Natta gikk overraskende greit, til tross for at det var trangt om saligheta. I dobbeltsenga lå Abba, Lena og jeg på den ene siden, mens det var et hav av plass på andre siden. Nede hadde Iris og Evelin stimlet seg i det ene hjørnet av den provisoriske sovesofaen, mens Miro lå i den andre enden. Til tross for det, så var det ikke en lyd før klokka nærmet seg ni.
Jeg tok meg en dusj, og tradisjon tro ventet Herr Plong dydig på å rykke inn for å supe i seg dusjvannet. Ingenting er som litt vann med døde hudceller og såperester, si.
Nede gikk det i barne-TV, mens frokosten ble ordnet og satt på bordet. Der underholdt vi oss med å trekke kinesiske spåpinner, og få fremtiden vår belyst.
Vi hadde ingen planer for dagen annet enn å bare kose oss sammen. Været var strålende, og vinden hadde løyet siden i går. Ungene benyttet muligheten til å bade og skli på badematte ute i hagen, mens vi koste oss med sjokoladekake-rester fra Dokka-familiens bursdagskalas sist fredag, og vannmelon bilbåren rett fra Spar.
Etter litt fun and games i hagen, så tok trio de Lillehammer seg en utflukt opp til Gaustatoppen i finværet. Halvveis opp gikk plutselig varsellampa for lite drivstoff på, og den sank etter noen hundre meter til 9 km igjen med diesel. Mest trolig unøyaktig siden vi kjørte bratt oppover, men fattern turte ikke annet enn å snu, og ned igjen på Shell for å fylle. Ikke ville vi vel bli stående et sted oppå fjellet.
Vi kom oss til slutt opp igjen, og kjørte opp til kafeen. På veien var det mange biler parkert på veiskulderen. Årsaken skjønte vi da vi rullet inn på parkeringsplassen ved kafeen. Det kostet 150 kroner bare å parkere. Fixed price. Enten om du skulle stå i fem minutter eller i seks timer.
Vi hadde ikke skotøy til å ta den 4,9 kilometer lange turen opp til toppen, og tilsvarende ned igjen. Vi snudde derfor, og kjørte nedover igjen. Vi svingte oppom der heisen til toppen gikk. Køa gikk ut av dørene på heisehuset, og prisene fristet heller ikke for en spontan tur opp til toppen. 940 kroner ville det kostet for to barn og én voksen tur-retur. På vei ned igjen stoppet vi ved Dal kirke, og fikk logget vår første geocache i Tinn - som Iris drevent nok fant på første forsøk.
I stedet kjørte vi ned igjen til Rjukan, og rakk en rusletur i sentrum. Bruktbutikken var stengt på mandager, men vi var innom den trivelige butikken Minas kreative hjørne, og tradisjon tro fikk vi der kjøpt årets juletrepynt. Som noen kanskje husker fra forrige sommerferie, så har vi en tradisjon der vi kjøper en ny pyntegjenstand til juletreet fra hver lengre tur eller ferie. Denne gangen gikk vi for en turteldue i gull - siden de ikke hadde en kopi av kua på torget, med vinger, og anheng.
Nå brant varmen også bra nede i Rjukan, så vi vendte tilbake til nr. 29 og preppet for middag. Miro og Abba hadde blitt med faren en tur for å ta farvel med (halv)storesøstera, som hadde vært på sommerferie i byen, så det ble middag for fire denne gangen.
Middag for dagen ble klassisk husmannskost, som falt i smak for hele gjengen. Karbonader, poteter, brun saus, kokte erter, kokt nykål - og kålstuing.
Far leker ikke butikk foran komfyren. Evelin fikk hjelp av Lena til å lage et skilt som skulle sikre kokken arbeidsro på kjøkkenet, mens de sultne ventet på middag.
Etter maten var det klart for bryllup. Ei skje var så heldig å få Barbie som brud, og de ble høytidelig vidd i hymnens lenker av en kosekanin. Til lyden av Mendelsohn vandret de ut av skittentøyskurvkirka, til et regn av middagsris for hell og lykke.
Ungene kledde seg om i badetøy, og løp ut for å leke på badesklia i hagen. Jentene underholdt oss voksne med show og diverse skli-teknikker, fritt etter klassiske Ta sjansen.
Morokula kom på banen, og ungene kjempet en hard kamp om de mest kreative stuntene på sklia. Far hadde ikke tenkt å bli med, men kuppet showet helt på slutten, da han kastet seg ned i det kalde vannet på sklia i fullt sommerantrekk. Hva gjør man ikke for ei morokule?
Etter at guttene returnerte til nr. 29 litt utpå kveldingen, så ble det etterhvert brødblingser til kvelds, og deretter filmkos på ungene med Nanny McPhee 2.
Lena ble engasjert som hårbørster, fletter, massør og koser for barneflokken som samlet seg i sofaen. Ingenting er som litt kos, pleie og velværebehandling.
Etter filmen ble det tannpuss og nattasang. Vår beste dag i første, og Dido's Lament i andre. Vel, etter å ha blitt servert nattas stikkordfabel om en mann med hard bæsj, dårlig finmotorikk, vondt halebein, og et brennende ønske om å pusse opp.
Sånn gikk nå enda en feriedag her nede i Tinn…