Slektsforskning er spennende greier, og en stor interesse for meg. Med dagens teknologi, og mange skannede digitalarkiver tilgjengelig, så er det nesten ikke en ting man ikke kan finne (spor etter).
Den 6. november 1881 kommer ei jente til verden på det lille stedet Limstrand på Vestvågøy i Lofoten. Hun får navnet Hansine Joakime.
Først den 24. juli året etter blir hun døpt i Borge kirke. Foreldrene var fisker og gårdbruker Elling Amundsen og Rebekka Amundsen. Hansine var den førstefødte, og trolig forlater hun hjemmet allerede før folketellingen i 1900. I 1910 er foreldrene hennes registrert med åtte barn. Det var nok trangt om saligheta i den store, lille fiskerfamilien, så det er klart at fristelsen nok var stor etter å søke tjeneste et annet sted.
Et helt annet sted i landet blir det året etter, den 19. mai 1883, født en velskapt gutt i grenda Nesbrygga på Nøtterøy i Færder kommune. Foreldrene var skipstømmermann og senere fergemann Rasmus Sande Henriksen og Lise Marie Larsdatter, og guttungen var nummer fem i søskenflokken.
Gutten er omtalt i kirkebøkene med navnet This Marin Henriksen - et relativt uvanlig navn, men i noen kilder også omtalt som This Marino. Det kan også være en annen skrivemåte av fornavnet vi kjenner bedre som Theis eller Teis.
Som 17-åring var This Marino, som jeg vil kalle ham, registrert i folketelling 1900 som malerlærling i Tønsberg, før han i 1910 dukker opp som maler av yrket i Kristiania.
Da har han rukket å gifte seg med Hansine Jakobine Ellingsen fra Lofoten, og har fått to sønner - Hans This, født i 1908, og Jim Marino, nettopp født i 1910.
Når eksakt Hansine kom sydover, når de møttes, hvor de møttes og hvordan, har jeg ikke klart å verifisere, men Hansine er registrert som tjenestepike hos Theodor Schau i den ærverdige sveitservillaen i Professor Dahls gate 37 - på Majorstua, ikke langt fra Vigelandsparken. Schau driver da Ruseløkkens Trævareforretning, så det er jo nærliggende å tro at malersvennen This Marino råkte på Hansine der.
I folketellinga 1910 bor Hansine og This Marino sammen i Sofies gate 56, i området som vi i dag kjenner som Grünerløkka. This Marino står fortsatt oppført som malersvenn.
Hva som så skjer med denne lille familien forblir en gåte. Faren This Marino er registrert med en overfart til New York i 1904, før begge ungene kommer til - så han har nok vært over en tur tidligere.
Yrket som maler var nok ikke givende, og fristelsen til å emigrere til USA var nok stor. I 1911 mønstrer igjen This Marino på et skip, og trolig finner han sitt livs virke nettopp her.
Akkurat som svigerfamilien oppi nord, som han kanskje aldri har møtt, ble det havet og skipsfarten som skulle bli hans arbeidssted fremover. Antageligvis på bekostning av familien.
Kona Hansine og de to små barna Hans Theis og Jim Marino ankommer Brooklyn den 2. mai 1913. Det var nok en tøff overfart alene med to sønner på 3 og 5, og tøffere skulle det antageligvis bli i Brooklyn - det en enorm norsk kontigent valfartet til på første halvdel av 1900-tallet (som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg).
Herfra er det vrient å finne noe, men faren bryter nok med familien. Var det på grunn av jobben eller var det på grunn av andre ting? Eneste jeg har funnet var at han tok etternavnet Hendricks i stedet for Henriksen.
Sønnen Jim Marino tok også arbeid på sjøen når han var gammel nok. Han levde ellers et litt omflakkende liv, og prøvde seg som bokser under kallenavnet «Icewater», uten at han ble noen Cassius Clay av den grunn.
Høsten 1938 gifter Jim seg med ei Marguerite Ann Werner, men med et virke på de sju hav, så var ikke akkurat grobunnen for et sunt og godt familieliv til stede. Marguerite på sin side gikk også fra jobb til jobb, som både danser, servitør og modell. Kanskje var det på et slikt sted den unge sjømannen Jim møtte hennes blikk første gang?
Jim Marino hadde nå tatt navnet James, eller James Marino eller James M.
Kona Marguerite oppdager før jul i 1939 at hun er gravid, og da hun føder sin sønn, den 5. mai 1940 - på dagen 79 år siden i dag - så er faren James M Henriksen i arbeid på en båt fra Shanghai til San Fransisco.
Der blir tøffe tak for mora, og den lille familien måtte nøye seg med lite, og til og med trekke til gata i perioder.
Sønnen hadde ikke gode odds, og det begynte forholdsvis tøft. Foreldrene ble skilt da han var to år gammel. Da hadde han uansett knapt sett faren, som var konstant borte på sjøen. Sønnen fikk problemer både på skolen og sosialt, og sluttet på skolen som 12-åring. Tidvis levde han også på gata, og var innom flere fosterhjem. Etter en tur i militæret i tidlig 20-årene, så endte han opp med å gjøre det som mange andre eventyrlystne på den tiden hadde gjort før ham, nemlig haike gjennom USA med jernbanen.
I fotsporene til Tom Joad og Jack Kerouac.
Han møtte flere spennende personer på sin reise gjennom USA, som skulle vise seg å få stor betydning for resten av hans liv. Han tok seg strøjobber på gårder, og livnærte seg også som maler - akkurat slik bestefaren This Marino hadde prøvd som ung.
Som 30-åring kunne Lance, som han het, ennå ikke lese eller skrive. Han var flink med hendene, og hadde lært seg å lage keramikk, noe som også kom godt med i forhold til å kunne få litt inntekt langs veien.
Da Lance var på loffen rundt i USA ble han også stadig vekk buret inne i korte perioder, mest for småting som løsgjengeri. Tilfeldigheter skulle ha det til at et filmselskap skulle filme ei scene i et fengsel i Arizona, der Lance tilfeldigvis satt. Han ble fascinert av hele greia, og statistjobben ga mersmak.
Problemet var at siden han ikke kunne lese og skrive, så ble det vanskelig å få flere muligheter innen denne spennende verdenen.
Først som 34-åring skulle han få sin krediterte debut som skuespiller, i rolla som en FBI-agent i Gudfaren 2 (Coppola, 1974). Da hadde han tatt tak i livet sitt, og lært seg å skrive og lese helt på egen hånd (ved hjelp av filmmanus). Han fant også veien tilbake til skolebenken, da han tok utdannelse som skuespiller i New York.
Gjennombruddet kom med en rolle i James Cameron sin «The Terminator» (1984), og resten er - som man sier - historie. Faktisk ble filmen skrevet for at Henriksen skulle ha hovedrollen, men den gikk i stedet til en kar som het Arnold Schwarzenegger - og Henriksen måtte ta til takke med en birolle.
Personlig elsker jeg hans rolle som Cole Wilson i «Dead Man» (Jarmusch, 1995), som forøvrig bloggens forside har hentet bildet sitt fra.
Jeg husker også godt at jeg ble fascinert av ham som karakterskuespiller allerede i den klassiske motorsykkelfilmen «Stone Cold» (Baxley, 1991). De fleste kjenner ham best fra TV-serien «Millenium» (Carter, 1996-99), der han spilte hovedrolla som tidligere FBI-etterforsker Frank Black.
Henriksen har veldig respekt for sin bakgrunn, og er takknemlig for at livet virkelig ordnet seg tross dårlige odds i starten.
I dag har Lance Henriksen vært gift tre ganger, har fire barn og bor godt i Los Angeles. Det artige er at hans foreldre også fant tilbake til hverandre i voksen alder, og giftet seg på nytt for andre gang - og flyttet selv til California.
Faren Jim Marino døde i 1994, og mora Marguerite døde i 2001 i Berkeley, California. Om de hadde noe særlig kontakt med sin da voksne sønn Lance Henriksen har jeg ikke helt klart å finne ut, men det kan vel godt tenkes. Slekt er jo slekt.
I dag fyller Lance Henriksen altså 80 år, og han er fortsatt aktiv som aldri før. I tillegg er ha produktiv som alltid før med keramikkunst, og kunstmaling.
Gratulerer med dagen, «norske» Lance!
Dagens låt blir «Lost in America» av et av mine favorittband The Gathering Fields. Låta hadde vært det perfekte soundtracket til Lance Henriksens togreise gjennom Kerouacs USA.
Snow on the railroad tracks
Dogs in the moonlight
Stoned out on Kerouac
Tryin' to get it just right
A phone in a dim lit room
Rings out forever
In a time that was still too soon
But why should he care?
He had a rambling soul
He drank a bottle of cheap wine
Turned up his collar to the cold
And waited, he waited for a sign
Fueled by amphetamines
And visions of beauty
As far as the eye could see
Was all that he strived for
A waitress in Tennessee
Said he looked like Jesus
He silenced her raging sea
Then walked out the door
He had a rambling soul
He drank a bottle of cheap wine
Turned up his collar to the cold
And waited, he waited for a sign
Under an open sky
He stands with his eyes closed
If anyone asked him why
He would not know
He's lost in America
Hell bent for no place
A rusty harmonica
That won't even play
He's lost in America