Jeg våknet før klokka sju i dag tidlig av at jeg var kald. Kanskje ikke så rart - air condition anlegget hadde surret og gått på 18 grader gjennom hele natta, siden jeg sovnet før jeg fikk skrudd det av i går natt.
Jeg dormet litt, men fikk ikke sove igjen. Jeg skulle tross alt ut på nok en organisert heldagstur i dag, som jeg fikk booket meg rett før leggetid i går.
Jeg tok meg en dusj, og var nede for frokost allerede klokka åtte. Eggestand og ost i dag også, med kaffe ved siden av. Og et lite bakverk til slutt da. Siden det er sommerferie.
Jeg hadde rikelig med tid, så fant ut at jeg skulle gjøre et nytt forsøk på å få tak i minnebrikke til videokameraet. En plass oppi gata visste jeg hadde, for jeg hadde vært innom en tidligere gang uten kameraet. Butikken var alt åpen, og tyrkeren var mer enn villig til å åpne pakkene og teste - men ingen fungerte. Han forslo å selge meg minnepenn, og så kunne han føre over filene på minnepennen, slik at jeg fikk frigjort plass på kortet. En god tanke, det, men jeg turte ikke risikere at opptakene jeg hadde ble borte på grunn av en overføring på noe uoriginalt juggel. Så jeg takket for meg.
Kvart over ni satt jeg og ventet med billetten min utenfor resepsjonen. Avgang var 9.30, men det skader vel ikke å komme tidlig, tenkte jeg.
Fem på ti kom minibussen, og da hadde han fortsatt en rekke hoteller igjen å besøke i nærområdet. Jeg visste at det var mange paralelle busser på vei til Fethiye, der båtturen skulle starte. Ei hyggelig dame nede i Ölüdeniz hadde forklart meg hele opplegget med disse hordene av turselgere. Alle selger til de samme turene, og det er en kamp om kommisjonen. Det er heller ikke bare én båt, men de fyller opp så mange de bare kan ettersom hvor mange som har booket hos de nær hundretalls selgerne.
Vi ble etterhvert full buss, så hvis ikke jeg rakk båten, så rakk ingen andre den heller. Vi blir vel bare loset inn på en ny båt i hop, tenkte jeg.
Da henterunden var ferdig, kjørte sjåføren det han maktet nedover de bratte svingene mot Fethiye. Jeg ba en stille bønn om at ikke bremsene skulle ryke, og satte diskret på meg sikkerhetsbelte - som den eneste.
Nede i Fethiye by var det et trafikkaos av dimensjoner. I allefall i norsk målestokk.
Sjåføren ramlet og pratet på håndholdt mobil, mens han vekselsvis tutet og pumpebremset for å unngå kollisjoner. Så stoppet han, og og ropte alle ut. Han orka ikke køa, og hadde fått en los fra båten til å møte oss ved veien.
Losen hadde lister med håndskrevne navn etter bestillingene. Mens vi stod i ring rundt ham, så veltet det også inn en buss med bare briter. Det var en del på min buss også, og flere hadde fotballdrakter. Her måtte det gå an å få skravlet litt fotball også, tenkte jeg, mens losen begynte å lese opp navn - og fordele folkemengden i to nye køer. En med bare briter, og en med stort sett bare tyrkiske turister. Jeg stod så klart ikke på lista, men hadde billett - og ble henvist over til… eh..m tyrkisk side. Der røyk fotball som en ice breaker for å prate med folk. Samtidig var det sikkert en blessing in distuise. Mitt lag er nok roligere, tenkte jeg.
Så kom det nok en fyr, og ropte med seg mitt lag. En unggutt som måtte være sommerarbeider. Han kunne ikke være en dag over 17. Laget mitt fulgte etter han gjennom en fin park, og plutselig var vi på stranda - og klare for å boarde båten Queensland.
Der satt det allerede mange ombord, som muligens hadde ventet vel og lenge. Jeg var heldigvis først i rekka, og var så heldig å få plass langs den ene ripa, på et bord der det satte en tyrkisk storfamilie, en tyrker som så ut som reiste alene, og et yngre russisk par.
Kanskje havnet jeg på dette laget fordi de trodde jeg var russisk?
Alle virket veldig opptatt med sitt og sine, så det var ingen skravling på tvers av bekjentskapene. En håndfull karer med Queensland-trøyer jobbet om bord. En stod i baren, unggutten som fulgte oss bort var hjelpemann, og de tre andre vet jeg ikke helt hva hadde som oppgaver, annet enn å sigge og drikke çay.
Skipperen selv hadde standsmessig hvit kapteinsskjorte med distinksjoner. Han tutet, og den ene av de tre som bare hang, sveivet opp ankeret. Det var jobben hans, altså. Anchor Man.
Vi dro i vei utover bukta, uten at av de ansatte sa noe som helst. Ikke noe info om hvor vi skulle, eller om doer, eller om nødutganger. Men disse hadde vel sikkert en plan da. Og kontroll.
Plutselig tutes det noe helt voldsomt, og vi holder på å renne ned en annen båt. Eller den renne ned oss. Hvor er nå redningsvestene, tenkte jeg - i det kapteinen febrilsk dro på reversen, og vrei over så langt han kunne med roret.
Vi gikk klar av kollisjon. Phu. Litt av en start.
Vi cruiset videre ganske nær lang langs bukta syd for byen. Her lå det millionvillaer og dyre yachter i fleng. Et rikmannsstrøk, eller feriested for rikfolk.
En av de gigantiske yachtene seilte med malaysisk flagg, og i det vi passerte kom en rekke yngre folk i en fet rib og gikk over i yachten. Her var rikmannsbarna på sommerferie, tenkte jeg. Men det må de vel få lov til de som alle andre.
Selve båtturen tok hele dagen, og vi stoppet ved flere billedskjønne øyer for å bade. Herr Tandsether tok nok en gang sats opptil flere ganger, og hoppet uti fra øverste dekk. Rett og slett deilig, og et herlig sug i magen.
En av de unge sommerhjelpene om bord fikk jobben med å fortøye båten til en av steinene på land, og svømte for hvert stopp ut med tauet. I tillegg til ankeret som ankergutten hadde senket.
Det var rett og slett helt nydelig å bare bade i sol og saltvann, og nyte det fantastisk fine landskapet. Det eneste ankepunktet var at ingen ombord fortalte hvilke øyer vi kom til. Det hadde vært interessant å vite for sånne som meg, men jeg får bare regne med at det var de som stod nevnt i katalogen.
Like før neste stopp, ved en helt nydelig lagune, så ble lunsjen servert. Du fikk fisk eller kylling på en tallerken, og kunne ta tilbehøret selv fra en rikelig buffet. Det var genialt, for da slapp jeg mer overkokt pasta, og holdt meg til god salat.
Etter lunsj var det bare å trekke ut for å bade i lagunen. Jeg tok ned med meg dykkerbrillene, og vaket rundt en god halvtime. Det var ikke så mye å se, men en og annen liten fisk, og noen steiner med fascinerende skjell festet på seg ble undersøkt under havoverflaten.
Det turkise vannet var en sann fryd å bade i, og stort sett alle på båten benytter anledningen til å enten hoppe, stupe eller bare bade på hvert av de kommende stoppene.
Lufttørke kunne alle som ville gjøre på soldekket.
Jeg kom i snakk med den andre solo-reisende under middagen. Han het Osan, og var fra Istanbul. Jobbet som budbilsjåfør, og var her for tredje året på rad. Engelsk var nok ikke hans sterkeste side, men han hadde bodd to år i Tyskland, så vi kunne konversere litt. Jeg lurte meg jo på hekta til en ståkarakter i tysk c-språk tilbake på 90-tallet.
Folk begynte etterhvert å bli ganske så forsynte av sol og bading, og på vei inn igjen til Fethiye var det en del som faktisk hadde sovnet ved bordene, eller i sofaene.
Da vi la til kai igjen ved 17-tida, så var jeg også passe forsynt. Varm og rødmusset. Det skulle bli digg å komme seg opp igjen på hotellet nå.
Tyrkia er flinke til å hylle seg selv som nasjon, og flagget svaier i vinden på mange steder rundt om i naturen - så også i fjellsiden bak Fethiye, der det også så ut til å være noen arkeologiske interessante ruiner og huler. Men når ingen ombord sa noe som helst om noe, så var det ikke lett å vite.
Det er mye fint å si om tyrkere, men organisatoriske talenter er de ikke. Godt voksne menn er de jeg snakker om da. De som går rundt med slippers og gamle mobiler, gjerne med ei papirblokk og en blyant øret, og ofte ikke langt unna en çay.
De vil sikkert vel, men det blir ofte et svare kaos. Jo flere kokker, jo mer søl heter det. Her er det mange kokker involvert, og alle har sin klare mening om hvordan ting skal gjøres. Det diskuteres og gestikuleres i alle fall konstant. Da vi ble sluppet av båten, var det først en fire-fem involvert i forhold til hvor vi skulle stå. Så skulle det komme en og ta oss videre.
Der gikk vi da, gjennom en park i Fethiyes, i retning der bussene skulle hente oss. Alle båtene kom inn samtidig, så det kokte av slitne turister - og det kokte av tyrkiske menn 55+ som alle ville ha et ord med i laget i forhold til organiseringen.
De stod med håndskrevne lister over hoteller, og ropte disse opp mot oss turistene, for å prøve å lose folk til riktig buss. Her snakker vi da minibuss, såkalte dolmuser.
Jeg skjønte ingenting, men så en yngre gutt som også bar på ei liste, og spurte om “Ocean Blue”. 5 minutes, svarte han.
Så jeg ventet. Sammen med alle andre. Alle like forvirret.
Plutselig ble Ocean Blue ropt opp, og de tre oss av derfra hastet bakover i raden av minibusser og mennesker. Slitne satte vi oss ned. Selv de tyrkiske turistene virket litt oppgitt over organiseringen, men verst var det for en engelskmann, som kom sist - med to tenåringsdøtre og kone. Problemet var at det kun var to ledige seter igjen. Han slo ut med hendene mot tyrkeren med skriveblokka, som slo ut hendene tilbake, og gikk inn på bussen igjen for å rope opp hoteller. Ja, alle skulle med. Irritert dro engelskmannen de to døtrene sine ut av bussen igjen, for de hadde gått inn og satt seg der det var ledig, og det siste jeg hørte da døra gikk igjen var what do we do now? - supplert med en oppgitt mine og risting på hodet.
Mine største sympatier. Vi andre snirklet oss gjennom trafikkaoset i Fehtiye - en by på snaut 130,000. Reise- og livsforsikringer i Tyrkia må koste en formue, for her går det meste på lykke og fromme. Det var tuting og hytting med nevene.
Da vi endelig kom ut av sentrum begynte klatringen opp mot Hisarönü. På et tidspunkt trodde jeg hele bussen skulle kollapse, eller i alle fall at girkassa skulle ta kvelden. Store deler av den kjempebratte, lange motorveien gikk det i krabbefart i første gir, langt ute på veiskulderen.
Da jeg endelig var fremme på hotellet, så stupte jeg rett i seng for en cowboystrekk. Der kunne jeg også fort ha blitt, men så husket jeg at jeg hadde gått forbi et skilt om torsdagsquiz her om dagen, så jeg tok en rask dusj, kledde på meg noe anstendelig, og ruslet ut på jakt etter denne baren.
Jeg fant den igjen litt lenger oppi gata. Fez bar. Det var halvannen time til quizstart, og jeg hadde fortsatt full mage ett år lunsj, så jeg nøyde meg med en mojito ved baren.
Den var sånn midt på treet i ratingen. Litt i sterkeste laget for min smak, kanskje, men det er vel de sjeldne misfornøyd med.
Etterhvert innså jeg at jeg måtte ha litt mat også, og bestilte meg en feta- og olivensalat. When in Rome, vet du.
Jeg flyttet meg ned til en sofa, og satte meg der for å spise - og i etterkant quizze. Salaten bar smaksrik og god, og det var veldig mye for de 55 liras den kostet.
Jeg kikket litt etter noen jeg kanskje kunne spørre om å få være på quizlaget til, men det så kun ut til å være etablert bord eller par der, og jeg ville jo nødig være påtrengende.
Så jeg endte opp med å quizze alene. Det var en god del vriene spørsmål, og man hadde et klart fortinn hvis man var engelsk. Men jeg ga alt, vel vitende om at jeg kanskje hadde los på en av premiene: til laget som havnet sist.
The Norwegian var i gang. 40 spørsmål og svar.
Etter quizen skulle vi bytte ark, og rette for hverandre - akkurat slik som hjemme. Jeg byttet med laget til venstre for meg, og kom da også i prat med disse: et ektepar, en søster og ei venninne; alle fra Durham-området i England.
Igjen ble det penset inn på fotball, da det viste seg at Wayne var Newcastle-supporter. Jeg la ut om byene og lagene jeg kjente til fra Durham, og med Spennymoor og Darlington nevnt, så var i allefall isen brutt. Dette var byer de hadde god kjennskap til, ja til og med fotballagene. Nicola, ei vakker jente, i kveldens flotteste kjole, jobbet visst nok i Darlington. Selv var de fra, eller i alle fall bodde, i en liten by som het Shildon.
Jeg havnet nærmere og nærmere etterhvert som vi snakket, og plutselig satt jeg ved bordet dems. Øl ble jeg også påstandert, for det virket som om de oppriktig ble veldig glad for å treffe på denne nordmannen her nede. Vi snakket om geografi, livet, fotball og musikk, og plutselig hadde jeg både nye Facebook-venner, og et alibi for å dra til Durham neste gang jeg skal over på groundhopping.
Nicola, Emma, Louise og Wayne skulle alle på flyet hjem grytidlig lørdag morgen, så dette var siste natta for å slå ut håret.
Samtalen fløt bra, og det ble fortalt om både yrker og hjemsteder, og vist frem fjorder på Google maps. Fjordene var noe de kunne tenkt seg å besøke en gang - men jeg advarte dem mot prisene. Som viste seg å ikke være langt unna britiske priser om dagen.
Etter å ha drukket opp og betalt, så gikk turen videre til neste bar. Nicola og Emma var i syngemodus, så jeg foreslo freidig karaoke. Vi havnet på en ny pub, noen få meter lenger ned i gata, og gikk inn og satte oss. Klokka nærmet seg sent, og visst nok var det nye regler i byen - politiet stoppet alt av lyd klokla ett. Men karaoke skulle de få til. Wayne ville ha Green Days' udødelige Basket Vadeo, og jeg kastet meg velvillig med. Vi kom i mål, og jeg tror heller ikke vi gjorde bort oss - men det vil vel eventuelt tiden vise, for Nicola hadde festet seansen på video.
Da klokka hadde bikket to på natta, var alle mine ny venner godt forsynte, og de baransatte sugne på å dra hjem - så vi betalte og gikk. Ved veiskillet nede i gata, der vi skulle gå hvert til vårt, ble det utvekslet noen fine ord og gode klemmer.
Alt i alt ble dette nok en fantastisk flott dag i Tyrkia. Landskapet, øyene og vannet var noe helt for seg selv, men når alt kommer til alt - de beste opplevelsene og minnene kommer i møte med nye, flotte mennesker - og det ble det største høydepunktet for meg i dag.
Bare så synd de snart skal hjem, men forhåpentligvis så ses vi igjen en gang i fremtiden ♥️
Da jeg var tilbake på hotellet var klokka rundt halv tre. Seneste kvelden til nå, men verdt hvert sekund. I morgen tror jeg at jeg bare skal slappe av og henge ved bassenget på hotellet. Det tror jeg at kroppen behøver nå.
Og forresten; når det gjaldt quizen, så ble det sisteplass og premie på The Norwegian. En premie han gladelig delte med sine nye venner fra Durham.
Sleep tight!