I dag har en rekke kjente underholdningsartister, både døde og levende, bursdag. Tydeligvis er 17. januar en dato som har fostret gode artister
Musikere som Eartha Kitt (1927-2008, Santa Baby, vettu!), Paul Young (1956), Susanna Hoffs (1959, The Bangles), Kai Hansen (1963, første vokalisten i Helloween), Richard Hawley (1967), DJ Tieso (1969), Kid Rock (1971), Dag Sindre Vagle (1974, vokalist Helldorado) og Ricky Wilson (1982, vokalist i Kaizer Chiefs) har alle svingt seidelen 17. januar.
To av mine favorittkomikere, Andy Kaufmann (1949-1984) og Jim Carrey (1962), var/er begge født 17. januar - og da blir det litt pussig å tenke på at det var Jim Carrey som portretterte Kaufman i filmen «Man on the Moon» (Milos Forman, 1999). Filmen som fikk sitt navn etter R.E.M-låta, som jo vi i går leste hadde blitt flittig brukt som wake up song i outer space.
Kanskje var det lykke forbundet med å bli født 17. januar? Tross alt har jo Anton navnedag i dag også!
Vel, dagen i dag har ikke bare gleder og gode minner. Som alle dager gjennom hele året, så mister noen sine kjære i dag - samtidig som noen opplever sitt livs lykke når et barn kommer til verden.
I 1991 gråt hele Norge denne dagen. Jeg husker det som det var i går at rektoren på Bøverbru barneskole, der jeg gikk i 6. klasse i 90/91, gråt åpenlyst på skolen dagen derpå.
Hele skolen ble samlet på biblioteket i nybygget, og i stedet for matematikk eller norsk, satt vi der alle og så på en relativt liten rør-TV. Kong Olav var død. Vår alles konge. Folkekongen. Den lugne bestefaren som likte å spille sjakk med gardistene i vaktbua.
Vaktbua, som gutten som satt på en pinnestol på Bøverbru barneskole, og så på TV-sendingen om kongens død, selv skulle sitte i sju år senere. Jeg var hverken god eller spesielt interessert i sjakk. På barneskolen gikk det i bordtennis og fotball. Vi spilte kort eller PlayStation i vaktbua ved slottet i 1998. Ti år senere døde sjakkmester Bobby Fisher forøvrig også på denne dag - 17. januar 2008.
I går skrev jeg om wake up songs i verdensrommet. En annen litt spesiell «sjanger» må være begravelsessanger. Det er ikke bare salmene som runger i kirkene lengre, når toget har kommet til endestasjonen.
Mange forskjellige låter ønskes av pårørende, og kirken strekker seg visst nok langt for å imøtekomme de sørgende. Organist og prest må begge godkjenne låtvalget, og kirkeorganist Lars Hatling bekreftet til NRK Trøndelag for noen år siden at han hadde spilt både Metallica og Black Sabbath på kirkeorgelet sitt i begravelser.
Blant de mest etterspurte begravelseslåtene her hjemme er «Eg ser» (Bjørn Eidsvåg), «Air» (Bach), «Time to say goodbye» (Sarah Brightman) og «Gje meg handa di, ven» (Sondre Bratland). Over dammen er låter som «My way» (Sinatra), «Somewhere over the rainbow» og «Tears in heaven» (Eric Clapton) blant de mest spilte i slike seanser. For noen år siden så jeg på HBO-serien «Tremé», som fulgte et knippe mennesker som bodde i bydelen Tremé i New Orleans; i post-Katarina tilværelsen, med ødeleggelser, fraflytting og sosiale utfordringer (for å si det pent). Det var en stor kontrast til det Erik Diesen viste frem i sitt billedbrev fra 1984 (som faktisk hadde undertittelen «fra bomull til jazz i ørene») Jazz var det mye av i «Tremé» også. Serien fremmet fremfor alt håpet om oppbygging og et liv etter Katarina-katastrofen. Det var en slags hyllest til det ekte som byen har stått for, og som man håper den vil fremstå som igjen etter den voldsomme naturkatastrofen i 2005. Det var Mardi Gras, der var musikk, der var fest og moro. Det var cajun-mat, det var the French Quarter, det var parader. Og det var begravelser. Mange begravelser.
I kjølevannet av Katarina ble det naturlig nok mange slike i det ekte New Orleans. Tradisjonen i bydelen Tremé var jazz-begravelser. En hel, spillende prosesjon som gikk i sørgemarsjtempo, mens de bar båren med den døde gjennom gatene. Mardi Gras Indians (flere forskjellige ‘gjenger’ med forskjellige kostymer og prosesjoner) gjorde alt fargerikt. Stemningsfullt. Laid back. Verdig.
«Tremé» er ikke bare jazz-begravelser. I serien dukker også Steve Earle etter hvert opp som en sliten gatemusikant. Hans egen «This City» er låta han stort sett spiller. Hans hyllest til New Orleans.
This city won't wash away
This city won't ever drown
Blood in the water and hell to pay
Sky tear open and pain rain down
Steve Earle fyller også år i dag. Han kom til verden i en militærby i Virginia, der faren jobbet, den 17. januar 1955.
Bare to år gammel flyttet de tilbake til Texas, og han vokste opp i utkanten av San Antoine. Earle begynte tidlig å spille gitar, men havnet også utpå med andre ting. Det ble både kokain og heroin, og han endte til slutt i kasjotten. Etter det straightet han seg opp, og kom seg ut av rusproblemene, og de siste 20 årene har han vært nykter og produktiv. Ikke bare på musikkfronten. Visst nok er Earle nå om dagen gift med kone nr 7 i rekken. Er alle gode ting åtte?
Jeg oppdaget Steve Earle med plata «Copperhead Road». Faktisk var det første møtet en kassett jeg fikk låne av Petter Furuseth back in the glory 90s.
Deretter har jeg hatt med Steve Earle i min musikalske reise, fra tiden rundt jeg satt og så at kongen var død på Bøverbru, og frem til i dag. Earle har mye ujevnt i katalogen sin, men samtidig noen av de vakreste låtene jeg vet om. Når jeg en vakker dag ankommer siste havn, og min «livbåt blir låra i seks fot med jord», så kunne jeg kanskje tenkt meg Steve Earles mektig, hjerteskjærende, men flotte, «Goodbye» fra «Train a coming» (1995) - ett album som forøvrig ble gitt ut på min 18-års dag, 28. februar 1995.
Låta skrev Earle hverken om død eller hjertesorg, men «Goodbye» et siste farvel til hans forhold til rusmidlene som nær tok livet av ham ett års tid tidligere.
Tenn ett lys for å minne de som ikke er blant oss lengre i dag. Ikke alle rekker å si farvel. Jeg har i mange år selv følt på dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk sagt til min egen far og søster. At jeg aldri fikk sagt farvel. Goodbye.
Så da får heller Steve Earle synge det ut.
I remember holding on to you
All them long and lonely nights I put you through
Somewhere in there I'm sure I made you cry
But I can't remember if we said goodbye
Gratulerer med 65-års dagen, Steve. Om ett år kan du gjøre som du vil!