Hvor var du da månelandingen fant sted? Eller hvor du egentlig da Oddvar Brå brakk staven?
Hvis du hverken var veldig ung eller veldig gammel i enten 1969 eller 1982, så kan du antageligvis svare på et eller begge av disse spørsmålene.
Månelandingen var jo en verdenssensasjon, men hvorfor ble Brås stavbrekk i ski-VM en slik målestokk for evig tid? Jo, fordi det var et stort TV-øyeblikk. De fleste med et snev av interesse for sport satt klistret for å følge ski-VM på hjemmebane i Oslo i 1982, og da dramatikken skjedde hadde store deler av befolkningen delt øyeblikket gjennom TV-ruta, og konstruerte et felles, nasjonalt og kollektivt minne rundt hendelsen.
Personlig aner jeg ikke hvor jeg var. Ene og alene fordi det skjedde kun tre dager før jeg fylte 5 år, og jeg har ingen erindring what so ever fra om jeg så på sendingen eller ikke. Jeg vil tro ikke, for jeg liker å innbille meg selv at jeg hadde husker det hvis jeg hadde gjort det.
Det neste kollektive TV-minnet jeg kan tenke meg kommer opp mot Brås stavbrekk måtte være landskampen mot Brasil i fotball-VM 1998, på selveste St Hansaften.
De fleste som hadde et snev av interesse kan trolig gjøre rede for hvor de var og hva de gjorde den kvelden. Jeg var på militærøvelse med Garden inne på Totenåsen, og rigget til storskjerm i et skogholt ved Steinsjøen, der vi grillet pølser og så på fotball, og lot lekekrig være lekekrig for noen timer.
Et par (TV-)hendelser husker nok dessverre de aller, aller fleste uansett hva vi måtte ha gjort eller hvor vi måtte ha vært. 9/11 og Utøya.
Og i dag går tankene selvfølgelig tilbake til 11. september 2001. Et slags paradigmeskifte for vår moderne verdensoppfatning. For vår relasjon til begrepet terror. Og alt fikk vi servert live gjennom TV-skjermen.
Jeg husker det klart som dagen. Det var en vakker dag. Jeg hadde nettopp gått hjemover etter endt arbeidsdag på Gjøvik bokbinderi, og var til fots på vei hjem til leiligheta jeg bodde i på Gjøvik - i Ole O Lians vei.
Jeg fikk en tekstmelding av Erik S Erstad om at jeg måtte få på CNN så fort som råd, for et fly hadde kollidert med et av de to tårna i World Trade Center. Jeg var ikke før inne i kjellerleiligheta før CNN var påskrudd, og resten av kvelden satt jeg bare pal og måpte. Jeg fikk med meg at fly nummer to drønnet inn i det andre tårnet på direkten, og aldri før har jeg følt at verden har stått mer stille.
TV-bildene rullet og gikk. Ingen visste helt hva som hadde skjedd, eller hva som ville skje. Kommentatorer og reportere var i sjokk, så her var det ikke noe manus. Bare en evig, dyp fortvilelse, sjokktilstand og alt for mange spørsmål uten svar. USA var i krig. Verden var i krig.
I Norge hadde AP og Jagland nettopp gått på en skikkelig smell i valget, og 11. september 2001 skulle bli Kjell Magne Bondeviks store dag - men klokka 15.46 norsk tid var det ingen som lenger tenkte på resultatet fra valget dagen før. USA var i sjokk. Verden var i sjokk. Vi var nok alle i sjokk.
Etter nærmere to timers komplett kaos, så klappet begge tvillingtårna - Twin Towers - sammen som to korthus. Katastrofen var komplett. Når kom neste fly? Hvor smalt det neste gang?
I etterkant kan vi skrive et kapittel av vår felles historie som før og etter 9/11. Akkurat som vi også kan med 22/7.
Dagens låt blir til minne om alle som på en eller måte var direkte eller indirekte berørt av hendelsene for 18 år siden i dag. Måtte vi aldri oppleve slikt igjen.
Låta jeg henter frem i dag ble gitt ut på CD den 11. september 1990, og er tittelmelodien til en TV-serie med et navn som ligner litt på tårnene som ble jevnet med jorda 11 år senere.
Twin Peaks ble sendt første gang på TV høsten 1990, og Angelo Badalamentis soundtrack var absolutt en viktig del av det miljøet og den stemningen som serien etablerte.
Twin Peaks ble sendt på norsk TV for første gang sent en lørdag i november 1990, og jeg husker den dag i dag anslaget da Twin Peaks Theme og introen gikk over TV-skjermen i den mørke stua på Sivesindhøgda.
Jeg hadde sett reklame for serien, og selv om jeg var alt for ung til å se på slikt, så måtte jeg bare.
TV-dagen hadde begynt med graut attåt tippekampen Coventry - Liverpool, før det ble Midt i Smørøyet og Lørdan attåt mutterns tjukkbunna pizza toppet med sylteagurk.
Muttern og fattern la seg som regel før meg på lørdagskveldene, så jeg holdt meg oppe til kvart på tolv - og fikk med meg første episode av det mest fascinerende jeg hadde sett på TV noensinne frem til da.
Jeg har fortsatt til gode å se sesong tre som kom for noen år siden, men må vel komme meg gjennom på et vis. En vakker dag.