Ivar Ruste (1919-1985) startet karrieren som Freias utskremte sjokolade-selger, med flott hatt, fine, røde klær og sånn salgsanordning rundt hodet og livet, som man pushet pølser og sjokolade fra i gamle dager.
Colosseum kino var arbeidsplassen. Der gikk han rundt før forestillingen og solgte Lohengrin og Riegel til underholdningstørste og sjokoladesultne byborgere. Alt mens han selv drømte om å være på lerretet.
Ruste likte godt å synge, og hadde sunget litt på noen mindre tilstelninger. Etter en tur innom lastebilsjåføryrket, så hugg endelig Columbia på den unge crooner-stemma, og i 1940, like før krigen brøt ut, fikk han platekontrakt.
Hans dype, klare røst, med litt overdrevne, klare diksjon gikk rett hjem, spesielt hos litt eldre fruer. I 1941 spilte han inn Juul Hansens vise «Mor, kjære mor» med en tydelig ironisk vri - som en slags parodi på datidens «hjerte-smerte»-sjanger. Fruene der ute så ikke det parodiske, men elsket sangen - og singelplata solgte i nesten 30,000 eksemplarer - som må sies var en megasuksess for en ellers ukjent, norsk sanger midt under andre verdenskrig.
Dette ble starten på en anstendig karriere innen sang og musikk for Ivar, og mens broren Torbjørn Ruste hoppet bakken ned i Innbruck, første nyttårsdag i 1955 - så underholdt Ivar Ruste i Tigerstaden.
I 1971 kontaktet Ivar NRK-mannen Odd Grythe (1918-1995). Lillehammer-fødte Grythe hadde vært NRKs posterboy og underholdningsalibi siden oppstarten i 1960.
Sammen med Erik Diesen hadde Grythe vært programleder for det første underholdningsprogrammet på NRK; «Startskuddet går».
Nå hadde Ivar en glitrende, god idé! «Odd, hva om vi spiller gamle svisker og synger gamle sanger om igjen, i beste sendetid på lørdagskvelden?». Odd tente på ideen; «Ja, åsså fyller vi lokalet med eldre mennesker, med permanent, blomstrete kjoler, og serverer kaffe og kaker på vårt fineste dekketøy!»
Programmet «Husker du?» var født.
I perioden 1971-1985 ble det produsert 130 sendinger, og programmet ble en formidabel suksess. Det var fast takst på lørdagskvelden hjemme hos oss i oppveksten, og mor mi sang og nynnet gladelig med.
Programmene ligger fortsatt tilgjengelig via NRK sitt eminent arkiv, og er en stilstudie i 70-talla underholdningsfjernsyn. Aldri sett? Se det! De få gangene mor mi er på besøk i Øijordsvegen, så har jeg alltid på en episode - når ungene er i seng, og «det itte ær no’ å sjå på», som mor mi sier.
Ti år før første «Husker du?»-sendingen gikk på lufta på NRK, så ble Grant Vernon Hart født i St. Paul, Minnesota - den 18. mars 1961. Grant beskrev senere oppveksten og familien sin som bra, men at familien var klassisk dysfunksjonell.
Da han var ti år gammel, så mistet han storebroren sin i en bilulykke. Denne traumatiske opplevelsen førte til at han arvet trommesettet til sin eldre bror, og i sorgen brukte han mye tid inne bak trommesettet.
Da han i slutten av tenårene fikk jobb i ei platesjappe i byen, så traff han en dag på en fyr ved navn Bob Mould. De to ble raskt kompiser over samme musikkinteresse, og etter hvert startet de også band i sammen.
I 1979 stiftet de bandet Buddy and The Returnables. De spilte stort sett coverlåter, men hadde også leflet med ideen om å skrive egen musikk.
Etter å ha prøvd og øve inn ei Talking Heads-låta «Psycho Killer», så ga gutta til slutt opp å treffe på linja «Qu'est-ce que c'est» - som som regel ble til noe helt uforstående og tullete. Enden på visa var visst nok at de endte opp med å synge «Husker du» om igjen to ganger i stedet.
Det endte opp med at de syntes dette var så tøft, at de tok navnet som bandnavn. For å «rocke» det opp, la de til tødler i skriftformen - Hüsker Dü
Navnet var nok ikke inspirert av Odd Grythe og Ivar Rustes NRK-program, men i USA hadde det faktisk blitt produsert et memory-brettspill for barn, som av alle ting hadde fått navnet «Husker du» - antageligvis fordi skaperne var etterkommere av norske eller danske utvandrere.
Både Mould og Hart begynte å skrive egne låter, men sjeldent sammen. De var svært ulike både i form og væremåte, selv om de hadde lik smak og preferanser ellers. Der Mould var tung, mørk og industriell, så var Hart mer lett, drømmende og svevende. Han fikk klengenavnet «hippien» på grunn av sitt lange hår, og at han stort sett satt barføtt bak trommesettet på konserter. Bandet ble aldri en kommersiell suksess, men fikk stor respekt innenfor sin sjanger, som lå i skjæringspunktet mellom alternative rock og hardcore/-punk.
På 80-taller ble de tatt under vingene av andre band i samme sjanger, som Black Flag (Henry Rollins) og Dead Kennedys (Jello Biafra). Bandet var også på Norgesbesøk to ganger, og spilte både på Vikateateret (1985) og på Rockefeller (1987).
Det ble dessverre tydelig utover 80-tallet at det var andre ting enn bare musikken som dro. Grant Hart hadde leflet med narkotika helt siden ungdommen, og ved siden av plater og kassetter, så hadde han solgt marihuana under bordet på platebutikken han jobba på i Minneapolis.
Han klarte ikke holde seg til bare naturlige stoffer, og havnet etter hvert på tyngre stoffer. Det endte tilslutt med at han ble avhengig av heroin, og avhengigheten førte i sin tur at det ble vanskelig å kombinere karrieren som rockemusiker med misbruket. Etter en konsert i 1988 ble Bob Mould lei, og Grant Harry fikk fyken ikke lenge etterpå. Hüsker Dü var historie.
Heldigvis kom Grant seg ut fra narkotikamisbruket, og både Mould og Grant Hart fikk senere sine egne karrierer, både i nye band og som soloartister. Grant Hart hadde kommet til å fylt 59 år i dag, men han døde av leverkreft kombinert med hepatitt C, etter et langt liv med mye rus, i 2017.
Jeg har aldri vært på Hüsker Dü-bølgen, men en av de beste sangene jeg visste på slutten av 90-tallet var Therapy? sin «Diane» (utgitt på «Infernal Love» (1995)). Låta viste ser være en coverlåt av Hüsker Dü. De spilte inn originalen på EPen «Metal Circus» i 1983.
Låta er skrevet av Grant Hart, og teksta er basert på ei sann historie om et mord som skjedde i hjembyen St. Paul i 1980.
Låta ble det nærmeste Hüsker Dü kom en «murder-ballad», men der originalen fortsatt er skitten og rammeskakk - så er Therapy? sin coverversjon av slik art at den kryper rett inn under huden.