For noen dager jeg har hatt i vakre Tyrkia, og innimellom alle lurendreierne og turistfellene, så har jeg også vært så heldig å få møte en rekke flotte, genuine mennesker.
I dag tidlig våknet jeg av alarmen jeg hadde satt til 9.30, og det var med følelsen av forkjølelse og halsvondt. Hadde jeg fått dratt på meg sykdom, corona eller var det rett og slett resultatet av intens bruk av aircondition i heten? Jeg håpet på det siste.
Det var ikke så fristende å stå opp, så jeg lå og dro meg til klokka hadde bikka 10. Frokost kunne jeg jo alltids ordne meg ute.
Jeg hostet og harket, og kjent meg skral - men uten feber, og dårlig allmenntilstand. Jeg tenkte på i går natt, og konserten på Kitsch, og husket plutselig at jeg på et tidspunk bytter til meg en tyrkisk sigarett. Der har vi det. Det skulle jeg aldri ha gjort.
Jeg kom meg i dusjen, slik at jeg fikk utnyttet siste dagen her best mulig. Rommet mitt har jeg kun til i morgen klokka 12, så Gudene vet hva jeg skal ta meg til fra da og frem til flyet går grytidlig mandag morgen. Planen er å ta meg nærmere flyplassen, for så å legge meg inn på et hotell - tidlig kveld, og taxi videre på natta. Vel vitende om at det blir slitsomt. Disse billige charterturene har som regel noen fryktelige lite innbydende reisetider, men fordelen er jo at jeg da plutselig er i Norge igjen mandag før andre i ferie har stått opp. Garantert helt ferdig!
Dagens plan var Kayaköy, som jeg hadde fått tips om i går. Jeg gledet meg til å se en autentisk tyrkisk landsby, og ikke minst den veldig spesielle opprinnelige byen der, som ble fraflyttet i 1923. Området her var en del av Lykia fra mange år før vår tid, og i moderne tid ble landsbyen Kayaköy bebodd av grekere. Disse fikk med årene gjennomgå, og under den gresk-tyrkiske krigen i kjølevannet av første verdenskrig, gikk byen fra 6500 innbygger til å bli helt fraflyttet. I dag står bare ruinene igjen, og en del har blitt ødelagt av tidens tann.
I området nedenfor åskammen der denne landsbyen lå, så har folk bosatt seg i den nye landsbyen, og langs veien skulle det viset være en rekke autentiske tyrkiske kneiper og steder å besøke.
Jeg gjorde meg klar for avreise hotellet. I dag hadde jeg lyst til å prøve en dolmus, og hadde fått tips om steder og hva jeg måtte se etter i går. Først hørte jeg fortsatt liv i frokostsalen, så jeg smatt innom og sikret at jeg fikk litt kost i magen før jeg skulle ut i den brennhete varmen.
Etter å ha spist, ruslet jeg ned mot Kitsch, for busstoppen skulle være utenfor der et sted. Jeg så et par dolmuser, men ingen det stod Kayaköy på. Jeg brant i kinna, så varmt var det. Her var det ingen skygge, så jeg tenkte at jeg måtte komme meg fortest mulig av gårde - så jeg trykket på en taxiknapp. Det er tidenes mest geniale oppfinnelse; et hvert veikryss har sine bokser med en knapp som varsler taxisentralen. Ikke lenge etter jeg hadde trykket, kom det en gun drosje som vinket til meg - og kjørte videre. Rett etter kom en ny som stoppet. Han ville vel signalisere at drosja mi kom, han første som veivet. Fantastisk opplegg for ukjente turister i nøden, og prisene er jo faktisk billige når jeg tenker meg om - og sammenligner med Norge.
Med livet som innsats kjørte vi midt i veien på smale, svinget, bratte veier ned, og så opp til Kayaköy. Jeg ble sluppet av helt i begynnelsen av bebyggelsen, der inngangen til gamlebyen var. Den fraflyttet byen er nå et stort utemuseum. Billettbua var omkranset med en rekke suvenirbutikker, og noen spartanske, men autentiske kafeer som lagde og solgte tyrkiske pannekaker. Jeg gikk rett til billettbua før jeg ble lurt til å kjøpe noe krimskrams - for all slike selgere er vel noen lurendreiere?
Jeg betalte 20 liras for inngangen, kikket litt på det solbleika kartet, og begynte på stigningen oppover de smale steinveiene - med solstrålende borrende som laserstråler mot den rødbleke, nordiske huden min.
Det var rett og slett overveldende å se disse ruinene, og tenke på de som bodde her, hvor mange ble utsatt for etnisk utrensning under første verdenskrig, og de som senere måtte flykte og legge hele livsverket igjen.
Jeg vandret høyt og lavt, på både markerte og umarkerte stier, men det kokte noe helt enormt i sola, så jeg måtte prøve å porsjonerer ut kreftene. Ikke hadde jeg med meg drikke, og jeg er jo ikke en som klarer å gå sakte.
Fra høydedragene kunne man også se ned på flatene, der folk i dag fortsatt bydde spredt på den tyrkiske landsbygda og levde sine liv.
En kombinasjon av lite væske, sterk sol og forkjølelsessymptomer førte til at det gikk litt rundt for meg oppi bakkene, så klokelig nok satte jeg rævva ned på ei gammel steinhelle, og tok en liten siesta i skyggen av noen ruiner. Der var det også en ytterst deilig liten trekk, som virkelig gjorde underverker.
Det var relativt urørt rundt ruinene, og få sperringer, men det var nok klokelig å holde seg litt på avstand, for noen steder så det ut som at mer kunne velte og ramle når som helst.
Etter å ha vandret litt mer rundt etter siestaen i skyggen, så vendte jeg snuten nedover igjen. Det var ikke mange andre turister her, men jeg møtte noen tyrkiske turister på veien, og en familie som hørtes ut som var fra Kroatia eller omegn på språket.
Vel nede igjen gikk jeg fordi en av suvenirbodene igjen, og ei gammel dame med skaut hogg tak i armen min. Nok en gang tenkte jeg. Hva blir jeg prakket på nåm?
Hun spurte hvor jeg var fra, og jeg sa Norge. Så plutselig stod jeg med et lite armbånd med det onde øyet i hånda.
Gift for you! No pay - sa hun. Jeg ble veldig overrasket, da jeg jo dessverre var forutinntatt i lys av andre selgere jeg har møtt på turen. Hun her var bare godhjertet og vennligheten selv. Dette skal jeg til en av døtrene min, med hilsen fra det - sa jeg, og takket. Vel vitende om at hun sikkert ville ha driks eller at jeg skulle kjøpe noe annet. Daughters?? Here! sa hun, og plutselig hadde jeg fått tre armbånd. Jeg prøvde betale, men ble nektet. No pay.
Er det slik man har hørt om da, at de som har minst krever minst? Mange andre kremmer, som sikkert sitter relativt godt i det sammenlignet med mange på landsbygda, ville kanskje krevd eller forventet noe mer.
Ikke hjelper det å insister heller. Tyrker er altså et fint folk. Gjestfrie og rause, selv de som lever fra hånd til munn.
Jeg tenker det er her som i verden ellers; det er både genuint fine folk, og det er rasshøl - pardon my french.
Jeg takket dypt og inderlig, og gikk. Jeg spasert nedover den smale hovedveien, der det lå små kafeer, boder og noen hoteller. I en sving stod noen kameler, ei papegøye og et esel. En mann stod ved veien og skottet da jeg kom gående. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Ikke et knyst eller mas om jeg ville på kamelryggen, eller ha ei papegøye på skulderen. Det er vel hos slike jeg da burde hoppet i det, men et sted går charterferiegrensa selv for meg.
Jeg trengte noen å drikke mest av alt, så jeg speidet etter et fint sted å ta en kald cola zero. Jeg gikk forbi en trivelig hage, der det var bakgårdscafe, med både bar og scene. Der kunne det vært trivelig, men eierne så britiske ut, der de drev ved baren og ryddet. Jeg ville møte tyrkere!
Jeg gikk videre. I en sving, så la øynene mine merke til ei interessant bu med nye rar kunst. Slikt liker jeg, så jeg spaserte inn og begynte å kikke. En lavmælt mann stod i skyggen bak disken, presente seg høflig og fortalte han hadde laget alt selv, og jobbet med alle mulige materialer.
Man tager hva man haver, hetes det. Og det gjorde Hilal, som han het. Han hadde samlet masse forskjellig i bakgården sin, som han kunne få bruk for. En gammel parasoll var planlagt å bli ei heks, men først måtte han bli ferdig med papphuset i Tim Burton/gothic/steam punk style. Og så drev han egentlig med en drømmefanger. Jeg spurte masse, og han pratet ivrig i vei - og han var tydeligvis like glad for å treffe på meg, som jeg var for å treffe på ham og kunsten hans.
Please sit! You drink coffee?
Plutselig satt jeg altså i bakhagen til Hilal, og drakk kaffe og skravlet. Det var jo akkurat noe slikt jeg hadde håpet på.
Hilal var en fascinerende karakter med mange ideer og baller i lufta. Han bodde i landsbyen på 8. året, sammen med kone og to barn på 19 og 20. Sønnen hans het til alt overmål også Josef. Eller Yousef, da - noe vi begge synte var et artig sammentreff.
De er ikke interessert i kunst, sukket han, på så god engelsk som han klarte, de sitter bare slik (også bøyde han seg frem, tok mobilen i hånda og leketastet). Ja, det er sånn i Norge også, kunne jeg bekrefte.
Vi snakket om masse på kort tid. Tiden gikk, og en kopp ble til to. Jeg fikk hele hans historie, og så igjen mye av det han fortalte i kunstverkene hans. Han var født i Beirut, og vokste opp under krigen i Libanon. Da faren døde da han var 18, flytter han med sin tyrkiske mor til Istanbul - der han i mange år hadde jobbet på en fabrikk som bygde møbler, slik jeg forstod ham. Men han hatet det. Han ville ha frihet til å lage det han ville.
You understand me, sa han begeistret, da jeg fortalte hva jeg så i den vaierviklede mannen som bar tungt på et knippe alt for store malerpensler, mens spikere stakk ut både her og der, og masse hus på hodet. Istanbul var et leven uten like. Her var alt stille. Han orket ikke inn til Fethiye en gang, så hvis han trengte noe fra byen, så kommanderte han en av barna.
Hilal kunne bekrefte det jeg sa jeg hadde hørt på Kitsch i går. Livet som kunstner i Tyrkia er hardt, om ikke helt umulig. Hilal gikk imidlertid ikke med på å selge sjela si. Han var genuin, og lagde det han fikk ideer om. Ville folk kjøpe noe, så var det bra - men han prakket ikke på folk noe, eller lagde noe han ikke kunne stå inne for. Jeg berømmet ham for det, og han lyste opp.
Jeg bestemte meg for å kjøpe noe småtteri av ham. Jeg hadde egentlig lys på noen av de større skulpturene, men så var det det med frakt i koffert. No problem. Pack it in box. Send. Norway in 15 days.
Det kunne være, men jeg hadde funnet en trekloss med fisker festet på vaier. Den var litt morsom, og var i passe størrelse for å få med i kofferten.
Hilal dro litt på det. Den var egentlig ikke til salgs, for den hadde vært med ham i flere år. Alt han lager er one of a kind. Han lot seg aldri friste til å lage flere kopier av noe. Derfor ble all verkene hans som barn det er vanskelig å skulle forlate. Men jeg skulle få kjøpe den. Jeg kjøpte også et armbånd og en kjøleskapsmagnet. One of a kind, made by Hilal.
Til sammen skulle han ha 200 liras. Jeg hadde kost meg med dette møtet, og kaffe og interessante samtaler i skyggen, seg ville betale 300 om ikke annet. Kom ikke på tale!
250 da? Nei!
Du kan få dem, hvis du trenger pengene til noe, parerte han plutslig. Nei, er du gal. Jeg vil gjerne betale for meg.
Så da ble det 200 liras da, ca 120 norsk kroner - for en opplevelse man ikke kan sette høy nok pris på.
Hilal fikset noe på den skulpturen jeg hadde kjøpt og pakket alt nøysomt inn. Det var på tide å si farvel. Nå hadde det gått noen timer her i bakgården, og jeg var i akutt behov for noe kaldt å drikke, og mat. Hadde jeg nevnt det, så hadde jeg vel sikkert endt opp der resten av kvelden.
Vi tok farvel, og ønsket hverandre hell og lykke i livet. Jeg ruslet oppover gata igjen, og stoppet innom det som så ut som en autentisk tyrkisk restaurant. Her ble det endelig litt kaldt drikke, og en pide med diverse grønnsaker, sopp og ost. Rett og slett helt nydelig, og den desidert billigste middagen til nå.
Etter å ha spist ble det taxi hjem igjen til hotellet. Jeg var glovarm, god og mett, og trengte både en liten cowboystrekk, og ikke minst en dusj, og et dopp i bassenget.
Tilbake på rommet hadde rengjøring nok en gang vært inne og redd seng, og dandert håndkleet fint på senga.
Jeg tok en svalende dusj, før jeg fikk på meg badetøy, og skar ned til bassenget. En ny gruppe briter var på plass, og denne gang med guide fra Jet2Holiday - som hadde masse skilter i lobbyen, og ei dame i uniform som passet på dem. Charter er fascinerende på sitt vis. En arrangert saueflokk som hopper når noen sier hopp. Takke meg til å reise på egenhånd, med egne planer og egne ideer for hva man vil gjøre.
Etter en snau time ved bassenget, med en del svalende bad, så havnet jeg på rommet igjen. Jeg hadde fått litt kalde føtter for å sjekke ut 12 i morgen, og fant ut at hotellet hadde ledig også til mandag. Jeg gikk ned i resepsjonen, og spurte om det var greit å forlenge med et døgn, og beholde rommet jeg hadde. Det var det, så da ble det nok ei natt - og drosje eller privattransport til flyplassen ved 3-tida natt til mandag.
Lettet etter å ha landet siste døgnet uten for mye stess, så bar det ut i Hisarönüs gater igjen. Jeg var fortsatt mett etter piden i Kayaköy, så jeg ruslet i stedet ned igjen til Kitsch.
Der møtte jeg igjen Murat og kona, Mervan - samt noen andre tyrkiske stamgjester. Sammen kost vi oss utover kvelden med god musikk, og interessante samtaler. Hvis noen skal til Hisarönü, så anbefaler jeg Kitsch av hele mitt hjerte. Dette er en genuin plass, og langt utenfor charterkonseptet.
Det var stille i baren denne lørdagskvelden, men ved halv ett tida begynte det å renne inn med kunder - og stedet fylte seg opp.
Etter å ha gått gjennom Gin-samlinga, så var det ved halv to tida på tide og svirre hjem i retning hotellet - vel vitende om at jeg slapp å stresse med utsjekk i morgen. Cuet kom da en sørpe dritings brite, som så trippelt, kastet seg ned på barkrakken ved siden av meg, og skulle fylleprate på snøvlete, bred Salford-dialekt.
Jeg ba Murat om regninga, betalte og ga ham en handshake, og takket for meg. Kona Merve, som uttales som vår alles Fleksnes, uten at jeg opplyste om hennes navnebror i Norge, fikk en god klem. Det var et fantastisk bekjentskap, og hun viste frem masse av det hun hadde lagd av skulpturer og diverse scenografi-arbeider. Vi delte også den samme interessen for gamle folkevogn campervans, og musikk. Jeg lovde å komme seg tilbake hit neste gang jeg var i området, hvis de ikke rakk og komme seg ut av Tyrkia innen den tid.
Søndagen blir definitivt hviledag. Det er sikkert og visst. Hotell og basseng - og søvn, helt til jeg må kaste meg inn i ei drosje natt til mandag en gang.
Middag hadde jeg atter en gang forsakt, og siden jeg først var i Tyrkia - så måtte jeg jo teste en Adana Kebab, som ble med meg hjem igjen på rom 2304.
Bikkja, derimot… den ble igjen på Best Kebab.
