1783 var et år da Moder Jord satte dets forvaltere på noen skikkelige prøver. Det begynte allerede i februar sør i Italia, med seks kraftige jordskjelv med noen få dagers mellomrom. Nesten 200 småbyer ble rammet, og så mange som 50,000 omkom.
På den tiden reiste ikke nyhetene så fort som i moderne tid, så på Island ante folk fred og ingen fare noen måneder senere.
I den lille landsbyen Kirkjubæjarklaustur lengst syd på Island gikk livet sin vante gang. Folk drev jordbruk så godt det lot seg gjøre der ute på den forblåste øya, og en del livnærte seg på fiske. Innbyggerne var preget av en sterk Gudetro, og fylte opp den lokale kirka da det var messe.
Området hadde tidligere vært befolket av irske munker og nonner, og fra 1100-tallet og frem til reformasjonen, så var det stor aktivitet rundt det lokale klosteret.
Nå var det protestantismen som rådde, og presten Jón Steingrímsson var mannen som dro fulle hus i den lokale kirka.
I år 934 hadde det vært et kraftig vulkanutbrudd fra den vulkanske Laki-sprekken like utenfor Kirkjubæjarklaustur. Noen hadde nok hørt om denne hendelsen, men kunne ikke tidfeste den. Naturen i området rundt landsbyen var det eneste synlige tegnet på det som en gang hadde skjedd, men i det daglige var ikke dette noe folk tenkte særlig mye på.
Den 8. juni 1783 skulle imidlertid Laki våkne til liv på nytt, og enorme mengder lava sprutet opp fra den vulkanske sprekken i jordoverflata.
Utbruddet gikk så høyt og langt at innbyggerne i Kirkjubæjarklaustur for det meste gikk klar av katastrofen, men vulkanutbruddet skulle føre til en global katastrofe av dimensjoner.
På Island bodde det på den tiden omtrent 50,000 mennesker totalt, og så mange som 20 prosent av disse omkom som følge av vulkanutbruddet. De fleste indirekte av de giftige utbruddsgassene som fylte lufta.
En god del valgte å emigrere til USA og Canada, men asken og gassene skulle spre seg med vinden, og føre til at folk både i Amerika, og så langt sydover som til Syria, fikk merke naturkatastrofen på kroppen.
Som tur var for Norge sin del, så gikk vindretningen i ukene etter hovedutbruddet i motsatt retning - noe som reddet vår nasjon fra å bli så sterkt rammet.
Vulkanutbruddet skulle vare i hele åtte måneder før det ga seg helt, og jordas atmosfære ble kraftig påvirket. Lavafontene stod på det verste nesten 1400 meter opp i lufta. For noen år siden snakket vi om å bli askefast, da Eyjafjallajökullen hadde sitt utbrudd i 2010. Det var småtterier sammenlignet med utbruddet i 1783.
Jordas gjennomsnittstemperatur sank med en del grader, og utbruddet førte til en global kuldebølge, som igjen førte til flere år med uår. Dårlige avlinger, sult og fordervelse preget både Island og deler av Europa i årene etter utbruddet.
Nærmere 8 millioner tonn med fluor og hele 120 millioner tonn med svoveldioksid ble frigitt i løpet av utbruddet. Dette tilsvarte hele 3 ganger så mye svoveldioksid som hele Europa slipper ut på ett år i dag!
Omtrent 80 % av Islands sauer og halvparten av alle hester og kuer måtte bøte med livet som følge av den massive forgiftningen.
Jón Steingrímsson kom fra hendelsen med livet i behold, og kunne skrive ned sine beskrivelser av vulkanutbruddet for ettertiden. «Asken var tjukk som selhår, og lavaen falt til jorda som digre kuruker», skrev han. I tillegg til sine beskrivelser, så holdt pesten en «ildpreken» i den lokale kirka noen dager etter utbruddet. Lavastrømmene som nærmet seg Kirkjubæjarklaustur stoppet like før den kom til kirka, noe innbyggerne i fullt alvor mente var prestens - vel, Guds - fortjeneste.
Den påfølgende sommeren ble grå og disig over hele Europa. Båtene klarte ikke navigere, sola var blodrød i fargen, og i England omtalte de sommeren 1783 som «Sandsommeren» på grunn av de tjukke laget av aske som regnet ned i tiden etter utbruddet.
De farlige gassene førte til ubehag og i verste tilfeller kvelning, og i tillegg til de mange dødsfallene på Island, så regnet man med at så mange som 23,000 briter også døde som følge av forgiftning i løpet av høsten 1783.
Kraftig torden, voldsomme haglskurer og en bitende kald vinter ble noen av konsekvensene etter utbruddet. De klimatiske avvikene varte så lenge som ti år etter utbruddet, og man regner blant annet utbruddet fra Laki som en indirekte årsak til at den franske revolusjonen ble utløst i 1789 - som følge av stor fattigdom og hungersnød i kjølvannet av vulkanutbruddet.
I Nederland meldte folk om en sterk svovellukt i tiden etter utbruddet. Donau frøs til is, og i Italia frøs sitronavlingene. I Paris gikk de tomme for fyringsved vinteren 1783/84, og den globale krisen var altså et faktum.
I USA merket man også en kraftig, tett dis som følge av askeskyene - noe som ble beskrevet av selveste Benjamin Franklin. Utbruddet på Island i 1783 blir sett på som en av de mest forurensende enkelthendelsene i historien.
Forøvrig var ikke utbruddet på Island det eneste i 1783: Et par måneder etter utbruddet på Island i 1783, så hadde vulkanen Mount Asama i Japan også et kraftig utbrudd - som førte til over 20,000 dødsfall, og rett før jul samme år ble det registrert et kraftig jordskjelv der staten New Jersey i dag ligger.
Forskere og eksperter på vulkaner vet ikke når Laki-sprekken vil komme med et nytt, kraftig utbrudd. Den er fortsatt ‘sovende’. Det eneste de vet, er at det VIL skje igjen. Det finnes ingen data eller informasjon om noe utbrudd før det første registrerte på 900-tallet, men hvis syklusen er omtrent den samme, så kan jorden forvente et nytt, kraftig utbrudd fra Laki rundt år 2700.
Enn så lenge er alt stille og rolig igjen i Kirkjubæjarklaustur. Stedet besøkes årlig av flere tusen turister, men ut over det lever de par hundre fastboende sine vanlige liv uten å hverken frykte eller tenke på et eventuelt nytt utbrudd.
På samme dato som vulkanutbruddet i 1783, så ga det islandske bandet Of Monsters and Men i 2015 ut albumet «Beneath the Skin».
En av de flotteste låtene derfra oppdaget jeg via spillet FIFA16 - og i anledning dagen serveres «Crystals».
Om bandet har hatt hendelsene fra 1783 i bakhodet da de skrev låta, vet jeg ikke - men teksten passer i alle fall veldig bra:
«Lost in skies of powdered gold Caught in clouds of silver ropes Showered by the empty hopes As I tumble down, falling fast to the ground I know I'll wither so peel away the bark 'Cause nothing grows when it is dark In spite of all my fears, I can see it all so clear I see it all so clear»