15. januar (15/365) (skrevet i 2019)
For 50 år siden i dag, 15. januar 1969, sendte Sovjet opp romkapselen Sojuz 5, som skulle dokke med Sojuz 4 mens i bane rundt jorda, og gjøre slik at Sovjet fikk æren av å ha gjennomført den første menneskelige overgangen fra en kapsel til en annen i verdensrommet.
20 år senere, i 1989, startet brødrene Noel og Mike Hogan bandet «The Cranberry saw us» i hjembyen Limerick, Irland, sammen med et par kompiser. De startet som et coverband, men da vokalist Niall Quinn sluttet året etter - så hadde Noel så smått begynt å lage egne låter.
De ønsket da å få inn en kvinnelig vokalist, og da Niall fortalte at kjæresten hadde ei venninne som sang - så ble 19-år gamle Dolores O’Riordan invitert til å prøvesynge med bandet. Hun sang et par Sinead O’Connor-låter, og målbandt de tre karene tvert med sin vakre røst og stillfarne væremåte. Det ble full match, og for å begynne med blanke ark med egne låter endret de bandnavnet sitt til det litt mer kommersielt tilgjengelige «The Cranberries».
De ble signert av plateselskapet Island (kanskje mest kjent for U2 på den tiden). Debuten kom i 1993 med plata «Everybody else is doing it, so why can’t we», og låtene «Dreams» og «Linger» ble kvartettens første hits.
I januar 1994 begynte bandet å spille inn oppfølgeren, «No need to argue», mens de fleste her hjemme var mest opptatt av OL på Lillehammer.
I oktober samme år ble plata gitt ut, og da den nådde undertegnede utpå nyåret, så var det en aldri så liten musikalsk åpenbaring. I en periode da mange band hørtes ganske like ut, så skilte disse seg ut med O’Riordans utrolig sjelfulle og uanstrengte, litt annerledes stemme.
Monsterhiten «Zombie» nådde både radio, TV og hitlister her hjemme også, og de fleste i vennegjengen hadde sikret seg et eksemplar. Plata ble spilt både til hverdags og til fest, og var spekket med gode melodier og viktige tekster. Etter noen flere album gikk bandet i hi i 2003, før de gjorde comeback seks år senere. I 2017 ga de ut plata «Something else», med nye låter kombinert med akustiske versjoner av de mest populære låtene fra storhetstiden på midten av 90-tallet. Bandet la ut på en ny Europaturne, men etter noen få konserter kom beskjeden om at turneen var avlyst grunnet vokalist O’Riordan sine helseproblemer. Den offisielle årsaken var ryggproblemer, men media sådde fort tvil om dette da O’Riordan var som sunket i jorden. Det kom etter hvert frem at O’Riordan slet med massive mentale problemer grunnet mange tøffe opplevelser opp gjennom livet. Allerede som 8-åring hadde hun blitt misbrukt av en venn av familien, og dette førte både til depresjoner, spiseforstyrrelse og at hun ble diagnostisert som bipolar i 2015. Senere det året ble hun kastet ut av et fly på grunn av utagerende oppførsel, og verden var bekymret.
Det hadde også kommet frem i et intervju at hun i 2013 hadde prøvd å ta livet sitt med en overdose, og i et intervju fra 2014 uttalte hun at hun «ville være glad hvis hun ble 50». I lys av dette gikk spekulasjonene på at det ikke bare var ryggproblemer som hadde gjort at 2017-turneen ble avlyst.
I fjor på denne dag, 15. januar, kom den triste nyheten om at Dolores O’Riordan hadde blitt funnet død på et hotellrom i London - bare 46 år gammel.
Obduksjonsrapporten konkluderte med at dødsfallet skyltes drukning i badekaret, sterkt påvirket av alkohol. De siste ukene før dødsfallet skal hun ha vært i godt humør og gledet seg til å synge på det amerikanske metalbandet Bad Wolves’ coverversjon av «Zombie» - som var grunnen til at hun var på hotellet i London.
Det var altså trolig en ulykke, og ikke en intendert handling - åkkesom så ufattelig trist. «The Cranberries» var nå historie, men musikken vil for alltid leve. En av de vakrestristete låtene de har er det forholdsvis korte tittelsporet fra «No need to argue», som avsluttet albumet. Ei låt om tapt kjærlighet, men som fikk et nytt meningslag etter O’Riordans bortgang. Melodien har et kirkeorgel-lignende sound, og er trist som en begravelseshymne.
Dolores har fått fred fra alt som plaget henne, og there’s no need to argue anymore...
There's no need to argue anymore.
I gave all I could, but it left me so sore.
And the thing that makes me mad,
Is the one thing that I had,
I knew, I knew, I'd lose you.
iYou'll always be special to me,
Special to me, to me