Fredag 24. februar 1989. Klokka er 01.34 lokal tid på Hawaii. Det er svarte natta, og ett av United Airlines sine 747er er klar for take-off fra Honolulu International Airport.
Flere av de 337 passasjerene ombord hadde vært med flyet helt fra Los Angeles, mens en del var kommet på i Honolulu. Flight 811 skulle videre sydover. Først Auckland, New Zealand, og tilslutt Sydney, Australia.
Flykaptein David Cronin (59) hadde kun to uker igjen på jobb før han skulle pensjonere seg. Dette var en av de siste turene i den store 747-maskina. Han gledet seg til å fly, samtidig som han også så frem til mer tid med kone, barn og ikke minst barnebarn.
Sammen med co-pilot og tredjestyrmann gjorde han klar for et skikkelig nattskift, etter en kort pause etter flyturen fra LA. Først stopp var Auckland - en flytur på nesten 10 timer fra Honolulu.
Purser Laura Brentlinger hadde vært med helt fra Los Angeles, og var en av totalt 18 besetnings-medlemmer som skulle være med hele veien til Sydney. Hun hadde jobbet som flyvertinne og senere purser i over 17 år, og var vant til lange skift.
Beltelysene lyste ekstra lenge etter avgang fordi det var ventet turbulens, men Brentlinger hadde allerede i hodet forberedt gjennomføringen av serveringen til det 3/4 fulle flyet.
Ekstra service skulle de på førsteklasse få. De hadde tross alt betalt for det. Tre flyvertinner hadde ansvaret for den seksjonen av flyet, fordelt over to etasjer.
Lee Campbell (24) fra Wellington (New Zealand) var plassert på førsteklasse takket være at han hadde vært på sin aller første forretningsreise, og firmaet hadde betalt for oppgraderte billetter.
Beverly Thomas (50) fra Hawkes Bay (New Zealand) hadde vært i England og besøkt dattera. Det siste døgnet hadde hun tilbringt på fly. London - New York, New York - LA, LA - Hawaii. Endelig var siste etappe her. Det skulle bli godt å komme hjem til hus og mann.
På flyplassen hadde hun kommet i snakk med Lee Campbell, og sagt at hun misunte han førsteklassesetet. 24-åringen var nyansatt salg- og markedsføringssjef for firmaet Salmond Smith Biolab. Han lo, og sa han selv hadde sittet på økonomi hadde han måtte betalt billettene selv.
Samme natt våkner Susan Campbell gjennomsvett etter et mareritt hjemme i Wellington. Sønnen Lee hadde i drømmen plutselig stått ved siden av senga hennes, og hun hadde ingen god følelse, men sovnet igjen.
Booooooom!!
Et voldsomt smell skremte plutselig passasjerer og besetning på Flight 811. Hva var det? Ei bombe?
«Hva i helvete var det?», spurte kaptein Cronin sine to kolleger i cockpit.
Ingen rakk å svare før en ny, høy eksplosjonsartet lyd skar i ørene. Flyet ristet. Folk skrek.
Deler av skroget på høyre side på Førsteklasse ble flerret av og forsvant ut i svarte natta. I trykket som fulgte forsvant flere av setene mellom rad 9 og 12 på førsteklasse. Et par av setene var heldigvis tomme, men sjokkerte medpassasjerer ble vitne til at ni passasjerer ble røsket ut sammen med setene de satt stroppet fast i, og forsvant hjelpesløse ut gjennom det gapende hullet i flyskroget.
Lydene var voldsomme. Alt blafret, og den kalde temperaturen på 23,000 fot var bitende.
Mange små, hvite biter vrimlet rundt i flyet. Trolig var det en blanding av oppsmuldrede rester av det som noen sekunder før hadde vært et intakt skrog, og isolasjon som hadde blitt dratt ut i smellet.
Kaptein Cronin og de to andre i cockpit var sikker på det var en bombe. De meldte umiddelbart inn om en eksplosjon om bord via sambandet, og begynte på nødinstruksene. Et par måneder tidligere hadde et PanAm-fly eksplodert over Lockerbie i Skottland, i det som viste seg var en ren terrorhandling.
Alle tre i cockpiten tok på seg oksygenmasker, for trykkfallet var enormt. Ingen reaksjon. Det kom ikke oksygen gjennom maskene. Cronin begynte umiddelbart nedstigning til 15,000 fot, slik at det skulle bli noe lettere å puste.
I flyets fremre del var det fortsatt et totalt kaos. Heldigvis hadde de fleste hatt setebeltene på, og det reddet nok flere fra å bli sugd ut av flyet. Purser Laura Brentlinger hadde ikke hatt beltet på. Hun befant seg ved trappa opp til andre etasjen, og ble slått i gulvet av eksplosjonen og trykkforskjellen som fulgte.
Kroppen hennes ble sugd mot området der deler av skroget nå var borte.
Hun klorte seg fast så godt hun kunne i gulvteppet, men neglene var ikke sterke nok. På vei mot den sikre død klarte hun å få armen rundt et stolbein, og klamret seg fast.
Med livet som innsats knuget hun armer og hender rundt det hun kunne få tak i, mens beina og kroppen hennes flagret som et flagg i sterk vind.
Beverly Thomas satt fastspent i setet sitt kun seks rader fra den store åpningen, og var livredd. Hun var i utgangspunktet glad i å fly, men hadde blitt smånervøs i løpet av de siste ukene. Dette fordi hun faktisk hadde tatt det samme PanAm-flyet som gikk i lufta over Lockerbie da han ankom London til jul. I tillegg hadde ett av de andre flyene hun hadde tatt i løpet av turen også havarert på neste flygning. Skulle hun ha flaks en tredje gang, eller var dette slutten?
Cronin og kompisene i cockpit jobbet febrilsk med å få kontroll på situasjonen - og på flyet. To av fire jetmotorer var ødelagte, og det kom til og med flammer ut av den ene. Kom det flere smell? Var det terror? Tankene kvernet samtidig som de måtte være profesjonelle og følge instruksene for nødlanding.
Tredjestyrmannen hadde vært ute i gangen og sett hullet i skroget, og informerte kollegene i cockpit om hva han hadde sett. Garantert ei bombe!
Cronin kunne ikke gå ned for mange høydemeter, for da ville de aldri nå tilbake til flyplassen i Honolulu. Dette ble en kamp mot klokka - og mot høydemeterne.
Da flyet etter kort tid hadde stabilisert seg, så klarte Brentlinger å komme seg i sikkerhet. Hun fant et ledig sete og fikk tatt på seg belte, men først etter hun fikk kommunisert til resten av passasjerene at de skulle ha på seg livvester. Utrolig nok forholdt de fleste seg rolige, bortsett fra ei dame som hadde gått i sjokk - og skrek hysterisk. Ei flyvertinne prøvde å berolige henne, mens andre passasjerer i sitt stille sinn allerede hadde innfunnet seg med at dette var slutten. Det var før mobil og internett var utbredt, så det var kun i tankene de kjære hjemme ble minnet.
Beverly Thomas hadde med seg et kompaktkamera i håndbagasjen, og tok noen bilder av flyet innvendig fra sin plass på rad 19.
Havet neste!
Flere av passasjerene var allerede i nødposisjon. Livvester på, hoder bøyd frem mellom setene og hendene over hodet. Barn gråt. Voksne prøvde å trøste. Voksne gråt.
24 minutter etter at eksplosjonen, landet Flight 811 utrolig nok trygt på bakken tilbake i Honolulu. Brentlinger og de andre flyvertinnene iverksatte evaluering, og utløste alle nødskliene. På 45 sekunder var hele flyet evakuert.
Beverly Thomas hadde hatt flaks som ikke ble sugd ut av flyet oppe i lufta. Da var det egentlig ikke så veldig stor krise tross alt, at hun under evakueringen fikk en annen passasjer inn i ryggen i stor fart ned nødsklia. Resultatet ble både blåmerker og en liten ryggskade, men hun hadde overlevd!
I Wellington våkner Susan Campbell til grufulle nyheter om hva som har skjedd, og det går kaldt nedover ryggen på henne. Hun vet med en gang at sønnen er borte. Derfor stod han ved senga i drømmen hun hadde tidligere samme natt.
Kystvakta sendte ut helikopter og tre skip, men fant bare to seter og en stor metallbit. Det var ingen tegn til mennesker.
Ved senere undersøkelser skulle det bli oppdaget rester av både klær og mennesker i en av de store Pratt and Whitney-motorene.
Hadde passasjerene som ble sugd ut omkommet momentant ved å bli sugd videre inn i en av de store motorene, eller hadde de vært bundet til setene, kanskje bevisste, og ramlet de fem minuttene det ville tatt å nå havoverflaten fra 22,000 fot? Undersøkelsene ga aldri svar på om det var rester etter ett eller flere mennesker som ble funnet i motoren.
Uansett hvilken, så var det en grusom skjebne for de ni på førsteklasse som på sekunder ble sugd ut av det store flyet.
Noen dager etter ulykka kom representanter fra United Airlines på døra til foreldrene til Lee Campbell. Med seg hadde de kondolanser og sønnens bagasje.
Lee Campbell ble i likhet med de åtte andre som forsvant ut i den kalde vinternatta, aldri funnet.
David Cronin var imponerende nok bak spakene igjen kort tid etter, og hadde sin siste tur før han ble pensjonist den 5. mars. Da fløy han en 747 den andre veien, fra Sydney til Hawaii; der familie, venner og noen overlevende fra Flight 811 tok i mot ham med blomster og jubelrop.
Så var det noe med sagmugg og sirkushester.
Cronin fortsatte å fly småfly i private sammenhenger, og var også ivrig deltaker på et årlig flyshow rundt omkring Reno Cronin døde i oktober 2010, 81 år gammel.
Det tok Laura Brentlinger fire år før hun igjen satte sine bein inn på et fly, men hun kom tilbake på jobb til slutt, og jobbet i lufta frem til hun gikk av som pensjonist.
Beverly Thomas er i dag 75 år, og flyr fortsatt. Ikke fordi hun lenger liker å fly, men fordi hun elsker å reise.
For alltid tenker hun på 24. februar 1989 når hun går ombord på et fly, og tenker; så ille kan det jo ikke bli.
Noen dager etter hendelsen fikk Lee Campbells’ kjæreste et kort i posten. Det var sendt til henne fra Frankfurt, der han hadde vært i forbindelse med jobben:
"Dear Shelley, I have arrived here. The flight was 26 hours. Business class is cushy. It is now 8.30 at night. Visited red light district but couldn't find anything as lovely as you so came back to the hotel. Love from Lee."
Flyhavarikommisjonen konkluderte med at det ikke hadde vært ei bombe ombord, men at det hadde vært en feil på den fremre lasteromsdøra. Til forskjell fra på mindre fly, der dørene går innover og til siden, så hadde Boeing konstruert de store lasteromsdørene på 747-modellen til å gå utover.
Det hadde vært meldt om feil og mulige problemer med disse ved tidligere anledninger, uten at det var satt i kraft noen felles forbedring. Dette kom frem etter at foreldrene til avdøde Lee Campbell hadde kjørt United Airlines og krevd svar på spørsmål de hadde om rapporten.
Etter denne ulykka fikk Boeing ordre om å bytte ut alle utovergående dører med innovergående. De byttet også materiale på dørene; fra aluminium til stål. Boeing fikk også skryt for hvordan de hadde konstruert flyskroget i seksjoner. Dette gjorde at skadene tross alt ikke ble større enn de var, og at ikke hullet i skroget utvidet seg av all påkjennelsen etter eksplosjonen.
En annen konsekvens av denne hendelsen var at pensjonsalderen på piloter ble hevet fra 60 til 65. Kaptein David Cronins erfaring og kalde hodet var helt avgjørende for at 346 overlevde denne ulykka.
I dag er det 31 år siden ulykken, og for mange av de involverte blir nok dagen ekstra spesiell.
I Austin, Texas, i 1999 startet fire lokale gutter bandet «Explosions in the Sky». Bandet tok ikke sitt navn fra Flight 811, men derimot fra et fyrverkerishow de var vitne til på et 4. juli-show.
Kvartetten er i post rock landskapet, og lager stort sett instrumental musikk. De senere årene har de også lagd en del filmmusikk, deriblant for store Hollywood-produksjoner som «Lone Survivor» (Peter Berg, 2013) og «Manglehorn» (David Gordon Green, 2014).
I tillegg har bandet gitt ut sju studioalbum sin debuten i 2000. Ett av mine favorittalbum er «The Earth is not a Cold Dead Place» (2003).
Det at verden faktisk ikke er en død, kald plass har nok mange av de overlevende etter Flight 811 kjent på, i det samholdet de fikk etter ulykken.
De omkomnes pårørende ble i tiden etterpå overøst av varme tanker, blomster og kondolanser fra vilt fremmende - som følte med dem i den tragiske sorgen. Men for de ni som mistet livet var verden en død, kald plass denne februarnatta i 1989.
Laura Falci fra Chicago var en av mange overlevende som etter ulykka fortalte sin historie til media. Hun fortalte hun hadde sittet ved siden av en mann fra Japan, som kun snakket japansk. Da deler av veggen foran i flyet ble blåst ut, så hadde de spontant tatt hverandres hender og holdt hardt. Livredde begge to.
Helt til de landet holdt de hverandre i hendene. Etter at de hadde sklidd ned nødsklia og i sikkerhet, så ga de hverandre en god klem ute på den bekmørke flyplassasfalten. De så hverandre aldri igjen.
Ei av de fineste låtene på albumet «The Earth is not a Cold Dead Place» heter «Your hand in mine», og den passer perfekt til historien om Flight 811.
Bandet kan du for øvrig oppleve live på Rockefeller i Oslo 8. mai.