Jeg kan vel ikke akkurat kalles en Globetrotter.
Til å være såpass interessert i geografi og verdens kriker og kroker, så har jeg opp gjennom årene dessverre kommet meg alt for lite rundt. Etter at ungene kom til verden, så har det stort sett blitt road trips rundt om i Norden, krydret med en og annen fotballtur til balløya.
Resten av verden er fortsatt et ubeskrevet blad for meg. Jeg har vært en tur på Rhodos, og var på langtur over damme til vestkysten av USA for snart 20 år siden. Det er vel stort sett det.
Ok, noen europeiske storbyer på langweekends har det også blitt, men den store drømmen om å reise gjennom store kontinent har forblitt med drømmen.
Med Google Maps har jeg kunnet reise rundt på verdenskartet, men selv om det både er kortreist og billig, så blir det jo ikke det samme som å pakke snippsekken og dra.
Helt siden jeg var liten og oppdaget gleden med kart, atlas, flagg og byer, så har jeg hatt en ekstra interesse og dragning mot steder som almuen kanskje ikke ville ha sett på som aktuelle reisemål.
Da jeg var på interrail i 2000, så dro jeg blant annet enkomst til den walisiske byen Aberystwyth fordi jeg syntes navnet var artig.
Av andre steder jeg har drømt om å dra til, så har Valparaiso i Chile og Newfoundland i Canada av en eller annen grunn ofte dukket opp i tankene. Valparaiso trolig på grunn av ei Gathering Field-låt, og Newfoundland fordi øya ser så utenfor og øde ut, selv om den tross alt er ganske godt befolket.
Øya er verdens 16. største, og ble av den norske eventyreren Helge Ingstad identifisert som øya hvor Leiv Eriksson muligens gikk i land allerede i år 1000, etter at han la ut vestover fra Grønland.
Arkeologer har funnet gamle bosetninger og spor etter vikinger på øya, men har sådd tvil om at Newfoundland skal ha vært det Vinland som Eriksson berettet om.
Det som imidlertid er sikkert er at Newfoundland er det eldste navnet på et sted i Nord-Amerika. Navnet ble gitt av en portugisisk oppdagelsesreisende som i 1497 ankom øya.
Han fant det han trodde var et nytt land. New Found Land. Så enkelt og greit, og stilisert som Newfoundland. Noe nytt land var det imidlertid ikke, for det bodde inuitter på øya for hele 4000 år siden. Disse var enten utdødd eller hadde flyttet innen øya ble gjenoppdaget i 1497.
Olje, fiske og skogbruk er de største næringene på øya. Den største byen heter St. John, og huser faktisk over 200,000 av øyas litt over 500,000 innbyggere.
I 1979 ble Amelia Cashin Curran født i byen, og seksten år senere skulle hun få en julegave som fikk stor betydning for resten av hennes liv - nemlig en kassegitar. Hun lærte seg fort å spille på den, og begynte å skrive egne sanger. Ikke lenge etter begynte hun å spille på gata i St. John. Hun ble etterhvert med i et band i byen, men trivdes best som soloartist, så hun fortsatte å lage egne låter og spille inn egne demoer på eget utstyr. Hennes første album ga hun ut i 2000.
Det var først med plata «War Brides» fra 2006 at musikken hennes også ble eksportert til Europa, og det store gjennombruddet kom med plata «Hunter Hunter» i 2009.
Plata ble gitt ut den 1. september 2009, altså for nøyaktig elleve år siden i dag. I kjølevannet av den rasket hun med seg en rekke priser på Juno Awards (Canadas svar på Spellemannsprisen) i 2010, blant annet for beste Roots og Folk-album.
Hun er nok fortsatt ganske ukjent for de fleste nordmenn, men jeg håper i alle fall at alle musikkinteresserte lesere av disse innleggene sjekker ut musikken hennes i dag.
Åpningssporet på «Hunter Hunter»; «Bye Bye Montreal», er kanskje min favoritt av alle: Newfoundmusic fra Newfoundland!