Nok en brennheit dag i Tyrkia startet da øynene traff solstrålene rundt åtte. Jeg nøt livet i senga, før jeg stod opp, steg over et par sko og en avvrengt shorts med undertøy, som lå i en bult på gulvet mellom døra og senga, og tok meg en lang dusj.
Klokka hadde bikket ni da jeg entret frokost-restauranten. Same procedure. Omelett og ost. Og appelsinjuice. En veldig søt, og snodig variant. Men det er vel slik den smaker her.
Jeg gjorde meg rask ferdig, og gikk opp igjen for å pakke sekken. Min plan for dagen var å ta drosje ned til den blå lagune, som lå bak en strandtarm (hvis det er lov å si) ut i fra nedre Ölüdeniz sentrum. Bildene derfra så helt magiske ut, så dette måtte jeg sjekke ut.
Jeg hadde lyst til å sjekke ut det andre sentrumet oppi her, og tok meg en gåtur opp mot hovedveien. Kanskje jeg til og med fant et nytt SD-hd videokort til god pris? Jeg hadde fire minutter igjen på det jeg hadde. Jeg fant ingenting slikt, og ikke var det særlig mye spennende å se der heller, så jeg bestemte meg for å kikke etter ei drosje i stedet - men uten at jeg fant noen ledige. Jeg ruslet tilbake til drosjepunktet ved stripa, og stilte meg opp. Der var det heller ingen drosje, men gutten som satt der og tok telefonbestillinger, og noterte på et ark, antydet to minutter.
Ti minutter senere var både jeg og drosja på veg ned de bratte bakkene mot stranda. Da var klokka allerede bikket ti.
Jeg ble sluppet av litt lenger opp, en fem minutters spasertur ned til stranda. Det var jo helt greit. Drosjesjåføren sa det var trafikalt kaos nede der på grunn køa til stranda, så det var raskere for begge og slippe meg før.
Jeg vandret nedover en av gågatene, med turistfeller og falske varer på begge sider.
Jeg fant en fyr som solgte minnebrikker, men ville gjerne sjekke at det funket før jeg kjøpte. Det ville fungere, fikk jeg vite - men han gikk med på å la meg teste. Jeg testet, og det var så klart ikke kompatibelt. Heldigvis tok han det pent, at han nettopp hadde åpnet ei pakke til ingen nytte. Selv forstod han ikke hvorfor det ikke virket, men jeg ante jo det fra starten. Dette var ikke et spesifikt Video-HD kort, som jeg trengte - men han var veldig gira på å skaffe meg ett. Han bablet et eller annet om at jeg kunne komme tilbake senere, for han skulle hjem å hente noe han trodde virket. Jeg jattet med, men takket for meg - og labbet videre.
Så var det dykkerbriller da? Den jeg kjøpte i går gikk jo rett i søpla. Skulle jeg ta sjansen på å kjøpe et par til? Jeg kastet meg i det, og betalte 170 liras for en litt mer solid utgave; en heldekkende variant, og tok den opp med en gang. Men hvor kaster jeg all plastikken? En oppdagelse jeg gjorde, var at det var fint få søppeldunker tilgjengelige. Ikke noe rart det blir mye søppel, når folk ikke har noe sted å kaste tinga. Men det handler kanskje om sysselsetting? Jeg så mange gikk rundt med slik gripestang og ryddet søppel opp i sekker de hadde med seg.
Jeg ruslet bortover den lange strandpromenaden mot den blå lagune. På veien var det masse reklame for et såkalt Lagoon Card, som man visst nok måtte ha. Det kunne man lade med penger, og bruke til å betale inne på området. Alt virket gresk. I beste fall tyrkisk. Hvor fikk man tak i slike da?
Da jeg nærmet meg spissen, så bestemte jeg meg for å rusle rundt spissen på jakt etter en bra lokasjon for basen. Alle de gode plassene var tatt, og det var allerede tjukt med folk både på stranda og i vannet.
Jeg ruslet rundt og bakover mot sentrum igjen, og fant til slutt ei solseng på rad 2 fra vannet. Men jeg måtte ha et slikt kort da. En blid tyrker i sokker og slitne slippers viste meg vei til ei bu som solgte slike kort. 80 tl kostet kortet, og ga meg en solseng og en parasoll. Jeg måtte taste inn navnet mitt på en registrering i bua, og da jeg valgte meg solseng, kom en annen tyrk og skannet både kortet mitt og QR-koden på solsenga, og bandt et gult bånd rundt parasollen for å signalisere opptatt. Litt av et opplegg, men la gå. Det er jo butikk dette, med fulle strender.
Jeg la meg til rette, og gjemte verdisakene rundt om i små lommer i sekken. Hva hjelper vel det hvis hele sekken blir tatt? Men det virket ikke som at det noen fare for det, for alle så ut til å være opptatt av seg selv, og flere rundt meg var i vannet med alt av saker liggende igjen ved solsengene.
Jeg flekket av meg, og sprayet på meg siste rest av solkrem. Det er en ny ting jeg må kjøpe, men da jeg kikket i går oppdaget jeg at solkrem her faktisk koster omtrent like mye om hjemme. Vel, noe billigere - men nærmere 200 norske kroner.
Jeg tok på meg de nye dykkerbrillene, og steg ut i saltvannet. Vannet her var ikke så klart som på de stedene jeg badet i går, og det var ikke mye å se. Bunnen var stort sett blåst. Det var bare sandgrunn, en og annen stein, og en og annen fisk - som lignet på den på tallerkenen min i går. Det var den moroa. Men jeg kost meg glugg. Nøt livet. La meg pp rygg og lot sola få ta litt tak, og kikket rundt meg på det nydelige landskapet som rammet inn denne flotte plassen.
Jeg begynte å bli sulten, så bestemte meg for å ta en siste, litt lenger svømmetur rundt odden og inn i det som var den ekte, blå lagunen. Vannet var usedvanlig godt, og jeg crawlet i vei bortover, og stolte på at mobil, lommebok og alt fikk ligge i fred. Det var jeg i grunn ganske trygg på. Det er flere sketchy folk i en hvilken som helst by i Norge enn det jeg har sett her. Jeg har ikke sett noen løse fugler, kun løse bikkjer.
Etter svømmeturen lufttørket jeg i den brennheite sola, fikk på meg ei t-skjorte, og gikk inn på restauranten rett bak meg. Blue Lagoon, som den ikke overraskende het.
Jeg stilte meg opp for å bli vist til et bord. Det er jo slik det bruker å være. Men ingen så meg. Jeg måtte spørre, og fikk da beskjes om bare å finne et bord selv. Ok, da. Så gikk jeg for den beste plassen, vel vitende om at jeg tok opp tre gode plasser. Men det var til pass for dem.
Og der satt jeg. Lenge. Ingen meny kom. Til slutt måtte jeg vinke på en fyr, og da dukket menyen opp. Av stedene jeg har vært innom til nå var dette allerede stedet med dårligst service. Det vil vise seg på driksen de får, tenkte jeg - og gikk for et valg på menyen som ville ende på 185 liras. Så fikk de få 15 ekstra hvis maten var god.
Ikke lenge etter stod en Cæsar-salat og et glass med kald, ferskpresset limonade på bordet.
Maten var god den. Det var i alle fall raust med både kylling og cæsar-dressing. Salaten derimot, det var isbergsalat. Her burde det jo åpenbart vært romano. Selv i Tyrkia.
Porsjonen var så klart alt for raus for meg. Det visst jeg jo. God og mett satt jeg klar med 200-lappen, og tenkte på om jeg faktisk burde droppe driksen. Det må jo være samsvar mellom kart og terreng også her. Men ok, siden maten var god - og limonade særdeles frisk og deilig, så fikk de vel få.
Så kom regninga. 204 tyrkiske liras. Men hva faen?
Den purunge, utteykksløse kelneren forklarte at det var lagt til service. Hvilken service, hadde jeg lyst til å svare. Men holdt kjeft, litt for godt oppdratt som jeg er, og dro opp en ekstra femmer. Kjøp deg noe godt!
Dette er eneste plassen til nå som service har vært inkludert på regninga. Kanskje en lur måte for dem og garantere for driksen, hvis servicen til vanlig var like slett som den jeg fikk.
Jeg hadde tenkt et nytt bad etter maten, men mistet lysten på å være i den blå lagunen noe særlig lenger. En turistfelle av dimensjoner, men samtidig så populær at det sikkert var en lokal pengemaskin på solsengeavgiften alene.
Jeg pakket sakene mine, som fortsatt lå urørt ved solsenga, og ruslet tilbake mot sentrum av Ölüdeniz, som jeg nå har skjønt er denne nedre delen - eller at den i beste fall sniker seg oppover og smelter sammen med Hisarönü.
Sola var stekende, og svetten rant fra en som til vanlig har sluttet helt å svette. Jeg trakk inn i en suvenirbutikk med aircondition for å svale meg ned litt, og fikk gjort unna noen obligatoriske reisegaver, før jeg hadde tenkt å ta drosje opp igjen til hotellet.
Da jeg gikk ut av butikken hørte jeg et brak, og kvister som knakk. Da jeg snudde hodet i retningen spetakkelet, så jeg en paraglider oppi en av buskene, rett utenfor en restaurant. En fortumlet turist lå på bakken, og ble hjulpet av de som løp til. Føreren haddevel trolig allerede fått hektet seg av. Det gikk heldigvis bra, men turisten skalv bra på hendene da han umiddelbart tente seg en sigarett da han kom på beina igjen, og viste tommelen opp til alle som stod rundt.
Det var ingen taxi å oppdrive nede ved stranda, og køa av folk som ventet var lang. Stranda er så populær at på denne tiden av døgnet, så står trafikken oppover hele bakken - nesten helt opp igjen til Hisarönü; som er en eneste lang bakke.
Jeg husket hvor taxisjåføren tidligere i dag slapp meg av, så jeg ruslet opp dit. Der var det heller ingen drosje, og flere i kø. Jeg gadd ikke køe opp, så tenkte i stedet å kjøle meg ned med en is.
Jeg jaktet som vanlig den beste dealen, og sjekket ut priser der disse var tilgjengelig. 35 tyrkiske lire for 2 kuler hørte bra ut, men kanskje jeg kunne finne en bedre deal?
Til slutt hadde jeg gått rundt kvartalet to ganger igjen, og kjente et akutt behov for å kjøle meg ned. I et øyeblikks solstikk, så falt jeg da for fristelsen til å kjøle kuleis av en aggressiv selger som fristet meg. Det stod ingen pris oppgitt, og jeg glemte helt å spørre hvor mye det kostet. Ei kule med sitron, og ei med mint. Iskremselgeren spurte hvor jeg var fra. Norge, sa jeg. Dermed begynte Haaland-synginga, og prisen minst tredoblet seg. Jeg stod med en 50-lapp i hånda, men denne tosken krevde 150! Rundt regnet 85 norske kroner altså. Det måtte jo være tull. Jeg lo, og spurte på nytt om jeg hørte riktig. Ja, det gjorde jeg visst. 150, takk. Men faen.
Da hadde jeg to valg; dytte isen i tryne på'n, eller prute. Jeg er like dårlig til begge deler, så i nok et idiotisk øyeblikk dro jeg utrolig nok opp 150, og betalte. Han måtte bli en blanding av sjokkert og overlykkelig selv, som faktisk klarte å selge en kuleis for 150 lire. Jeg tipper han rødsprengte nordmannen blir ei god historie som dras frem hvert år fremover på julebordene. Hvis slikt finnes her.
For en idiot. Begge to altså. Men mest meg. Han prøvde seg jo bare, og fikk napp. Men jeg har ukuelige tro på karma, og på offentlig uthenging - så stedet er nå blitt advart om i alle foraer for turister i Ölüdeniz jeg har kommet over. Måtte ingen legge igjen ei lire der, selv om det her ene og alene er min egen skyld, som faktisk punget ut. Skopussen i San Fransisco for 20 år siden var en dyrere lærepenge - men jeg har åpenbart fortsatt ikke lært.
Jeg har møtt mange trivelige tyrkere, men jeg mistenker det er veldig påtatt hos alle i service- og reisenæringen. De vil ikke bli vennen din. De vil ha pengene dine. Johnny Depp sa det faktisk rett ut på båten i går; I love you all - but I love your money more!
I hope it is good for that price, var det eneste jeg klarte å stotre frem mens jeg bladde opp. Han satt bare stille i båten til pengene var i hendene hans, og salget gjort.
Isen var god, den. For all del. Men verdt 150 tyrkiske liras? Aldri. Men jeg må betale for valgene jeg tar, og at det ikke ligger for meg å prute. Jeg blir et lett bytte der sånt er kultur, så det beste for meg er fixed price på forhånd, eller at alt er opplyst om. Det meste ellers er det jo bare å avstå fra. Alt sammen er fake, og så langt jeg vet er det forbudt ved norsk lov å kjøpe varer du vet er forfalsket, selv i Tyrkia. Eller? Tyrkia fremstår som et fint land, men tyrkiske menn drar ned inntrykkene. Damene er stort sett ydmyke, ærlige og greie hvis du treffer på ei butikkdame.
Denne butikken var gløgge nok til å ikke legge skjul på det, så skulle jeg kjøpt noe, så ville det vært på Genuine Fake Factory.
Jeg ruslet opp igjen til det øvre taxipunktet, mens jeg spiste is med andakt. Der stod det ei drosje og ventet på meg. Jeg hoppet inn. Dette var jo en sikker deal. Jeg visste turen opp kostet 70 lire. Hverken mer eller mindre.
Altså under halvparten av en tyrkisk kuleis!
I det jeg satt meg inn, kom det også tre andre turister. De skulle også opp igjen til Hisarönü. Var det greit for meg at de ble med? Ja, så klart - men jeg hadde vel ikke et reelt valg. Men med flere i drosje, ble vel prisen hertet på også. En god deal! Jeg flyttet meg frem ved siden av sjåførene, og sa; 35 each then?
No, no. 70 each.
But…? Hadde vi vært i familie hadde det blitt 70. Kunne jeg ha gått som mann nr. 2 i den lille familien montro?
Jeg tok for en gangs skyld kampen, litt irritert for manglende kamplyst ved isdisken. Jeg begynte til og med å kjøpeslå, da jeg skjønte at sjåføren kunne minimalt med engelsk - så en lang utgreiing om at det var pris for turen, og ikke for personer, som stod opplyst om, var fånyttes.
50 each?
70!
Drosja var allerede på vei oppover bakkene, og jeg kunne ikke risikere å bli kastet av. Så jeg fant frem 70, og holdt kjeft. De baki gikk av før meg, og betalte 70 uten spørsmål. Javel, så er dette greia da. En slags moderne piratdrosje-greie satt i system, på den tiden vi som var sjåfør til byen endte opp med å kjøre fulle folk som praiet oss i lyskrysset for en hundrelapp hver - eller to.
Den tyrkiske sjåføren slapp meg av foran døra, og fikk sine 70 tl - og kunne glede seg over dobbel inntekt på turen.
Vel tilbake på hotellet, så hang jeg opp bløte klær på den idylliske balkongen utenfor loftsrommet jeg har, og skiftet til nytt badetøy. Jeg måtte jo teste bassenget her igjen.
Jeg fant meg ei solseng blant alle britene, og gikk i baren for å kjøpe noe kjølende. Kanskje jeg skulle gå utafor boksen og teste noe nytt? Jeg bestilte en Frozen Margherita, og kelneren satte i gang med blenderen. Det var da voldsomt så mye han skulle dytte opp i glasset? Plutselig stod jeg med to glass - ei i hver hånd.
Jeg bestilte bare en, sa jeg. Oh, Happy Hour - Get one extra free, svarte den trivelige barkeeperen. Og jeg som da ikke visste om jeg likte det en gang. Jeg skulle gått for Mojito.
Drinkene var om ikke annet kjølende. Det var nok ikke noe jeg kommer til å kjøpe igjen, så jeg hadde mitt svare strev med å drikke mellom svømmetakene. Jo mer jeg drakk, jo mer fylte glassene seg opp. All slushen smeltet jo etterhvert, men på den positive siden - da ble den også etterhvert bedre, og mindre stram.
Etter å ha badet klart gikk jeg opp på rommet igjen for å lade litt batterier. Både på telefonen og skrotten som sådan.
Etter en aldri så liten cowboystrekk var jeg klar for å rusle meg en tur ut. Her er det ikke så mye andre valg enn å gå opp til stripa, men på Google Maps hadde jeg også sett at det gikk noen sidegater som også hadde en del barer og spisesteder jeg ikke hadde undersøkt før. Middag måtte jeg også få meg. Og det hadde jo vært hyggelig og kikket litt på England-Spania.
Så var det disse hersens innpiskerne, da - og min frustrerende dårlige evne til å si nei. Den første og den beste lurte meg inn, da han kunne friste med kamp på skjermen senere. Vel, stedet så jo rolig og greit ut, så da passet det jo i og for seg - selv om menyen var dørgende kjedelig.
Jeg gikk for en pasta med pesto. Pesto skulle bli digg! I tillegg bestilte jeg en Cola Zero, for å ha noe å sippe på utover.
Da maten kom på bordet, så lette jeg lenge etter pestoen, men innså at jeg absolutt ikke hadde fått det jeg bestilte. Andre hadde sikkert sagt i fra, og fått en ny og riktig rett - men ansjosen; han bare satte i gang og spise. Jeg var jo sulten, og det så jo godt ut selv om det ikke var pestopasta.
Jeg skulle ta grundig feil. Ikke på at det var feil rett, men på at det var godt. Grønnsakene og pastaen var ihjelkokte, og alt badet i saus. Godt jeg ikke orker så mye læll, tenkte jeg - og gaflet i meg.
Godt over halvparten ble med inn igjen på kjøkkenet. Nå kunne jeg konsentrerer meg om å nyte colaen - for den smakte riktig. Det er i alle fall en ting de ikke har forfalsket her nede - selv om jeg faktisk har sett noen lokale cola-varianter i butikkene. Gudene vet hva de smaker.
Som nevnt så har jeg støtt på en del irriterende tyrkere. Alle menn. Men det er noen som på generelt grunnlag er enda verre: fulle britiske hvite menn 55+
Ikke nok med at alle ser like ut, men de oppfører seg likt også. Det er fascinerende på en litt trist måte. Alle britiske unggutter har lik sveis. Phil Foden-sveisen, eller noen med en større krøll på toppen, og kort ved siden. Britiske, hvit menn 55+ på sin side er alle skalla, har solid ølmage og tatoveringer. De er som en blanding av forvokste ohmpa-lohmpaer blandet med en liten dose dosere (Fragglene, ja).
Plutselig kom en bukett slike inn på puben, og lagde et helvetes leven. Jada, det er moro med en fest - men her gikk det over alle støvleskaft. Han ene hadde tydeligvis bursdag, for ikke lenge etter var musikken økt til fullt volum, og tre unge tyrkere tente opp nyttårsfontener rundt bordet dems. Hurra for deg. Mannen i sentrum fikk en grønn mankini, som han dro utenpå olabuksa. Han var barings ellers. Brunere enn alle tyrkerne jeg har sett til sammen, og med noen fete gullkjeder.
Jeg måtte ut. Vekk fra dette reiret.
Jeg ba om regninga, betalte og dro. 146 liras. Billigere enn softisen.
Jeg ruslet rundt i noen bakgater i mørket for å kikke meg litt rundt i nabolaget. Utenfor strøket blir det fort mer kummerlig, og en besynderlig eim av folkemøkk slo mot meg i den ene gata. Jeg gjorde en u-sving, og styra inn på hovedgata igjen.
Kanskje jeg skulle tatt ut litt mer cash? Så mye som jeg blir brent, så botner jo ikke det jeg hadde tatt ut. Jeg hadde i bakhodet at jeg må ut søndag klokka 12 fra rommet, men flyet går ikke før 05.00 mandag morgen. Jeg bør da være på flyplassen 03.00-ish. Derfor bestilte jeg ikke frem til mandag - men et eller annet sted må jeg jo gjøre av meg. Og det kommer sikkert til å koste meg.
Jaja. Den tid, den sorg. Nå var jeg også blitt litt kvalm og urolig i magen. Om det var på grunn av lukta i nabostrøket, eller den forderva pastaretten jeg hadde smakt på, skal være usagt - men jeg måtte på do.
Jeg hadde gått forbi en rolig bar i utkanten her, som het…ja, akkurat… The Bar. Der satt det to par og halvsov, og de tre som jobbet der fiklet med sitt.
Jeg gikk inn, og bestilte meg en GT - og spurte umiddelbart etter veien til do.
Doen var rein og fin. Den hadde fått god score på den gamle nettside-ideen min fra 15-20 år tilbake, med rating, renhetsvurdeing og oversikt over offentlige toaletter. Der er det fortsatt et savn - og et marked. Dermed er hansken kastet.
Da jeg kom tilbake, stod drinken klar. Jeg lurte på om de sendte kvartfinalen i EM, og da slo den tyrkiske gjestfriheten skikkelig inn. To av de tre ansatte begynte febrilsk å søke opp, og bla seg gjennom diverse streamingtjenester og kanaler. De fikk litt hjelp av en brite ved siden av meg, som sammen med kona tydeligvis var stamkunder, og venner av paret som drev baren - Iba og Farrah.
To mintter etter kampstart var kampen oppe og gikk på skjermen. Skulle jeg nå føle jeg måtte sitte her ut hele kampen, og kontinuerlig legge igjen penger i baren? Nei, øvelse gjør mester. Så jeg øvde meg på å si nei. Jeg dro GTen ur nesten en hel fotballomgang, og da spørsmålet om another one kom, ja så sa jeg nei - betalte og dro. Men ikke før jeg hadde drikset 10 og takket for at de hadde fått på kampen i første omgang.
Dermed ble det totalt 90 lira. Billigst til nå, og langt rimeligere enn en hustler-is.
Dag 3 nærmet seg slutten, og jeg nærmet meg halvveis. Det finnes så vidt meg bekjent ingen god oversikt over tilgjengelige offentlige toaletter, men det som finnes er en oversikt over trygge minibanker. Jeg fulgte kartet til en av disse, for jeg måtte få tatt ut litt mer cash. Sånn i tilfelle jeg skulle få lyst på is igjen.
Der ATMen skulle være, var det nada. Men så husket jeg at jeg hadde passert en på baksiden av fornøyelsesparken, i kvartalet på andre siden av hotellet. Jeg gikk dit, og tok ut 2000 nye liras. Dagens kurs var på 0,57 - og her fikk jeg en langt bedre deal enn på de foregående stedene jeg har tatt ut penger. Endelig litt flyt!
Jeg svingte innom en butikk rett før hotellet, og kjøpte meg litt tyrkiske godsaker. Et par flasker med tyrkisk juicebrus, som det blir spennende å teste. Et lokalt potetgull, noen nøtter, og litt tyrkisk godteri til ungene - hvis det holder seg helt hjem. En bærepose full. 120 liras takk. Og faktisk; da kjøpte jeg også en IS!
Jeg koste meg med isen mens jeg spankulerte inn på hotellet igjen. Ved inngangen stod det som vanlig noen å pushet salg av opplevelsesturer - men heldigvis ikke påtrengende, så jeg tok bare med en folder og gikk opp på rommet for å studere litt på balkongen sammen med litt nattkos.
Paragliding blir det ikke. Det hadde jo vært gøy det også sikkert, men den lille lysten jeg hadde forsvant da han stakkaren kræsjlandet i buskene tidligere i dag.
Båttur, derimot…
Turen i går var jo ganske så magisk, selv om det ble litt slitsomt med den høye musikken i lengden. Jeg så de også hadde en dagstur med båt som het 12 Islands.
Båten gikk fra Fethiye, og seilet forbi 12 øyer. Lunsj var inkludert her også, samt transport fra hotellet og tur/retur Fethiye. Båten stoppet ved fire av øyene, der det var bading eller vandring - alt etter eget ønske. Avreise 9.30 - på hotellet igjen 18.30. Pris: 400 liras. Litt over to stykk kuleis, altså.
Jeg tenkte litt på det på rommet, og bestemte meg for å gå for det. Jeg tasset ned igjen, og spurte om det var ledig alt i morgen. Det var det! Er det høy musikk? Nei, dette var visst noe mer sivilisert enn på piratbåtene.
Godt! Jeg betalte 400, fikk billett - og beskjed om å stå klar nede utenfor hotellet 09.15.
Så da blir det nok en dag med opplevelser i morgen. Dessverre uten å få filmet med videokameraet, da tiden nå er brukt opp - og det er bare defekte, fake minnekort å oppdrive.
Men telefonen blir med, og skal få lade seg fullt opp i løpet av natta.
Akkurat som ansjosen!