Jag drar nu. Jag skiter i det här. Jag flyttar till Norge. Ring mej när vi har en regering som pallar stå upp för demokratiska värden. Ring mej när Idol och andra fascistoida program har slutat lägga sin kalla våta filt över det svenska musiklivet. Jag tänker fiska och tänka ut nya ränker mot borgerligheten. Vi får se vad det blir.
Slik stod det skrevet i pressemeldingen som den svenske visesangeren, folkepunkeren og rockepoeten Stefan Sundström ga ut en gang i 2011. Han var rett og slett drita lei.
Nå er dessverre ikke Norge det spøtt bedre enn Sverige, så for å komme virkelig vekk, så må man nok dra lengre enn langt ut. I motsatt retning til alle andre, som absolutt skal dra dit alle andre er, gjøre hva alle andre gjør, og ha hvert sitt fjernsynsapparat.
Sundström dro. Neste stopp var det norske havgapet.
Historien om Stefan Sundström begynner i 1960. Han kommer til verden den 11. mai i Farsta, en bydel syd i Stockholm.
Det krydde av barn i gata hand på 60-tallet, men Stefan følte aldri at han var særlig god på å sosialisere seg eller leke med disse. Helst ville han sitte hjemme og lese i bøker. Spesielt om amerikansk 1800-tallshistorie, Robin Hood og gauper - av alle ting. Både han og foreldrene merket nok tidlig at han ikke var «som alle andre». Som han selv har uttalt: «Jag kände mig som en UFO och idiot när jag växte upp»
Han fikk så klarte ikke lov til å sitte i sin egen verden hele tiden. Foreldrene hans nærmest tuktet ham til å gå på skolen, selv om Stefan sjøl absolutt ikke ville. Må man, så må man jo.
I tenårene fikk Stefan en dyp fascinasjon for Che Guevara, Rolling Stones, Karl Marx, Lou Reed - og Cornelis Vreeswijk. Han ble politisk engasjert helt ytterst til venstre, og begynte å spille kassegitar og lage egne låter. Han ble med i flere band, og endte tilslutt opp i ett som kalte seg «Apache». Da Stefan trakk seg ut og ville gjør ting alene, så byttet bandet navn til «Weeping Willows».
Sundström er en ekte sekstiåtter i hjerte og hjerne; i sjel og virke. Individets frigjøring. Meningen med livet.
Så møtte han sin sjelevenn og livsvarig kjæreste; punkeren Karin Renberg (1959-). De matchet umiddelbart på interesser, musikk, ideologi og tankesett. De giftet seg, og som 25-åring ble Stefan pappa for første gang.
Dette nærmest tvang han ut i en ordinær jobb, som han egentlig ikke ville, men måtte for å forsørge familien. Musikken ga ikke store inntektene på den tiden. Han endte opp med å jobbe som renholder på barnehjemmet Barnbyn Skå, men endte fort med å ta en større rolle - ved både å underholde barna med musikk, men også bruke musikk som terapi.
Stefan Sundström platedebuterte som 29-åring med albumet «Renjägarens visor», og siden debuten har det bare gått slag i slag. Alltid med et samfunnskritisk skråblikk og et anti-kommersielt, kall det livssyn.
Jeg oppdaget Sundström først på slutten av 90-tallet gjennom et av de legendariske Beat-bladene. Jeg har alltid hatt et soft-spot for svensk visesang; Vreeswijk, Edwall, Taube og lignende. Sundström var noe litt annet. Elektrisk og litt mer sint.
Tekstene gikk ofte rett hjem hos en som også tidlig identifiserte seg med 68ere, bare født litt for sent til å få være med på selve moroa.
Stefan Sundström og jeg har vel hatt det til felles at vi begge har blitt en del av et samfunn som vi nødvendigvis ikke er spesielt stolt av, men som det også er vanskelig å bryte ut av fullt og helt. Men han har kommet ett godt stykke lengre enn meg.
Stefan og kona flyttet ut fra drabantbyen og bosatte seg i et gammelt hus, på øya Färingö like vest for Stockholm. Med egen hønsegård. Inne i hønsegården har Grammy-statuetten han fikk ett år fått hedersplassen på hylla - ved siden av sagflissekken. De har solcellepanel, vindmølle og en egen grønnsakshage, hvor de dyrker alt mulig spennende fra Italienske tomater og til poteter. Stefan er opptatt av å være bærekraftig, miljøbevisst og at det skal være økologisk. Vel, ikke helt grønn. Han er fortsatt litt for glad i brennevin, og lager sin egen snus som supplement til det butikkjøpte.
Godt inn på 2000-tallet så fant Stefan ut at han skulle gi ut noen bøker om hagestell, en av hans favorittsyssler. «Stefans lille grønne» - fritt etter Maos lille røde - ble gitt ut i 2010, men plutselig kjente Stefan på at han med denne bokutgivelsen hadde havnet inn i den kommersielle tralten han egentlig prøvde å begrense. En ting var musikken. Det var blitt levebrødet, og han hadde lært seg leve med det lille som var av PR-jobbing. I jungelen av e-poster, forlagsjobber og intevjuer hadde paradokse blitt at han hadde mistet litt av gleden med hagearbeidet. «Andan var ute av trädgården», som han sa i et intervju. Ja, nok et intervju. Han ville ta ei skikkelig pause. Fra alt.
Hodet var fullt av e-poster, men tomt for musikk, for tekster, for kreativitet.
Han tenkte tilbake til sommeren 2008, da han hadde spilt på den lille Trænafestivalen på Helgelandskysten. Der, langt ute i havgapet, hadde han funnet en stoisk ro den gamle, litt hyperaktive punkeren, aldri hadde opplevd før.
Der ute hørte han Damien Rice og Ingrid Olava spille sammen inne i ei hule (Kirkhelleren) på øya, og ble, nær bokstavelig, bergtatt. Han elsket det han hørte, og han som egentlig ikke likte Damien Rice sin musikk en gang.
Singer-songwriter kategorien hater han som pesten. Ikke våg kall ham det. Han er som best visesanger. Han måtte tilbake. Han hadde blitt veldig glad i Nord-Norge generelt, etter mange konserter mellom Bodø og Tromsø. Naturen spesielt. Midnattssola. Det totale mørket.
I 2009 var han en tur tilbake i Tromsø sammen med Jack Vreeswijk, sønn ått far sin. De skulle sammen reise i farens fotspor, med tanke om å lage en dokumentarfilm om farens ukjent liv i Tromsø.
Cornelis Vreeswijk bodde et par perioder i ei campingvogn i Tromsø på 80-tallet, og var blant annet der en julaften i stedet for å være hjemme i Sverige med sin sønn.
Dokumentarfilmen «Pappa kom hem» debuterte på TIFF (filmfestivalen i Tromsø) i januar 2010.
Nå måtte han snart ut igjen. Han fikk grønt lys i heimen av kone og barn, og la på vei nordvestover med ett mål for øyet: Træna.
Da han ankom Sandnessjøen kastet Stefan Sundström på den første og beste ferga ut mot Træna. Der hadde han avtalt å leie ei rorbu av kompisen Erling «Æ» Ramskjell, som han hadde blitt kjent med da han også spilte på Trænafestivalen i 2008. Sundström og «Æ» hadde fått så god kontakt på Træna-festivalen at sistnevnte ble tatt med rundt i Norge som support for Sundström.
Foto: Eskil Wie, Rana Blad
Den 25. februar i 2010 - for ti år siden i dag - varmet «Æ» opp for Sundström på Parkteateret i Oslo. Nå var Sundström altså klar for nord-norsk eksil i 18 måneder.
Tanken slår meg også fra tid til annen. Jeg har alltid vært fascinert av folk som melder seg litt ut, eller flytter til steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Henry Thoreau, Bjørn Gabrielsen, Jack London med flere har gjennom årene vært både inspirasjon og flotte, litterære bekjentskaper. Slik livet mitt har snirklet seg opp gjennom årene, så har imidlertid reisen ut, for å parafrasere Bjørn Gabrielsen, som skrev boka «Veien ut» om sitt år i ei enkel koie i Nordmarka, vært mental og ikke fysisk. Jeg har imidlertid ikke gitt opp drømmen om å en vakker dag bo på et øde sted, langt av gårde. Tilbake til et enklere liv. Jeg er nok allikevel redd for at både jackpot-kupongen må gå inn, og ungene fly ut av rede, før noe slikt i det hele tatt kan være realistisk.
Sundström koblet heller ikke ut verden helt. Med kone og barn igjen hjemme i Skå, så var det både mobiltelefon og internett med til Træna - men han kuttet ned på musikk og andre lyder. Før hadde han musikk på også når han vasket opp, men på Træna tok han oppvasken kun akkompagnert av måkeskrik.
Der kjenner jeg meg også godt igjen. Jeg elsker musikk, og jeg elsker samtidig stillhet. Jeg kan høre på musikk i timesvis. Jeg kan være stille i timesvis. Etter ei uke med mine to skravlehøner på 5 og 10 er det for eksempel rett og slett deilig med litt stillhet. Og det for en som også har kronisk øresus.
Flere ganger har jeg kjørt lange avstander alene i bil uten hverken radio eller CD. Kun støyen fra dekkene, motoren og tinnitusen. Det er så stille det får blitt.
Og ingenting er som lyden av stillheten i naturen. Lyden av havet. Lyden av vinden. Lyden av skogen.
Jeg har aldri hatt behov for musikk når jeg er ute på tur. Det vil jeg heller aldri ha. Reallydene er mer enn nok.
Etter å ha vært med «Æ» på Skrei-fiske og levd som øyværing i over ett år, så dro en fulladet Stefan Sundström hjem igjen til familien, hønene og hagen sin. Med nye tekster, nye melodier og nye ideer med i bagasjen. Og jammen kom det ikke en bok om oppholdet på Træna også: «Stefans stora blå», med undertittelen «Recept for godare fisk, blåare hav och en friskare värld». En kombinert kokebok og eksistensiell utfluktsbok ala «Walden» (Thoreau) eller Veien ut» (Gabrielsen).
Kanskje med noen lure tips og triks som i Speiderhåndboka? Jeg har ikke lest boka, men den kommer nok i hus om ikke så lenge. Jeg har jo snart bursdag...
Mitt Sundström-favorittalbum er forøvrig «Fabler från Bällingebro» (2006), og en av favorittene er den selvbiografiske visa «Vikmanshyttetrall».
Der tar Sundström oss inn i sin egen barndom, oppvekst, liv, tanker, samfunnskritikk og det å komme seg vekk fra tjas og mas, og til sitt eget lille paradis.
I tillegg til Træna er paradiset på jord for Sundström den lille bygda Vikmanshyttan i Dalarna. Bygda med noen hundre innbyggere fostret Stefans farfar Axel Sundström (1882-1970). Han jobbet hele livet som smed og verkstedmester i den lille bygda, og var primusmotor for mye som skjedde der. På fritiden likte han å fiske og å drive i hagen. Et eple faller ikke langt i fra stammen, selv to generasjoner etter. Sundström drar så ofte han har mulighet tilbake til Vikmanshyttan, og stiller gjerne opp med gitaren når det er ulike dugnadsbaserte arrangement i grenda.
Melodien på låta, som jo også er en ode til denne plassen», har han forøvrig skrevet sammen med Värmlandsbo Martin Hederos.
Kos dere med denne, og tenk dere om en ekstra gang underveis. Ikke vær en sau, stå opp for egne tanker, ideer og smaker - selv om det er annerledes enn naboen, kollegaen eller nasjonen for øvrig. Hva andre gjør, hva andre vil, hva andre mener om deg, hva andre mener du skal gjøre - vel, det er revnende likegyldig.
Hva vil du? Gjør det du vil! Følg hjertet!
«Jag är född söder om Stockholm i församlingen Vantör
Sen tog jag tricken in till stan som tonåringarna jo gör
Och söder var adressen men sen var det bra med det
Det tog slut när dom sa Sofo ville jag inte vara med
När ingen får vara nå glad för då kan ju folk tro
Att man är från någon håla nånting typ Bällingebro
Ja, alla aktar sina steg och mått i söderhallarna
Hellre tar jag tåget bort från Södermalm - till Dalarna
Om grusvägar som slingrar fram emellan gran och fur
Och man sjunger så det ekar över sjön för alla djur
Man kokar lite kaffe och man tar det lite lugnt
Att göra något annat känns så slösaktigt och dumt
Man plockar lite blomster eller låter dom stå kvar
Bara för att det är vackrare att låta blomstren va
Ja, jag går här ut i skogen och jag har det ganska bra
Så Kajsa Karin kom upp till mej nu - i Dalarna
Man får ju knappt en biroll i filmen om en själv
Man får pröjsa en biljett och se reprisen nån sen kväll
Alla ser på var sin film i var sin tv-apparat
Men filmerna blir mer och mer kopior och citat
Får jag vara med i din film så får du va med i min
Ett litet stycke om att jag har dej härinunder mitt skinn
I slutscenen, en vacker sak i Guds fria natur
Så badar vi väl nakna i nån sjö, va - eller hur?
Ja, så tänker jag i Dalarna och plockar mej nåt bär
Jag är lite rädd för björn men framförallt så är jag kär
I dalarna och kullarna och bergen som är blå
Och jag andas ut och gnålar för mig själv - på denna låt»