I dag ville Elvis Presley fylt 85 år. Det er litt rart å tenke på at en av historiens største artister var født bare fire dager før min egen mor. Det hadde vært noe for «Datoen» på Tv2, det.
I dag ville også David Bowie ha fylt 73 år. Grunn nok til å spille både litt Elvis og litt Bowie i dag.
Jeg personlig er nok ikke stor nok fan av noen av disse til å spandere ei låt av 365 forsøk (er det mulig da, si?).
Presley skrev ikke så mye sjøl, så det blir ankepunktet der. Hadde han selv hostet opp «Always on my mind» hadde nok den vært selvskreven i dag.
Bowie sin beste synes jeg personlig var en av de siste: «Lazarus». Bowie står imidlertid ut som den mest fascinerende av de to. I tillegg spilte også David Bowie, som gårsdagens Dizzy Mizz Lizzy, på Roskilde i 1996, og da er Roskilde igjen en fin plass å begynne for å komme frem til dagens låt.
Men først en tur til New York...
En av de bedre filmene fra 90-tallet, synes jeg er den smått biografiske «Basquiat» - om den cubamerikanske grafittikunstneren Jean Baptiste Basquiet. I filmen dukker det opp et stjernegalleri av de sjeldne, med folk som Gary Oldman, Benicio Del Toro, Dennis Hopper, Willem Dafoe og Christopher Walken på rollelista. Den beste prestasjon gjør imidlertid David Bowie, i rollen som kunstner Andy Warhol.
Bowie ble fascinert av Warhol først i 1971, og skrev da låta «Andy Warhol» til plata «Hunky Dory». De møtte hverandre første gang samme år, da Bowie kjørte en personlig fremføring av låta for Warhol i hans studio «The Factory» på Manhattan.
I samme kretsen av mennesker befant blant annet artisten Lou Reed seg. Hans band «The Velvet Underground» hang med Warhol på «The Factory» gjennom store deler av perioden de eksisterte (64-73), og Warhol malte det legendariske «banan-coveret» til debutalbumet «The Velvet Underground and Nico» (1967). Faktisk var det også Warhol som både anbefalte tyske Nico som medvokalist på dette albumet, samt produserte det - uten å egentlig kunne noe om musikk. Reed og Warhol hadde en gjensidig kunstnerisk kjemi som allikevel gjorde at det må sies ble en formidabel suksess - selv om albumet vel er større nå enn den var i sin samtid. Et album som i retrospekt også ratt burde fått plass i julekalenderen - hadde det bare vært nok luker!
Bowie var også fascinert av både «The Velvet Underground» og Lou Reed. Han coveret førstnevntes «Waiting for the Man» på en konsert i California i 1972, mens fascinasjonen ble gjengjeldt senere samme år, da Bowie fikk lov til å produsere Reeds andre soloalbum «Transformer» (1972). «The Velvet Underground» ga seg så tidlig som i 1973, men i 1993 trommet de seg sammen igjen for å spille én konsert - nemlig på Roskilde!
Norges artigste og skarpeste musikkskribent, tromsøværingen Egon Holstad, var som 21-åring på plass, og gledet seg stort til denne «once in a lifetime»-opptredenen. Det ble en gedigen skuffelse:
«Bandet kom ut på scenen i dagslys (feil), Lou Reed hadde ikke på seg solbriller (feil), han spilte på en gitar uten hode (feil) og han hadde bestemt seg for å synge låtene annerledes og på en ehhh… nyskapende måte (Feil! Feil! F.E.I.L!) På min favorittlåt «Venus in Furs» stykket han opp låten, og sang den med å legge trykket på helt feil steder i teksten. Det manglet bare at den gamle grinebiteren brølte ut et høylytt «ÆDDA BÆDDA!» etter hver låt, så hadde det i det minste vært litt gjennomført. Det gjorde han ikke»
(Egon Holstad, artikkel i iTromsø om tidenes dårligste comeback)
Til tross for det kaller Holstad albumet med Nico og Warhol for «den viktigste plata noensinne». Ja, han er kanskje inne på noe der.
Jeg holder med Holstad når det gjelder favoritten på plata: «Venus in furs». Forstyrrende i både tekst og musikk, men oj så fengslende, suggerende og bra! En artig kuriositet er forøvrig at en av 90-tallsfavorittene, «Live», i oktober 2018 gjorde comeback med en egenfinansiert EP - der faktisk en cover av denne var ett av sporene.