Emeritten

Fra tid til annen kjenner jeg på dragningen mot å bli eremitt. Pakke snippsekken og labbe langt ut i skogen, finne seg ei koje og leve ut det enkle liv.

Jeg kjenner ekstra på det de gangene jeg bevitner folk som enten svulper og dulter på konsert, eller som reker rundt kanon, sørpe dritings midt på dagen, på Svingen pub.

Da blusser drømmen om et liv under en stjerneklar nattehimmel langt unna lyd og larm, annet enn lyden fra et knitrende bål. Jeg har vært innom Thoreau, London, Monsen, Gabrielsen og co. tidligere.

Jeg er glad i å være i mitt eget selskap, så jeg er rimelig sikker på at jeg kunne holdt ut ei god stund i ingenmannsland.

Historien er full av eremitter.

Definisjonen på en eremitt er i følge den store norske: «en person som har trukket seg tilbake fra samliv med mennesker og lever som eneboer for å konsentrere seg om et religiøst liv med meditasjon, bønn og askese».

I utgangspunktet altså et begrep brukt om svært religiøse, både buddhister og kristne.

På 2-300 tallet etter vår tidsregning var det faktisk en liten boom av eremitter i områdene Persia og Egypt. Eremittilværelsen var på den tiden trigget av et ønske om å komme nærmere Gud. Hvis vi byttet ut «Gud» med «Moder Jord» eller «naturen», så er dagens eremitter nok ikke helt fremmed for samme ønske. Det å flykte fra noe, og søke noe annet. Noe roligere. Noe eksistensielt.

Eremittene på 300-tallet forholdt seg til verden på en måte som på gresk ble kalt «ksenoteia» - som betyr «det å være fremmed i verden». En verden som i 2020 stadig går fortere, og et samfunn som blir mer og mer avskåret fra gamle verdier og strømninger.

På 300-tallet søkte eremittene en indre ro ved å trekke seg vekk fra mennesker og samfunn. Akkurat slik sånne som meg ofte drømmer om i 2020. Men i dagens samfunn er det en vanskelig kombinasjon å trekke seg vekk, og samtidig opprettholde dagligdagse forpliktelser og ansvar. Ironisk nok får mange av oss en smak av det å være eremitt i disse Koronatider, og tilværelsen er nok ikke for alle. Som introvert passer den meg imidlertid så godt at et par-tre måneder Koronafast overhode ikke er noe problem.

Savnet av bevegelse og reise kjenner jeg litt på. Turer ut det som gir påfyll av energi og indre ro for meg. Helgeturer, roadtrips eller bare dagsturer.

En som overhode ikke ville ha selskap var John av Egypt, født i år 305. I tillegg til å være en seriøs eremitt i Guds tjeneste, så levde han i et ekstremt sølibat. John gikk fra å være en helt vanlig snakker (anno 300-tallet), til å mure seg inne et sted i den egyptiske ørkenen.

Han avstod fra kvinnfolk, rulla rundt på store steiner for å få tida til å gå, og spiste kun rå, tørket frukt.

Målt i alder kan man si at livsførselen var en suksess, for John skal ha blitt over 90 år gammel. John skal også ha vært klarsynt, og hadde syner og visjoner om fremtiden. Han foreså blant annet sin egen død på slutten av 300-tallet.

På 1900-tallet fant arkeologer først igjen hula til John, som etter sin død ble helgen. Han hadde bygget seg selv inne i ei steinhule, med kun ett lite vindu ut som verden forøvrig.

I dag, 27. mars, markeres Saint John sin egen helligdag.

En annen John tenker jeg nok også hadde likt å tilbringe tid langt utenfor folk, men som musiker så må man.

John Moreland (1985-), fra Tulsa i Oklahoma, begynte musikkarrieren i hardcore-band på 90-tallet, men gikk over til country/singer-songwriter da han en gang hørte Steve Earle.

Jeg hadde den store gleden av å oppleve John Moreland live på Sentrum Scene i januar 2016 - da han varmet opp for Jason Isbell & the 400 units - og for en opplevelse! Den gangen åpnet han med låta «Hang me in the Tulsa County sky», og hadde publikum i sin hule hånd fra første anslag - alene med kassegitaren og en mikrofon.

Ulikt slik det var på DMB i forrige uke, så kunne man på den halvtimen Moreland spilte, faktisk høre den berømte knappenåla falle.

If I could make you feel

the way you make me feel

I'd set ablaze

the secrets we conceal