Arequipa, Peru.
Ti-tolv dager ut i februar i det herrens år 1600: Innbyggerne begynte å høre en svak summing fra fjellene i nærheten. I dalstrøka nedenfor fjellet Huaynaputina begynte lokale bønder å uroe seg. En tåkelignende dis la seg som et slør over fjellet midt på klare dagen. Noe var i anmarsj. Noe voldsomt.
Bøndene, som arbeidet med jordbruk i de bratte fjellsidene, der de hadde bygget opp terrassenivåer med steinblokker, for å best mulig få utnyttet jorda, flokket seg. Nå fikk mais være mais, og potet være potet. Hva var i ferd med å skje?
Lokale sjamaner visste nok hva som var i emning, så de begynte å samle alt som ofres kunne. Dyr, blomster og så vel barn ble ofret. Brutalt, men slik var det. Noe hadde ertet opp Moder Jord, og de forsøkte alt de kunne for å blidgjøre henne.
Inkaenes Gudetro var og er naturen. Sola, månen og jorda. Ordet «inka» stammer fra inthi (sol) og khaka (lys), så sola var den absolutt viktigste.
Når det i år 1600 plutselig kom et tåkelignende lag og sperret for sola midt på lyse dagen, ja så var det at spanjolene hadde kristnet og jevnet store deler av inkariket med jorden bare et fjernt minne.
68 år tidligere hadde de spanske konkvistadorene med Francisco Pizarro i spissen jevnet store deler av inkariket med jorda. Dette visst nok fordi de hadde prøvd å prakke den hvite manns kristendom og bibel på dette naturfolket, som i sin tur hadde svart med å brenne biblene de fikk fordi de ikke kunne lese. Konkvistadorene svarte da med å gjøre det tilsvarende med mye av det inkaene hadde bygd opp, men oppi dalstrøkene og høyt opp i fjellene fikk det meste stå urørt.
Man regner faktisk med at av Inkarikets 20 millioner mennesker så ble hele 95 % utryddet av spanjolene.
Selv om konkvistadorene hadde ødelagt mye av det inkaene hadde bygget opp, så levde fortsatt folket rundt Andesfjellene tro mot inkasamfunnet. Det var deres måte å leve på. Det var deres liv og felles historie.
Ofringen var ikke nok til å blidgjøre Pachamama, eller Mama Pacha, som personifisieringen av Moder Jord kaltes. Lydene ble bare sterkere fra fjellet, og tåken tjukkere. Dagen før var det høye lyder, og bevegelser fra jorden under i form av små jordskjelv, hvert kvarter. Folk ble vekket på natten av disse lydene, og mange samlet seg i redsel.
Moder Jords opptakt virket nesten sammenlignbart med et av naturens dagligdagse små under; nemlig fødsler. Fra vannet gikk, og tåka først viste seg, så var nå riene kommer for alvor. En fødsel var på gang.
På ettermiddagen den 19. februar 1600 skjøt en søyle av ild, røyk, stein og gass opp av vulkanen. Utbruddssøylen med aske strakk seg så langt som 3500 meter opp i været.
Tidenes kraftigste vulkanutbrudd i Syd-Amerika var et faktum.
Inkaene rundt omkring la på sprang. Men hvor skulle de ta veien?
I byen Arequipa både så og hørte de utbruddet tross at Huaynaputina lå nesten 8 mil unna. Nedtegnelser fra den tiden beskriver utbruddet som eksplosjonsartet, som mange kanonskudd. Utbruddene varte ut hele februar i varierende styrke, men hovedbruddet gjorde fra seg den 19. februar.
En times tid etter utbruddet begynte asken å regne ned fra himmelen. Asken spredte seg over et område på nesten 100,000 kvadratkilometer. Asken dalte ned både over båter hundre mil til havs, og i hovedstaden Lima, 85 mil lengre nord. I byen Arequipa kom det i løpet av ett døgn et 25 centimeter høyt askelag.
De kristne brukte vulkanutbruddet for det det var verdt, og omvendte flere inkaer til å forlate naturtroen og bli en kristen. For vulkanutbruddet var jo en straff fra naturen, påstod de. I Arequipa ble det holdt store messer i kirkene, det ble utført eksorsisme, og det ble ofret og omvendt.
Da vulkanen igjen sovnet den 5. mars 1600, så var ti landsbyer fullstendig begravet og minst 1500 mennesker hadde mistet livet. Områdene rundt var i en katastrofetilstand, og det skulle ta landsdelen godt og vel 150 år før de var på fote igjen både økonomisk og materielt.
Det smått fascinerende med slike vulkanutbrudd er at det også får globale følger. Ofte bryter det ut epidemier rundt om i verden etter slike større utbrudd, og forskerne er fortsatt ikke helt overbevist over hvorfor. I tillegg blir en følgeeffekt temperaturforskjeller. Man skulle kanskje tro at magma fra jordens indre skulle varme opp kloden, men faktisk er det slik at temperaturen synker kraftig etter slike utbrudd.
Den påfølgende vinteren ble bikkjekald over hele verden. I Japan frøs en stor innsjø til is på den tidligste datoen på 500 år, mens det i Russland ble målt det kaldeste på 60 år. Sommeren ble også kald i Russland, og avlingene ble så dårlige at det ble offisielle uår i perioden 1601-1603.
Resten av Europa opplevde også kulde og uår etter dette utruddet i sydlige Peru.
Inkaenene lever 420 år etter det store vulkanutbruddet fortsatt godt i pakt med naturen, og praktiserer sin naturreligion.
Høsten 2006 var jeg på ei fjellstue i Rondane, med noen studiekamerater, for å møte et par slike. Vi skulle lage film om en lokal gutt som hadde startet med inka-healing. Han skulle holde ei snau ukes kurs på Mysusæter, og to vaskekte inkaer hadde meldt sin ankomst. Vi fikk henge med, fikk bo der, spise der og leve der noen dager. Sammen med både kursdeltakere, kursholdere og disse to fra Peru.
Jeg har alltid hatt en interesse for det alternative, og det ble ikke mindre etter denne opplevelsen. Vi fikk en innføring i inka-healing, chakra-healing, lærte kjenne chakra-felt, lage sin egen mesa (en samling steiner eller andre ting som knyttes til minner eller energier fra livet, pakket inn på en spesiell måte i et peruvansk klede; brukt av healere for å kanalisere energier og gi kraft). Vi hadde seanser ute ved fossen Brudesløret. Vill, norsk natur kombinert med inkaenes mystikk.
De to inkaene ble flybåret til Mysusæter fra arnestedet Cusco i Peru. Byen som i alle år har vært det sentrale hovedsetet rundt denne tradisjonene og kulturen.
Med seg på turen hadde de en sekk med kokablader, som de kontinuerlig tagg på. Den hadde den vandret inn i Norge på grønn sone med, uten at noen av tollerne på jobb hadde tatt bryet med å sende bikkja på disse kappekledde peruvanske medisinmennene.
Vel, det kom oss til gode. En av kveldene skulle alle på huset få både healing og smaksprøver. Det var med både en viss spenning, ærefrykt og en smule nervøsitet at jeg stilte seg i kø.
Jeg mener, den første kvelden der hadde vi alle blitt samlet til felles trommereise i kjelleren. Alle skulle da få kontakt med sitt kraftdyr. Til høyre og venstre av meg hadde folk sett både varaner og isbjørner manifistere seg visuelt i det indre. Hos meg var det bare mørkt. Ikke et dyr. Ikke et bilde.
Hvordan skulle det nå gå når denne åpenbart lukkede fyren skulle møte to av inkakulturens sendemenn langt inn i den norske fjellheimen? Oh, Pacha Mama!
Kokabladet smakte ingenting annet enn frisk gress, og virkningen uteble. Så klart. Vi fikk ett blad hver oss, og konsentrasjonen virkestoffer er så liten i et slikt blad at det å for eksempel koke te på noen blader kun vil gi omtrent samme rusen som å drikke en kopp med kaffe.
Like greit. Jeg satte meg ned på kne, tok håndflatene sammen og nikket. Det var måten å hilse på. Jeg mener også jeg fikk et bløtt kyss på panna under seansen, da den ene brukte sin mesa, og slo den løst mot chakra-punktene mine, mens det ble forrettet noe på Quechua, som ikke bare et suverent bra telt-merke, men også det offisielle språket blant de første av inkaene fra Cusco-området.
Vi fikk det vi skulle på film, oppholdet ble godt, og alt var såre vel. Vi dro ned igjen noen dager før kurset var slutt.
Noen dager etter hjemkomst dør søstera mi, og da de får den beskjeden på Mysusæter, så organiserer de en minnestund på kvelden sammen, og fører henne over på riktig side. En fin greie og gest.
Da vi noen uker senere returnerer hjem til han som hadde kurset for å få noen siste bilder til filmen, så får jeg tilbud om gratis healing - noe jeg takker ja til. Det var en veldig spesiell opplevelse, for i løpet av den seansen kom det frem beskjeder fra min da avdøde søster som vedkommende umulig kunne vite.
Det finnes nok mer mellom himmel og jord enn det se fleste av oss aner.
Peru lever fortsatt i meg etter opplevelsen på Mysuseter, så min lille families fadderbarn Leslie er også fra Peru. Det er med stor iver at ungene leser brevene som kommer derfra en gang i året, og vi prøver være minst like flinke tilbake.
Men blir det noe musikk av dette?
Vel, det er mye bra instrumental healingmusikk, men kanskje ikke noe for en slik 365-liste. En historie som kom frem i samtalene våre på Mysusæter var at en av disse Inka-healerne hadde vært i Peru på en åndelig dannelsesreise, og da så klart også ramlet inn på Ayahuasca. Ayahuasca er et livsfarlig brygg beslektet med LSD, som gir syretripp og transetilstander. Derfor har den også blitt brukt av medisinmenn og sjamaner i Inkariket opp gjennom historien. Brygget kokes selv på Banisteriopsis-planten, som finnes både i Andes og i Amazonas. Virkningen er rett så ofte dødelig, og titt og ofte har utenlandske New Age-eksperimentister havnet i både koma og brå død etter lefling med denne drikken.
Artister som Paul Simon, Sting, Tori Amos og Chris Robinson (Black Crowes) har alle prøvd denne drikken. Også blandt skuespillere har det vært utberedt å teste dette. When in Rome osv.
Vel, så er jeg nysgjerrig av natur, men her må nok totningen si takk, men nei takk. Jeg har sett dokumentarfilmer om stoffet dog, og det får dekke nysgjerrigheten for denne gang.
Hadde man smakt på brygget, som jeg ser for meg som det som koker i Pulverheksa sine bøker, så hadde man sikkert blitt høy som en drage. Altså «High as a kite».
Eller Highasakite, som det norske bandet stilistisk har skrevet det.
Intriger, uvennskap og rettssaker har preget bandet i løpet av den forholdsvise korte karrieren. Nå er det kun vokalist Ingrid Håvik og ett medlem til igjen.
Kristoffer Lo, som vel var hjernen bak mye, er long gone. Han har nok med andre prosjekter. Blandt annet spiller han sammen med Fay Wildhagen, og tok nesten like mye plass på scena som henne, da jeg så henne live i Drammen i november i fjor.
Det har vel ikke alltid vært sånn. Under en konsert i Toronto, Canada, boltreplassen til Our Lady Peace fra i går, så fikk Lo akutt panikkangst på scena. Bandet måtte bare stoppe, og Lo fikk hjelp backstage. Slike anfall kan fortsatt komme, men heldigvis har han lært å leve med det.
Ayahuasca vil i alle fall aldri være aktuelt eller særlig lurt for Lo å prøve. En av effektene, bi eller ei, fra denne rusen er nemlig at den kan trigge og utvikle sterk angst.
Lo går jevnlig til psykolog for sin angst, og skulle du oppleve angst av noe slag - så er nok det stedet å begynne fremfor noe annet.
I dag har Kristoffer Lo bursdag. Han fyller 35 år, og dagen feires vel kanskje med et smell - men forhåpentligvis ikke så voldsomt som for 420 år siden.
Dagen markeres med en av Highasakites flotteste fra Lo-perioden. Ei låt som også har et snev av moderjordisme i seg.
Lover, where do you live?
In the skies,
in the clouds,
in the ocean?