Thomas Alva Edison kom til verden den 11. februar 1847 i den lille byen Milan, Ohio, som den siste i en barneflokk på sju.
Foreldrene hans hadde noen år tidligere emigrert fra Canada, over Blue Water Bridge. Brua deler Canada og USA, og strekker seg over St. Clair-elva, som rett på oversiden munner ut i verdens tredje største ferskvannsinnsjø; Lake Huron.
Den to kilometer lange brua strekker seg mellom den kanadiske byen Sarnia, Ontario, og den amerikanske byen Port Huron, Michigan.
De fem første barna kom til verden i byen Lake Huron før faren altså pakket kofferten og tok med seg familien til Milan (fortsatt Ohio, ikke Italia) der faren hadde fått seg jobb.
Det gikk ikke helt som faren hadde forestilt seg i Milan, så da Thomas, heretter bare kalt Edison, hadde bikket sju år, så flyttet familien tilbake til Port Huron.
Der begynte Edison på skole, men etter bare tre måneder i førsteklasse hadde han allerede gått læreren på nervene med sine konstante spørsmål og kritiske refleksjoner. Enten var han gæærn, eller så var han spesiell, konkluderte de med. Tunghørt var han også, og et konstant uromoment i klassa.
Hans nysgjerrighet åpenbarte seg altså på et veldig tidlig stadium. Mor til Edison tok ham til slutt ut av skolen for å gi ham hjemmeundervisning.
Som 12-åring begynte han å selge alt mulig, fra aviser til godterier, på toget som gikk mellom Detroit og Port Huron.
Noen år senere fikk han tilbud om jobb som telegrafist, som en gest for at han visst nok hadde reddet livet til sjefens sønn - som nær hadde blitt påkjørt av toget som Edison jobbet på.
I denne jobben fikk Edison virkelig øynene opp for det som den gangen var nymotens teknologi, og begynte å eksperimentere på gutterommet.
I 1869 fikk han godkjent sin første patent på en oppfinnelse - en helelekronisk stemme-maskin, tenkt brukt til valg. Det var lite marked for denne maskina i Port Huron, så for å øke mulighetene, og jakte sine drømmer, flyttet Edison like etter til Newark, New Jersey.
På den andre siden av Blue Water Bridge, på kanadisk side, kom Donovan Woods til verden 111 år senere.
Donovan var en langt stillere type enn Edison, og gjorde lite ut av seg gjennom oppveksten. Woods begynte å spille gitar og lage sin egen musikk, fordi hans eldre søster sa han ikke var kjekk nok til å dra damer uten at han kunne traktere et instrument.
Etter videregående flyttet Woods, som Edison, også til en storby for å jakte sine drømmer. En eldre musiker i Sarnia hadde sagt følgende: «They’ll never support you in Sarnia, but don’t feel bad about it», så Sarnia var ikke noen plass å bli.
Woods ville utvide horisontene sine akkurat som Edison, og flyttet til Toronto for å begynne på universitetet, samt kanskje ha muligheten til å få spille musikken sin for et større og mer positivt støttende publikum.
I Newark begynte Edison å utvikle telegrafistsystemer som primært skulle hjelpe tunghørte som han selv. I 1871 giftet han seg med 16-år gamle Mary Stillwell. I 1875 slet det unge ekteparet med å få endene til å møtes, og Edison måtte få økonomisk hjelp fra faren, som brukte det lille han hadde til overs selv for å sette i stand et verksted/laboratorium i Menlo Park.
Tidlig i 1877 utviklet han en kullkorn-mikrofon som forsterket lyden fra telefonen, og gjorde den klarere. Basert på samme teknikken begynte han også å jobbe med det som skulle bli gjennombruddsoppfinnelsen senere samme år; fonografen. Fonografen, som ble forløperen til diktafonen og andre lydinnspillere.
Fonografen tok av, og Edison ble omtalt som «The Wizard of Menlo Park». Så tidlig som i 1879 ble fonografen også demonstrert på Christiania Tivoli, der musikkhandler Peder Lieseth ble den første nordmannen til å synge inn et lydopptak. Opptaket er bevart, digitalisert og kan høres på Teknisk museum i Oslo. Christiania Tivoli, som var bygd opp over samme lest som Tivoliet i København ble forøvrig jevnet med jorda på 30-tallet. What could have been!
Da Donovan Woods spilte inn sitt debutalbum «The Hold Up» hos Inception Sound Studios, Toronto, i 2008, så var det nok med litt mer moderne utstyr.
Woods sleit kanskje med det samme som Hr Tandsether sliter med i dag, i alle fall hvis man skal tro noen av låttitlene. Da tenker jeg vel mest på spor 7 «Car won’t start», og ikke så mye på åpningssporet «He drinks gas».
I 1879 smalt det for alvor i laboratoriet i Newark, da Edison patenterte lyspæra (etter å egentlig ha kjøpt opp andre sine patenter og forbedret disse ved å bruke glødetråd av karbon inni).
Kona døde i 1884 bare 29 år gammel, men Edison giftet seg igjen to år senere, og fikk senere tre barn.
I 1888 var fonografen såpass utviklet at Edison faktisk startet verdens første plateselskap: Edison Records.
I forlengelsen av fonografen og dens forbedringer rundt omkring, så kom Edison til slutt opp med oppfinnelsen som skulle revolusjonere verden ytterligere: Kinetoskopet (1891) - som ble verdens første kommersiell forevisningsapparat; med et myntinnkast som startet en 20 sekunders film.
Noen år senere utviklet han også en modell skulle bære verdens første filmkamera. Problemet var bare at Lumiere-brødrene jobbet med nesten samme ideen parallelt i Frankrike, og diskusjonene går høylytt fortsatt den dag i dag om hvem som var først ute. Kappløpet fikk nesten samme dimensjonene som både romkappløpet og polkappløpet.
Da Edison døde i oktober 1931, så hadde han rukket å registrere og få godkjent 1093 patenter.
Begravelsessermonien ble holdt hjemme i Edisons villa, med kun den nærmeste familien til stede. Vel, også President Herbert Hoover med frue, da. Og samarbeidspartnerne Henry Ford og Harvey Firestone. Ja, dere skjønner jo hva de leflet med.
Edisons favorittsang «I’ll take you home, Kathleen» ble spilt på et orgel i stua. Låta som noen år tidligere ble innspilt på Edison Records av Will Oakland.
Bilkortesjen til Rosedale gravlund i New Jersey ble filmet og vist som «filmavis» for nasjonen i ettertid.
President Herbert Hoover initierte en nasjonal plan om at hele nasjonen - som en kollektiv takk for alt; ikke minst glødelampa - klokka 10 (trolig Eastern time) på kvelden skulle slukke alle lys i ett minutt. Mørkt på kino!
Donovan Woods flyttet etterhvert også fra Toronto og helt ned til Nashville, USA. Det var der han hørte hjemme musikalsk, og derfor ønsket han å leve og bo i byen en periode. Flere mer etablerte artister har vist interesse for hans gode låter, og countryartist Tim McGraw coveret for en tid tilbake Woods’ «Portland, Maine».
På plata «Both Ways» fra 2018 kommer perlene på ei snor. Dette er i americana/singer-songwriter-gata der du også finner artister som Ryan Adams, Jason Isbell og John Moreland. Tekstene er såre, slik det skal være i denne sjangeren. Woods tømmer hjertet sitt ut, og mye er lett gjenkjennbart for oss som har levd et langt liv - og der blodet fortsatt pumper sterkt.
Min absolutte favoritt er den vakre kjærlighetssangen «I ain’t never loved no one», som det også har blitt lagt en aldeles nydelig video til. Rose Cousins synger harmonier og et eget vers - og hennes stemme passer rett og slett helt perfekt med Woods’ sin.
I guess before I met ya
I didn't know better
But you swept in out of nowhere
And I thought I'd never go there
And you set the bar
for this stubborn heart
And when you met my family,
everybody knew that you had me whipped
I ain't ever loved no one like that
And when I said I loved ya,
I didn't care if you said it back
I ain't ever loved no one like that
And maybe I'll love again,
then again, maybe I won't
Maybe you feel the same, maybe you don't
How would I know?