Min fotballinteresse fikk jeg først som liten fra far min. Deretter fulgte flere år med aktiv fotball; fra Bøverbru United som knøttespiller og på Bøverbru IL helt opp til guttespiller - og helt til et lite stunt i voksen alder med bedriftslaget Grafia.
Jeg startet karrieren som midtstopper, men da vi manglet keeper foran en bortekamp mot Skreia, så plukket jeg opp hanskene.
Fra den kvelden var jeg keeper, og stod i mål resten av karrieren - minus en kamp på ei turnering i Gjøvik-hallen på 80-tallet, da jeg fikk prøve meg på topp - og faktisk scoret et par mål! Jeg har alltid vært en fyr som har gått mine egne veier, og således passet jeg vel godt inn som keeper. Det er stort sett de rareste (og minst trente) som blir plassert der - men det var for meg en positiv greie.
Jeg elsket å kaste meg etter ballen, og prøve å redde. Jeg ble til og med relativt god, og spilte også en sesong med alderstrinnet over meg. Et av de beste minnene derfra var en bortekamp på Hadeland, jeg tror kanskje det var mot Gran, da jeg gjorde mitt livs redning helt nede ved stolperota, og fikk gode ord og klapp på skuldra av Bøverbrus egen stjernespiss på alderstrinnet over meg, n’ Stian Presterudstuen.
Før vi skulle ta steget opp til junior, så var jeg imidlertid lei av å spille. Det har jeg vel egentlig angret meg på hele livet, men slik ble det. Avgjørelsen hang trolig sammen med at far min ble dårlig og døde. Han var med og kjørte/så på kampene vi spilte, sparket fotball med meg ute på sommeren, og tok meg med på A-kamper på Bøverbru stadion.
Fotballinteressen gled mer over i en supportertilværelse. Først med tippekampen på NRK lørdager klokka 16, via managerspill på Commodore 64 i kjelleren hos Rune Sveen, og til Panini sine klistremerkealbum. På slutten av 80-tallet ble jeg medlem av Boing-klubben, der vi fikk medlemspakke i posten hver måned - med tegneserie (United), medlemsblad og en og annen fotballplakat.
Akkurat som søken etter sitt livs kjærlighet, som så ofte tar flere tiår og et antall forsøk - så begynte min fotballkjærlighet også med noen korte forhold. I Boing-bladene var det ofte adresser til fotballklubber, og det gikk sport i å skrive til klubbene og be om autografer og lignende.
I flere år var postkassa på Sivesindhøgda full av brev fra England, Tyskland og Skottland med alt fra klistremerker, pins, kampprogram og autografer. Julekveld og 17. mai for en fotballinteressert unggutt!
Jeg var innom noen korte forhold med Norwich, West Ham og Sheffield United, før jeg til slutt fant den store fotballkjærligheten i den lille klubben Swindon Town.
Laget hadde fine røde drakter, og et tog i logoen. Dette husket jeg fra Panini-albumet, men det tok ikke av før jeg fikk svar på et brev jeg sendte til klubben. Jeg var nok litt ivrig etter å starte supporterklubb, så da jeg skrev til klubben for å spørre om jeg kunne gjøre det i Norge - så fikk jeg et hyggelig og positivt svar tilbake.
Et par brevvekslinger senere satt jeg med et håndsignert brev fra spillende manager Glenn Hoddle - kjent fra Tottenham og landslaget. Forelskelsen var et faktum. Jeg fikk med meg en fotballinteressert kamerat på ungdomsskolen som egentlig var Sheffield Wednesday-fan, n’ Svein Erik Gransjøen, og startet «Swindon Town Supporters Club of Norway».
Vi ble tatt opp i Supporterunionen for Britisk Fotball, fartet på årsmøter og treff til Oslo (Stedet Pub i Torggata; selv om vi var langt under 18 år i starten) og ikke minst begynte vi å lage medlemsblad. «Swindon Town Telegraph». Det var et hyggelig fanzine/supporterklubb-miljø, med blant andre nåværende fotballkommentator Kasper Wikestad i Norwich sin supporterklubb, og vi byttet våre egne fanzines med hverandre gjennom posten.
Først i A4-format, kopiert opp på Reinsvoll ungdomsskole av Gransjøens far, deretter via stivere perm, fargeforside og A5-format, trykket opp av vår gode medhjelper Rolf Åkvik i Molde - og til jeg til slutt landet en avtale med Bekkevold Lyskopi på Gjøvik.
På det meste var vi 52 medlemmer i klubben, da Fjørtoft var der og Swindon fikk sin første - og trolig siste - sesong i Premier League. Dette var alt før internett tid, så da var det liv laga og sende ut medlemsblad - eller fanzine - med flere måneders gamle nyheter, resultater og intervjuer.
I starten måtte jeg noen ganger vente til Tippebladet Tips kom i postkassa på tirsdager før jeg fikk vite resultatet fra helgas kamp. Der leste jeg også om eventuelt nye overganger, og så lagoppstilling. Noen ganger var Swindon så heldig å være med på måltipset i Sverige, og da kunne vi følge med på side 377 på svensk tekst-TV.
I fatterns gamle Mazda kunne jeg noen ganger på kveldstid faktisk få inn BBC radio via bilradioen, så jeg hørte på en del sendinger i garasjen på Tandum. Noen få ganger fikk jeg også lov til å ringe til England for å spørre on resultatet. Da tenkte de nok sitt på kontoret i klubben.
Ulikt å være supporter av store klubber, så var det flere fordeler med en liten klubb som Swindon. Jeg ble behandlet som en del av familien, og de svarte gladelig på alt jeg lurte på, enten via brev eller telefon. Da Fjørtoft kom til klubben sommeren 1993, så var entusiasmen rekordhøy. Endelig opprykk til Premier League. Endelig en nordmann i klubben - på fast kontrakt (ikke medregnet lovende lokale prøvespillere som Torje Aleksander Sulland og Lars Mabro Carlsson).
Siste dagen i juli 1993, så døde min far - og fotballen og forholdet til Swindon ble ekstra spesielt og sterkt den høsten. Det ble min flukt fra det som skjedde hjemme, og jeg levde veldig gjennom både supporterklubb-virksomheten og det å følge med Swindon så godt jeg kunne.
Jan Åge sendte både kort og faktisk ringte meg privat hjem til hustelefonen på Tandum, og var oppriktig interessert i hvordan det gikk med supporterklubben.
Spillere svarte på brev jeg sendte med intervjuer, og Swindon ble rett og slett nærmest et slags familiemedlem. En slags erstatning for en mistet far. Et holdepunkt. Et engasjement.
Jula 1993 hadde jeg fått lov til å reise på min første fotballtur. Min pilgrimsreise. Sammen med en gjeng gutter fra Vennesla, anført av Bernt V. Heiseldal og Kjetil Nordhus, som jeg aldri hadde sett eller møtt før, og som var et par år eldre enn meg.
Jeg var selv bare 16, og jeg må takke mora mi for at hun faktisk turte å gi meg lov. Det ble en flott opplevelse, og vi fikk blant annet lov til å dele ut «Årets spiller»-pris til Paul Bodin ute på gressmatta foran 14,000 tilskuere like før kampstart.
Alt ble kommunisert via speaker-anlegget på County Ground, og vi fikk applaus fra fansen. Jeg husker vi ble gjenkjent av folk etterpå, da vi var på vei til togstasjonen for å dra tilbake til Bristol, der vi bodde under oppholdet.
Vi var med på treningsfeltet, fikk omvisning på stadion og fikk møte alle spillerne og folk i støtteapparatet.
Da supporterbussen som kjørte oss på bortekamp mot Coventry ble forsinket på vei hjem, så vi ikke rakk siste tog til Bristol, så hadde klubben spandert på oss privatbil/privatsjåfør fra Swindon til Bristol - en tur litt over 5 mil hver veg. Snakk om å bli behandlet som VIP!
Sportslig sett var sesongen en fadese, og det ble nedrykk og stygge tap. Året etterpå var jeg over igjen sammen med kompiser fra Toten, og fikk se Swindon vinne for første gang (3-2 hjemme mot Wolves). Siden den gang så har engasjementet mitt gått litt i perioder, men Swindon har alltid vært en stor del av meg. Supporterklubben i sin form ble nedlagt da prisene for å trykke opp medlemsblader gikk opp, og internett begynte å bli allemannseie.
Opp gjennom årene har jeg hatt diverse blogger og sider, og i dag er det eneste aktive igjen en passiv Twitter-konto, og ei lukket Facebook-gruppe for oss fem-seks som fortsatt er interessert og fans her i landet. Den edle, harde, lille kjerne med Bernt, Espen Jensen, Kjell-Asbjørn Bunæs, Stian Flage og meg. Er vi noen flere da?
Jeg har sett Swindon flere ganger live etter turene på 90-tallet. Senest i 2017 - da jeg endelig fikk oppleve lokaloppgjøret mot Oxford.
I 2015 så jeg i april en hjemmekamp mot MK Dons - og fikk æren av å dele ut champagneflaska til «beste Swindon-spiller».
Da jeg i februar i år fylte år, så var det med hilsen på Messenger fra den gamle backen Phil King - på vegne av alle i Swindon Town! Rett og slett fantastisk flott, og nok et bevis på familieklubb-mentaliteten som har vært rundt denne klubben i alle årene jeg har fulgt med - siden ca 1990/91.
Rett etter påsken hadde jeg tenkt meg over igjen, og hadde både billetter og TIFO klart. Så kom Koronaen.
Hva som skjer med sesongen videre nå EE umulig å si, men det ville vært urtrist hvis hele sesongen bare ble slettet. Swindons beste på mange, mange år.
Uansett, Swindon Town har gitt meg mange fantastiske opplevelser opp gjennom livet, og vært mitt livs fotballkjærlighet.
Alt begynte med svaret fra Glenn Hoddle. Hadde ikke klubben respondert på brevet jeg sendte i 90/91, så er det ikke sikkert historien hadde vært den samme. Så tusen takk, Swindon. Tusen takk, Glenn Hoddle. I dag er det forøvrig Glenn sin navnedag her i Norge - 26. mars.
Hoddle var manager i klubben da jeg startet å følge med, og opp gjennom årenes løp har mange managere vært innom.
Dagens manager er Richie Wellens. Han startet sin aktive karriere for Manchester United, der han fikk ett innhopp i en ligacupkamp mot Aston Villa i 2000. De tjue minuttene, faktisk sammen med Ole Gunnar Solskjær, var de eneste minuttene han fikk for klubben.
Karrieren ble kanskje ikke den suksesshistorien som Richie hadde håpet på, men han fikk en anstendig og lang karriere som spiller nedover i divisjonene, og hadde klokket over 600 A-kamper for lag som blant annet Blackpool, Doncaster, Leicester og Shrewsbury. I november 2018 tok han over som manager for Swindon, og som Solskjær er Alex Ferguson også Richies store forbilde.
I dag fyller Richie Wellens 40 år, og får nok sikkert også en gratulasjonsmelding fra Phil King og gutta. Ikke nok med det, en av mine favorittspillere på 90-tallet Ohhhh Skaun Taylor fyller også år i dag -56 i tallet.
Så til ære for Shaun Taylor, Richie Wellens, Glenn Hoddle og Swindon - så må dagens låt naturligvis bli ei låt signert Swindon-bandet XTC.
XTC startet så tidlig som i 1972, og selv om bandet på papiret holdt koken til 2005 - med en del opphold - så ble det aldri den store suksessen for dem heller.
Swindon Town spiller XTC sin «Senses working overtime» hver gang de scorer på hjemmebane, men den første låta jeg likte fra XTC var den suggerende og litt forstyrrende «Making plans for Nigel».
Stay safe. Wash your hands. Play music.