7 . januar har siden 1300-tallet i Norge vært kjent som Eldbjørgdagen.
Tidligere feiret man at jula skulle ut på denne dagen, og det ble sagt at slik været var i dag, på formiddag og kveld, skulle det bli i mars og april. Dette er vel neppe noe som praktiseres lengre, men Eldbjørg har i alle fall fortsatt navnedag i dag.
Nå kommer det kanskje ei låt om eller av a Eldbjørg, tenker du sikkert. Jeg må nok skuffe deg.
Knut er mannsnavnet som deler navnedagen i dag med Eldbjørg. Dette stammer fra at dagen også kalles St. Knut-dagen. Denne dagen stammer fra dansk historie og den hellige Knut, som ble født i Roskilde i 1096 av kong Erik Eiegod og dronning Bodil.
Da foreldrene hans forsvant på Pilgrimsreise da Knut bare var seks år, så tok kong Eriks (visst nok udugelige) bror Nils over makta i Danmark. 19-år gammel ble Knut, som da hadde gått på skole i Tyskland og var blitt en klok ung mann, tatt inn i varmen hos onkelkong Nils. Først som hertug av Slesvig, og deretter primusmotor for at lov og orden ble innført i et urolig Danmark.
Folket så på ham som en redningsmann for nasjonen, og han fikk tilnavnet Lavard (etter engelske Lord). Populariteten blant det danske folk skapte imidlertid misnøye hos onkel Nils, altså sjølve knugen. Dette kulminerte under et juleselskap i Roskilde i 1130, der Nils full av misunnelse, og truet av Knuts popularitet blant folket, satte sin egen sønn Magnus ut for å ta rotta på sitt eget søskenbarn.
I skogen utenfor Haraldseid Kongsgård endte sagaen med at Magnus kløyvde Knuts hode i to, på denne dag - 7. januar - det herrens år 1131. Drapet skulle bli et av Danmarkhistoriens mest omtalte, og i kjølevannet av dette pågikk det en 25 års lang borgerkrig om makta i landet. Knut ble helliggjort i etterkant av dette, og St Knut-dagen post-mortem var et faktum.
Nå kommer det kanskje ei låt om eller av n Knut, tenker du sikkert. Jeg må nok skuffe deg der også.
Linken i dag er Roskilde. Byen der Knut ble født i 1096, og i nærheten også drept 35 år senere. Spoler vi 900 år frem fra Knuts fødeår 1096 lander vi i 1996, og da er det ikke halshugginger eller overdådige juleselskaper som preger byen - men innrykket av 90,000 musikkfrelste mennesker fra hele verden. Alle har de billett til Roskilde-festivalen. Festivalen, som har blitt avviklet hver sommer siden 1971, er det nærmeste vi i Norden har vært et Woodstock, og i 1996, 900 år etter St Knuts fødsel, var det spesielt mange gode artister på programmet.
1996 var før Jason Isbells tid, men med lørdagens innlegg friskt i minne - så var selvfølgelig Grant Lee Buffalo ett av bandene som stod på scena på Roskilde dette året. Jason Isbell på sin side skulle få oppleve Roskilde 18 år senere, da han entret scena i 2014 med sitt «The 400 units».
Jeg var aldri der, og har fortsatt til gode å oppleve Roskilde - men en god kontigent fra Gjøvik/Toten var, og fortsatt vel er jevnlig nedover.
I dag velger jeg meg ei låt fra en av artistene som opptrådte på hjemmebane på Roskilde 1996, nemlig Dizzy Mizz Lizzy (DML). Dette var det fjerde året på rad som bandet spilte på Roskilde, før de ble oppløst i 1998 fordi Tim ville "spille ballader, og de andre heavyrock" (i følge et intervju med danske BT).
Vokalist Tim Christensen fikk i ettertid en solid solokarriere, mye takket være låta «Next to the right one», som ble kjent gjennom TV-serien «Nikolaj og Julie», samt med sin valsetakt også flittig brukt i brylluper. Øvelse gjør mester, altså.
Samme Christensen kvidde seg for å synge i starten av DML-karriere, og måtte overtales av bandkompisene. The Beatles, Def Leppard, Europe og Nirvana var store inspirasjonskilder for DML, og gjennombruddet kom i 1994 med albumet med samme navn som bandet. Det var heavy møter grunge møter pop.
Kronprins Fredrik av Danmark ble en stor fan av bandet, og dermed er også den royale lenken til gamle St Knut også ivaretatt. Bandets største hit var nok «Silverflame» (1994), en fengende låt med tidsriktig teksttematikk om heroinmisbruk.
Jeg oppdaget denne låta på en eller annen fest en gang på 90-tallet, og selv om jeg aldri har vært noen stor fan av bandet i sin helhet, så har denne låta blitt spilt mye opp gjennom - og holder fortsatt vann i dag.
Da skulle alt ligge til rette for å snurre "Silverflame" som dagens låt, men på jobb i dag kom jeg, nær sagt, i skade for å sjekke ut bandets tredje album fra 2016; "Forward in Reverse" - også denne gangen med det samme portrettbilde av den unge jenta som en del av platecoveret.
Bildet har blitt et ikon for bandet, og er Tims bestemors søster Vera, som døde av tuberkulose som 12-åring. 18 år skulle det altså gå før bandet ble gjenforent og lagde egen musikk (sett vekk fra noen live-opptredener sammen i 2010).
I løpet av disse årene hadde Tim fått seg ei bra karriere som bryllupssanger, som nevnt tidligere, mens de to siste livnærte seg henholdsvis trucksjåfør og postmann. Så kom 50-årskrisa - og kanskje overgikk de alt de før har gjort da de skrev låta "Say it to me anyway", som avslutter plata.
Låta, på snaut 8 minutter, traff meg rett i mellomgulvet. Oppbygningen er litt den samme som på "Silverflame", med et mellomparti med et herlig, heavy riff. Teksta gikk rett hjem, og denne låta kommer garantert til å bli med meg lenge.
Og for å holde i Roskilde litt til. Bandet gjordet selvfølgelig også et etterlengtet comeback der i 2016, og både kronpris Fredrik og dansk musikkpresse var henrykte - Danmarks rockehelter var tilbake!
God St. Knut ønskes deg og dine fra Dizzy Mizz Lizzy og Vladimir.