I dag ringte vekkerklokka for første gang denne ferien. Dag 20 på vår tur, og dags for avreise Rjukan. Men, heldigvis - med en ekstra passasjerer nordover.
Guttene ble kjørt bort til barnefar ved 9-tida, og en god halvtime senere var vi klare for landeveien; fem timer i bil til Lillehammer.
Vi måtte så klart passe på å stoppe et par steder underveis, og første stopp ble allerede i Kongsberg. Her tenkte far først is på en bensinstasjon, men både Lena og ungene var sultne. Okey, pølse på bensinstasjonen, da? Jeg vet om en koselig kafe i gamlebyen, sa Lena. Man skal alltid følge lokalkjente tips, så Lena guidet oss inn mot gamlebyen i Kongsberg, der ingen av oss hadde vært før. Der havnet vi på Bakeriet, og fikk oss en deilig brunsj med Focaccia med kylling. Det vil si én til hver av jentene. Far regnet med rester etter Evelin, og kjøpte seg kun en hjertekaffe.
Far ble litt småbekymret, da Evelin så ut til å være i ferd med å spise opp hele brødet sitt. Jeg hadde fått en liten bit, og måtte samtykke i at dette var noe av det bedre jeg hadde smakt av påsmurt på et bakeri noen gang.
Heldigvis ble det en bit igjen både hos Iris og hos Evelin, så alle fire kunne forlate lokalet gode og mette.
Bli med rundt hjørnet, sa Lena, da vi kom ut på gata igjen. Og der, rett rundt hjørnet, lå en stor bruktbutikk med mye spennende over to etasjer. Vi brukte god tid, for alle fire syntes det var så spennende at vi til slutt også endte opp med å kjøpe noen skatter alle sammen.
Halvannen time etter at vi parkerte i gamlebyen, så kjørte vi ut av Kongsberg.
I bilen koste vi oss med skravling, podcast og musikk. Noe frustrasjon ble det også på far, da ungene til stadighet havnet i noen sedvanlige søskenkrangling-situasjoner, men slik blir det vel.
Neste stopp ble ikke før Jevnaker. Der tok vi oss et kvarters beinstrekk på Shell, med Hadelands største softis i nevene. Ingen av oss maktet å spise opp, så litt småkvalme på pisket fløte fortsatte vi turen mot Toten.
Lena passerte skilt som viste veien til både Dokka og Lena, og med ett manifisterte Totens grønne enger seg på hver side av bilen, med Einafjorden som en glinsende, blå marg i kanten av synsfeltet.
Fattern kunne ikke dy seg, og svingte inn Koreavegen og videre mot Børsvoll. En omvei måtte til, og etter hvert sneglet vi oss opp til Sivesindhøgda, og stoppet ved huset som min far Emil Tandsether bygde i 1957. Her vokste jeg opp, og bodde fra jeg ble født, og helt til jeg flyttet ut som 19-20 åring.
Herfra var ikke turen lang til Raufoss. Der skulle vi stoppe og spise middag hos min mor, og etter et kort stopp på Rema for å kjøpe med surkål, så svingte vi inn foran Severin Olsens veg 22. Døra det stod åpen, og en spent mor ventet i gangen. Ungene løp i armene på bestemor, men Lena ville ikke være noe dårligere.
Jeg måtte holde solbriller og veske, mens fruen også tok fart, og løp i armene til svigermor. Et livlig, morsomt og koselig første møte - og isen mellom nok et par steinbukker var brutt.
Hos a mor Liv ble det obligatorisk kjøttkake-middag, før vi bladde oss gjennom noen gamle albumer, og Lena fikk kikket seg litt rundt i det lille, men koselige, huset.
Ungene var ivrige på å vise frem både leker, bilder og album, og det ble en kamp om oppmerksomheten - så den nybakte svigermor/svigerdatter fikk ikke akkurat noe særlig alenetid.
Etter en stund ble det iskake og kaffe, før vi måtte komme oss videre mot Lillehammer.
Først var vi bortom huset Klang på Raufoss, som har vært til salgs siden påske. Lena falt for huset den gang, og vi drømmer fortsatt om milliongevinsten som kunne gjort oss til totninger. Nøkkelen stod i døra, så vi ringte på, men ingen svarte. Vi ruslet rundt huset og kikket inn vinduene, men gikk aldri inn - selv om fruen var veldig fristet!
Videre gikk ferden en tur innom butikkvinduet på Ting og Tøy, før vi etter det havnet på en by-sightseeing på Gjøvik; i bil.
Etter et par runder rundt omkring stengte gater på Gjøvik, var det klart for dagens siste etappe: de siste 40 minuttene til Lillehammer.
På Vingnes stoppet vi innom Kiwi for å handle litt, før vi kjørte siste bakken opp til Øijordsvegen.
Kona syntes det var stas å se hvor vi bodde, og likte umiddelbart seg. Dessverre satte ei vond tann litt demper på det hele, og vondt gikk til verre etter kveldsmaten, da Mannen gikk opp for å legge Evelin, med innlagt nattasang, mens Kona ble stuck på toalettet i gangen uten dopapir.
Et svakt rop kunne høres gjennom etasjene, og tilslutt sa Evelin; jeg tror det er Lena. Et rop om hjelp kunne høres nedenfra da jeg gikk ut i gangen, og jeg fikk reddet en Kone i nød - på en do blottet for dasspapir.
Etter at Iris også kom seg i seng, så ble det litt sofatid på to slitne reisende. Munnskyllevann fra glass ble forsøkt for å stagge smerten i tennene til kona, men det måtte fotmassasje til for å forlede tankene fra de orale smertene. Heldigvis er det tannlegevakt på søndager i denne byen, så i morgen den dag blir det en telefon dit.
Klokka passerte midnatt også i natt før vi kom oss i seng. Mannen var litt bekymret for rot i heimen, men ble bare møtt med sarkasme og latter fra Kona. -Ta deg en pille!
Det meste av pikk-pakket ble ryddet bort, så i morgen blir det egentlig bare litt klesvask, og så er alt i rute til mandag og jobb igjen.
Kona blir her ei uke, og siste dagen med ungene, før de skal tre uker til mor, blir i morgen. Så får vi se om det blir tannlegekontoret på oss!