Tidlig i morges våknet far i teltet av en tordenskrell og regn som tappet mot teltduken. For et par dager siden var det spådd torden og mye regn natt til onsdag, men i går hadde varselet bedret seg. Det var derfor med en viss skepsis jeg lukket øynene igjen, snudde meg over, og slumret videre.
Rett etter åtte var natta over for far, som våknet til og følte seg relativt uthvilt. Ute var det delvis overskyet, men stolene var tørre - så det kunne umulig ha kommet mye nedbør. Herfra og ut viste værmeldinga bare sol, så dagen kom nok til å bli varm og god tross alt.
Evelin var hakk i hæl med far, og ble installert i campingstolen sin med et polarbrød med grov leverpostei fra boks. Pålegg på hermetikk er veien å gå når man drar på ferietur uten kjølebag. Erfaringen min er at det tar opp alt for mye plass, og at det uansett ikke kjøler så mye, så vi lever heller litt hånd til munn med turer innom kolonialer.
Far nøt en kopp kaffe attåt frokosten, mens storesøster så smått også begynte å røre på seg i teltet. Været begynte allerede å bli bedre, så planen etter morgenstell og frokost i dag var å ta oss en tur inn til Larvik. Ungene hadde fortsatt bestemorferiepenger som brant i lommeboka. De hadde hørt rykter om både Tiger og Normal, så det stod på toppen av ønskelista - til tross for at vi har akkurat samme butikker hjemme på Lillehammer. Samme hvor i verden man er, så lenge man kan besøke favorittbutikkene.
Vi nærmet oss Nordbyen kjøpesenter et snaut kvarter før åpningstid, så i stedet for å tråkke utenfor inngangsdøra, så la vi turen innom Iceland. En butikk jeg har vært innom flere ganger i England, men aldri sett i Norge før. Et litt annet utvalg av det meste, men med priser som absolutt ikke lignet tilsvarende butikk over Nordsjøen.
Dette skal jo egentlig være en billig-billig butikk med varer som vil tilsvare norske First Price. Vi fant noen spennende ispakninger, og gikk for en tidlig is-start med en 3-pakning Skittles-is.
Rett over klokka ti entret vi Nordbyen kjøpesenter, og ungene satte straks kurs mot Flying Tiger. Evelin skrapet lommeboka både der og på Normal - og ble litt betuttet da hun fant ut at hun nå var blakk.
Til gjengjeld hadde hun fått kjøpt seg både ei svalende vifte til kommende hete sommerdager, en LOL-ball med smånips, litt godteri, og ikke minst håndkrem og leppepomade; en 7-årig dame verdig!
Det ble derfor en liten nedtur og innom Extra Leker, som lå like nedenfor kjøpesenteret. Nå hadde for noen dager siden gått bananas i en slik butikk utenfor Tønsberg, så det gikk overraskende greit å se, men ikke kjøpe (selv om det ble med et armbånd til 10 kroner ut igjen på minsta).
Vi satte kursen mot sentrum for å se oss litt omkring i selve hjertet av Larvik. Sentrum var overraskende lite etter det vi kunne se, men med noen trivelige steder. Det hadde gått en tid siden frokost, så vi speidet etter et sted vi kunne få oss en matbit og hvile beina.
Vi ramlet inn i en særdeles så koselig bakgård, på en cafe som het Hungry Heart.
Der bugnet det av gode salater, smoothies, paier og andre delikatesser.
Ungene gikk for hver sin barnas supertallerken, med smoothie, frisk frukt, kjærlighet på pinne og toast. Far gikk for en liten dagens salat med hummus. Aldeles nydelig! Nok en gang tok jeg meg i å savne resten av flokken. Her burde vi jo vært alle seks. Her også!
Inne på cafeen hadde Evelin funnet en folder som het Barnas Vestfold. Der fant hun ut at Larvik kunne by på en enorm trampolinepark - og dermed var frøet sådd. Iris kicket på ideen, mens far i utgangspunktet var litt lunken. 600 kroner for én times hopping, og en visshet om at det var store sjanser for at ungene mest trolig bare ville ende opp med å se på andre. De er ikke av de tøffeste i klassen, men intensjonen og viljen skal det i alle fall ikke stå på. Jaja, vi er da på ferie, tenkte jeg - og smelte i vei en forhåndsbestilling på nett til klokka 14.
Ventetiden ble brukt til en siste runde rundt i Larvik sentrum. Vi ramlet innom Det kreative hjørnet, der et 20-talls lokale kunstnere samarbeidet om utsalg av sine verker.
Alt fra tekstilkunst, billedkunst, foto, metallarbeider, skulpturer, hjemmebakst og en sertifisert dokke-maker hadde alle noe til salgs.
Den trivelige dama bak disken var en av disse, og fortalte oss litt om konseptet, og vi kjøpte med noe småtteri innenfor vår prisklasse. Iris kjøpte seg et unikt bokmerke, mens Evelin endte opp med en reisegave til mammaen sin.
Ute hadde sommeren igjen for alvor kommet tilbake, og sola stekte. Kanskje det da ville bli deilig med en skyggefull innendørsaktivitet?
Vi kjørte det lille kvarteret ut til trampolineparken, parkerte og gikk inn. Der fikk vi på oss spesialsokker med antiskli, som var obligatorisk å kjøpe til odel og eie for 37 kroner paret. Vi satte oss til rette på cafeen for å vente på vår tur klokka 14 presis.
Verdisaker ble låst inn i en oppbevaringsboks, for her måtte lommene være tomme. Det var godt med plass inne i den store hallen, og aldri noen trengsel. Jeg tipper det var maks 20 hoppende inne sammen med oss.
Far ble minst like ivrig som ungene, og hoppet i vei - både mot vegg, høyt i lufta og bortover. Ungene tok også sats, og kastet seg ut i det med begge beina.
Etter en halvtime var alle tre dyvåte av svette, men vi brettet opp de imaginære ermene, og fortsatte å hoppe. Jump, jump, jump around!
I tillegg til klassiske trampoliner, så var det flere bratte sklier, der man måtte skli på ei matte, for så å bli kastet ut i et hav av innkapslet isopor. Ungene syntes det så skummelt ut, og satte seg spente for å se på 44-åringen, som dro med seg ei matte, og klatret til topps. Unna vei, her kommer jeg.
Jeg kjente suget i magen i magasuget light, og det var en skrekkblandet fryd som spredte seg i gammeln, da han skjøt fart ut av sklia, og landt på rompa i havet av isopor. Ungene lo i ekstase. Heldigvis var kameraet innelåst, så det ble aldri bilder av den seansen.
Da det var fem minutter igjen av klokka, så ga en sliten far seg. Jeg hentet telefonen, og fikk knipset noen actionbilder av jentene, som også var så slitne og varme at de nesten holdt på å gå i oppløsning.
Minuttet før utslipp var også de forsynt, og vel så det. Tendenser til hodevondt i den varme, tette lufta - kombinert med fysisk utfoldelse for slitne skrotter kostet.
Vi kjølte oss ned med en brain cooler, før vi vendte snuten mot campingen igjen - kun avbrutt av en liten pitstop på Rema 1000.
Tilbake på campingen ble det litt påfyll med ferske, deilige moreller, før alle tre kastet seg ut i havet.
Det var tjukt av folk på stranda, så far gjemte kloklig verdisaker og telefon i teltet, og kastet seg modig med ut i det deilige vannet. Ahhhh! Sommer, sol og hav. Det nlir ikke bedre enn det. Jeg må innrømme at hav og kyst for meg er hundre ganger mer interessant enn fjellheimen på sommerstid - spesielt når været er som nå: rene sydenstemningen. Jeg la meg på rygg i saltvannet, lukket øynee, og var plutselig tilbake på Rhodos et lite øyeblikk. Denne delen av Norge er en perle å være sommerturist i. Alt som manglet nå var resten av flokken - så hadde alt vært perfekt. Neste sommer, baby! Neste sommer!
Sulten begynte å melde seg, og fattern begynte å få kvaler om avreise allerede i morgen. En fantastisk strand, en fantastisk fin camping, og et nydelig vær spådd i flere dager fremover til ende.
Vi soltørket, og vandret opp til resepsjonen. Far nappet med seg to poser skittentøy, og kjøpte tilgang til vaskerommet, samt forlenget oppholdet med et døgn - til fredag.
Sulten hadde også meldt seg hos ungene, så vi tenkte bestille fast food fra den fristende plakaten på vinduet ved resepsjonen.
Det viste seg at alt man bestilte minus toast og pommes frites, ble tilkjørt campingen fra Tjølling-grillen, ti minutter borti gata. Okey, da drar vi like godt dit, tenkte far. Vasken skulle surre og gå i tre timer, og det var sikkert bedre å sitte inne et kjølig sted og spise. Ute var det glohett, og ungene ville helst ha spist i havet.
Som sagt, så gjort. Vi duret bort, og bestilte pølse og pommes frites, løvstektallerken og en cheeseburger. Det er år og dag siden jeg sist har vært på et klassisk gatekjøkken, så det fristet egentlig alle tre.
Vi oppdaget plutselig at byens bowling lå vegg i vegg, og ungene kunne følge med på strike og spear fra der vi satt og spiste. Bowling er alltid en slager, så hvis ungene blir lei bading i morgen kveld (fat chance), så har vi et alternativ her.
Vel hjemme på campingen, så forsvant ungene rett ned på stranda, og ut i havet igjen. En deilig, langgrunn sandstrand er gull - og Iris er flink til å passe på Evelin, så å slippe de av syne noen minutter går heldigvis greit for begge parter. Jeg følte imidlertid trangen etter et forfriskende bad til selv, og lovde å komme like bak med håndkleer, piknikteppe og badelyst.
Vi badet og koste oss i den varme kveldssola, som strålte fra helt blå himmel. Ahh, for en sommer. For ett vær. Hadde vi bare vært her hele gjengen, så. Men neste sommer blir det fellesferie slik felles ferie skal være!
Etter å ha badet en god stund, så tok far ei pause, og gikk opp og sjekket klesvasken. Den var ferdig, og alt ble flyttet over i tørketrommelen før jeg returnerte til stranda.
Der var ungene fortsatt i entusiastisk badelek. Evelin med svømmetrening, og Iris med kråkestuping under vann. Jeg fikk duppet meg igjen, før jeg fant stjerneteppet, og la meg til å soltørke.
Da jeg skottet opp neste gang, så så jeg Iris i ivrig passiar og lek meg ei anna jente på hennes alder. Gode vibber gikk gjennom far. Ingenting er som å få seg ferievenner. Jeg var ikke så tøff til å være frempå med det selv som ung. Stort sett prefererte jeg pensjonister mer enn barn på min egen alder, noe som resulterte i blant annet min mor og fars eneste flytur noensinne til Berlin, for å besøke det gamle ekteparet som jeg hadde buset inn i campingbilen til, et sted på Vestlandet ett par år tidligere.
Evelin kom opp til meg, og fikk meg med ut igjen i vannet. Det var ikke like stas å være med Iris, nå som hun hadde mest fokus med å le og dykke sammen med en ny ferievenn.
Etter at ferievenninna Iren forsvant ut av vannet, så ble ungene mine boende i vannet. Ikke ti ville hester så ut til å få dem opp. Åpenbart minst like glade i det våte element som far sin!
Ved halv ni tiden fikk jeg i det minste lurt dem opp en tur med selveste ferie-trumfkortet; is.
Dermed ble det en ny tur opp til kiosken, og nok en gang påfyll av frossen fløte og sukker. Noe som far ikke så ut å ha særlig mye i mot…
Resten av kvelden ble brukt i campingstolene foran teltet, mens vi vekselsvis så på solnedgangen bak svabergene i retning Larvik by, hørte duren av båter på havet, summingen av forskjellige dialekter og språk på campingen, og latteren fra tenåringene som spilte sandvolleyball vis a vis campen vår. Med Pringles Salt and Vinegar, pulverkaffe, Singo, Mint Sticks, Pom-Bear og moreller på bordet.
Vi lider absolutt ingen nød på ferie - men skulle gjerne hatt tre campingstoler til rundt bordet!
