Mercury-programmet var amerikanernes første bemannede ferd i rommet, og deres lodd i romkappløpet med Sovjet. Første astronaut i rommet var Alan Shepard, som i mai 1961 ble sendt ut i romkapselen Freedom 7. Da hadde kosmonauten Jurij Gagarin vært ute som førstemann måneden før.
Etter Mercury-programmet, kom Gemini-programmet (1964-66), og det var i løpet av dette at NASA kom på ideen å spille musikk som revelje på morgenkvisten når astronautene skulle vekkes.
Referansepunkter, tid og sted viskes ut i rommet, så «wake up calls» var noe NASA hadde initiert for å beholde døgnrutiner.
Første vekke-sang ble spilt i desember 1965 på Gemini 6, og var crooner Jack Jones som fremførte Broadway-låta «Hello Dolly», som for anledning var spesialomskrevet til anledningen. Deretter fortsatte det på Gemini 8 med klassisk musikk, Louis Armstrong og siste låt før retur jorden 18. desember 1965: «I’ll be home for Christmas».
Musikalske wake-up calls ble fort til en fast tradisjon, og etterhvert kom ideen om at astronautene selv kunne velge ut ønskelåter de ville høre som vekking fra jorden.
I starten var det stort sett klassisk musikk eller standard crooners som ble spilt, gjennom Apollo- og Skylab-programmet.
Etterhvert utviklet musikken seg, og det ble litt mer mangfold ettersom musikksmaken til astronautene.
Noen ganger ble platene spilt direkte av, andre ganger hadde slekt eller venner (gjerne barn) sunget eller spilt inn sine versjoner, og noen ganger ble musikken faktisk spilt live fra Cape Canaveral.
Ofte ble det valgt låter med tittel eller tekst som sa noe om verdensrommet eller hva de var ute på slags opplevelse.
«Man on the Moon» (REM), «Pigs in Space» (The Muppets), «Mr. Spaceman» (The Byrds), «Rocket Man» (Elton John), «I Get around» (Beach Boys), «Over the rainbow» (Judy Garland) og «Space Oddity» (David Bowie) var typiske låter som ofte ble valgt, spesielt på starten av slike turer.
Mot slutten, når det nærmet seg hjemreise, ble det ofte valgt låter om gjensyn eller patriotisme; enten i form av nasjonalsangen eller militærsanger. Låter som «Take me home country roads» (Jon Denver), «Take the long way home (Supertramp) og «Homeward Bound» (Simon and Garfunkel) var eksempler på låter som var populære valg for de siste morgenene i rommet.
Det var også typisk at astronautene valgte låter som var patriotiske i forhold til hjemsted/-stat. Typiske låter var «Sweet home Alabama», «Eyes of Texas», diverse College/Stats-hymner og lignende.
Med tiden ble det også spilt en god del filmmusikk, typisk fra filmer som 2001 en romodyssé, Supermann, Star Wars, Mission Impossible og lignende.
Den siste romferden i det amerikanske romprogrammet ble sendt opp 8. juli 2011. Første morgenen våknet de fire ombord av Coldplays «Viva la Vida», som var valgt av pilot Doug Hurley. I tillegg til musikken var det også ofte med korte hilsener fra jorda. Denne morgenen kom hilsenen fra NASAs Marshall Space Center i Huntsville, Alabama, med et ønske om en god dag.
Siste sang, siste morgen før landing, var «God bless America», fremført av Kate Smith, og ble fra NASA dedisert til alle som gjennom årene hadde jobbet for romfartsprogrammet. En typisk patriotisk måte å avrunde et slikt program på.
Den 16. januar 2003, altså for 16 år siden i dag, ble Columbus-romfergen skutt opp fra Kennedy Space Center i Florida for 28. gang. Ombord var sju astronauter, hvorav fire var førstereis. 82 sekunder etter oppskyting løsnet det noe fra drivstofftanken, som traff og lagde et hull i varmeskjoldet på romfergas ene vinge. NASAs folk på bakken fanget opp hendelsen, og mistenkte at det kunne ha skadet noe på ferga, men valgte ikke å si noe til mannskapet - siden de hverken kunne gjøre noe med det fra eller til. Det hadde skjedd noe lignende noen år tidligere, men da hadde alt gått bra, og ferga landet som normalt.
Første wake up call var låta «America the Beautiful», fremført av testpilot Rick Husbands datter Laura og hennes barneskoleklasse. Crewet var delt i to og jobbet på skift, så i løpet av turen ble det spilt to sanger i døgnet - ett for å vekke hvert team.
Den 31. januar ble «Scotland the Brave» valgt som siste låt, før de i morgentimene 1. februar var ventet tilbake på jorda.
Bakkemannskapets verste frykt ble til grusom virkelighet, da varmeutviklingen, da ferga gikk inn i atmosfæren igjen, trengte gjennom hullet i vingen og gjorde at vingen ble revet tvers av. Tragedien var et faktum.
Romferga smuldret opp, og alle sju ombord omkom.
Spoler vi tilbake noen dager, da alt fortsatt virket normalt om bord på romfergen Columbia OV-120, så ble de på morgen nummer fire vekket av Radioheads «Fake Plastic Trees».
Radiohead var pilot William McCool (41) sitt favorittband. Låta er et slags sammendrag av alt som har gått galt på jorda. Selv om McCool elsket det jordlige liv med kone og tre barn, som ventet sin mann, beste venn og pappa hjem, så var det nok en herlig følelse å være der oppe og se hvor liten jorda så ut i det store bildet. Langt vekk fra universets smarteste, men samtidig dummeste, vesener - homo sapiens.
Langt vekk fra plasttrær, plastiske operasjoner og plastkanner