Søndag kveld:
Første og siste gang jeg har vært i Syden var tilbake på senhøsten 2013. Jeg skulle aldri falle for fristelsen for å dra på pakketur, og slettes ikke noe slikt all inclusive-greier - men jeg må innrømme at Rhodos-ferien da fortsatt står ut som et av feriehøydepunktene mine. Det er solgaranti, det er deilig vann - og det er sjelefred, hvis man klarer å blokke ute brautende, fulle tyskere og briter.
Siden jeg hutret og skalv ved bassengkanten på Vita Sandars har jeg fulgt med på restplasser på nett med et halvt øye. I går var ungenes ferie med far over, og stafettpinnen gikk videre til mor. De får nye opplevelser og nye eventyr de neste fjorten dagene - og ikke skulle vel jeg kaste bort resten av ferien min med å bare henge her hjemme. Jeg måtte ut. Jeg måtte jakte sola.
Økonomien som alenefar tilsier at man ikke kan dra i blinde på første og beste tur. Prisene har økt kraftig i år, så også ferieturer. Men er det noe jeg har lært meg, så er det å lete med lykt og lupe etter en god deal.
Tanken om å dra til sydligere strøk i sommerferien har streifet meg hver sommer siden 2013 - men skal man ta med en hel gjeng nedover, så koster det - og det kreves en god del tilrettelegging i forhold til det meste. Drar jeg solo, så er det ikke så mye tilrettelegging jeg trenger. Jeg er forholdsvis enkel i drift (så lenge det ikke bøtteregner og blåser kaldt), og har blant annet erfaring fra å være selvvalgt uteligger på budsjett på ei interrail-reise på begynnelsen av årtusenet.
Jeg lette, og lette. Pakkereisene lå fra 8500 og oppover. Restplasser og pakkereiser når man reiser solo er det ikke spesielt tilrettelagt for, og det er svært sjeldent at noen tilbyr turer for én. Her måtte jeg grave dypere i materien, eventuelt alliere meg med en kamerat. Men selv hvis vi var to ville det kostet skjorta.
Lørdag var jeg innom TUI sine nettsider og søkte på restplasser på kun fly. Da var det én enslig plass igjen på morgenflighten til Dalaman i Tyrkia mandag formiddag til ca. 3000 kroner tur/retur. Den hadde jeg med meg i bakhodet da jeg våknet søndag morgen. Mens barna rigget seg klare for å dra på ferie hos mor, så var jeg nok en gang innom TUI. Prisen var nå satt ned til 1500,- tur/retur. Fristelsen var stor. Jeg avklarte med en kompis, som jeg hadde en tentativ reiseplan med. Vi drar en tur neste uke i stedet.
Jeg hadde knapt lagt på røret med ham før billetten var bestilt. Med bagasje kom det på 1900 kroner tur/retur. Til sammenligning ligger samme flyturen uten hotell fjorten dager etter nå ute til nesten sju tusen kroner. Et varp!
Jeg kastet meg rundt; skar opp på loftet for å børste støvet av den røde hardplast-kofferten, og flyttet resten av de rene klærne fra svensketuren over i den. Jeg bestilte togbillett til Gardermoen med avgang klokka seks i morgen tidlig, fant frem passet - og var klar. Nei, vent. Jeg har jo ikke noe sted å bo? Og Dalaman, hvor er nå det?
Nok et dykk inn i internettets magiske verden: der alt kun er et tastetrykk unna. Jeg var ikke helt gresk, altså. Jeg hadde så klart sondert terrenget digitalt rundt omkring Dalaman, i en liten radius. Jeg hadde bestemt meg for å sentrere søket mitt rundt byen Fethiye, i overkant av 4 mil sydøst for flyplassen jeg nå hadde billett til.
Området så vakkert ut, og en av strendene som utmerket seg på bilder var Ölüdeniz-stranda. Som et lite Thailand i Tyrkia lå bildene der på nett og bare ventet på en bleik 45-åring fra Toten. Og det vel vitende om hetebølgen som råder. I går var det over 40 grader i området jeg hadde sett meg ut.
Jeg lette rundt blant en rekke overnattingssteder på nett. Det kryr av slike i områdene der, og selv om nær 80% var fullbooket - i følge statistikken på nett - så fant jeg flere gode alternativer. Til slutt måtte jeg bare bestemme meg, og bestille. Det var jo snart leggetid, for jeg hadde et tog å rekke. Et fly å rekke.
Valget falt på et lite hotell i byen Hisarönü, som flyter delvis over i Ölüdeniz.
Så får vi se om Ocean Blue High Class lever opp til navnet. Prisen var det ingenting å si på, omtrent det samme det kostet for ei hytte i fem døgn på Harge bad & camping - og i Tyrkia slipper jeg å lage frokost!
Mandag:
Som alltid før en reise tok det vinter og vår før jeg klarte å sovne. Sist jeg snudde puta og sjekket klokka, så nærmet den seg to.
Rett etter fem våknet jeg av en besynderlig smerte på det ene øyet. Dette skjedde meg på det andre øyet for noen måneder siden, og endte da opp med tåkesyn ei snau uke. Great, tenkte jeg. Just my luck. Skal jeg nå vase rundt i et ukjent land uten å se noe annet enn dis?
Jeg dro opp rullgardina, og skottet ut. Tenkte jeg meg det ikke. Bøtte regn. My luck!
Jeg spratt opp omtrent som Mr. Bean på juledagsmorgen, sprang gjennom dusjen, lagde meg ei skive, kledde på meg, stappet passet i lomma, og var strippende klar for at Lillehammer Taxi skulle hente meg ti på seks.
Taxi hjemmefra og ned på stasjonen kostet meg forøvrig omtrent det samme som jeg i går leste at jeg måtte forvente å betale drosja for turen fra flyplassen til hotellet - en tur på litt over 50 kilometer! So be it, tenkte jeg, og gledet i stedet drosjesjåføren, som selv skulle ta ferien sin til høsten, da alt forhåpentligvis var litt billigere, med at jeg i går fikk tak i fly tur/retur Tyrkia for 1500 kroner. Han lo høyt; God ferie! Jeg lo høyt; Ses om ei uke!
Ute regnet det fortsatt big time! Aldri før har vel noe føltes så rett, som da jeg vinket stakkars Lillehammer farvel i striregnet, og tøffet sydover.
Smerten i øyet var nesten borte, men tåkesynet var fortsatt der. I tillegg var øyet mitt like sprengrødt som passet. Og apropos det, så slo det meg at mannen på passet overhode ikke ligner på meg; skalla og 50 kilo tyngre. Skulle det bli mitt endelikt for dagen? Sendt hjem fra Dalaman International Airport på grunn av en mistanke om falsk ID?
Best å ikke ta sorgene på forskudd, tenkte jeg så. Jeg hadde jo ikke kommet meg på flyet ut av Norge enda. Hvem vet, kanskje jeg allerede satt med falske billetter - prisen og den korte tiden siden bestillingen tatt i betraktning. At flyet skulle være innstilt hadde jeg ingen bekymring om. Dette var et tyrkisk charterfly. Freebird Airlines. Smak litt på det. Tidenes navn på et flyselskap, tenkte jeg der jeg satt. Fri som fuglen.
Reisende fra Lillehammer?
Jeg viste frem billetten min. Togbilletten var i alle fall gyldig. So far, so good.
Jeg ankom Gardermoen rett etter klokka åtte, i god tid før flyet skulle lette klokka 10.20.
Nå var det bare å håpe at flyet faktisk stod på lystavla, at billetten var gyldig, og at mannen på passet ble tatt for være meg.
Jeg dro den gamle, røde kofferten etter meg opp trappene, og speidet rundt meg som en moderne sjørøver mens det blodsprengte, venstre øyet fikk hvile litt.
Gardermoen var overraskende søvnig og stille på morgenkvisten midt i fellesferien og pilotstreiken. Ei lita kø hadde begynt å stime opp foran skranke 1, der reisende til Dalaman skulle sjekke inn, men den ble raskt tatt unna av effektive skrankepersonell.
Plutselig stod jeg med boardingkortet i hånda, og innså for første gang at jeg har ansjos i navnet mitt. Her har jeg altså sovet i 45 år!
Jeg liker alltid å møte tidlig for å ha god tid, være seg når jeg skal ut og reise, eller andre ting. Jeg har sogar møtt før presten til en barnedåp for noen år siden.
Det var heller ingen kø ved sikkerhetskontrollen, så det var i teorien bare å labbe igjennom - men jeg hadde glemt å ta videokameraet ut av sekken, så min forsendelse ble stoppet, og gått gjennom av en vakt. Etter en ny sjarmøretappe gjennom scanneren, var både sekken og jeg ready to go.
So far, so good. Tyrkia var nå nærmere enn noen gang.
Jeg hastet gjennom tax-freen. Ikke fordi jeg måtte haste, men fordi ingenting ropte på meg. Venstreøyet gjorde litt mindre vondt, men var fortsatt rødsprengt - og synet var så som så. Jeg klarte allikevel å identifisere gate F26 på tavla. New Time 10.30. Ok, så kan jeg leve med det. Klokka var nå bare halv ni, så to timer måtte slåes ihjel.
Jeg kjøpte meg en kaffe og en croissant, og satte kurs mot utland og nok en passkontroll. I det jeg skulle opp med passet, så helte jeg varm kaffe over det ene håndleddet mitt - og skrek til. Hva er dette for én, tenkte sikkert den unge jenta i passkontrollen, før hun fortsatte; du har fått litt lenger hår siden bildet? Takk for den. Dermed var jeg inne. På Utland.
Jeg hadde i forkant lest at det var dårlig butikk å ta ut penger i automatene på Gardermoen. Det ble anbefalt å bruke offisielle banker sine minibanker i Tyrkia for å sikre seg best kurs, men trangen til ny valuta mellom hendene, og det faktum at jeg senere i dag nok må belage meg på taxi fra flyplassen til hotellet - så kunne jeg ikke dy meg, og tok ut noen tyrkiske hundrelapper.
Så her sitter jeg da. Og venter. Ikke på Godot, men på å boarde Flight FH498 til Tyrkia.
I følge reklamen, så er dette det som venter meg. I can't wait!
… and off he goes…
(Dag 1, del 2 vil komme en eller annen gang før - eller etter - midnatt….)
Hilsen Herr H. Ansjos