Det tyske krigsskipet Bismarck ble bygget på verftet Blohm & Voss i Hamburg, i perioden 1935 til 1939. Skipet hadde en lengde på hele 250 meter, hadde en maksfart på 30 knop, og var utstyrt med nærmere 90 forskjellige kanoner - hvor av åtte av dem hadde en rekkevidde på vanvittige 35000 meter - 35 kilometer!
Med en besetning på over 2000, så ble dette slagskipet selve flaggskipet i den tyske flåten - og under andre verdenskrig satte nazistene sin lit til at skipet skulle hamle opp med det som måtte komme av motstand.
Bismarck
Skipets første skarpe oppdrag kom i mai 1941. Skipet la ut fra den polske havnebyen Gdynia i grålysningen den 19. mars 1941, og oppdraget var å hindre de alliertes forsyningsskip som kom fra USA og til Europa - Operasjon Rheinübung.
Langt til havs, helt ute i Danmarksstredet, mellom Grønland og Island, ble Bismarck møtt av to britiske slagskip - HMS Hood og Prince of Wales. Bismarck sparte ikke på kruttet, og lot kanoner og granater gå varme, i et voldsomt sjøslag.
HMS Hood
Dette skjedde den 24. mai 1941, på dagen 79 år siden i dag.
En av granatene traff midt i ammunisjonslageret til HMS Hood, og førte til en voldsom eksplosjon, som raskt spredde seg langs hele det nesten 260 meter lange skipet. På få minutter stod hele skipet i lys lue, og sank etterhvert til bunns.
Av et mannskap på 1418, så overlevde mirakuløst nok kun tre stykker.
En av disse var 18-åringen Ted Briggs (1923-2008), som ble kastet opp i lufta fra sin posisjon på dekk, da eksplosjonen inntraff. Han ramlet ned igjen med hodet først, og da skipet etter kort tid krenget, så seilte Briggs ned fra dekk og ut i de iskalde havet. Da hadde han rukket å få av seg det meste av tung utstyr, inkludert hjelmen, for å lette vekten på ham selv.
Da HMS Hood etter kort tid sank, så ble Briggs trukket med ned i dragsuget, men trolig takket være luftbobler fra skipet, så rikosjetterte han til overflaten igjen.
Ted Briggs
Selv var han sikker på at hans siste time var kommet, men plutselig fikk han øye på en livbåt, som han fikk ålet seg opp på. HMS Hood var borte i dypet, og det var stille hav rundt omkring. Bismarck hadde forsvunnet av sted, så Briggs var overlatt til seg selv i det mørke, kalde vannet.
Samtidig som Briggs drev rundt på ei redningsflåte i Danmarksstredet, så kom en gutt, som fikk det jødiske navnet Shabtai Zisel ben Avraham, til verden i den amerikanske byen Duluth, Minnesota.
Besteforeldrene hadde emigrert fra Europa på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av forfølgelsen som den jødiske folkegruppen allerede da var blitt et offer for. En av hans bestemødre kom fra nåværende Litauen, mens på den andre siden var slekta fra nåværende Ukraina.
Foreldrene hadde flyttet til Duluth fra den mindre byen Hibbing for at familien skulle kunne få et litt større jødisk nettverk.
Mens lille Robert, som han ble hetende på engelsk, lå og sprellet på ei fødestue i Duluth, så lå en annen Robert og sprellet i det kalde ishavet 400 mil lengre øst.
Robert «Bob» Tilburn (1921-1995) hadde på lik linke med Ted Briggs havnet i havet da HMS Hood gikk til bunns. Han fikk til slutt tak i noen vrakdeler fra skipet, som han klamret seg fast til - og etter en times sprelling i det isende havet begynte han å miste motet.
Bob Tilburn
Plutselig oppdaget han Ted Briggs, og fikk på et vis svømt seg bort til ham. Det viste seg da at Briggs også hadde funnet nok en overlevende. Hans navn var William Dundas (1923-1965), og var kun 17 år.
Etter fire timer i det svarte havet begynte kreftene å ebbe ut, men unggutten Dundas visste at de ville dø hvis de sovnet eller besvimte, så stivfrossen begynte han å synge engelske sanger for å holde seg selv og sine to kompanjonger både flytende og våkne.
Like etter så de lyskastere i det fjerne, og skipet HMS Electra kunne plukke opp de tre overlevende, og kjøre dem til land på Island. Der ble de sjekket på sykehus, før de ble fraktet videre til Greenock i Skottland, og videre til London for de-briefing og hyllest.
Briggs snakket ofte om hendelsene i årene som gikk etterpå, og bidro både i dokumentarer og med sine memoarer. Dundas på sin side ønsket aldri noe oppmerksomhet rundt hendelsene, og snakket aldri om hendelsene den 24. mai 1941 til noen - hverken media, venner eller nær familie.
Tilbake i USA.
Da Robert kun var sju år, så flyttet familien tilbake til Hibbing, fordi faren ble overflødig i jobben hos Standard Oil i Duluth.
Robert begynte etter hvert å interessere seg for musikk, og hørte ofte på radio i hjemmet. Etter hvert tok han selv opp gitar, piano og munnspill, og lærte seg å traktere disse.
I 1961 flyttet han til New York City for å besøke sin store helt Woody Guthrie, og ble etterhvert et fast bidrag på scenene i kunstnerstrøket Greenwich Village. Hans første album ble gitt ut i 1962, da under artistnavnet Bob Dylan. Bob på grunn av Robert, og Dylan fra forfatteren Dylan Thomas.
The rest is history, som dom sier.
Bob Dylan er fortsatt aktiv når han i dag starter på sitt 80. år.
I 2016 vant Dylan som første låtskriver Nobelprisen i litteratur, noe han selv i utgangspunktet var litt utilfreds med - men som han etter ett års tenkepause dro til Stockholm for å motta.
En av Dylans absolutt flotteste tekster - og melodier - synes jeg er den nydelige «Not Dark Yet». Jeg har aldri vært noen blodfan av Dylan, så låta oppdaget jeg ikke før jeg ble introdusert for den av Stig Enger, i løpet av noen sene nattetimer, i ei loftsleilighet på Gjøvik, rundt århundreskifte.
Låta er også perfekt med tanke på kampen de tre overlevende fra HMS Hood opplevde på Dylans fødedag.