Nå har vi to dager til ende feiret både Danmark og Sverige, så i dag vender vi snuten hjem igjen til Norge. Til norsk musikk, norsk mat og norsk natur.
Flagget kan fires til topps i her hjemme i dag. Ikke for å feire at den danske og den svenske nasjonaldagen er over, men for å markere unionsoppløsningen med Sverige.
Den ble klubbet på Stortinget den 7. juni 1905, selv om vår felles Kong Oscar II ikke frasa seg retten til den norske tronen før i oktober samme år. Norge var blitt en egen nasjon, og stormaktene rundt om i verden sendte egne delegasjoner med diplomater til landet.
Landets aviser tok frem fete typer da dette ble kjent. «Regjeringen overtar styret - unionen oppløst», kunne Dagbladet melde, mens Aftenposten fristet med teksten «En historisk dag» på fremsiden - sammen med annonser for briller, kikkerter og akevitt.
Stortinget hadde luftet planene om å innsette en svensk prins som ny konge i Norge, og i Dagbladet kunne man lese og se de fire reelle alternativene.
Lengst nord i landet kjørte avisa «Nordlys» telegrammet fra Kristiania først på side 3: «Regjeringen avgått», kunne de da melde, på samme side hvor en Fridthjof Holm har kostet på seg to rubrikkannonser: en for salg av billige likkister, og den andre en søknad etter arbeid: «Godt og billig snedkerarbejde (sic!) utføres».
Folket fikk si sin mening i august samme år, da det ble arrangert en folkeavstemning om unionsoppløsningen var rett, og om Norge skulle bli et eget monarki. Vel, ikke alle. Det var mennene. Kvinner kunne fortsatt ikke stemme, men rundt om i landet skapte dette stor irritasjon, og flere lokale kvinneforeninger ble stiftet i kjølvannet av denne folkeavstemningen - og historikere regner med at denne oppblomstringen og iveren etter å få stemme, bidro til at Norge var ett av de første landene som innførte allmenn stemmerett for kvinner.
Tilbake på Stortinget. Nå var det opp til den norske regjering å snekre sammen et forslag om en ny tronfølger. Valget falt tilslutt på danske prins Carl, som på den tiden bodde på slottet Sandringham, i Norfolk, England, med sin britiske kone og søskenbarn Maud, og deres 2 år gamle sønn Alexander.
I november ble Carl innstilt som norsk konge, og tok sjøveien over til sitt nye rike. Den 25. november gikk familien i land på Vippetangen. Carl byttet navn til Haakon, og sønnens navn ble endret fra Alexander til Olav.
Første markering av unionsoppløsningen var tiårsjubileet 7. juni 1915. Da rykket Kristianias ordfører Peter Meinich inn et telegram i Aftenposten for å takke statsminister Christian Michelsen med jubileet. Saluttene lød over hele Oslofjorden klokka 12 på formiddagen, og stemningen var god.
I dag feires vel knapt 7. juni annet enn at det flagges ved og fra offisielle bygninger. Folket ellers hadde nok med 17. mai.
Vi skal ikke lenger tilbake enn til 50-års jubileet i 1965, da titusener av trøndere farget Trondheim i rødt, hvitt og blått - og marsjerte i tog også den 7. juni.
Hundreårsjubileet i 2005 ble markert rundt omkring i landet i forholdsvis liten skala, og i dag er det neppe så mye mer enn noen sporadiske flagg å se.
Kanskje kommer vi til å feire dagen med norsk tradisjonskost, nå som vi har vært gjennom både dansk og svensk meny de siste to dagene.
Så da blir det vel grændis, da? Hæll itte! Noe kortreist, da, kænskje? Musikken i dag blir i alle fall kortreist.
Narum fra Toten har levert noen flotte album i løpet av sin tid som søskentrio, og når vi står foran en hustrig, norsk ‘sammar’ - med fyr i ovnen, tordvær og blaute lågsko - så får vi heller varme øss på stemma ått a Benedikte Narum Jenssen.
Mor mi het Narum som småjinte, men halve Kolbu og kvarte Eina het det samme - så vi kænn nok itte skryte på øss no’ slektskap.
«Sol og regn og ælt» er en av dom fineste. Og som en takk for sist tæl svenska, så er Eldkvarns Plura Jonsson med på refrenget.
Det er jo akkurat slik det er. Sammarn. Livet.
Je treng itte ljuge opp vakre historier.
Je tæk sol og regn og ælt vi har delt