Klokka halv elleve taxet Flight FH498 ut på den regnvåte rullebanen på Gardermoen, og i sete 8F, der satt jeg.
Selv om flyet var fullbooket, så telte jeg fire ledige seter, deriblant ett mellom meg og sidemannen - så begge fikk godt med armslag.
Flyet fra tyrkiske Freebird Airlines var ribbet for magasiner, og ikke hadde jeg bestilt noe mat. Travel light. Travel cheap. Jeg gjorde et forsøk på å sove, men det var fånyttes. Øyet plaget meg fortsatt, så for å ha noe å finne på de snaut fire timene flyturen tok, så blunket jeg. Og blunket. Og blunket.
En lunken øl fikk jeg kjøpt for noen av de tyrkiske sedlene jeg hadde tatt ut. Jeg prøvde meg på chips også, men det hadde de visst ikke. Vel, de sier det er mye god mat i godt drikke. Det er uansett ikke noe god mat i chips.
Som tur var hadde jeg fått vindusplass, og den utnyttet jeg til det fulle. Vel, det halve. Høyreøyet mitt fulgte med på alt der nede, men jeg savnet å kunne gå inn på nett eller ha en skjerm som viste hvor vi var til en hver tid. Det var uansett morsomt og spennende å se hvordan landskapet nedenfor oss forandret seg, da vi endelig kom ut av skylaget sånn cirka over Polen. Piloten var innom én eneste gang på intercommen, og fortalte at ruta gikk over Polen, og videre over blant annet Slovakia, Ungarn, Romania og Hellas.
Da vi begynte nedstigningen var det stort sett bare fjellmassiver under oss. Jeg hadde vel ikke tatt inn over meg hvor mye fjell det var i Tyrkia før, så det var også spennende å følge med på.
Jeg fikk følelsen av at vi ikke var mange høydemeterne unna toppene rett før det flatet ut, og vi kunne lande trygt i Dalaman - til spredt applaus; et charterfly verdig.
Da dørene endelig åpnet, så slo varmen og den stille lufta i mot meg - men det var deilig. Usannsynlig deilig.
Plutselig slo det meg; jeg var jo faktisk pr definisjon nå i Asia! Det er det første for alt, selv for en bleik totning, som våknet opp med øyevondt i regntunge Lillehammer.
Det siste som kunne stoppe meg nå var passkontrollen. Vel vitende om forskjellen mellom han på bildet og meg anno 2022, så må jeg innrømme at jeg var litt smånervøs. Verre ble det da mannen foran meg brukte drøyt ti minutter på å slippe inn, med en relativt nyfødt baby hengende på bringa. Her var det et kamera alle måtte se inn i, som da sikkert ble sjekket opp mot bildet på passet, eller biometrien. Hva vet jeg. Det jeg visste var at det ene øyet mitt fortsatt var sårt og blodrødt. Kanskje turen stoppet her, ved at til og med øynene mine ikke matchet øynene fra 2016!? Nye briller har jeg jo også fått meg - så synet har jo fått seg en trøkk siden sist.
Dama i skranken kikket opp på meg. Jeg lot som ingenting, og fant et punkt å se på rett i linsa foran meg. Så stemplet hun passet - old school - og jeg var inne! I Tyrkia. I Asia!
Da var det bare å vente på kofferten, og komme seg avgårde mot hotellet. I natt, da jeg ikke fikk sove, gjorde jeg litt siste liten research på nett. Som alltid gjelder det å ha tunga rett i munnen når man reiser til utlandet.
Ta transport, for eksempel. For å komme seg fra flyplassen til hotellet, en biltur på litt over timen, så fantes det mange muligheter. Privat transfer, shuttlebusser, forhåndsbestilte sjåfører fra hotellene, ordinær buss og vanlig taxi. Buss var det billigste, men tanken på å bakse rundt i Fethiye for å bytte transport i denne varmen, slo jeg glatt fra meg. Jeg hadde bestemt meg for drosje. Da var det viktig å kun gå på de gule, som hadde drosjeskilt og taksameter. Da ville turen ifølge internett lande på røflig 200 norske kroner.
Da kofferten var i hånda, strenet jeg ut i den tyrkiske heten, og ble tradisjon tro et lett bytte. De eneste gule drosjene jeg fant var uten taksameter, og med en innpisker, som før jeg fikk summet meg, hadde gjort en avtale med meg om transport til døra for 750 tyrkiske lire. Da snakker vi over 400 kroner. Jeg prøvde å snakke meg ut av det, og sa det var farlig dyrt i forhold til det jeg hadde lest. Å nei, du - jeg hadde visst kun lest om übere. Tullprat. Men jeg var trøtt. Sliten. Og sjåføren kunne kjøre meg i minibanken. Her var cash king, og det var jo vel og bra.
Felle nummer to: Minibanker. Gardemoen var dyrt, men der falt jeg jo for fristelsen. Men jeg hadde ikke nok til å betale drosja. Alternativet anbefalt var de klassiske bankene. For all del ikke disse pop-up utedasslignende minibankene. De var visst rause på gebyrene.
Sjåføren, en hyggelig mann i 60-åra, som snakket lite engelsk (sun, rain og Norway var det han sa) stoppet utenfor det som så ut som en ordinær bank. En filial. Hva vet jo jeg. Alt var jo gresk for meg. Eller tyrkisk, da.
Jeg tenkte, fuck it. Jeg får bare ta ut så det monner, så har jeg hele turen. Jeg trykket på maksbeløpet - 4000 tyrkiske liresi.
Ut kom det en haug med sedler som jeg knapt klarte å bære bort igjen i drosja. Minibanken hadde bare hundrelapper. Jeg tok altså ut røflig 2600 kroner i 50-lapper, sammenlignet med norske forhold. Herlig.
Jeg stappet sedler i alle lommer, og fant frem åtte i hånda.
Bilturen var underholdende nok i seg selv. Tyrkisk trafikk er nok noe jeg ikke skal friste på egen hånd. Her virket det som fullstendig anarki, og ved et par tilfeller på turen klemte jeg håndflatene mine såre rundt håndtaket over døra.
Men helskinnet frem kom jeg, og ble samtidig nektet å ta ut min egen koffert. Det er jo en tredje ting når man er på farten utenfor Norden. Driks og driksing. Det er slitsomt å forholde seg til den kotymen, og når det samtidig er rom for pruting på det meste - da går vel fort vinninga opp i spinninga?
Men det er jo kulturen. Så jeg drikset 50, tilsvarende litt over 30 norske kroner. Han hadde jo tross alt indirekte foret meg med penger.
Vel, nå var jeg heldigvis endelig fremme. Innsjekken gikk sømløst og greit for seg, selv om det her også ble slått noen velfortjente vitser rundt han der som var avbildet på passet.
Nok en gang var det ikke snakk om å bære kofferten selv. En velvillig pikkolo stakk frem lanken, og dro i vei med meg på slep opp trappene.
Norway? Haaland!
Det viste seg at han var opprinnelig tysk (tyrkere utgjør vel majoriteten av innvandrere i Tyskland), og var Dortmund-fan. Vi småsnakket litt fotball på vei til rom 2304. Nok til at jeg følte at jeg nok en gang måtte drikse. For det er vel slikt man gjør?
Jeg hadde ikke tyggegummi heller, og porsjonssnus unnet jeg ham ikke. I lomma hadde jeg derimot lurt noen femmer-sedler, som jeg fikk i veksel for ølen på flyet. Jeg stakk en av disse bort til ham da han dro. Han sa ikke et kvekk. Enten var han overrasket over å få driks, ellers var han overrasket over å få hele tre kroner for innsatsen.
Rommet så helt fantastisk ut i forhold til prisen. Toppetasje, med egen balkong med utsikt mot bassenget. Ei fin, stor seng, flatskjerm, masse håndkler, full minibar og en relativt nyoppusset dusj.
Etter litt startvansker kom jeg meg også inn på WiFi, som var gratis på huset. Ikke verst bare det - og jammen var det ikke bedre enn fiber'n hjemme også. Ikke at det skal så mye til.
Magen rumlet. Jeg burde spist noe. Croissanten klokka ni på Gardermoen var det eneste jeg hadde hatt i meg foruten en liten øl. Men så var det det der bassenget, da. De stengte det av klokka sju, så skulle jeg rekke et bad, måtte det skje nå.
Jeg kastet på meg badeshorts, tok meg tid til å henge opp, og legge inn klær i skapene på rommet, reiv med meg noen sedler og et håndkle - og sprintet ned på lette Crocs.
Fristelsen ble for stor i varmen. One Mojito, please.
140 liresi var vel ikke noe voldsomt billig til Tyrkia å være. Enten var det nok en felle, eller så har alt også blitt dyrere her. Men den var schwær. Og den var deilig.
Jeg ringte ungene for å fortelle at far var trygt fremme, kastet Swindon-drakta, som nå var kommet på som en ice breaker til britene, som dominerte hotellet.
Ahhh… nydelig, avkjølende, men varmt. Her skal jeg nok klare å trives!
Jeg tørket meg, og drakk opp drinken. Plutselig hadde jeg også hilst på Lee fra Manchester, som var United-fan og ville snakke om Solskjær. Han var her med barn og barnbarn - 12 i tallet - for sjette året på rad.
Ette en kort see ya, så var jeg oppe igjen på rommet for en pitstop, et klesskift og litt lading. Det er vel og bra å være kledd for bading, men skal man ut og spise her til lands, så slipper du ikke inn med fotballdrakt og crocs. Og det er i grunn like greit.
Jeg glemmer alltid at sola går tidligere ned sydover enn den gjør hjemme. Lange, lyse sommerkvelder må være det beste vi har hjemme på denne tiden av året. Så solnedgangen kom litt som julekvelden på kjerringa da jeg om sider var klar for å ut på stripa - som de kaller gata nedenfor her.
Det lille inntrykket jeg har fått av Tyrkia så langt er stort sett bare positivt, selv om man nok kan stille spørsmål hvor autentisk det er akkurat her jeg holder hus. Ibiza møter Camden møter Las Vegas møter Allsang på Grensen.
Men det som irriterer meg, og det har ikke noe med Tyrkia i seg selv å gjøre, er innpiskere - som gjør alt i sin makt for å få folk inn på enten en restaurant, en gavebutikk eller en fake fotballdrakt-sjappe. Slutt opp!
Jeg gikk av egen fri vilje inn på en uterestaurant et stykke bort på stripa. Mest av alt fordi han som stod utafor der ikke maste, men lot meg ta valget ene og alene selv.
Jeg var tørst, og falt for fristelsen til å kjøpe en stor øl. Skivebom. Øl er mettende, og halvparten endte i ei blomsterkasse på skrått bak meg.
Jeg bestilte et eller annet tyrkisk brød, mest fordi det var noe ukjent, og det var rimelig. Kanskje det da også ikke var så raus porsjon?
Plutselig kom det et brød med en tapenade og et kryddersmør på bordet. Vanvittig smaksrikt og deilig. Men skulle det ikke være noe mer fyll? Å ja, det var en starter på huset, ja. Jeg småspiste og koste meg med gode smaker, men plutselig kom det en og tok det bort. Bonde i byen. Innlending i utlandet. Greia var vel at det ikke skulle ta lurven av maten jeg faktisk hadde bestilt.
Maten kom på bordet, og minnet i grunn veldig om pizza, men med en butterdeig til bunn. Salaten ved siden av var smaksrik og frisk, og jeg koste meg med å spise og se på folkelivet - samt den desperate innpiskeren over gata sine forsøk på å få folk inn på White Man Restaurant. Jeg mener… eh!
Jeg orket ikke mer enn halvparten av den rause porsjonen, så jeg takket pent for meg, betalte, drikset og gikk.
Det smarteste ville vært straka vegen tilbake til hotellet. Jeg var søkke trøtt, øyet sved og var rødsprengt og tørt, og jeg kjente dagens sol fortsatt svi i panna.
Jeg måtte gå av meg litt brød og øl, så bestemte meg for å trave opp og ned stripa et par ganger, bare for å kikke. Men ikke før jeg var stappmett ute av restauranten, så skulle noen ha meg inn på den neste.
Sir, I have a table ready for you. Kyss meg i rævva; jeg har en plass reserverte i helvete for deg.
Jada, jeg tenker det samme som deg. Det er jo kulturen.
Etter å ha spankulert rundt og ignorert innpåslitne innpiskere, så innså jeg at jeg måtte ha en drink før natta. Jeg havna inn på en av de mange cocktail-barene, og bestilte meg en Mojito. Denne var på langt nær så smakfull som den tidligere i dag i bassengbaren. Terningkast 2 på Ansjosens Mojito-rating.
Men jeg satt høflig og nippet, og så på livet. Her var klientellet fra 60 og oppover. En herremann var trøttere enn meg, og satt og halvsov ved siden av den slitne kona si.
Jeg skulle neimen ikke sovne på Alfredo Bar, så jeg tok beina fatt, stakk innom en matbutikk for å kikke, og endte opp med en kjøleskapsmagnet, et kort og ei flaske vann.
Så kom jeg heldigvis på at jeg nok sikkert ville hatt nytte av to feite sov i ro dytta inn i ørene, siden festen ute på stripa kun så ut til å være i startfasen. Heldigvis kunne stripa også by på et apotek, der ei hyggelig dame hjalp meg med å finne de flotteste silikon-proppene.
Deretter ble det straka vegen tilbake til hotellet, der jeg flekket av meg alt og satte meg på balkongen i nattemørket for å blogge ferdig. Det var fortsatt langt over 30 grader. Deilig.
Overraskende nok var det heller ikke et insekt å spore, men den der WiFi'n som fikk så godt skussmål tidligere i dag - den var uhorvelig treg. Det er vel trolig prime time for de andre gjestene på hotellet og være på nett nå. Jeg tenkte det var en plausibel forklaring. At de som ikke var på byen eller allerede hadde sovna, var langt inne i Netflix eller tyrkisk porno.
Jeg ligger nå en time foran dere der hjemme i Norge, men har mest på følelsen at jeg ligger tre bak. Øyet svir, og panna dunker. Jeg tror det mest er på grunn av tre timers søvn i natt, og en lang dag. Bokstavlig talt. Fra Norge til Asia.
Hvis Gud vil våkner jeg klarsynt i tide for frokost i morgen tidlig. Hvis ikke, så får jeg vel nok en dag med intens blunking, tørrhet og ubehag. Det skal ikke være lett å være til.
Men mest av alt håper jeg bare at jeg faktisk får sove. Og at ikke alt det jeg har skrevet nå plutselig er borte for vinden på grunn av dårlig WiFi.
God natt,
Ansjosen