POOR RICH ONES – Happy Happy Happy (2000)
Som jeg skrev om i lørdagens kalenderluke, så dras jeg ofte mot gode melodier og en særegen vokal når det kommer til musikk. Så kommer teksten krypende etter.
Jeg er glad i post-rock som ofte er instrumental, og på Sigur Rós funket det med tulletekster. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på gode tekster. Meningsbærende tekster. Tekster som kan tolkes i forskjellige retninger. Poetiske tekster. Hjerteskjærende tekster. Ærlige tekster.
Som kunst ellers synes jeg også det er spennende med tekster jeg ikke forstår. Jeg har alltid vært fascinert av David Lynch sitt univers. Jeg har alltid likt absurdisme og surrealisme. Jeg er glad i abstrakt kunst, like mye som jeg er glad i det romantiske og figurative. Dette er også overførbart til musikk. Overførbart til livet generelt, vil jeg tro.
Et av de mest undervurderte bandene i norsk musikkhistorie er for meg Bergensbandet «Poor Rich Ones». Vokalist Willy Marhaug har en av de mest spennende stemmene i Norge, og på mange måter ligner han litt på Matthew Bellamy – kanskje uten råskapen og bredden. Willy har gjort seg mest kjent som soloartist etter at bandet la inn årene for en del år siden, da under artistnavnet «William Hut».
Noen av hans album som ligger mer opp mot country og america-sjangeren er noen vidunderlige perler i seg selv, men her i kalenderen må jeg dra frem mitt favorittalbum fra banddagene med «Poor Rich Ones».
Bandet startet litt som et straight rock-pop-band, og fra første albumet «Naivety’s Star» så husker kanskje en del låta «This great standing still», som vel var deres første hit – i den grad det kunne kalles det. Låta var neppe langt oppe på noen lister. For min del så oppdaget jeg bandet for alvor da jeg fant en CD-singel de hadde gjort med sangen «Mummy’s home» i fra den klassiske rumenske rockeoperaen «Med Grimm og Gru», som alltid gikk på NRK ved juletider før i tiden (og kanskje fortsatt?). Så genialt å lage en fullverdig cover av låta som den ene store, stygge ulven prøver å synge like fint som geitemora for å lokke ut geitekillingene til et skikkelig ulveherremåltid.
Lydbildet her er fortsatt helt straight, men med utgivelsen «Happy Happy Happy» i 2000, så bevegde bandet seg litt ut i det mer eksperimentelle. Melodiene sitter som et skudd, men produksjonen og tekstene kan vel sies å være litt mer abstrakt enn figurativt for å bruke uttrykk fra billedkunsten. Her er det mye elektroniske lyder blandet med standard rockeinstrumentering. Det er beats.
Det er rett og slett små musikalske kunstverk. Musikalsk synes jeg dette minner om ei annen plate og et annet «band» (mer et enmannsprosjekt) som også var nær ved å havne i kalenderen, nemlig Eels – og da spesielt albumet «A Beautiful Freak». Det er litt samme eksperimenteringen med lyder og beslektet produksjon. Tekstene til Marhaug er i beste fall abstrakta. Noe virker nesten litt som barnearbeid kastet sammen.
Er det noen dypere mening bak? Er dette egentlig genialt? Eller er det noe som bare høres spennende ut, men som ikke henger på greip? Må det analyseres? David Lynch ønsker å dyrke stemninger med sine filmer. Han vil ikke at noen skal fortolke og forstå. Det samme gjelder i flere kunstretninger. Jeg tror denne plata blir best hvis den høres med det i mente. Det er stemningene som fanger meg i mange av låtene her, mer enn at jeg begriper hva Marhaug vil si. Du skjønner hva jeg mener allerede i spor 1 «Twins». Både når det gjelder musikken og teksten. Stemningen er dog den som går inn i den dype sjela. Inn i hjertet. Melodien. Vokalen.
Den mest kommersielt tilgjengelig låta på plata er tittelsporet som følger. Dette er en drivende god gitarbasert låt som ikke står tilbake for noen andre låter innenfor poprock-sekken. Så får det stå sin prøve at jeg fortsatt ikke helt er dus med hva Marhaug prøver å si i teksta, annet enn at han sikkert ikke er helt fornøyd. Hvilken utøvende kunstner i noe felt er egentlig det?
«For Eliza» heter spor 3, og er ikke en versjon av Beethovens «Für Elise» for den som måtte lure. Den gitarbasert låta er melodiøs og fin, med et fengende refreng. Produksjonen er relativt rett frem, uten så mye moderne lyder og effekter.
Et av de vakreste sporene på plata er i mine øyne «May Queen» på spor 4. Og for de som kjenner min låtskriver-historikk, min egen «August Queen» kom først altså! Melodien er drepende vakker og refrenget er forfriskende annerledes. I motsetningen til konvensjonene, så synes jeg her versene er atskillig flottere enn refrenget, men det funker bra også som en helhet og gir låta et spennende helhetlig uttrykk.
På «New Lullaby» drar de tempo og instrumentering ned. En flott låt, fortsatt med Marhaugs abstrakte penn. De fortsetter i ballede-landskapet på «Things to say when you’re not here» - med harmonivokal og en enkel, men fin melodi. Låta går over i mer eksperimentell stil, og et kirkeorgel trer inn i lydbilde og legger seg som et tungt teppe snø i bakgrunnen mot slutten. Teksta her er mer gripelig og konkret enn tidligere. Ironisk nok kommer det frem i første del at Marhaug liker å komplisere ting. Garantert på flere områder.
«High Flyer» er min absolutte favoritt på plata. Jeg liker drivet og stemningen spesielt godt. Oppbygningen og produksjonen er både kreativ og mektig. Gitarriffene og lydene på refrenget kryper inn. Det rocker som bare rakkeren, og når Marhaug går opp mot slutten av refrengene så er dette helt oppe med noe av det beste som har blitt servert av norsk musikk i moderne tid. Ja, så er det produsert, så mange som liker kun det rene og dynamiske vil nok falle ut her – men for en som også har lært seg å like produsert musikk, hvis det gjøres på en måte som tjener låtene, så synes jeg dette er nært magisk bra.
Repetativt kanskje, men det funker bra å dra ut partier som her. Marhaug er i det dystre hjørnet, men forholder seg fortsatt på en halvveis abstrakt, nesten Haiku-lignende linje i tekstene sine:
I slept badly,
I had clothes on
Emptiness
I'm lonely
What am I doing here?
I’m down
Special Angle fortsetter med det litt samme repetative lydbildet og du får følelsen av at nesten både melodi og tekst her loopes samtidig med resten av lydbildet. «Clumsy» henter opp igjen litt av den samme stemningen i fra tittellåta på spor 2; det er fingerspill-tema på gitar og en relativt straight frem melodi. Det er mange lag i lydbilde, kanskje for mange? Det gjør at noe kanskje drukner litt her. Som når du blander litt for mange farger og alt bare blir grått.
Så noe sliten i øregangene er det greit at avslutningssporet «Circular World» begynner med litt færre farger på paletten. Marhaug avslutter like kryptisk som han startet.
Ryktene skal ha det til at Poor Rich Ones skal gjenforenes i Bergen, så det blir spennende å se i 2019 om de også kommer med noe nytt og spennende. Enn så lenge får jeg heller dra frem denne plata til anledninger.
Det er krevende å høre på, og både ører og hjerne slites litt i løpet av de drøyt 50 minuttene plata varer – men i små doser synes jeg dette er et fortreffelig album.
En artig anekdote fra bandets historie er at da de skulle lage et samlealbum, så traff de på en tilfeldig fyr på en bar under rundreise i USA. Han het Joe Maynard, og var visst både indianer (hvis det er lov å skrive i 2018?) og klarsynt. De fikk ham til å høre igjennom alle låtene i sin katalog, og han valgte ut sine favoritter. Samleplata fikk navnet «Joe Maynard’s Favourites».
I ettertid har det kommet for dag at dette kun var ei røverhistorie. Joe Maynard var en faktisk fyr de møtte, men var bare en sliten stamkunde (les: alkis) på en av barene Poor Rich Ones spilte på. Bandet spilte biljard med ham etter lydprøvene, og inviterte ham på konserten – men han var long gone da konserten startet. Historien ballet på seg, og det ble et artig konsept for å selge samleplata – men altså dessverre komplett usann. Joe Maynard har aldri hørt ei eneste Poor Rich Ones-låt.
... men har du?