(fra 13. feb 2019)
I dag er det «verdens radiodag».
Dagen ble etablert i 2011 for å hylle radioens plass i kringkastingshistorien. Datoen ble valgt for at det var den 13. februar 1946 at «United Nations Radio» ble stiftet. UNR ble da den første radiostasjonen som hadde hele verden som målgruppe, og nyhetssendingene ble kringkastet på fem forskjellige språk: kinesisk, engelsk, spansk, fransk og russisk.
Radioen hadde da vært tilgjengelig i en 50-års tid allerede. Hvem som var først ute med oppfinnelsen er fortsatt uklart, men det kom mange varianter mot slutten av 1800-tallet, blant annet fra Nikolai Tesla.
En brasiliansk prest og oppfinner skal ha vært den første som kringkastet sin egen stemme gjennom radiosignaler mellom to apparater i 1901.
Italienske Guglielmo Marconi blir allikevel regnet som radioens far, og fikk oppfinnelsen patentert i 1904. Da hadde han et tiår tidligere fått patentert radiobølger som kommunikasjonsform - på en teknologi funnet opp av Heinrich Herz (ja, derav herz) i 1888.
På julaften i 1906 holdt kanadiske Reginald Fassenden det som kan kalles historiens første radiosending, da han fra sin egen stue spilte «O Holy Night» på sin fiolin, og leste noen vers fra bibelen - alt sammen kringkastet via radiobølger til båter ute på havet øst for Massachussets.
En av den første kommersielle radiokanalene var KQW på vestkysten, som ble etablert i 1921.
Radiosignaler har siden den gang blitt brukt til det meste man kan tenke seg; alt fra krigføring til akutt nødhjelp. Før internett, og før MTV, var det også ofte på radio man oppdaget musikk.
De første kassettene jeg tok opp var fra radio. "Ti i skuddet", "Norsktoppen" og tilsvarende var populære radioprogrammer da jeg begynte å interessere meg for musikk.
Jeg oppdaget også flere nye band via radiosendinger. Mer om det senere i løpet av de 365.
Den første radiostasjonen i byen Cincinatti, Ohio, ble etablert i mars 1922: WLW. 49 år senere ble Matt Beringer født i samme by, på denne dag - den 13. februar 1971.
Da han som 20-åring begynte på grafisk design ved University of Cincinatti, så møtte han for første gang Scott Devendorf. De to fant en felles interesse for utøvende musikk, og startet ikke lenge etter bandet «Nancy». Etter noen år kastet de inn årene, etter bare å ha spilt inn ei plate.
Scotts bror spilte på den tiden i et annet band sammen med brødrene Dessener (nesten som Hayden sitt etternavn), men da Matt og Scott i 1999 stiftet bandet «The National» - så kastet Scotts bror og brødrene Dessener inn sine årer, og ble med i bandet.
Siden platedebuten i 2001 har «The National» gitt ut sju studioalbum.
I starten lå bandet nærmere Americana-sjangeren enn de gjør i dag.
Da de i 2005 ga ut albumet «Alligator» begynte verden å få øyne opp for bandet, og gutta bestemte seg for å si opp de straighte dagjobbene sine for å leve av musikken. Siden den gang har de ikke snudd seg tilbake.
Da det britiske musikkbladet NME i 2013 lagde ei liste over de 500 beste platene gjennom historien, så var hele fire The National-album med på denne. Mange omtaler også The National som USAs Radiohead, en sammenligning jeg vel ikke helt er enig i - men som jeg også ser hvordan kan gjøres.
I 2014 ble Matt & gjengen invitert av Hayden Desser til å spille på «The Dream Serenade». Matt syntes dette var en utmerket ide, og uttalte i samme momentet at han hadde vært stor Hayden-fan i over 15 år. I 2016 var Matt Berenger involvert i et artig kunstprosjekt med analoge radioer. Installasjonen «Requiem for 114 radios» hadde verdenspremiere på et museum i Bristol, England. 114 gamle radioapparater var satt opp og lyden som kom parallelt fra disse 114 dannet essensen for denne kunsten. I en av radioene var det Matts stemme som kom ut.
Signaturen til bandet er nemlig vokalist Matt sin dype baritonstemme. Musikken er det stort sett Aaron Dessner som står for, mens herr Beringer skriver tekstene - noen mer subtile enn andre.
I sommer skal The National faktisk spille i Sverige, nærmere bestemt i Dalhalla.
Dalhalla er et gammelt kalkbrudd noen få kilometer nord for vakre Rättvik, ved idylliske Siljan i Dalarna.
er kanskje den svenske byen jeg har besøkt flest ganger. Flere ganger som barn med mine foreldre, Iris sin første ferie som snau 9 måneder gammel gikk dit, og i fjor var vi nære på å campe der på road trip. Den lille byen har en flott bystrand, samt en ytterst stilig og lang brygge. Faktisk var jeg oppe ved Dalhalla høsten 2010, men stedet var da stengt med en bom - så vi måtte bare snu og kjøre tilbake.
I 1991 kom den svenske operasangerinnen Margareta Dellefors på ideen om å utrede muligheten for ei utescene i kalkbruddet. Rättvik kommune og Dalarna län lot seg overbevise, og bevilget penger til å bygge et amfiteater nede i kalkbruddet.
Scena stod ferdig i 1994, og har siden den gang vært en av Sveriges mest spektakulære i sitt slag. Som en svensk versjon av klassiske Red Rocks Amfitheatre i Colorado, bare enda mer innbygd i omgivelsene.
Navnet fikk amfiteateret etter inspirasjon fra æsenes festhall Valhalla, satt sammen med første stavelsen av Dalarna.
De første årene var det stort sett klassiske operaoppsetninger som dominerte programmet, i gründer Dellefors sin ånd.
Det ble etterhvert besluttet å satse på mer kommersielle musikk til den spektakulære scena, siden publikumstallene var dalende og ledelsen så et marked ut over opera og klassisk.
I 2011 spiller Bryan Ferry i Dalhalla, som en av de første store, mer kommersielle artistene. Dellefors var ikke overbegeistret for dette, og havnet i konflikt med resten av gjengen. Men retningen var nok ikke dum å ta.
Siden den gang har mange store artister spilt på denne flotte plassen: Sigur Ros, Neil Young, Scorpions, Simple Minds, Norah Jones, Toto, Robert Plant og ZZ Top - for å nevne noen.
I 2017 trakk Sting 5500 tilskuere, og satte publikumsrekord. Rekorden på en sesong satte Dalhalla i fjor, da 93 000 konsertgjengere til sammen hadde løst billett. I 2019 står artister som Lauryn Hill, Iggy Pop, John Fogarty og Gyllna Tider på programmet. Torsdag 18. juli kommer altså Matt Beringer og hans The National til Dalhalla - bandets eneste konsert i Norden i sommer.
Konserten blir nok ikke å høre på radio, men Radio Rättvik på FM 103.4 kommer garantert til å nevne konserten. FM-nettet hadde blitt etablert som en ny bølgelengde i Europa etter andre verdenskrig.
I Norge sa vi dessverre farvel til FM-nettet 1. januar 2018, men enn så lenge er de små nærradioene igjen.
Har du tusen kroner til overs som du ikke vil bruke på DAB+ adapter, og heller vil høre god musikk live, så blir det garantert en uforglemmelig opplevelse i det gamle kalkverket midt i juli.
Personlig liker jeg plata «Trouble will find me» fra 2013 best.
Er du riktig heldig kan kanskje låta «Slipped» dukke opp på en radio nær deg i dag. Hvis ikke så får du han uansett her.