Ja, så satt jeg her da. 7. mars. Kun 299 dager igjen av året. Kun 299 innlegg att å skrive. Kun 299 låter.
Var dette tidspunktet å få skrivesperre på? På årets 66. dag? Jeg knotret frem og tilbake på telefonen, som i 2019 er mer en datamaskin enn en telefon.
Min datamaskin er hundre ganger tregere enn telefonen, så jeg har dessverre begynt å bruke telefonen til både å søke på internett, suse rundt på Facebook og ikke minst skrive disse innleggene i appen «notater».
Utfordringen er åpenbar: pølsefingre på en liten skjerm. Resultatet blir som dere nok har lagt merke til, at det ikke blir helt stilrent og korrekt til en hver tid. So be it!
Helst ligger jeg ei ukes tid i forkant på disse innleggene, sånn i tilfelle skrivesperra slår til for alvor, jeg befinner meg et sted i utlendighet eller jeg bare har mistet piffen. Derfor er innledningen på dette innlegget litt løgn. Datoen viser 2. mars når jeg skriver disse ord, men innlegget skal allikevel handle om dagen i dag, den 7. mars.
Når jeg roter rundt og leter etter mulige historier, så begynner det som regel med at jeg leter på internett via telefonen min. Hva har skjedd historisk på dagen i dag? Hvem har bursdag i dag? Hvem røyk med i dag?
Andre ganger starter det med låter eller artister. Den låta må bare med, men hvilken dato kan den passe på?
Jeg tar opp telefonen og søker opp både fødselsdato til bandmedlemmer, plateutgivelser, konserter og annet. Tidkrevende, ja kanskje, men jeg har jo slikt å gjøre med dette «prosjektet» - og jeg synes det er givende. Både for de små grå, men også for pølsefingrene, som får noe å tafse på.
Bufferen er størst den uka jeg har ungene, for jeg prøver å være mindre på telefonen når de er her enn jeg kanskje er når det bare er me, myself and I. Jeg er til tider alt for dårlig, dessverre, men prøver i alle fall å være flink nok. Jeg synes jo det er en uting sjøl at folk driver mye med telefonen sin hvis de er på besøk eller sånt.
Men sånn har det vel blitt med telefoner i 2019. Smart-telefoner. Det er langt mellom klassiske SMS. Det er relativt sjeldent med klassiske telefonsamtaler, heldigvis med hederlige unntak.
Jeg har alltid vært en del år senere ute enn kompisene mine med det meste. Så også telefon. Jeg husker ikke helt hvilket år jeg kjøpte min første mobiltelefonen, men jeg mener det var en lang, smal Panasonic - med kontantkort-abonnement. Da hadde vel mange i kretsen min hatt mobil et par år allerede tipper jeg.
Da jeg ble pappa var jeg skråsikker på at ungene mine ikke skulle ha telefoner før de ble 18. Så firet jeg kravene til 16. Så 15. Ni-åringen har nå mommos gamle mobiltelefon, og det er faktisk helt greit.
Heldigvis bruker hun den relativt sjeldent, men kan i alle fall nås ved spesielle anledninger. Fire-åringen har leketelefon, og er fornøyd med det enn så lenge. Men hvor lenge?
I det offentlige rom sitter folk stort sett og ser på telefonene sine til en hver tid. Unge som gamle. Det er en markant forskjell fra bare 15-20 år siden. Ja, også fra bare 10 år siden.
Sosialiseringen skjer gjennom telefonen. Tar du fra en ungdom telefonen og/eller internett, så tar du fra dem livet virker det som. Jeg hørte nettopp om en ungdom som var i harnisk fordi hun hadde blitt forespeilet ei uke vinterferie på hytta uten strøm og internett. Det var helt krise, og kom potensielt til å ødelegge livet til vedkommende.
Der er vi altså. En skummel utvikling på mange måter, men like fullt den eneste verdenen og virkeligheten våre barn vil kjenne til.
En farsott på Facebook om dagen er faren som har filmet sine to tenåringer som prøver å finne ut hvordan man opererer og bruker en hustelefon med ringeskive.
Det virket like fjernt for dem, som mediet «bok» virket for Gokstad & Bache, i deres klassiske sketsj.
Jeg tipper det vil komme en motreaksjon en vakker dag på mye av dagens «quick fix» teknologi.
Du trenger aldri lure på noe noe mer. Du trenger ikke lengre bruke flere dager på å lete etter svar. Løsningen, svaret eller rådet er alltid bare et tastetrykk på telefonen unna. Og et sveip.
Du betaler med telefonen din når du skal på Julemarked, du handler mat, klær og bøker med telefonen.
Jeg logger meg inn på jobbsystemer gjennom telefonen, og registerer arbeidstid gjennom telefonen.
Jeg melder ungene av og på fritidsaktiviter gjennom telefonen. Jeg betaler regningene min, jeg tar bilder, jeg filmer, jeg har kontakt med venner og familie. Alt gjennom telefonen.
Hvis vi vil kan vi sikkert ha telefonen mellom hendene hele døgnet til ende. Sju dager i uka. 365 dager i året. Ja, til og med klokka bruker jeg telefonen til å følge. Stoppeklokke, nedtelling og alarm. Hvis jeg roter bort telefonen min, så mister jeg vekkerklokka mi.
Jeg hører på musikk gjennom telefonen, jeg ser på TV, jeg leverer tippekupongen og sjekker kalenderen gjennom telefonen. Jeg bestiller reiser, finner reiseruter, finner restauranter, sjekker inn på fly og leser avisen gjennom telefonen.
Telefonen kan i dag altså brukes til det meste. Unntatt fødsel og begravelse. Død kan sikkert derimot forekomme gjennom telefonen. Dåp og bryllup også. Og kjærlighet.
Så fikk jeg visst noe å fylle 7. mars med også. Et lite hjertesukk eller en konsolidering rundt bruken av telefon i dagens samtid.
Jeg skulle som sagt gjerne vært flinkere til å legge den bort selv. Jeg prøver å være flink når jeg har besøk eller er borte på besøk, men be meg gjerne legge den bort hvis jeg tar den frem.
Ingenting av det vi i dag bruker telefonene våre til kunne nok telefonens far, Alexander Graham Bell (1847-1922), ha sett for seg, da han - trommevirvel - den 7. mars 1876 fikk registrert patenten sin for oppfinnelsen han kalte for «telefon».
Oppfinnelsen skjedde som følge av Bells eksperimenteringer med å lage et slags høreapparat for døve og tunghørte. Faren hadde jobbet med en slik maskin fordi mora selv var tunghørt, men som med oppfinnelser ellers, så var det alltid et spørsmål hvem som var først ute.
Først i 2002 ble det allment akseptert, og også rettet i historiebøkene, at telefonen som oppfinnelse ble kreditert italieneren Antonio Meucci (1808-1889). En av historiene skal ha vært at Bell angivelig hadde kopiert en av Meuccis prototyper, som hadde blitt solgt til USA. Bell var raskere på labben med å få telefonen patentert, og derfor fikk han også navnet sitt på det som egentlig visst nok var en annens oppfinnelse.
Bells variant var imidlertid mer et rent kommunikasjonsverktøy - en mot en - enn Meuccis, som var enveis.
Bell står fortsatt omtalt som telefonens far i noen kilder, mens andre igjen holder fast ved Meucci - og det spørs om man noen gang blir enig her.
Historien er full av slike oppfinnelser som kommer flere steder i verden omtrent samtidig. Sånn var det jo med Edison og filmfremviseren også.
Det som sikkert var, var at da Bell døde, så var det uten å ha hatt sin egen telefon. Han mente nemlig at telefonen ga ham for mye distraksjon, og ville ikke ha en slik i eget hjem. Litt av samme tanke som Steve Jobs hadde da han nektet sine egne unger å få iPad.
Så kanskje var ikke disse bare oppfinnere og gründere av teknologiske nyvinninger i hver sin tid - men de hadde også en bevissthet rundt utfordringene, avhengigheten og uroen disse oppfinnelsene potensielt kunne lage eller ha.
Evolusjonen har stått stille i godt og vel 200,000 år nå, men med smart-telefonen kommer muligens det neste store skrittet også her. Nesten like stort som da tommelen frigjorde seg fra resten av hånda, kan det bli hvis evolusjonen tar inn over seg krum nakke over blått gjenskinn - med sveipende fingre og tastepølsefingre.
Gå på NRK-arkivet og søk opp noen dokumentarer fra 80-tallet og bakover. Da prata folk faktisk sammen.
Da vi forrige helg var på ishockeyturnering var det en stor tetthet av mobiltelefoner på tribunen. En del så på ski-VM i stedet for ungene, en del filmet og tok bilder, og en del dreiv sikkert med helt andre ting. Evelin knottet med moras mobiltelefon når det var som kjedeligst å bare «se på», og forsyne meg - da vi svingte innom McD på vei hjem for et lettvint måltid etter en lang dag - så satt det forsyne meg et par i en El-bil ved ladestasjonen. Tipper de var i 50-årene, men det eneste jeg egentlig la merke til var det blå gjenskinnet i ansiktet. De satt med hver sin telefon ved siden av hverandre, og jeg tenkte vel umiddelbart at de sikkert var drit lei hverandre. Blue in the face. Akkurat som det jeg er nå, her jeg skriver.
Telefonen har nok kommet for å bli. Smart-telefonen også. På godt og vondt.
Kjærlighet kan også både startes, vedlikeholdes og sluttes gjennom telefonen. Dette blir temaet for dagens låt, som er signert en av mine favorittartister for tiden, David Ramirez.
Hans «Telephone Lovers» er ei nydelig låt om da hun som senere skulle bli hans kone i begynnelsen av relasjonen befant seg i London, mens Ramirez selv var hjemme i Texas.