Mora mi har jeg allerede skrevet en god del om. Ikke bare har hun skrevet sin egen livshistorie mellom permer til meg, men hun har sirlig ført «sjuende sans»-bøker helt siden 1972
Den 4. mars 1972 er det å lese følgende: «Vi kjøpte ny bil - en grønn Simca JC20112»
Fra samme dato 1977: «Jeg lå på et gammelt rom i 3. etasje sammen med ei fra Drammen. Hans Josef lå i 8. etasje i ei lyskasse, naken med bind over øynene. Han lå sammen med ei jente fra Kløfta. De var omtrent like store, og hadde begge både tisset og bæsjet. Jeg var oppe der flere ganger om dagen, tok ham ut og ga ham mat»
Ja, hva får man ikke vite.
Ikke alle nedtegnelsene er like detaljerte, og det er heller ikke alle dagene det er skrevet noe.
Ofte kunne det være bare en setning om været, eller om noen hadde vært på besøk.
På denne dagen i 1998 stod det for eksempel bare: «mye snø».
Været har alltid vært et populært tema, både i small-talk blant oss mennesker, og ikke minst i dagbøker og «sjuende sans»-almanakker. For en «sjuende sans» er en slags almanakk.
Og almanakkens historie strekker seg trolig helt tilbake til da menneskene først begynte å skrive.
Den første trykte almanakken utgitt i Europa var i 1457. Den første i USA ble gitt ut i 1639.
I 1644 kom den første almanakken på norsk ut. Utgiver var Tyge Nielssøn i Christiania, og dette var faktisk også den første trykte boka i Norge noen sinne.
Ordet almanakk kommer fra arabiske al-manāk, som rett og slett betyr «klimaet». Almanakken inneholdt - og inneholder fortsatt - ofte informasjon om vær, klima, astrologi, månefaser, soloppgang, solnedgang og helligdager. Mer moderne versjoner inneholder også egne felter for egne dagboknotater, navnedager og fødselsdager.
Bøndene brukte disse flittig til å holde styr på alt mulig, og i USA har «Farmer’s Almanac» blitt utgitt hvert år siden 1818. Her var det tips og triks om når man burde så ditt og så datt, samt forhåndsvarsling av vær og klima for kommende år.
En annen almanakk ble gitt ut i juli 1997: nemlig Whiskeytown-albumet «Strangers Almanac». Plata ble hyllet av musikkeksperter, og ikke minst møysommelig omtalt i sjanger-fagbladet for Americana-musikk, «No Depression Magazine» (1995-).
Bladet tok navnet sitt fra et Uncle Tupelo-album fra 1990.
Whiskeytown startet i Raleigh, Nord Carolina, året før «No Depression Magazine», i 1994, og hadde en kort, turbulent, men god karriere før de kastet inn håndkleet som gruppe i 1999.
Bandets hjerne var Ryan Adams, som skulle få en stor solokarriere etter bruddet med Whiskeytown.
Adams er en god låtskriver, men en fyr som antageligvis ikke er verdens beste å samarbeide med. I det siste har det også kommet for dagen at han neppe er verden snilleste heller. Synd og skam, egentlig, siden han faktisk har skrevet noen av de flotteste låtene i moderne musikkhistorie.
Whiskeytown hadde i tillegg et annet stort ego i Phil Wandscher, og titt og ofte endte konsertene deres på 90-tallet med at disse brusehanene kastet tomme ølflasker på hverandre. Wandscher fikk sparken rett etter at «Strangers Almanac» ble gitt ut.
Den 4. mars 2008 ble dette legendariske albumet gitt ut i en ny Deluxe-utgave, med tidligere ikke utgitt Whiskeytown-materiale. Så kjøp deg en almanakk, skriv ned vær og vind, besøk, eller bare tanker.
Kan jeg si, si! Jeg har flere ganger opp gjennom prøvd meg på almanakk-skriving, men det har ofte kokt bort etter noen måneder. Nå håper jeg heller på noen «Big Ideas» for året som kommer, men skulle jeg skrevet noe for 4. mars 2019 ville det blitt noe sånt som at «dro til Nermo med jobben».
Kjøper du deg en almanakk, og faktisk skriver i den - så vedder jeg på at du eller ungene dine vil sette pris på å se tilbake i den om 20 år.
Hvis ikke, så kan den alltids leveres i en bruktbutikk, og bli en hvilken som helsts «Strangers Almanac».
Dagens låt blir «Houses on the hill»; ei styggvakker lita ballade om kjærlighet tapt som følge av krig.