Dagen etter at Lance Henriksen kom til verden i New York City, så samlet folk seg på Columbia University Graduate School of Journalism i området Morningside Hights, på Manhattan i samme by.
Der skulle juryen annonsere vinnerne av Pulitzer-prisen den 6. mai 1940. Prisen ble første gang delt ut i 1917, etter at avismogulen József Pulitzer hadde testamentert en solid pott med penger til en årlig pris for framifrå penneføring både innen journalistikk og litteratur.
Pulitzer József, som han ble omtalt som i Ungarn, der familienavnet sies først, ble født i den lille byen Makó, ei snau mil fra grensa til Romania, i 1847. Faren tjente godt, så József fikk gå på privatskole og lærte seg flere språk - men ikke engelsk. I 1858 døde faren, og pengestrømmen stoppet. József prøvde å verve seg til militæret, men valgte til slutt heller å emigrere til USA, da billetten hans over Atlanteren ble dekket hvis han lovde å verve seg til tjeneste med en gang han ankom landet.
Han ankom Boston som 17-åring i 1864, og gikk for å verve seg. Han fikk nyss om at ting ikke gitt helt rent for seg på vervingskontoret (de som rekrutterte folk tok gebyret som folk betalte for å verve seg i egen lomme), og dro heller inn til New York City - der han meldte seg for tjeneste. Der og da våknet nok også interessen for å få urett frem i lyset. Den amerikanske borgerkrigen var snart på hell, men József rakk å tjenestegjøre for Unionen i åtte måneder, under general Philip Sheridan.
Da krigen var ferdig bestemte József seg først for å ta seg arbeid på ei hvalfangerskute på kysten av Massachusetts, men gikk lei av det harde arbeidet, og kom seg ned igjen til New York City.
Uten nåla i veggen bodde han delvis på gata, akkurat slik far til Lance Henriksen gjorde flere pr senere. Hva skulle han ta seg til?
Han solgte det eneste han eide, et fint brodert, hvitt lommetørkle, for 75 cent, og kastet seg på ei togvogn vestover, sammen med andre immigranter og dagdrivere.
Han hoppet av i byen St. Louis, Missouri. Der var det en større kontigent tyskere, så József kunne gjøre seg forstått. Han kunne fortsatt ikke særlig godt engelsk. Han tok diverse småjobber for å få råd til mat og husly, men sky for fysisk, tung arbeid, så varte han ikke lenge i noen av jobbene.
Han brukte mye tid på biblioteket i byen, og begynte å lære seg selv engelsk - akkurat slik Lance Henriksen lærte seg å lese og skrive på egenhånd noen år senere.
Siden han var så god i tysk, og ikke minst vel-artikulert både skriftlig og muntlig, så fikk han jobb som reporter i den tyskspråklige avisa The Westliche Post i St. Louis. Han jobbet lange dager, og lagde ekstraordinære journalistiske saker.
I 1872 kjøpte han seg inn som deleier, og solgt aksjene igjen med god gevinst seks år senere. Overskuddet brukte han til å kjøpe opp to engelskspråklige aviser i St. Louis, som gikk dårlig. Han slo dem i sammen og starter før jul i 1878 avisa St. Louis Post-Dispatch - som fortsatt eksisterer som byens ledende dagsavis den dag i dag.
Spoler vi frem til 1883, så hadde József Pulitzer tjent så gode penger at han også kjøpte opp storavisa New York World, og tok opp kampen med en annen stor avismogul, nemlig selveste William Hearst, som eide avisa New York Journal. Resten er, som det har blitt skrevet tidligere i år til det kjedsomme, historie.
I 1892 tilbød han rektor ved Columbia University en haug med dollar for å starte verdens første akkrediterte journalist-utdanning. Rektoren var ikke spesielt gira, så den første skolen ble faktisk startet opp i St. Louis - byen han forlot - etter påtrykk fra Pulitzer. I 1902 hadde en ny ledelse tatt over på CU, og ledelsen der ønsket gjerne en journalistutdanning ved Universitetet. Alt det formelle rundt etableringen av denne skolen under CU tok tid, og dessverre skulle aldri József Pulitzer få oppleve åpningen av sin egen skole.
József fikk både depresjoner, lysømfintlighet og mistet nær synet de siste årene. Han jobbet helt frem til han gikk bort, men de siste årene ledet han sitt avisimperium fra feriestedet på Jekyll Island, utenfor kysten av staten Georgia.
Han ble akutt syk ombord på sin egen luksus-yacht på vei ned til Georgia i oktober 1911, og ble fraktet inn til land i Charleston, Sør-Carolina, der han døde, 64 år gammel. Columbia University Graduate School of Journalism åpnet påfølgende år i 1912, etter å ha fått millioner av dollar i arv fra Pulitzer.
József hadde gått fra gata i New York, via ei kvegvogn på jernbanen vestover, og til å bli en av de mektigste avismennene i verden.
Akkurat som Lance Henriksen senere gikk fra gata, og via toget vestover, for å få realisert sine drømmer, og ble en velstående og anerkjent skuespiller.
Da Purlitzer-prisen for beste skjønnlitterære bok skulle offentliggjøres av juryen i Pulitzer Hall, på CU den 6. mai 1940, så var det John Steinbeck med sin «Grapes of Wrath» (1939) som ble lest opp som vinner.
Boka handler om en familie fra Oklahoma, som opplever at de må flytte vestover under The Great Depression og The Dust Bowl - hvor økonomiske nedgangstider sammenfalt med rekordtørke, og drev et flertall av jordbrukere, dagarbeidere og industriarbeidere på flukt vestover i eget land - enten via hest og kjerre, eller via jernbanen. Sønnen i huset, Tom Joad, kommer hjem fra et opphold i fengselet og finner familiegården forlatt og øde.
Flere musikere har latt seg inspirere av den boka, og ikke minst denne tidsepoken i amerikansk historie - deriblant Bruce Springsteen.
Tidligere i år har jeg spilt «The Ghost of Tom Joad» med Springsteen og Pete Seeger, men det er flere av låtene på mitt Springsteen-favorittalbum med samme navn som tåler å få være med på denne lista.
Selv om denne låta ikke eksplisitt er om «Vredens druer» eller The Dust Bowl, så handler den om litt av de samme sosiokulturelle, økonomiske utfordringene, og nedgangstidene i rustbeltet i USA, satt til byen Youngstown i Ohio.