Å oppdage ny musikk

Noe av det artigste jeg vet er å ramle over helt nye artister eller band, som kryper seg inn under huden med sin musikk. I dette prosjektet, med ei låt hver bidige år i ett helt år, så hadde jeg også åpnet for at jeg kunne ramle borti noe nytt.

Det å oppdage ny musikk er både lettere og vanskeligere i dag enn tidligere. Lettere fordi alt er mer tilgjengelig. Det er lettere å lytte gjennom musikk på streamingtjenester. Vanskeligere fordi jeg ikke kan bla gjennom en booklet, lese tekster, studere bilder og fonter, takkelister, produsenter og gjesteartister.

I min ungdom var det stort sett måten å oppdage ny musikk. Jeg hadde hverken kabel-TV eller parabol, så fikk aldri MTV da dette kom til tettstedene.

Jeg troppet stort sett opp på platebutikken. Bladde gjennom hyllene med kassetter. De hvite, massive og vegghengte stativene for kassetter på Toten musikkbar var jo legendariske. Slike var det i flere butikker da jeg først begynte å handle musikk. Du måtte henvende deg bak disken, og få innehaver til å låse opp og ta ut en kassett hvis du ville handle eller lytte. Helst plukket du en kassett lengst inn på ei rad, så den ansatte måtte ta ut flere for å få tak i din utvalgte. Kassettene virket bedre tyverisikret enn gifteringene og diamantene hos gullsmeden på 80- og 90-tallet. Skulle det lyttes, så var det ved disken. Lyttestasjoner. Enten med fullt headset eller med ei slags stang du dro opp fra disken, og holdt mot det ene øret.

Da postordre kom, så begynte jeg også å sjanse på band og CDer kun ved hjelp av navnet. Compact Huset (sic!) og Ginza-katalogen var som to bibler å regne, og jeg har ikke telling på hvor mange pakket som kom derfra og landet i ei postkasse med midt navn på.

Screenshot_20200525_005350.jpg

Band som Psychosis og Sixpence None The Richer (før de ble semi-kjente) trakk jeg opp av en slik hatt - uten at det ble noen mer enn en kuriositet i musikksamlinga.

I min krets var de fleste over snittet interessert i musikk, så det var jo helt naturlig da vi en sommer var en gjeng på seks stykker i et feriehus i Sverige, at vi fysisk tok turen i bil til der Ginza holdt til.

Sjelden hadde vi blitt mer skuffet. Lageret var nettopp bare et lager. Midt på den svenske landsbygda.

Screenshot_20200525_005337.jpg

Vi fikk hver vår katalog, akkurat en slik vi hadde hjemme, og måtte krysse av for hvilke plater vi ville ha - og så gikk fyren bak disken inn i det aller helligste og plukket. Litt som på vinmonopolet i gamle dager. Her skulle det ikke kikkes, leses eller fristes på noe som helst slags vis!

CDbaby har jeg nevnt tidligere. Med Internett kom muligheten til å oppdage helt ny musikk på andre måter. Usignerte band som solgte egenfinansierte plater var midt i blinken for meg.

cdbaby.jpg

Så kom nedlasting. Napster og slikt, der du kunne laste ned alt du måtte ønske - helt ulovlig. Deretter kom da streaming - helt lovlig, der du i dag får store deler av musikkverdenen inn på enten telefonen, PCen, radioen eller i bilen.

Jeg ble med over fra Wimp og til TIDAL, selv om jeg ser at utvalget er mye bedre på Spotify. Grunnen er ene og alene at den gamle Squeezebox Logitech-radioen jeg bruker hjemme til musikkavspilling, kun har TIDAL som innebygd app. Ene og alene derfor.

Jeg har fortsatt store deler av mine CDer liggende i pappesker og noen i hyller på bibliotekrommet (ikke brått så fancy som det høres ut for). Jeg er fortsatt glad i fysiske formater. I taktile utgivelser. Vinyl burde jeg for eksempel hatt mer av.

Jeg må dog innrømme for meg selv at det nok har blitt mest streaming. Denne spillelista er jo et et kroneksempel på det. Du kan dele musikk mye lettere, men hakket mindre sjarmerende, enn i gamledager - da det ble tatt opp musikk du ville vise til verden på mixed tapes; opptakskassetter. Ingenting var som å få en slik med ny og spennende musikk dumpende ned i postkassa. Den gleden får ikke dagens unge lenger. En etter en forsvinner mange butikker som selger musikk i fysiske formater. 30. mars i år var det kroken på døra for fysisk musikk hos CDbaby.

Nye plattformer har kommet til. Nå oppdager jeg eksempelvis en del ny musikk på sosiale medier som f eks Instagram og Twitter.

Musikken du legger i de digitale spillelistene tar du med deg sømløst over alt. Blåtann i bilen. Nettspiller på jobben. Hvis jeg hadde villet kunne jeg sikkert ha spilt musikk 24/7. Helt sikkert uten å spille opp igjen den samme låta - noen gang.

Med all tilgangen på så mye musikk, så blir det også veldig deilig å bare nyte stillheten. Vel, stillhet slik kun en med lett til moderat tinitus kan nyte.

Så var det allikevel den sitrende spenningen og gleden ved å fortsatt kunne oppdage noe helt nytt.

Noe helt nytt for meg var for bare noen dager siden den britiske singer songwriteren Scott Matthews (1976-).

Wolverhampton-fødte Matthews har tydeligvis holdt på i snart en mannsalder på balløya, men for meg var han altså et ubeskrevet blad.

Hva i huleste skal jeg finne på for den 25. mai, tenkte jeg. Tilfeldigheter gjorde at jeg kom over noen plater som var gitt ut på denne dato. En av disse hadde et cover som appellerte til meg. Yes! Old school oppdaging av ny musikk, men i ny innpakning.

Plata «Elsewhere» var signert dette for meg ubeskrevne bladet Scott Matthews, og den var utgitt 25. mai 2009 - for nøyaktig elleve år siden i dag.

ScottMatthewsElsewhere.jpg

Scott Matthews, som ikke må forveksles med den kanadiske electronica/indie-artisten med samme navn, debuterte i 2006 med plata «Passing Stranger», og hittil siste, og sjette i rekken, i fjor - «The Great Untold». Matthews vokste opp i en særdeles musikalsk familie, og hadde en far som spilte trommer i noen glade amatørband hjemme i Wolverhampton. Scott sjøl fikk sin første gitar som 7-åring, og så seg aldri tilbake.

scott.jpg

Scott Matthews er nok fortsatt mest kjent i England. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om ham før noen dager siden, men har på få dager blitt veldig glad i flere av platene og låtene hans.

Høydepunktet i karrieren hans så langt vil muligens være da han varmet opp for band som Foo Fighters og Snow Patrol. Mediene i UK har sammenlignet ham både med Nick Drake og Jeff Buckley, men personlig synes jeg at jeg hører mye Eddie Vedder i ham.

For å markere 11-årsjubileet til hans andre studioalbum, så blir derfor dagens låt åpningssporet «Underlying lies» - som tar for seg løgnhalser og bedragere.