Så var årets intravenøse dosering med sol og varme historie, og jeg er tilbake i det grå, regntunge og kjølige moderlandet.
Det er uvisst når jeg får varmen i meg igjen, men en ting er sikkert; her begynnes det å spare til ny Tyrkia-tur tvert.
Hjemreisen kostet. Mest på det fysiske planet, og da ikke i form av penger. At det skulle bli et slitsomt døgn, var jeg sogar forberedt på, men det er like tungt for det, å være i transitt over tid og gjennom natt.
Selv en kruttsterk tyrkisk kaffe før hotellets vaktmester kjørte meg til flyplassen ved 2-tida hjalp ikke stort.
Det kom ikke på tale å sende meg med drosje, så etter litt frem og tilbake i resepsjonen, brettet tilslutt vaktmesteren opp ermene, hentet Fiaten sin, og så dro vi av gårde i den tyrkiske natten.
Jeg var allerede da både trøtt og sliten. I tillegg ble jeg bare gradvis mer forkjølet og fikk mer og mer bjeffing og varmefornemmelser i bringa. Jeg hadde det i bakhode at det kunne være mer enn bare en air condition-reaksjon.
Vaktmesteren presentert seg både en og to ganger, men jeg fikk fortsatt ikke med meg hva han het. Han snakket ikke mye engelsk, men vi klarte å kommunisere litt, og jeg fikk i alle fall frem at han var Fethiyespor-supporter, og var på hver hjemmekamp.
At han hadde en tvilling i Norge som kjørte Toyota og rappet, sa jeg ingenting om.
På flyplassen var det tre timers ventetid før flyet skulle lette. Jeg var første nordmann på plass, og da skranken etterhvert åpnet, var jeg også først innenfor portene.
Trøtt, sliten og nå også følelsen av å ha blitt sjuk, prøvde jeg å duppe av litt, sittende på en pinnestol med panna plantet i bordet. Fånyttes. Jeg fikk i stedet brukt opp litt gjenværende liras på litt Turkish Delight, tyrkisk eplete og en veldig tidlig frokost på en døgnåpen Subway.
Det klødde i hals og indre organer. Helst ville jeg sove. Og våkne opp hjemme. Jeg lette etter munnbind just in case, men fant ingenting noen steder.
Heldigvis fikk jeg vindusplass igjen, og snudde meg mot vinduet, dro t-skjorta over munnen, og prøvde sove.
Jeg fløy inn og ut av søvn de fire timene flyturen tok. Jeg våknet noen ganger av noen hosterier, som var mildt sagt ubehagelige på et fullstappet fly. Så sovnet jeg litt også, og kom til meg selv når vi var midt i tåkehavet og klar for nedstigning.
Relativt godt til mots kom jeg meg gjennom passkontrollen, som hadde abnormt lange køer, men siden jeg reiste alene uten barn, så kunne jeg gå i den korteste køa som ledet til gjør det sjæl-avdelingen. Jeg håpet å rekke toget som gikk om en halvtime - ellers var det halvannen time å vente på neste. Jeg rakk det så klart ikke, for kofferten min var av de siste som kom på båndet.
Nå følte jeg meg enda dårligere. Jeg kjente på tungpusthet, og mistenkte det enda sterkere enn før; jeg tror jaggu jeg har fått korona.
Jeg satte meg i et folketomt hjørne, og prøvde å forsvinne mentalt en time før neste tog skulle gå. Så gikk jeg ut på perrongen i regnet, fortsatt i shorts, og ventet videre. Intet tog å se klokka 11.59. Forsinket kom det på speakeranlegget. Ingen ny tid. No nothing.
En halvtime senere kom det heldigvis. Jeg dro med meg alt inn, og kjente jeg måtte hive etter pusten da jeg kastet kofferten opp på hattehylla. Jeg må holde meg unna folk, tenkte jeg - og plasserte meg i gangen på et av klappsetene i påvente av at et helt sete ville være ledig. Jeg ville ikke sitte innpå andre sånn i tilfelle. Så der satt jeg, og kjempet mot å ikke hoste alt for mye.
Etter en utmattende lang tur steg jeg ut på Lillehammer stasjon. Grått, regn og kaldt. Trøtt, sjuk og andpusten.
Jeg burde tatt drosje, men så bussen stod på stasjonen - og hoppet på den for sommerprisen 10 kroner.
Pustet minst mulig, og slo meg ned der det ikke var folk.
Vel hjemme virket de 70 meterne fra postkassa og til døra som et halvmaraton.
Jeg kastet kofferten fra meg, og gikk rett til sengs. Jeg klarte ikke annet.
Da jeg våknet noen timer følte jeg meg litt freshere, men jeg følte meg fortsatt sjuk. Hostet. Hadde vondt i halsen.
Jeg trengte litt varer i tilfelle ferien nå brått var over - sånn på ekte. Jeg kjørte ned på Kiwi, tok på meg et munnbind jeg hadde i bilen, og listet meg gjennom butikken og godt utenom folk for å handle inn litt brød, pålegg og melk.
Vel hjemme startet jobben med å pakke ut koffert, og vaske klær. Regnet styret ned ute, og jeg kjempet mot en stadig større trang til å hoste. Spenningens time var kommet. Jeg hentet en test på boden, som lå igjen etter testing av unger tilbake i januar.
Jeg fulgte oppskriften. Jeg ventet.
Og den kom. Den røde streken.
Og den kom. Den andre røde streken.
Og her endte altså eventyrene sommeren 2022 - med en positiv coronatest.
Glad for å være hjemme, men med en dårlig følelse på om jeg kunne ha smittet andre på reisen hjem. Den tentative planen videre for siste ferieuka, da jeg og en kompis hadde snakket om en liten road trip til Tyskland, var nå lagt død. Av to røde streker på en hurtigtest.
Så får jeg bare håpe at jeg ikke dro med meg noen andre inn i denne trasige avslutningen på juli 2022…
