godt spill. Vi prøvde også å kaste opp på noen av sangene, som jo ofte er de samme variasjonene av de standard, tradisjonelle sangen.
«O’leee, o’le, o’le, o’leeee - Mounie, Mounie»
Etter kampen ble spillerne hyllet, og vi la ut på spaserturen tilbake til hotellet, der sengene ble alt for fristende etter innsjekk.
Estragon fant School of Rock på fjernsynet, og plutselig lå vi i hver vår seng og så på film. Minst like Irriterende som hjemme var det at reklameavbruddene kom som haglen på stadion en time tidligere.
En dusj i badekaret, og Estragon kviknet til igjen som en hengende blomst som får nytt vann. Vladimir var klar igjen etter en liten runde mot Blund, uten å ta telling. Rævva måtte i gir, ellers kom vi til å ende i bosoa med reklamefjernsyn.
Etter å ha sett seg litt om i byen, vært innom et par kritisk dårlige puber med live fotball og alt for høy, og dårlig, musikk - så havnet vi innom den trivelige puben Plumbers Arms.
Er par øl på Estragon og ditto cidere på Vladimir, samt Southampton - Liverpool på TV - absolutt innafor!
I det 65. minutt skjedde det lite på St. Marys, men utenfor puben parkerte en varebil med seks ikke-maskerte menn med store kofferter, som sprengte seg inn på puben. Kveldens orkester var på plass! Age against the machine. Punk og rock. Covermusikk alt sammen. De rigget og ordnet i kroken rett ved der vi satt, og vi skravler noen ord med ene gitaristen og roadie/lydmannen. Gjengen kom fra Bradford og var Bradford City-fans, men søndag kveld var det gammel, britisk rock som gjaldt!
Vi fikk med oss lydsjekken med You Really got me (now) før vi kom til fornuften og kastet inn håndkleet. Vel, håndkleet kom ikke lengre enn rett nedi gata, for gutta var klar for et siste måltid. En salme ved reisens slutt.
Den indiske restauranten Nawaab så både trivelig og smakfull ut, så vi fikk oss et to-manns bord, kjøpte oss hver vår pint og slo til med både forrett og hovedrett. Det var jo tross alt turens siste middag. Øynene var som før mer sultne enn magene!
Papadums, scampi, kylling, diverse ris, nan-brød og en haug med sauser og dipper kom på bordet, servert av Sheffield United-spissen Leon Clarkes ukjente bror. Alle har et søskenbarn på Gjøvik sies det, og det kan tyde på at alle også har en bror på en restaurant!
Hva i himmelens navn hadde vi gjort. Ballongen ble større og større, og til slutt satt vi tilbake som to stinne idioter som hadde gått på nok en matsmell. Seriøst? Lærer vi aldri? Ok, when in Rome do as the Romans, sies det. So be done!
Etter å ha glist, stønnet, uffet, slektshistoriepratet og konsolidert seg i 30-40 minutter etter maten, så betalte vi og gikk.
Ute var det kommet et tynt lag snø, men det gjorde godt å bevege legemet de snaue 800 meterne til hotellet.
Der kastet vi oss ned i sengene, vel vitende om at dette var siste reis for denne gang. Vår salme ved reisens slutt.
I morgen venter reisedag hjem, med tog, venting, fly, venting, tog, bil, ismåking, banning og sverting, bil, venting og snømåking. Flyet går nærmere halv ett fra Manchester Airport, så heldigvis kan vi sove ut litt av turen i natt, så vi ikke trenger nok en ferie for å komme seg igjen.
God natt og sov godt fra rom 8 ved elvebredden i Englands største town, som forøvrig ifølge den filippinske salatmikseren på Subway var en by uten katedral - mens har byen katedral, så er det en City. Disse navnene går igjen på en rekke byers navn også. Så da vet du hvilken by som har katedral av Ipswich Town og Norwich City.
Men så hadde vel Huddersfield katedral allikevel da? Forvirringen er total, tannbørsten er klar og det siste avsnittet av dette blogginnlegget totalt meningsløst. Sånn går’no dagan....
Dag 6 - Den lange reisen hjem
Både Vladimir og Estragon kjente på den stikkende følelsen av vemod da alarmen ringte halv åtte på Premier Inn Huddersfield i dag tidlig. Tjue minutter ekstra med slumring senere, med en drøm om at det var forrige torsdag og vi fortsatt hadde flere dager igjen i den fantastiske landsdelen Yorkshire, så måtte vi se realitetene i øynene og komme oss i gang.
Vi pakket sammen, fortsatt med en bismak og en fantasirik drøm om et parallelt liv i Yorkshire. Samtidig har vi jo våre gode liv hjemme også, med de vi er glad i. Familie og venner. Litt melankolske fjernet vi alle spor fra rom 8 med utsikt over de vakre husbåtene på snødekte Broad Canal. Et snødryss som hadde kommet i løpet av natten, som et frampek om hva som ventet oss hjemme i moderlandet.
Vi sjekket ut og fikk resepsjonisten til å bestille en drosje til oss, så vi slapp drasse på koffertene gjennom slapsen som hadde lagt seg i gatene.
Drømmen om å forbli i Yorkshire holdt på å gå i oppfyllelse da sjåføren kjørte rett ut i veien fra hotellet uten å se seg for. Et nestenkrasj av dimensjoner og livet passerte i revy et nanosekund.
Med forhøyet puls, trolig på alle tre, putret vi opp til den ærverdige stasjonen, der vi hoppet ut og skulle kjøpe togbilletter til flyplassen.
Vladimir og Estragon er enig i mye, og har mange av de samme tankene om mye. Dette gjør livet på reise veldig enkelt og samtidig både morsomt og interessant. Siden midten på 90-tallet har vi hatt evnen til å både more hverandre og øle hverandre opp med en felles frustrasjon over det moderne samfunnet. Vi er på mange måter født noen ti-år for sent begge to, hvis ikke hundre.
Funksjonalisme og effektivisering er to ting vi skyr som pesten, og derfor er også England et frisk pust med sine forkjærligheten for gamle tradisjoner og kotymer.
Men ingenting vokser inn i himmelen, så på togstasjonen var det jo selvsagt kul i h&@$#+ umulig å få kjøpt billett til Manchester Airport på den helautomatiske billettautomaten.
Heldigvis var vi jo fortsatt i England, så plutselig åpenbarte hun seg i et hjørne av stasjonen - et vaskekte menneske som solgte togbilletter manuelt i ei billettluke. Sett på maken, a gitt!
Vladimir og Estragon stilte seg opp, fikk profesjonell hjelp, og stod plutselig med to billetter til £22.50 pr stykk i hendene (og ei flaske vann, da) og ventet på toget.
Toget var proppet av folk som skulle inn til Manchester, så vi måtte nøye oss med ståplasser. Helt greit, siden det jo nødvendigvis måtte bli mye sitting resten av dagen.
Vi nøt siste synet av Yorkshire fra togvinduet før vi etter en snartur innom Manchester Piccadilly var ute ved flyplassen.
Vi hadde fått rapporter og lest oppdateringer hjemmefra, og skjønte det nok en gang var unntakstilstander og massivt snøvær hjemme.
På Lillehammer, hjemme hos Vladimir, ble det meldt om glatte gater, ulykker og voldsomme mengder snø. Estragon sin kone hadde meldt om snø og dårlig vær hjemme på Reinsvoll.
Det ble ikke bedre av at oppdateringene også kom fra Norwegian via tekstmeldinger. Først utsatt tjue minutter, deretter en time og til slutt ble opprinnelig avgang 12.25 lokal tid til 14.05!
Enda en grunn til at både Vladimir og Estragon lot seg fare opp. Venting er vi visst nok like dårlige på, og det ble det både i sikkerhetskontrollen, der så klart Vladimir ble dratt til side og nøye kroppsvisitert, og ikke minst i avgangshallen i påvente avgang. Det hjalp ikke nevneverdig på utålmodigheten å kjøpe en frokostbaguett på Upper Crust, til halve prisen kontra Gardermoen.
Ei heller å nok en gang måtte krangle med en helautomatisk gjør det selv-maskin på kiosken WH Smith, der Vladimir fant ut at han skulle bruke de siste pundene. Mens Estragon stod utenfor og gliste, så holdt Vladimir på å gå ut av sitt gode skinn når maskina ikke fungerte og assistenten, som på minstelønn skulle overvåke det hele, stod i telefonen.
Ei enslig manuell kasse hadde garantert gitt mer flyt enn disse seks automatiske, hvorav Vladimir lagde propp i den ene, et eldre ektepar studerte bruksanvisningen på en annen, mens en småbarnsfamilie lot barna få putte på pence ad mas på en tredje. Køa ble lengre og lengre bak oss. Endelig var assistenten ferdig i telefonen, trykket på et par knapper og konkluderte med ansiktsuttrykket at systemet fungerte utmerket, men at det led ufortjent av brukerfeil fra en skalla nordmann i 40-åra med for mange kilo og for lite tålmodighet.
Neste post: avgangshallen. Ny ventetid. Vladimir prøvde å duppe av og var i drømmeland både to og tre ganger i korte øyeblikk, samtidlige ganger vekket igjen av enten nakkesleng eller spedbarnet som satt på moras fang rett bortenfor og var om mulig enda mer utålmodig enn både Vladimir og Estragon.
For uten å duppe av gikk det mye tid på å se på folk. Alltid like gøy å se på andre, lage historier om disse; hvor de bor, hva de gjør, hva de har vært ute på. Dette har merkelig nok fascinert meg i all tid så lenge jeg kan huske.
En del middelaldrende karer med Man City-utstyr var på vei hjem etter helgens knusende 5-1 seier mot Leicester. Derimot observerte jeg ingen med Huddersfield eller York-effekter. Et nyforelsket par med en nyfødt liten tass skulle hjem til fars familie. Han var norsk, mor var engelsk. Et ungt kjærestepar med grønt og blått hår, protest-buttons og converse-sko skulle kanskje hjem fra en emo-konsert i Bradford, eller kanskje var de britiske og skulle til Norge for å dra på konsert eller besøke museer? Javel, så er jeg forutinntatt i mine antagelser og historiemaking; De skulle neppe på skiferie til Hafjell!
Estragon så forøvrig noen kjente fjes fra Raufoss som han sa hei til. Hei til dere.
Da vi endelig kom oss på flyet, så var i alle fall lykken at vi hadde booket oss inn på rad 1. Ekstra beinplass og førstemann ut i Oslo. Perfekt for utålmodige sjeler!
Stefan fra Sverige, som var vår kaptein for anledningen, tok en snarvei i lufta for å prøve å ta igjen noen minutter av forsinkelsen. Vi kom inn over Norge ikke langt øst for Jæren, og så at snøen også lå på bakken sør i landet.
Da flyet landet på Gardermoen, så stod Vladimir og Estragon som to tente lys først i saueflokken på noen hundre. Wiiiii!
Etter å ha travet gjennom passkontrollen og en liten tur innom tax-free, så lå koffertene straks klare på båndet. Vi svelget tungt et par ganger og bakset oss ut i snødrevet mens Vladimir lurte fælt på konsekvensene av å programmessig ha klart å rote bort kvitteringa fra Dalen parkering.
Bussen fra Dalen var bare tre minutter unna, så vi vasset mot utgang 3 på øvre plan, kastet kofferter inn i bagasjehengeren og fant igjen baksetet. Sammen med en norsk-vietnamesisk familie på fire som trolig hadde vært i Paris på Disneyland Europa, med to unger som bar sine plysjhatter fra Disney med stolthet, så ble vi fraktet tilbake til start.
Vi fikk ikke penger som på Monopol, men fikk heldigvis hentet ut bilen uten kvittering av den arbeidstrøtte østretotningen bak skranken.
Estragon voktet bagasjen som en pitbull, mens Vladimir hastet bort og måkte av og skrapte bilen.
Nå ventet den lange veien hjem til Toten og Lillehammer. Først avlevering av Estragon hjemme på Reinsvoll og deretter strake vegen hjem til Lillehammer for Vladmir.
Fortsatt med litt vemod snakket vi om opplevelsene vi har hatt, hva vi ville gjort annerledes hvis vi skulle ha reist på samme turen igjen i morgen tidlig og når vi burde starte planleggingen av neste Englandstur. I tillegg følte vi begge en ydmykhet over at vi faktisk har fått oppleve det vi har opplevd disse seks dagene på tur. Opplevelser for livet.
Estragon ble sluppet av på Reinsvoll. Vi takket for turen og Vladimir kjørte videre hjem til Lillehammer, og hverdagen. En tur innom Kiwi for å kjøpe det høyst nødvendige fordelt på to poser kom på den nette summen av 570 kroner. Farvel England, velkommen Norge.
Hjemme på Vingnes var snøkantene rekordhøye og over to meter flere steder. En portal av snø hadde åpenbart seg utenfor carporten. Takket være verdens beste naboer og huseiere, så var det jammen blåst utenfor døra og alt kunne bæres rett inn fra bilen. Takk!
En flott tur kunne avsluttes. Minnene bevares som både bilder, filmer, blogg og i hodene - og hjertet. Hverken Vladimir eller Estragon er ferdig med Yorkshire. Men om det blir neste gang igjen vil tiden vite.
I morgen venter hverdagen igjen, med jobb klokka 0800 og henting av mine flotte døtre i barnehage og skole etter jobb. Tre spinning-økter med tredjeklassestudenter ved Bachelor i Idrett ved høgskolen jeg jobber blir det også tid til før vi skriver helg igjen. Det blir litt godt med hverdag igjen også!
For Estragon venter IKEA med kona, jobbing, en velfortjent joggetur i snøen og snart besøk av dattera i vinterferien. Ja, hverdagen!
Takk for en uforglemmelig tur, Estragon! - og håper du som har lest dette også har hatt glede av å følge oss på tur her på denne bloggen!
Vladimir