I dag er det 26 år siden OL-åpningssermonien i Lysgårdsbakken på Lillehammer.
1737 deltakere fra 67 land var innlosjert i deltakerlandsbyen. Et flunkende nytt, flott mediesenter stod klart like ved på Storhove - i lokalene som etter OL ble tatt over av daværende Høgskolen i Lillehammer, der Vladimir i dag er plassert på et av de gamle, lydtette studioene i kjelleren.
Lillehammer-OL ble utad en formidabel suksess, og Juan Antonio Samaranch omtalte det som «tidenes beste». En sannhet med visse modifikasjoner, siden budsjettsmellen var på godt og vel 300 prosent.
I fotballens verden heier jeg på et lite lag som heter Swindon, og jeg har hele livet konsekvent holdt med underdogs. Ingenting gledet meg for eksempel mer da jeg så på utfor, enn hvis det kom en uventet utøver og tok seg inn blandt de beste.
På Lillehammer, eller nærmere bestemt i Kvitfjell, kjørte amerikanske Tommy Moe ned til gull; hans første - og siste - seier noensinne i utfor.
Bronsen gikk til en minst like ukjent alpinist: nemlig kanadiske Ed Podivinsky.
Han hadde tidligere samme år overraskende vunnet et utforrenn i Saalbach, som også ble hans eneste seier i karrieren - så helt uventet var det ikke at han knep medalje den 13. februar i Kvitfjell.
Ed Podivinsky til høyre, med vinner Tommy Moe i midten og vår sølvgutt Kjetil Andre Aamodt til venstre.
Podivinsky var fra Toronto. En by som foruten ishockey ikke er veldig kjent for vinteridrett. Toronto la inn bud på sommer-OL i 2008, men tapte for Beijing.
Musikkmiljøet i Toronto var nok større enn alpinmiljøet. Band som Blue Rodeo, Barenaked Ladies, Broken Social Scene, Cowboy Junkies, Our Lady Peace, Rush og Steppenwolf kom alle fra Toronto.
Den 12. februar 1971 kom Paul Hayden Desser til verden i et møblert hjem like nord for bygrensa. Faren jobbet som professor i parasittologi ved universitetet i Toronto, men eplet skulle vise seg å falle langt fra stammen.
Han plukket tidlig opp kassegitaren og begynte å lage låter, akkurat som med-kanadenser og gårsdagens artist Donovan Woods.
Han tok mellomnavnet som artistnavn, og begynte å spille på små scener hjemme i Toronto som «Hayden».
Da han var 24 ble han oppdaget av det legendariske plateselskapet Geffen Records, og ga ut det fantastisk flotte debutalbumet «Everything I long for». En av låtene ble plukket opp av MTV, og plutselig hadde han gått fra en anonym tilværelse på små scener i Toronto til at hele Nord-Amerika ville ha en bit av ham. Musikken hans var noe helt eget. Slacker-stemme med Kurt Cobain-nerve, og nærmest noe som kan kalles kassegitar-grønsj. I alle fall på debutalbumet.
Jeg oppdaget Hayden på soundtracket til filmen «Trees Lounge» (1996). Filmen var Steve Buscemi sin regidebut, og han spilte også hovedrolla selv. Buscemi falt såpass for musikken til Hayden at han inviterte seg selv hjem til ham for å jamme. Han var så ofte han hadde tid og mulighet også tilstede på Haydens konserter, de gangene han spilte på østkysten.
Alt så rosenrødt ut i livet til Hayden. I 2010 ble imidlertid livet snudd på hodet, da han ble far til ei lita jente, Grey, som ble født med en kromosomfeil og uten verbal kommunikasjon.
Musikken ble ikke lenger like viktig, og Hayden og kona har stort sett viet mesteparten av tiden etter 2010 til å følge opp dattera.
Alpinist og felles bysbarn Ed Podivinsky opplevde også at livet tok en brå vending. I 2014 døde hans bror Thomas i en skiulykke i Canada.
I 2013 startet Hayden og kona The Dream Serenade; en årlig støttekonsert i Toronto til inntekt for barn med spesielle behov. Dette førte også til at Hayden sa opp avtalen med plateselskapet. Nå var det familien for alle penga!
Samme år ga han ut et nytt selvfinansiert album, “Us alone”, på eget plateselskap, og i 2015 kom hans hittil siste album «Hey you» - der tittelsporet var skrevet spesielt til Grey.
Om det noen gang blir flere plater eller større turneer på Hayden er usikkert. Første prioriteten vil alltid være den nå 9-år gamle Grey.
Det som er sikkert er at Hayden har en hel haug med gode låter i sin katalog, og hvis det noen gang blir et «Hver gang vi møtes» i Canada, så håper jeg han blir invitert.