Dag 2 i Skottland startet med frokost på hotellet klokka halv ti, etter en god natts søvn på rom 411 på Hampton by Hilton i Dundee.
Til Vladimirs store glede ble det servert Haggis til frokost. When in Scotland, do as the Scots!
En liten smaksprøve var det som skulle til, og smilet gikk helt rundt. Dette var helt etter Vladimirs smak, noe han også hadde regnet med på forhånd, da noen hadde sammenlignet det med norsk lungemos. Obskure, tradisjonelle og rustikke matretter har alltid vært en favoritt for Vladimir, som ofte har både følt og blitt fortalt at han egentlig er en 90-åring i et nå 42 år gammelt legeme. Perfekt! Check!
En liten smak var imidlertid nok til frokost, og for å blidgjøre magen ble det litt granola med melk oppattpå innmat-vellingen.
Etter frokost gjorde vi oss klar for utsjekk, og den lille spaserturen ned til stasjonen. Været var overraskende bra, men værmeldingen så mindre bra ut - utrygt for regn. Derfor ble det også i dag en tur innom Debenhams, der romjulssalget var i god gang. Både Vladimir og Estragon kom ut igjen med hver sin regnjakke, så nå var vi klare for alt som måtte komme fra oven.
Vi svingte også en kort tur innom en klassisk gammeldags platesjappe som lå mellom hotellet og jernbanestasjonen, uten at det ble noen transaksjoner denne gangen.
Vi hadde en god time til toget skulle gå, og løste billett til Polarmuseet nede ved havna vis a vis jernbanestasjonen.
Der stod båten til Robert Scott og badet seg i skyggen av det hypermoderne museet for design, V&A Museum, tegnet av japanske Kengo Kuma, som også blant annet har tegnet den nye Olympiastadion i Tokyo.
Bygget har vunnet mange internasjonale priser, og var utvendig formet som et slags skrog i bakgrunnen av RRS Discovery. Et imponerende skue, men i dag ble det kun tid til Polarmuseet.
Det ble en interessant runde på museet med litt oppfriskning av polarhistorie, men nordmennenes seier i kappløpet om Sydpolen ble bare nevnt som et lite apropos mot slutten av det interaktive museet.
Etter å ha vandret rundt blant 119 år gamle artefakter ble det også en tur inn på, og ned i, RRS Discovery. Mye var inntakt, men en del selvfølgelig oppusset og forsterket for å stå i mot tidens tann og ivrige museumsgjester.
Skuta ble bygget på skipsverftet i Dundee i 1900, og ble sjøsatt året etter - i god tid før den første ekspedisjonen til Scott startet i desember 1901.
Litt før klokka 12 gikk vi ombord på toget som tøffet oss sakte men sikkert ned mot den lille byen Dunfermline, også kjent som i riktig gamledager var Skottlands hovedstad i snaut 500 år. Flere gamle skotske konger var født i byen, som også er av landets eldste bosetninger.
Byen Dunfermline er også vennskapsby med Trondheim, noe som stammer fra 1945 da mange av Dunfermlines innbyggere sendte hjelpesendinger til Trondheims innbyggere etter krigen. Et sterkt bånd ble knyttet, og RBK og Dunfermline Athletic har også spilt vennskapskamper mot hverandre, som i 1973 da RBK vant 1-0.
Klubblegenden Jim Leishman spilte denne kampen. Han var tilstede i Sponsor’s Lounge i dag, men har også vært både klubbens manager og byens borgermester etter han la den aktive fotballkarrieren på hylla, og var for tre år siden sist gang på besøk i Trondheim sammen med en delegasjon fra byen.
En rekke gamle, flotte bygg preget sentrum av Dunfermline og områdene rundt, og for å gjøre minst mulig inngrep i dette var blant annet jernbanen bygget opp utenfor byen.
Vi hoppet av på stasjonen rett før bygrensa, og ruslet de få kilometerne bort til stadion. Vi tok følge med en far og en sønn antrukket i hver sin flotte Dunfermline Athletic-lue, og passet på å snakke litt fotball med disse på veien - til stor forlystelse for guttungen, som nok syntes det var spennende at to norske karer hadde kommet over for å se favorittlaget hans.
Motstander for dagen var Alloa Athletic, som lå limt til bunnen av tabellen. Alt tydet på hjemmeseier, men far advarte oss med at The Pars, som hjemmelaget også ble kalt, i år kun hadde tatt 1 av 6 mulige poeng mot amatørklubben fra Clackmannanshire.
Skulle de igjen klare å ryste de profesjonelle fotballspillerne fra Dunfermline?
Vladimir og Estragon hadde avtalt med en fyr i klubben at de kunne lagre bagasjen inne i supporterbutikken. Det hentet de også ut dagens kampbilletter, og Vladimir fikk kjøpt seg et eksemplar av den flotte lua han hadde sett tidligere.
Det var fortsatt en god time til kampstart, så vi gikk inn på Legends-puben som lå inne på stadionen East End Park, kjøpte en øl, og satte oss ned ved en fyr som hadde to ledige stoler, i et ellers fullt lokale, ved bordet sitt.
Det viste seg at han var en skikkelig Groundhopper, med over 350 baner på samvittigheten. Han var opprinnelig Bradford-supporter, og snakket om en norsk kontigent fra en liten by som ofte var i Bradford, og som blant annet hadde gitt ham et skjerf fra en norsk klubb.
Verden er jo som alltid fryktelig liten når man drar ut på tur, så det kom jo til slutt frem at vi visste hvem dette var, og klubben han hadde skjerf fra var ingen ringere enn det gamle samarbeidsprosjektet Gjøvik FF.
Etter å ha sagt «god kamp» og tuslet ut av puben, entret vi de klassiske, gamle svingdørene (turnstiles) inn på Norrie McCathie Stand. For anledningen hadde vi billetter til kortsiden, og havnet rett bak målet, sammen med skotske spesialiteter som Irn Bru og Steak Bridie - en slags innbakt pai eller børek-lignende sak med noe som lignet på pulled ox (!) inni.
Det var urovekkende få tilskuere på East End Park, og sammenlignet med gårsdagens opplevelse på Tannadice så var stemningen nærmest død. Det offisielle tilskuertallet var på litt over 4000, men det var iberegnet alle solgte sesongkort - og 2000 av disse hadde antageligvis tatt seg juleferie fra live fotball.
Pars tok programmessig ledelsen, men Alloa slo tilbake og utlignet nesten umiddelbart. Hjemmelaget viste gode tendenser, og spilte tidvis god og fin fotball - men det gikk i ball foran mål. Oppskriften var den samme hele tiden: spille vingen fri på kant, og slå høyt inn til spissen som skulle heade mot mål. Det funket på 1-0 målet, men bortelagets store bryggesjauere bak ryddet opp resten av kampen.
Alloa kunne øke til både 2-1 og 3-1, og folk begynte å gå fra stadion allerede etter 60 minutter. Faktisk var Alloa, som hadde med seg maks et par hundre tilreisende fans, nærmere 4-1 enn hjemmelaget var redusering.
Til unison buing fra hjemmefansen blåste dommeren av, og vi hastet ut for å hente sekk og bag for å komme oss videre ned til Edinburgh.
Vi rakk en kaffe i byen mens vi ventet på at toget skulle gå, og var på stasjonen først et kvarter før avreise for å kjøpe billetter. Mannen i billettluka gjorde seg fortjent til lønna ved å anbefale oss direkte-buss i stedet for toget, som uansett ville innebære buss for tog på deler av strekningen pga. arbeid på Haymarket i Edinburgh.
Dette gode forslaget sparte oss for både pund og en snau time, og vi ankom sentrum av Edinburgh like etter klokka sju.
Vi fant veien til 22 Chester Street, der vi hadde booket et trivelig rom hjemme hos familien Calder, og ble møtt av fyren som var ansatt av familien for å drive butikken - polske Lukasz.
Med lokale tips og anbefalinger steg vi ut i lørdagskvelden på jakt etter både mat, drikke og kanskje et gløtt av Burnley - Manchester United på storskjerm.
Etter god mat på restauranten ASK Italy bar det videre på en luguber smeltedigel av et sted som sendte fotballkampen. Der var eldre fotballinteresserte godt blandet med 18-år gamle «slags», og diskomusikk og fylledansing overdøvet alt av lyd fra de to små TVene som hang i taket.
Et oversminket prakteksemplar av det andre kjønn prøvde å få vår oppmerksomhet ved å vise frem de dyre duckface-leppene sine, men det bet hverken på Vladimir eller Estragon - som begge trivdes bedre med å ha øynene festet til flatskjermen.
Etter kampslutt hastet vi ut igjen og fant en roligere plass nærmere Chester Street, der vi avsluttet kvelden med hver vår halve andel av henholdsvis GT og øl. Vi har vel blitt for gamle for slikt uteliv, når vi begge setter fra oss et halvt glass hver og går tilbake for å finne senga før midnatt på en lørdagskveld.
Nå venter ei god natts søvn før søndag med ny fotballkamp, en ny stadion og ratt ett nytt blogginnlegg venter.
God natt fra West End!