I fjor falt Fastelavn på 3. mars, og her er reprisen fra dagens låt den gang:
Vastel avent - eller Fastelavn som vi sier - faller i år på søndag 3. mars - i dag. Ordet betyr «Kvelden før fasten» på tysk (eller opprinnelig nedertysk).
Fasten har røtter i den romersk-katolske kirken, og opprinnelig falt fastelavn på tirsdagen man også kaller fetetirsdag. Fastelavn henviser nå alltid til den søndagen som faller 7 uker før 1. påskedag.
Dette var historisk siste dag med spising før den 40-dager lange fasteperioden frem mot påske. For å være best rustet til fasten, så var det vanlig å innta store mengder mat, gjerne fet sådan, denne dagen. På et tidspunkt ble det vanlig å markere fastelavnssøndagen med boller fylt med deilig krem, og et melisdryss oppå.
En annen tradisjon denne dagen var fastelavnsriset: bjørkekvister knyttet sammen til en bukett, pyntet med fjær i alle mulige farger. Fastelavnsriset var fra hedensk tid ment å være en fruktbarhetsvekker, og ble derfor brukt på både dyr, jord, trær og kvinner. I moderne tid har det heldigvis kun blitt brukt som pynt.
Fastelavnssøndag var i hedensk skikk ikke en fastedag, men en markering av at vinteren gikk over til vår. Skal vi driste oss til å ønske våren velkommen allerede i dag?
Mine minner rundt fastelavn inkluderer «Norske Kvinners Sanitetsforening». Denne humanitære organisasjon fra 1896 jobbet i utgangspunktet for å bedre kvinners helse og livsvilkår, men endte opp med å bli synonymt med fargesprakende fastelavnsris - som ironisk nok fra riktig gamle dager ble brukt til å daske jomfruer med.
Nyhagen Sanitetsforening på Bøverbru var mutterns sosiale alibi gjennom hele min oppvekst. Ett par ganger i året ble hele huset på Tandum fylt opp av godt voksne kvinner; med permanent, en egen evne til å prate i munnen på hverandre, og en tørst etter kokekaffe og kaker. Mange kaker.
Basaren var alltid møtets høydepunkt, og jeg fikk stort sett være med og ta lodd da dette ble arrangert hjemme. I premiepotten lå det alt fra nylonstrømper til Lohengrin-sjokolader, og basar-«maskina» som ble brukt var av mørkt trevirke, og hadde store, tunge kuler med tusjskrevne nummer.
Å få lov til å sveive på denne, og trekke ut vinnerne, var veldig spennende for en liten guttunge; infiltrert i en slags privat, kvinnelig losje for én kveld.
Foran hver fastelavn så var det fast takst at muttern saumfarte skogene rundt huset på jakt etter bjørkeris. Det kvadratiske kjøkkenbordet med rutete voksduk ble fylt til randen av bjørkeris og fjær i alle mulige farger, mens Sanitetskvinnene lot skravla og hendene gå rundt bordet.
Dugnaden var å binde opp disse bjørkerisene til fine buketter, feste de fargerike fjærene på, og feste en NKS-lapp på hver bukett. Deretter ble de satt opp i ei ti-liters plastbøtte fylt med vann, og satt bort - før de ble tatt med rundt på dørene i grenda og solgt.
Fastelavnsrisene gikk unna som varme fastelavnsboller, og det ble sjeldent noen ekstra igjen - foruten det ene riset vi selv hadde kjøpt, eller muligens gjemt igjen hjemme. Litt skulle man vel ha for arbeidet!
Fastelavnstid er også karnevaltid. Over hele verden er det karnevaltid i disse dager, og de mest kjente finner vi kanskje i Rio De Janeiro, i Venezia, og i New Orleans.
Karnevalet i New Orleans er bedre kjent som «Mardi Gras». I år gikk startskuddet i går, og karnevalfesten varer til og med fetetirsdag den 5. mars.
Festen slutter alltid på fetetirsdag. Kanskje ikke så rart når «mardi gras» på fransk nettopp kan oversettes med fetetirsdag. «Mardi Gras» har vært omhørlig portrettert i blant annet Erik Diesens reisebrev på 80-tallets NRK - og jeg har også dykket inn i denne festen via HBO sin eminente serie «Tremé» for noen år tilbake. «Mardi Gras» fyller New Orleans med turister, som flokker seg for å se mange av de lokale «indianerne», og de herlige paradene. Det er en eneste stor folkefest i utkledning, god mat, godt drikke og ikke minst god musikk.
Foruten jazz og marching bands, så fylles byen også av «vanlige» artister. Stort sett er det kok på hvert et utested; på hver ei scene.
Ett av disse bandene som fast bruker å spille under «Mardi Gras» er Louisiana-bandet Better Than Ezra. Bandet har lokal tilknytning til både New Orleans og Baton Rouge, og trekker stort sett fulle hus hver gang de dukker opp på «House of Blues» i New Orleans.
Jeg har vært fan av bandet siden 90-tallet, men de har nok ikke så stor skare med lyttere i Norge. Platene «Deluxe» (1993) og «Friction Baby!» (1996) er to herlige utgivelser som bør være en bra plass å begynne for de som vil sjekke ut dette bandet - og kanskje får du oppleve dem live på «Mardi Gras» en vakker dag?