I går natt, eller rettere sagt i dag tidlig, satte jeg alarmen til 12 blank, og satte på skiltet ikke forstyrr på dørklinka.
Etter en prima kveld med den koselige gjengen fra Durham, kunne jeg nok trengt litt ekstra søvn. Frokost kunne jeg jo alltids kjøpe meg ute.
Men rett etter klokka åtte var jeg lys våken. Uten lystette gardiner, og i denne varmen, var det ikke så lett å sove lenge - og strengt talt ville jeg jo egentlig ikke sove bort sumarmorgon heller.
Jeg brøt meg opp, våknet med en kjølende dusj, og krabbet meg ned i restauranten for frokost. I dag ble det diverse salater, ristet brød, oliven og ost. Smakfullt og greit.
Jeg skottet ut mot bassenget på vei opp igjen, og så at folk allerede hadde vært og tatt solsenger ved å henge håndkleet over. Jeg måtte få grabbet til meg ett før det var for sent.
Jeg skifta til badetøy, tok med håndkle og solkrem, og ruslet ned. Der nøt jeg morgensola en halvtimes tid, før jeg tenkte at jeg rusle meg en tur før sola var alt for høyt på himmelen.
Jeg fulgte stripa oppover, og tok av på hovedveien som går gjennom Ölüdeniz. Det heter visst det allikevel rett oppi høgget her, og jeg har vel ikke blitt helt klok på hvor grensene går. Mulig er vel da Hisarönü bare navnet på strøket rundt stripa.
Jeg var innom noen butikker og kikket. Mye ræl, og mye det samme. Jeg spurte etter frimerker i hver butikk, for det trengte jeg til å sende postkort. Noen stusset litt over det. Sender folk postkort i 2022, altså?
Jeg ble etterhvert rutet til et postkontor, som norm sa var stengt, og andre mente skulle være åpent. De var så klart stengt.
Jeg snudde, og tok nedover igjen samme vei - helt tilbake til hotellet. Hadde de frimerker? Nei, men postkontoret hadde. De var stengt, sa jeg. Det kunne umulig stemme, mente dama i resepsjonen - men, samma det, frimerker var det ikke å få tak i.
Jeg gikk opp igjen på rommet og tok en liten cowboystrekk, slik man har lov til på soloferie da man har klokket snaue fire timer på øyet.
Den var kort, men god - og med litt fornyet energi bar det ut igjen på apostelenes hester. Denne gang i retning en bar i utkanten av Hisarönü som visst nok huset en geocache. Jeg måtte jo få til å logge en slik i løpet av turen.
Jeg fant etterhvert puben, men den var stengt. Da var klokka bikket halv ett, og det var mulig siesta-tid - som jeg så noen steder her også unnet seg.
Nabobaren var imidlertid oppe, så jeg gikk dit. Det var den mest ikoniske og stiligste til nå, med sitt amcar og amerikansk 50-talls kulturpreg.
Baren var folketom, men det stod en og tørket glass innerst i lokalet. Jeg bestilte meg en Efes, og satte meg ned i en Marilyn Monroe-trukket stol på utsiden, men allikevel i skyggen. Bartenderen kom med ølen, og spurte hvor jeg var fra. Norge? Wow, det var ikke mange nordmenn som fant veien hit.
Han het Hakan, og vi snakket litt frem og tilbake om navn. Han sa Hakan var tradisjonelt tyrkisk, og hadde også hørt om Håkon fra Kongesagaene. Fyren var historieinteresserte, og den mest oppvakte og reflekterte tyrkeren jeg hadde snakket med til nå.
Jeg nevnte at jeg kjente til den gamle fotballspilleren Hakan Sükür, og da han sa han var fra Ankara, så sa jeg at det lokale fotballaget der vel var Ankaragücü. Han lo godt, og slo seg ned - og glemte helt jobben. Ikke at det gjorde noe - det var jo ingen andre kunder der. Eieren av baren var visst nok en gammel tyrkisk dragracing-sjåfør, og han kom klokka seks og avløste Hakan, som da skulle videre til hans andre jobb, på baren Hakuna Matata, et par kvartaler bakover igjen på stripa.
Vi snakket om masse spennende. Utdanningssytemet i Tyrkia vs andre land, om fotball, om geografi, om historie, om den økonomiske situasjonen i verden om dagen, og om etikk og moral. Hakan hadde selv studert ved universitetet i Ankara, men jobbet her på sommeren for det var gode penger i turistsesongen. Han var imidlertid veldig oppgitt over mange av sine tyrkiske kolleger, som ofte var både sexistiske, pågående og lurendreiere.
Jeg fortalte om hendelsen min med iskremen, og hvor mye jeg hadde betalt. Han ble helt fra seg og skikkelig irritert, og mente at disse ødela for alle ærlige sjeler. Ikke bare var Hakan er ærlig sjel, men han var oppegående. Han sa at mange av de som jobbet rundt her om sommeren nok aldri hadde lest noe annet enn barmenyer, mens han kunne fortelle at han hjemme hadde en hel vegg med bøker.
Det er slike folk som Hakan man burde ha masseprodusert. Han hadde tydelige og bra meninger om det meste, og herlig humor.
Han fortalte at han hadde hatt problemer med mopeden sin, men verksteder i Tyrkia var ikke til å stole på. Det var dyrt, og det ble alltid noe mer feil som de fant, for å dra mest penger ut av folk. Jeg humret og trøstet ham med at det nok var likeens i Norge, og fortalte om Mondeoen.
Hakan var nysgjerrig på Norge, og jeg på hans versjon av Tyrkia. Som han sa; turister som er her, og tror at dette er Tyrkia, de går på limpinnen. Det ble en lærerik og lang samtale for begge.
Han spurte meg blant annet også om forskjellen mellom Norge og Sverige, og vi hadde noen store kjente selskaper som IKEA og Volvo. Jeg sa at rikdommen til Norge først startet med olja, og at det vel fortsatt var olje og gass vi gjorde gode penger på. Og laks. Norsk laks.
Fiskerne som bruker håndkrem? spurte han.
Hæ, svarte jeg?
Hakan kunne fortelle at TV-reklamen for flere håndkremer i Tyrkia solgte inn produktene med kremen som norske fiskere bruker.
Haha. Den var god, svarte jeg.
Hakan strøk inn på bakrommet, og kom lattermild ut igjen med en tyrkisk håndkrem - og ja visst; norsk flagg og teksten norwegian formula.
Oj, jeg må jobbe, sa han plutselig. Jeg beklaget for at jeg hadde holdt ham opptatt, men at det sikkert gikk bra siden det ikke var andre kunder der - men det var mye oppvask fra i går, og andre ting som måtte ordnes. Han fikk entusiastisk lenken til bloggen, og ville legge meg til på Instagram. Facebook hadde han ikke. Dette var et inspirerende og lærerikt møte for begge, og vi ønsket hverandre hell og lykke videre i livet. Hakan for president, sier jeg bare. Det hadde Tyrkia tjent på
Jeg passet på å ta turen innom nabobaren, som nå hadde åpnet - på jakt etter geocachen. Jeg hadde da rukket å vise og fortelle Hakan om denne aktiviteten, som han også ble veldig nysgjerrig på.
Jeg fant ingenting der det skulle være, men leste i en logg at man mått spørre barmannen. Han kunne ikke engelsk, men en på bakrommet registrerte geocache, og kom tassende ut med et stålrør med en loggrull nedi. Jeg signert, takket så mye og vandret videre.
Timene hadde flydd, så det var dags å få i seg litt lunsj. Jeg vandret oppover hovedgaten igjen, i motsatt retning enn nedover stripa. Kanskje det var noen litt mer autentiske steder å spise i områdene der?
Jeg gikk inn på en liten döner-plass, der det kun satt en gammel tyrkisk mann og spiste. Kylling-döner meny til 45 liras måtte jo være et varp. Da var det også med pommes frittes og drikke. Ayran. En tynn slags drikke-yoghurt lagd av havremelk, hvis jeg forstod den eldre dama som serverte - mens mannen stekte og skar kjøtt - rett.
Den tyrkiske mannen som satt der drakk også det. Det er jo sånt det er gøy å prøve når man først er ute på reise!
Maten var veldig god, og drikket spennende. Det smakte best sammen med maten, men jeg orket ikke alt - så jeg får bare håpe at den blide kona trodde meg da jeg komplementerte både maten og drikket.
Rett før klokka fem var jeg tilbake på hotellet - søkke varm og våt av solkrem og svetteperler. Jeg kastet meg i dusjen, og fikk kjølt meg ned. I følge Hakan skulle det bli enda varmere her til uka, og verst var det visst i august.
Så trakk jeg ut igjen til bassenget. Jeg hadde vært såpass sosialdemokratisk at jeg hadde tatt med håndkleet inn tidligere på dagen, i motsetning til mange andre som åpenbart holdt av sengene hele dagen, men jeg fant en ledig plass mellom to britiske småbarnsfamilier.
Nå var det forsyne meg happy hour også, så da fikk det bli en mojito da. Altså to. Sammen med sol, halvsoving og bading.
Ah! Ferie, altså. Man må bare elske det! Å reise er livet.
Som jeg sa til Hakan tidligere, så var jeg som ham også opptatt av å jobbe for å leve, og ikke å leve for å jobbe. Han likte det ordtaket, og sa selv at han hadde reist verden rundt hvis han hadde hatt råd; Jeg trenger ikke fint hus, fin bil eller ting. Jeg vil se verden. Det håper jeg du får, Hakan!
Etter å ha kokt i sola en god stund, og avkjølt meg med mangt et bad, så pakket jeg sakene mine, og ruslet opp igjen på rommet. Rett og slett veldig deilig med en hviledag nå, uten å farte rundt på ekspedisjoner. Samtidig kjente jeg litt på at ferien nærmet seg slutten - men fortsatt en hel dag igjen her, før jeg søndag må klekke ut en plan for natt til mandag, og den grytidlige flyavgangen.
Kanskje jeg skal bevege meg nærmere flyplassen, og lande på et bitte lite sted. Men får jeg ta taxi til flyplassen klokka 4 på natta?
Tankene gikk, mens jeg lå rett ut i senga og kjølte meg ned med en kald Frambuz. Frambu, ass! Eller het den Gaark? Tyrkisk er og blir et fascinerende språk. Det ville tatt meg to liv å lære det, såpass er jeg sikker på.
Men så var det å ikke sove bort sumarnatta også, da. Så jeg brøt meg nok en gang opp, fikk på meg et anstendig antrekk - og vandret ut i Hisarönüs gater igjen; for neste siste kvelden.
I utgangspunktet tenkte jeg på å spise noe, men jeg var slettes ikke sulten - og utvalget her i charterland er jo ikke det sprekeste. Jeg vandret litt rundt og rundt, og frem og tilbake, før jeg igjen landet på at det var mye god mat i godt drikke.
Jeg hadde tidligere gått forbi den knøttlille kneipa Kitsch i ei sidegate, og tenkte den var verdt et besøk. De eneste som var der var bartender og eier Murat, og tre gutter i et band som skulle spille der senere på kvelden. Bandet var fra Fethiye, og spilte mest coverlåter visst. Her oste det av god og riktig stemning for meg, så jeg satte meg ned ved baren, bestilte en drink jeg ikke ante hva var, og begynte å skravle litt med innehaver Murat.
Han var opprinnelig fra Istanbul, 37 år og drev baren sammen med kona, som skulle komme på jobb litt senere. Han forklarte at de var interessert i rock og kunst, men at det i dagens Tyrkia under den sterkt kontroversielle Erdogan ikke er rom for slikt. Alle som er litt alternative blir sett ned på av folket ellers, men så lenge de holder seg for seg selv, så har de klart å lage et lite miljø.
Han lurte på om jeg ville styre musikken, og vipps spilte Kitsch norsk rock ut over Hisarönü. Vi var innom både Poor Rich Ones, som Murat syntes var veldig Radiohead - som han likte godt, og band som Seigmen og Kvelertak. Hans favoritter ellers var Rage against the Machine, Alice in Chains og Tool.
Jeg spurte om det alltid var så stille her, men han sa det brukte å ta seg opp med faste gjester - mest tyrkisk, men også en og annen turist eller annen stamgjest som var interessert i litt kontrast til charterhelvete ellers.
Jeg delte et par spillelister med ham, og han var ganske så begeistret over mye av det jeg hadde på spillelista.
Jeg gikk over til å teste husets Mojito. Plusspoeng her for at de dyrket egen mynte i balkongkasser utenfor inngangen, som han var ute og tok fra. Mojitoen var god og frisk, men etter min smak kunne det fint gjort seg med litt brunt sukker i.
Vi satt og skravlet om musikk, og jeg satte til og med på litt lokal musikk hjemmefra. Silvertongue fikk sine velfortjente 5 minutes of fame i Tyrkia.
Ved halv ti tiden skulle konserten med Fantanje begynne. Det hadde kommet tre briter, hvorav en tydeligvis var stamgjest og gammel rocker - og hadde glemt igjen solhatten sin i går. Kona til Murat kom også med ei annen venninne, som også jobbet der. Jeg ble introdusert, men klarte ikke få tak i navnene. Hyggelige og fine mennesker. Kona lignet forøvrig litt på en alternativ, rockete utgave av jegertvillingene.
Med live musikk, så sev det etterhvert inn flere, deriblant en enslig kar fra Edinburgh, som satte seg ved siden av meg i baren. Han fortalte han het Johnny, og var stamgjest her. Han bodde her store deler av året, og jobbet herfra med et eller annet jeg ikke fikk med meg i ståket.
Han var en veldig oppegående og belest mann, og visste masse om Norge og norsk politikk. Han så snusboksen min, og ble veldig begeistret. Han likte det godt selv, men det var ikke å få tak i hverken her eller i Skottland - men noen ganger hadde han bestilt på nett eller kjøpt ute på reise. Han ble overlykkelig og veldig takknemlig da jeg sa han kunne få den ene boksen.
Bandet var nå klart for et nytt sett etter ei lita pause, og dro opp både volum og tempo. 80-talls britisk new wave fikk stamgjest Stuart opp av barkrakken, og han dro en energisk versjon av ei låt som jeg lurer på ikke var Talking Heads, eller noe i samme gata.
Slik gikk kvelden, da - i den lille oasen i utkanten, som hadde mennesker som ikke hørte hjemme blant mainstream-røpet på stripa.
Da bandet hadde gjort unna et tredje enda mer rocka versjon, med blant annet en versjon av Killing in the name of - med en britisk gjestetrommis fra Preston, som var her på ferie med familien, og hadde date night med kona, så nærmet klokka seg ett. Det nye her er at alt må være stille klokka ett. Da kjører politiet rundt og slår ned på alle som spiller musikk. Dette kom visst i corona-tiden, men har blitt viderført av den svært konservative Erdogan, som styrer Tyrkia som et diktatur. Heldigvis er det lang unna Istanbul, som kona til bareieren sa, da jeg avsluttet kvelden med å prate litt med henne. Hun var utdannet innen kunst og skulpturering, og hadde blant annet jobbet med set design på flere filmer. Hun syntes det var stas å høre om den norske filmskolen, der jeg fortalte jeg jobbet, og uttalte at både hun og mannen hadde håp om et liv utenfor Tyrkia hvis det nå ikke blir et regjeringsskifte neste sommer, da jeg skjønte det var nytt valg.
Som hun i overført betydning sa; jeg elsker landet mitt, men samtidig hater jeg det. Her er det fortsatt Atatürk som er folkehelten, og han er avbildet over alt hvor du går.
Friheten til å utøve kunst og kultur med vestlige influenser er nær sagt null. Det skal også helst spilles tyrkisk musikk.
Hun hadde forvørig nylig hatt sin største jobb hittil, da hun hadde vært set director assistent på den nye Guy Ritchie-filmen Operation Fortune (2022) - på de scenene som spilt inn på location og studio i Antalya.
Klokka var nå bikket halv to, og for en som sov 4 timer forrige natt, og ikke hadde spist noe siden midt på dagen - så var han veldig godt forsynt. Jeg betalt den beskjedne regninga for en hel kvelds moro, sa farvel til ekteparet i baren, og min nye venn Johnny fra Edinburgh, som insisterte på at jeg måtte ta den korte turen til Kayaköy, en liten tyrkisk landsby fem minutter med drosje herfra. Kona til bartenderen var skjønt enig. Det var virkelig en helt annen opplevelse!
Jeg la det på minnet, ønsket god natt, og labbet hjemover…
Som i gamle dager, ble fristelsen for stor da jeg gikk forbi ei kebabsjappe - og opp igjen på rommet ble det visst med en kyllingkebabrull.
Jeg skulle nyte den på balkongen samtidig som jeg avrundet bloggen for dag 5, men hele appen hadde låst seg - så jeg ga blanke, og konsentrerte meg om å få meg litt og mat før jeg sovna…