Etter å ha forlenget hotellrommet med ett døgn, så slapp jeg stresse med avreise, transport og uvissheten i dag, søndag.
Jeg benyttet muligheten til å ligge lenge, og sovnet attpå flere ganger. Hotellet jeg er på er prima i forhold til rom, basseng og alt, men baren ved bassenget spiller stort sett litt for høy (og dårlig) musikk, fra morgen til kveld. Heldigvis er lydisoleringen god, så jeg hørte faktisk ikke musikken før jeg dro opp balkongdøra i 12-tida. Da hadde jeg slumret og småsovet i den deilige hotellsenga mer enn lenge nok, og følte meg faktisk ganske så uthvilt.
Frokosten hadde jeg gått glipp av, men jeg hadde jo igjen masse kald kebab fra i natt, så hva var i grunn problemet?
Jeg skottet ned fra balkongen, og registrerte at alle solsengene allerede var tatt. Der røyk den planen om en lat dag ved bassenget. Jeg hoppet i dusjen, og dusjet i kaldvann for å kvikne til enda mer, før jeg tok på meg shorts og t-skjorte, smurte meg godt med faktor 30, og ruslet ut i sola.
Prosjekt 1: Ta ut mer penger. Jeg innså at gårsdagens opphold på Kitsch hadde kostet, og i lommeboka var det kun 100 liras igjen. For å komme meg til flyplassen utpå natta, natt til mandag, måtte jeg ha 800 for å være sikker. I tillegg måtte jeg ha litt til dagsopphold i dag, og noe til overs for å drikse hotellet. Jeg har ikke brukt så mye tid her som de andre gjestene, så har ikke kommet inn på hverken andre gjester eller ansatte, bortsett fra han hyggelige fyren som hjalp med med å forlenge rommet i går.
De som fortjener litt ekstra er imidlertid renhold, som hver dag har redd senga og ryddet rommet mitt til perfeksjon - med ny håndkle-kunst hver dag.
Prosjekt 2: Få noe ut av den ekstra dagen. Skulle jeg hoppe på en tur? Jeg slo det raskt fra meg, for jeg tror jeg ville måtte betale for det i morgen.
Jeg ruslet ut og fant en minibank. Tok ut 2000 liras, og vandret innom en del butikker for å se etter noen flere reisegaver. I gata der jeg gikk, jobbet de mest intensive haiene, så jeg ble tilbudt gode deals utenfor hver butikk. Jeg sa som regel nei, men endte opp med en kjølende hudspray med sitrus-scent som jeg absolutt ikke trengte - men jeg fikk prutet den ned over 100 liras, og endte opp med to flasker for 100 liras. Så det var i det minste litt tilfredsstillelse rundt det.
Utenfor en beautysalong ble jeg huket tak i av Sam, som mente jeg trengte både en barbering og en klipp. Både på hodet, i ørene, og i nesa. Jeg kunne ikke nekte for det, og var nære på å takke ja til en overhaling av til 160 liras. Jeg stod i mot, selv om jeg burde trengt det. Jeg mistenker imidlertid at jeg da hadde blitt snauklipt rundt. Tyrkere flest forstår seg ikke på at noen vil ha litt villniss tror jeg. Her er de fleste glatte og smoothe.
Tilbake på hotellet tok jeg meg en tur ned ved bassengkanten. Jeg satt tålmodig på en stol i skyggen i håp om at det skulle bli ledig en solseng. En liten familie lå til høyre for meg, og skulle nok på rommet eller ut en liten tur, for plutselig står en liten, britisk pjokk på maks 5 år foran meg, og sier med tidenes mest gossine pipestemme; excuse me, could you watch my things, og pekte på et par armringer og en ball, som han sikkert var redd for å gå i fra. Klart jeg kunne. Gutten takket pent, og foreldrene humret stolte i bakgrunnen. Tøffing!
Etter en liten stund ble en solseng rett foran meg ledig, så jeg flyttet meg dit, flekket av meg, og slikket litt sol kombinert med noen svalende bad. Nok en brennheit dag, så det tok ikke mange minuttene mellom hvert bad før jeg hadde tørket opp, og var nær kokepunktet.
Slik gikk tiden. Jeg tenkte litt på den videre planen. Flyet letter klokka seks i morgen tidlig, så jeg bør komme meg av gårde herfra i tre-tida - midt på svarte natta. Valgets kvaler var da: legge seg tidlig, og få noen timer søvn før utsjekk, oppgjør av minibar og bestilling av transport - eller sove en god økt nå på ettermiddagen, for å så å være våken fra kvelden og frem til ankomst Lillehammer igjen i morgen? Eller skulle jeg gi jernet, og prøve en god gammeldags døgning - så kunne jeg kanskje få sove fire timer på flyet?
Jeg kom ikke til enighet med meg selv.
Jeg funderte også på flere ting jeg hadde lyst til før Tyrkia-ferien var omme. Skulle jeg kaste meg i det, og ta en tatovering? Jeg var litt fristet til et onde øyet - og hun ene jeg traff på Kitsch i går var tatovør, og kunne komme på hotellet å tatovere hvis av interesse. Turistsjappene her ville hun ikke anbefale.
Eller skulle jeg ta meg et vaskekte tyrkisk bad, eller en lengre massasje?
Begge deler veldig billig i forhold til i Norge. Ville jeg angre hvis jeg gjorde det? Ville jeg angre hvis jeg ikke gjorde? Jeg stod plutselig over for et Kierkegaardsk dilemma.
Jeg skiftet til tørre klær, og gikk ut for å finne et sted der jeg kunne kjøpe meg en kald cola. Det var noe leskende kaldt drikke jeg mest av alt hadde behov for.
Jeg endte i stedet opp på litt shopping igjen. I tillegg var jeg nok en gang innom minibanken, for jeg innså at jeg fortsatt muligens hadde en for liten buffer i forhold til cash til nattransporten til flyplassen og litt driks til de lavest på lønnsstigen på hotellet.
Sulten hadde jeg også blitt. Kebabrester til frokost var jo ikke godt, så det meste gikk i søpla - og jeg hadde glemt å få i meg mat. Jeg vandret litt rundt i gatene for å sondere terrenget. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde lyst på, men kunne tenkt meg en siste pide - som går pizza en god gang.
Hans, roper en yngre fyr fra et utested. Jeg kjente ham igjen fra i går. Da ropte han nemlig det samme, hilset - og jeg hilset tilbake. Denne gangen gikk jeg bort til han og skravlet litt.
Det var så klart på det stedet hvor jeg og mine nye venner fra Durham hadde avsluttet kvelden med Green Day-karaoke. Jeg kan ikke huske å ha presentert meg for noen innfødte den kvelden, men det hadde tydelig satt sine spor i denne ansatte - som da også hadde husket navnet mitt, og ropt det etter meg hver gang han hadde sett meg i etterkant. Where is your friends? spurte han. De reiste hjem lørdag formiddag, sa jeg. Så lo vi litt, og ga hverandre et hand shake. Han maste ikke om jeg ville sitte der, men skulle bare skravle litt om karaokekvelden torsdag.
Jeg ruslet videre noen titalls meter og gikk inn på restauranten Iddys. Den har blitt anbefalt i alle foraer jet har lest, så det var på tide og teste den.
Jeg bestilte en pide vegetar og en cola zero. Piden kostet det dobbelte av den på bygda i går, og smakt halvparten så godt. Det betød ikke at den var vond. Langt derifra. Et prosjekt når jeg kommer hjem nå være å prøve å lage det til meg og kidsa en helg.
Da jeg nærmet meg mett, så var restauranten snart full av briter. Izzys hadde nemlig sunday roast på menyen. Med Yorkshire-pudding og greier. Mennesker er noen rare vanedyr.
Jeg husker da mine foreldre var ute for å kjøpe seg middag noen søndager i året. Da kjøpte de stort sett kjøttkaker, det de spiste 280 dager i året ellers.
Briter er likedan. Hjemme sitter kara på puben og bældrikker øl til de stuper, og det gjør de jammen her også. Og soler seg.
Det er vel en grunn til at britene har vært i mindretall på turene jeg har vært ute på. Men jeg skal ikke dra alle over en kam selvfølgelig. Det er bare at det er disse som gjør seg mest synlige i landskapet.
Nuvel. De fikk nå kose seg med sin engelske sunday roast, mens jeg spiste tyrkisk mat.
Etter middag vandret jeg en ny runde rundt, og var innom noen butikker. Jeg var inne på et matvarebutikk, og kjøpte noen tyrkiske spesialiteter med hjem. Kofferten min nærmer seg farlig smertegrensa på 20 kilo nå.
På vei mot hotellet igjen kom jeg over en bar som vist Blackpool - Everton, så jeg slo meg ned der og bestilte en iskaffe - før jeg dro opp igjen på rommet i sju-tida.
Jeg satte klokka på to, og la meg. Men skulle jeg virkelig sove? Kom jeg i det hele tatt til å få sove? Ville jeg da sove gjennom alarmen?
Jeg tok ikke sjansen. Det fikk bare bli som det bli. Null søvn, og helt utmattet mandag morgen på flyet.
Jeg gjorde klar kofferten, sånn at alt var klart for utsjekk. Så tok jeg meg en dusj, og trakk ut igjen i gatene.
Hva skulle jeg finne på i timene frem til tre? Jeg kunne ikke havne ut på galeien igjen, såpass visst jeg.
Men kanskje jeg skulle ta den der overhalinga som Sam tilbød før i dag? Jeg ruslet oppover til sjappa hans, og jo riktig der satt at utenfor fortsatt. Det er jo unektelig godt for butikken her at folk virker gode på navn og ansikter. Hans! Boss! ropte han blidt, da jeg plutselig stod foran ham igjen - flere tusen forbipasserende siden sist.
You need it! Only 160 liras!
Ok, da. Så trenger jeg det. Alt minus å ta vekk signatur-villnisset på siden. Lengden ville jo helst ha som den var. Men stusse var jo greit, og jeg skulle få barbering, bartestuss og alt annet - hva nå det betød.
Promise not to cut it short, sa jeg i det jeg ble dytta ned i en frisørstol. Yes, yes, yes.
Så kom en annen fyr bort. Han skulle visst gjøre the dirty job.
Han begynte med saksa. Og deretter maskin. Flere ansatte strømmet til, og ville ha et ord med i laget. Før jeg fikk summet meg var de få lokkene jeg hadde borte. Men akkurat de gror jo ut igjen. Med tiden. Kanskje.
Da klippen var gjort, ble jeg dratt med til neste stasjon. Nå skulle det barberes. Så der lå jeg da, mens jeg fikk varme, våte omslag rundt om i ansiktet, og deretter en real innsmurning med barberskum.
Kniven ble dratt frem, og jeg la livet mitt i hendene til min nye venn, mens han førte det nye, sylskarpe knivbladet mot strupehodet mitt, og sa please don't move. Det er det første for alt. Jeg har aldri blitt barbert av andre enn meg selv, og for en som gjennom livet har vært mer komfortabel hos tannlegen enn hos frisøren - så var dette god eksponeringsterapi.
Da barberingen var gjort, måtte han til verket med flammer! Han måtte bruke alle midler, for håret i ørene på dette caset var visst flammekaster det eneste som dugde.
Etter å ha brent av meg resten, så gjøv han på overkroppen min med de solbrune hendene sine, og ga meg en skikkelig massasje på skuldre og rygg - så intens at jeg nesten kunne høre Village People i bakgrunnen. Så var jeg ferdig.
160 liras, takk. Altså en snau hundrelapp.
Da kunne det så være at jeg ble snaua, for opplevelsen var definitivt verdt hver eneste krone. Håret var i løpet av oppholdet også blitt sprøtt og tørt etter mye sol, saltvann og dobbeldusj.
Jeg takket for meg, og lot de få 200 for moroa. Sam satt fortsatt utenfor. Jeg skravlet litt med ham, og takket for opplevelsen, og han lurte på hvor lenge jeg skulle være her.
Jeg drar i natt, sa jeg.
Har du skyss, svarte han?
Jeg tenkte ta taxi.
Nei, nei - han kunne kjøre meg til flyplassen for 600. Drosjene tok 750. Da snakker vi ekte tyrkisk gjestfrihet. Så gikk det opp for ham at jeg skulle dra klokka tre, og at han ikke var hjemme før fem - og han måtte jo sove. Han forsvant ned igjen i salongen, og prøvde å overtale fyren som klippet, barberte og flamberte meg til å kjøre. Han hadde veldig lyst, men beklaget seg veldig over at det nok ble for sent for ham også. Hadde vi bare kunne dratt før, så.
Men jeg takket for tilbudet, fikk et handshake på veien, og labbet videre ut i natten.
Klokka hadde bikka ni, og mørket hadde for lengt senket seg her. Der er da innpiskerne er som mest ivrige, men jeg har nå innsett at mange gjerne vil strekke seg langt for nettopp deg.
Jeg befant meg snart utenfor en av de titalls fake fotballtrøye-sjappene. Har du Swindon? Samme svaret; no - but next year!
Han ville gjerne selge meg en annen drakt, men jeg sa det kun var Swindon som gjaldt. Så kom jeg jo på at jeg hadde sett noe om at Ölüdeniz hadde et eget fotballag langt nedi det tyrkiske divisjonssystemet.
I will buy if you have Ölüdeniz shirt, sa jeg. Han lo, og slo meg på skuldra. Så gikk det opp et lys for ham, akkurat som lille hjelper til Petter Smart, og han løp over gata, og bort til en fyr som stod i en iskrem-kiosk på skrått overfor. Jeg så han reiv ned ei drakt som hang som pynt inni bua hans, og kom joggende over igjen med ei Ölüdeniz hjemmedrakt. Den kunne jeg få kjøpe. 650 liras!
Dette var trolig ekte vare, vel så ekte som tyrkiske drakter får blitt. Det er neppe marked for kopier av disse draktene.
Jeg har kun igjen 300, sa jeg. Nå hadde jeg lært. 650 hadde jo vært bra pris for ei ekte drakt i utgangspunktet. Jeg hadde jo så klart mer, men nå fikk jeg bare være litt tyrkisk.
Fyren kauket til mannen over gata, og viste tre fingre i været, og løp over igjen. Da han har på andre siden lurte jeg ut 300 fra lonmeboka og putta i lomma, så han ikke skulle se at jeg hadde mer.
Okey, okey, sa han da han kom tilbake. Jeg betalte 300, og han pakket den i en pose. Iskremfyren hadde nå kommet over, og virket ikke veldig gira på at drakta nå var solgt - men gjort var gjort, og jeg takket for handelen, og vandret avgårde med ei ekte Ölüdeniz-drakt, med nummer, til litt over tohundrelappen.
Nå måtte jeg ha en drink. Snauklipt og med vingeklippet identitet trengte jeg litt bearbeiding. Løsningen ble en Mojito på Paddys - en irsk pub i enden av stripa.
Selv ikke karaoke-katalogen kunne gjøre opp for at dette var den verste Mojitoen til nå. Ikke smakte det Mojito heller, så Gudene vet hva de hadde hatt i. Bonuspoeng for at de serverte nøtter på huset, dog.
Jeg forlot dette reiret etter at jeg hadde drukket opp Mojitoen. Vel, nesten drukket opp. Jeg beveget meg i retning hotellet igjen. Fortsatt nærmere fire timer til jeg måtte avgårde på til Dalaman.
Jeg ruslet forbi Time Out Bar, som spilte denne ukas store feriefavoritt for meg; ei låt som heter Jerusalema. Jeg gikk inn, fant meg et to'er-bord, og bestilte en Mojito til. Det måtte jeg vel ha gjort meg fortjent til.
Jeg trives godt med å feriere alene, og gjør ingenting av å dra ut alene - men det som irriterer meg, er hvordan man noen ganger får dårlig service fordi man ikke drar inn nok penger. I denne baren var kelnerne kun opptatt av mest mulig inn. Hver gang det kom større grupper inn, så ble jeg pent bedt om å flytte meg eller at bordet mitt ble skjøvet for at de skulle få plass til andre. De ville nok helst ha plassert meg i baren, selv om jeg kun tok opp et toer-bord, men hvis spørsmålet hadde kommet hadde jeg hatt svaret klart; det vil koste dere en Mojito.
Kelnerne løp rundt som maur på speed, og flere av gjestene himlet litt på øya over tempoet og holdningene.
Mojitoen derimot, var oppholdets beste. Terningkast seks. Destod mer synd at de ansatte manglet tekke for å gi lik service til alle.
Dette ble også min siste Mojito for denne gang.
Rundt midnatt ruslet jeg tilbake til hotellet for en siste cowboystrekk før utsjekk og transport til flyplassen.
Om lykken står meg bi så er jeg tilbake i fedrelandet halv ti norsk tid i morgen, og forhåpentligvis hjemme igjen på Lillehammer før to en gang.
Så får vi se hvor haren hopper resten av den siste ferieuka, men jeg er rimelig sikker på at den først hopper til sengs!
En ekstra stor takk og hilsen går til alle flotte menneskene som jeg har møtt; hvis ikke alle jeg husker eller vet navnet på. Hilal, Hakan, Murat, Marve, Nicola, Wayne, Louise, Emma, Osan & Sam med flere!
Så får ukens kaktus fortstt gå til fyren på stranda som solgte meg en is til 150 liras - men samtidig takk for oppvåkningen, som trolig gjorde at jeg på den siste dagen klarte å prate ned utropsprisen på ei lokal drakt med over 100 prosent.
Takk for meg, Tyrkia - du har vært et strålende bekjentskap 🇹🇷❤️