Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
Men jeg får begynne på morgenkvisten.
Jeg trengte visst en god natts søvn, så da jeg våknet litt før åtte, så var både venstreøyet og resten av skrotten mye bedre enn i går.
Jeg hadde latt aircondition gå på 18 grader i hele natt, så det var svalt og deilig på rommet. Ikke hørte jeg noe mer musikk etter at jeg proppet ørene fulle av ørepropper.
En lunken dusj senere, og jeg var klar for frokost. Utvalget var bra, og det var både kaldt og varmt å velge i. Jeg gikk for en omelett med litt ost og diverse ved siden av, og satte meg ut i morgensola.
Småpølsene jeg hadde tatt var parfymerte i smaken, så de fikk pent være. Parfymert er noe som har gått igjen det snaue døgnet jeg har vært her. Det luktet parfymert på hotellet, i gangene, i butikker, og av en del mat. Det er nok sikkert meningen, men jeg skjønner ikke helt greia. Eller hva lukta egentlig er.
Etter frokost pakket jeg en liten sekk for å dra ut på vift. Litt cash, solkrem, skift og videokamera. Jeg tok en drosje ned til Ölüdeniz-stranda, til 70 tl. Jeg så forøvrig at prisen til flyplassen med disse også var 750 tl, så det er nok bare prisene som har gått opp. Det er uansett fortsatt langt igjen til norske priser.
Jeg var tidlig på'n, så det var bare å velge og vrake seg solseng. Før jeg gikk ned, stakk jeg innom en strandbutikk, og kjøpte et psr svømmebriller. Jeg husker jeg elsket å se under vann med slike i Rhodos for 9 år siden, og kanskje var det noe spennende å se her også. Nå så jeg jo tross alt igjen - på begge øya.
Jeg la meg på fremste rad, og så frem til en rolig dag med kun soling og bading.
I det jeg skulle ta på meg svømmebrillene, så spratt den ene staven i festet ut, og borte ble den. Jeg lette overalt blant rullesteinene rundt der jeg lå, men den var sporløst borte. 220 tl rett i dass! Jeg gadd ikke bli irritert en gang, og kylte bare brillene i søppeldunken bak meg, kledde av meg - og løp ut i det deilige, salte havet.
Ölüdeniz har jeg lest at betyr noe sånt som dødt hav. Det er visst nok fordi det er ekstremt vindstille i bukta, og dermed ekstra stille og varmt vann - men det kunne vært en referanse til saltinnholdet også, for dette var langt saltere enn havet jeg sist badet i.
Åh. Paradis på jord. Jeg lå på ryggen og bare nøt livet en stund. Jeg la meg ned på solsenga igjen, lette litt mer etter den svarte plastdingsen, og kjente nysgjerrigheten dro meg mot de fire-fem store piratskip-replikaene rett bortafor.
Jeg hadde tenkt og bestille et dagscruise på en slik, etter å ha lest om det hjemmefra søndag. Det var et hav av innpiskere som solgte disse turene på stripa i går kveld, men nå kunne jeg i ro og mak gå ned og spørre den som satt under en parasoll utenfor hver båt.
Captain Jack var fullbooket. Jeg gikk til neste; jada, Captain Hanibal hadde plass
Avreise var 10.30, og de besøkte seks forskjellige steder med stopp på turen. I tillegg var lunsj inkludert. Jeg måtte bare velge mellom kylling og fisk. Ansjosen gikk for fisk.
Prisen? 400 tl. Det var det jo ingenting å si på, for turen tok hele dagen, og vi var ikke tilbake på stranda i Ölüdeniz før tidligst 17.00 lokal tid.
Jeg betalte, og fikk billetten i hånda. Det var fortsatt en halvtime til påstigningen startet, så jeg kunne jo slappe av med en kald en på uteserveringen rett bortenfor.
Etter å ha drukket opp det lille glasset med kald, leskende øl, så labbet jeg ned og ombord. Vel vitende om at dette var langt utenfor min komfortsone, og antageligvis ei turistfelle av dimensjoner.
Jeg gikk opp på soldekket, og fant meg en plass i en sofa ikke langt fra baren. Der kunne jeg få litt skygge, og hadde fin utsikt til alt jeg måtte se i løpet av dagen. For noe party skulle jeg jo ikke være med på, selv om det stod i reklamen at det også var skumparty ombord.
Jeg gikk rett i baren og bestilte en Mojito. Prisen var stiv, men det var jeg veldig forberedt på etter å ha lest litt om turene. 220 tl for en drink. Det bli fort nærmere 150 norske. Jaja, when in Rome…
De skulle heller ikke ha betalt med en gang, men ga alle ombord nummer, og loggførte hva vi kjøpte der - slik at vi kunne gjøre opp på vei inn igjen. Litt pirat over hele greia, og slik bør det vel være all den tid det var et piratskip - og basen ombord var dobbeltgjengeren til Johnny Depp.
Jeg fikk unne meg én. Men hva faen? Gutten i baren åpnet en cola og og helte litt på toppen. Grøsses. Jeg fikk mange rørepinner, men lar meg ikke kjøpe av staffasje. Snurre et sugerør klarer jeg også. Terningkast 1, og dårligst til nå av tre testede.
Båten begynte begynte å fylle seg opp, og en gjeng tyrkere på ferie lurte på om det var ledig rundt meg. Det var det jo. Jeg hadde okkupert en stor sittegruppe. Litt fordi det var best utsikt derfra, men samtidig litt for å dytte meg selv litt ut av komfortsona som solo-turist: kanskje jeg måtte prate med noen?
Det er ledig, sa jeg. På engelsk. Engelsk er det tydeligvis ikke veldig vanlig å kunne blant yngre i Tyrkia, for kun et par stykker i følget på 8 snakket gjennomsnittelig godt. Resten skjønte lite eller ingenting.
Den ene jenta i gjengen, som mestret språket best, ble oversetter. Det viste seg at det var en vennegjeng slash kolleger slash slektninger på dagstur. De tre karene var alle sykepleiere, mens blant jentene var det både en tannlegestudent, en sykepleier, en psykolog og en som jobbet med hair transplantation.
Akkurat hva jeg trengte, svarte jeg, og løftet på capsen. Hun lo litt usikkert.
Noen bodde i Istanbul, mens resten bodde i Izmir, men de brukte dra på turer i sammen. Alderen dems var visst nok mellom 25 og 31. Akkurat omtrent som meg, altså.
De fortsatte stort sett på tyrkisk med hverandre, og det var helt greit. Jeg hadde den vonde drinken min, og naturen å se på. De kastet seg over noen andre drinker, før de gikk løs på det dyreste på menyen - en slags fun pack, som inkluderte ei flaske Vodka og masse energidrikk og is.
Musikken gikk for fulle mugger, og denne gjengen tok ansvar, og var først oppe på dansegulvet for litt disiplinert dansing før første stopp; Sommerfugldalen.
Får det hørt mer idyllisk ut? Her lever visstnok godt over 100 forskjellige arter sommerfugl.
Dalen og fjellene rundt så helt spektakulært ut fra båten, og da vi gikk i land valgte jeg å ta turen innover dalen. Det kostet 10 tl for å gå inn. På nettet mente de dette var bortkastet, men jeg hadde kastet bort 220 tl allerede i dag, så hva var en tier fra eller til?
Jeg betalte til de to herren og geita, og ruslet innover. Hvis jeg gikk i fella, så var jeg om ikke annet i godt selskap. En god del turister gikk foran og bak meg, mens jeg også møtte mange på retur. Båtene stoppet bare i 45 minutter her, så jeg måtte passe tida også, og hastet innover forbi alle som gikk sakte. Min normale gange er raskere enn normalen hos folket. Såpass har jeg skjønt, og fått påpekt opp gjennom årene. Men samma det.
Grusstien gikk idyllisk gjennom tett vegetasjon, med en rekke fine trær og bladvekster. Jeg er ingen botaniker, men jeg syntes det luktet sterkt av rosmarin flere steder. En hel masse lyd fra det som måtte være gresshopper hørtes også, men det var ingen sommerfugler å se. Dessverre.
På begge sider gikk det beint opp med til tider ganske loddrette fjell. Stien smalnet jo lenger opp jeg kom, men hva som ventet i enden, og hvor lang tid det tok, hadde jeg ingen anelse om. I retrospekt burde jeg jo ha spurt noen som kom i retur, men jeg var alt for opptatt av naturen rundt meg - så jeg enset knapt hvor jeg gikk. Ikke spesielt lurt i crocs. Men beina klarte seg fint. Hodet, derimot, det kjørte jeg inn i ei grein som hang over stien som en portal, både en og to ganger.
Plutselig hørte jeg et forferdelig skrik litt lenger fremme. Hva i huleste var det? Lyden tydet på en dødskamp, og jeg skvatt til. Så gjorde også de tre litt yngre som gikk foran meg, og da vi passerte neste sving, i en stigning oppover i ura - så oppdaget jeg først to geiter oppå ei hylle i fjellet, og deretter hvor dødsskriket og rabalderet kom fra. Ei geit kjempet for harde livet for å komme ut av gapet på en diger, svart hund - Rottweiler-aktig.
Jeg gikk og filmet med videokameraet da, og fikk trolig noe av det på film. Folk drev allerede og prøvde å få bikkja vekk fra geita. Men hvem eide bikkja? Ingen eiere var å se. Den hadde halsbånd, så noen måtte jo eie den - men hvis den hadde tatt fart etter noen geiter nedover stien, så kunne jo eierne være hvor langt som helst unna. Jenta i følget foran meg skvatt så veldig, at hun instinktivt snudde seg og grep meg i armen - til både hennes og min store forfjamselse. Så slapp bikkja, og geita haltet oppover fjellsiden mot de andre som hadde rømt i sjul dit.
Etter litt mer labbing, og noe lett klyving på glatte steiner, så kom jeg til en frisk kilde. En liten foss i miniatyr, med ei lits stråle som fra et defekt dusjhode. Var dette greia? Folk stod under denne dusjen og tok bilde av seg selv, men flere gikk også videre oppover. Derfra og videre var det boltet fast vaier, som man skulle holde seg i når man kløyv oppover. Jeg kløyv en ti-tolv meter til, men innså at jeg burde snu skulle jeg rekke båten.
Til de som ikke rekker båten, vi kommer tilbake på samme tid i morgen, var det siste Jack Sparrow sa før vi gikk av.
Jeg var ikke sugen på ei natt med en rottweiler og ei skadet geit. På vei tilbake gikk jeg forbi stedet der dødskampen tidligere hadde vært. Nå lå bikkja bare i skyggen, med tunga ute, og peset - mens geita hadde fristet sjansen, og stod få meter nedenfor og spiste på noen blader.
Jeg rakk så klart båten med god margin, og rakk et lite bad i havet på den utrolig flotte stranda i denne skjulte vika - kun tilgjengelig med båt.
Hornet låt på Hanibal, og det var dags for å cruise videre. Jeg husker ikke navnene på alle stedene vi besøkte, men neste på agendaen var lunsj og bading i nok ei fin vik. Havet her er krystallklart, blågrønt og med nesten helt rensket bunn ved land, så man ser helt til bunns.
Men før vi kom dit, så beveget vi oss i åpent farvann - og da var det duket for for full fest ombord. Mine nye tyrkiske venner var de første på dansegulvet. Stort sett var det tyrkisk topp 40-musikk, og de sang med av full hals og danset. De bestilte enda en bøtte med ei flaske vodka, og denne gangen delte de også med han rare nordmannen de hadde fått til bords. Strengt talt var det jo jeg som hadde fått dem til bords.
Ruset på sol, livet, vodka & battery, og en kald, tyrkisk øl, så lurte en av jentene i laget med unge, gamle Hr. Ansjos opp fra den trygge sofaen. Fuck it, det var bare å kaste seg med i dansen. Johnny skrudde på skummaskinen, og sprutet vann utover alle - og vi hoppet, danset og hoftebumpa gjennom både to og tre og fire tyrkiske sommerslagere.
Jentene var jo aldeles nydelige og sjarmerende på hvert sitt unike vis, og det er ikke til å legge skjul på at gammern fra Toten koste seg i dansen. Jeg derimot skilte meg relativt mye ut, der jeg for anledningen hadde fått på meg den knallrøde Swindon-drakta, da singletten var blitt kliss våt etter en runde med skum og vann. Barings på meg var jo helt utelukket, selv om jeg jo spradet litt rundt i forbindelse med bading.
Etter å ha danset og moret oss var det tid for lunsj. Alle ble kommandert ned på plan 1, der lunsjen skulle serveres. Jeg hadde valgt meg fisk, og fisk fikk jeg. En helstekt og uflådd en. Fisken var smakløs, men funket. Tilbehøret derimot, det var vel et ledd i å gjøre det mest mulig lettvint. Jeg mener; spaghetti?! Jeg åt salat og fisk.
Etter lunsj var det satt av tid til bading. Jeg elsker å hoppe og stupe, så da jeg så folk hoppe fra soldekket på plan 2 der vi satt, så ble jeg så klart fristet sjæl. Så jeg hoppet. Deilig!
Da jeg fikk på igjen Swindon-drakta, hørte jeg en som satt bak oss, nærmere baren, kommentere at det var den fjerde fra Swindon han hadde sett i ferien. Jeg måtte skuffe ham; Im from Norway. Dermed var samtalen i gang. Fyren var noen få år eldre enn meg, het Mark og var fra Peterborough. Han var på ferie sammen med det som så ut som dattera, på rundt 17-18 år. Vi mimret litt om Peterborough-spillere fra 90-tallet, Shaun Taylors hattrick på London Road, og norske spillere. Men da båten startet igjen måtte vi gi opp. Lydnivået innbød ikke til konversasjon. Det var rett og slett klin umulig. Du måtte enten bare skrike eller holde kjeft.
Neste stopp var Camel Beach på øya Gemile (kamel på tyrkisk). Her var det også mulig å klatre litt opp i høyden for å se på drøyt 2000 år gammelt spor av liv; kirkeruiner fra det Byzantinske riket. Legenden forteller at denne øya muligens var gravstedet til St Nicholas - bedre kjent som opphavsmannen til julenissen.
Også her ble det tid til å kjøle seg ned i det turkise vannet. Jeg skjønte nå virkelig hvorfor området også ble kalt den turkise kysten. Og kanskje har turkis noe med Turkish å gjøre i selve navnet også?
Vi var innom flere vakre strender på turen, og Herr Ansjos hoppet uti det fra plan 2 flere ganger. Rett og slett deilig, men en skrekkblandet fryd i det jeg tok avsats fra rekkverket.
Den siste stranda på turen var Cold Water Bay. Her kom det kaldt kildevann fra Taurus-fjellet ut i havet, og det ble isende kaldt jo nærmere land vi kom. Her pratet jeg litt mer med Mark fra Peterborough, og ble med ham på en svømmetur inn til selve kilden. Brrr. Jeg snudde før jeg kom helt inn. Det var vitterlig kaldt. Iskaldt!
Det var nå tid for folk å betale barregninga. Jeg skjønte tidlig hvor de tjener pengene sine her, så kjøpte tross alt lite. To øl og 1 Mojito ble allikevel 430 tl - altså mer enn det selve turen kosta.
Regninga til mine tyrkiske venner tør jeg ikke tenke på hvor høy ble, men selv om de på båten sa de kun tok cash, så registrerte jeg at Ahmed, som en av gutta het, fikk betalt med kort.
På vei innover igjen mot Ölüdeniz, så ble det tid for hvile og fotografering. To av jentene var såpass medtatte av sol og alkohol, at de hadde sitt svare strev med å holde øynene oppe, og ei av dem hadde fått en reaksjon i saltvannet, så øynene rant og var røde. Jeg spurte om det gikk bra, men selv det virket vrient å forstå - så hun bare smilte, før hun sa it's ok. Hospital in the morning.
Litt over klokka fem var i tilbake der vi startet. Vi takket for turen, og sa farvel, og god tur videre. Partymusikken var skrudd av, så nå gikk det an å snakke litt. Jeg spurte om navna, og registrerte i alle fall Ahmed - men navnet til jentene festet seg ikke, delvis på grunn av at jeg ikke er helt stø på å skjønne tyrkisk uttalelse, selv om jeg i løpet av dagen fikk en kort introduksjon i forskjellen mellom c og ç.
Taxikøa opp igjen var så lang at jeg bestemte meg for å ta middagen ved stranda. Valget falt på Durek, pun intended, som hadde hyggelige priser, og en relativt autentisk meny. Great Joseph-is ble det imidlertid ikke plass til.
Kvelden ble avsluttet med en tur ut på galleien i Hasarøsu.
Det må ha vært sola. For jeg hadde jo ikke i meg mer enn et par Mojitos. Begge helt ok, bedre enn på båten - men ikke så god som i bassengbaren på hotellet.
Jo, også ble det vel en shot Sambuca. Eller to.
Og en gul drink, tror jeg. Som smakte litt ananas, og mye sprit.
Nå skjønner jeg hvorfor jeg plutselig våknet brått klokka halv ni onsdag morgen, uten dyne, og uten å ha dratt for gardinene...