Bill Hicks kom til verden rett før jul i 1961 i den lille byen Valdosta, Georgia, midt i bibelbeltet i de amerikanske sørstatene. Byen på snaut 50,000 der den legendariske outlawtannlegen - nei, jeg tenker ikke på Dr. Alban, men selveste Doc Holliday, ble født.
Bills foreldre var baptister og konservative mennesker, mens Bill fra ung alder selv var temmelig Gudløs. Akkurat som Doc.
Familien flyttet flere ganger på 60-tallet, og endte tilslutt opp i Houston, Texas, da Bill var 7 år gammel. Der fikk Bill og en nabogutt interessen for komedie gjennom filmene til Woody Allen.
Da Bill var 13 år sneik han seg ut vinduet på gutterommet uten foreldrenes viten, og fant veien til noen av Houstons nattklubber som hadde Open-Mic kvelder. Selv om guttungen var langt under lovlig alder, så fikk han prøve seg fra scena - og fikk umiddelbart god respons fra publikum.
Som 17-åringen ble han innlemmet i Houston Comedy Workshop, og omtrent samtidig som foreldrene flyttet til Little Rock, Arkansas, så flyttet Hicks vestover til Los Angeles for å prøve seg på enda større scener.
Vestover flyttet forøvrig i sin tid Doc Holliday også, da tannlegegesjeften ikke var all verden - og han ville søke lykke som gambler i den ville vesten. I L.A. fikk Bill raskt innpass på legendariske Comedy Store, og ble kompis med komikere som Jerry Seinfeld, Jay Leno og Andrew Dice Clay.
I 1984 fikk Hicks opptre på «Late Night with David Letterman» i New York, og på fem minutter hadde han gått rett hjem til alle TV-seerne, med sin direkte, sørstatskritiske, krasse og litt vulgære stil.
Fire år senere flyttet Hicks til New York og begynte å turnere over hele Øst-kysten. I løpet av fem over gjorde han unna over 1200 liveshow. Han ga ut flere videoer og CDer, og verden lå foran hans føtter. Det store gjennombruddet nasjonalt kom med VHS-en «Sane Man» i 1989. Humoren ble stadig grovere og enda mer direkte. Mange fikk passet sitt solid påskrevet, og den sosiale kritikken falt spesielt hans egen familie og andre konservative sørstatsfolk tungt for hjerte.
I juni 1993 var Hicks en tur hos legen under en turné i England, etter å ha følt seg dårlig, og fikk da den sjokkerende beskjeden om at han hadde en hissig form for kreft i bukspyttkjertelen, som allerede hadde spredd seg til leveren. Hicks hadde levd ganske hardt, med mye alkohol, en del dop og ikke minst massiv røyking.
Han holdt diagnosen hemmelig for omverdenen, men hadde alltid med strofen om at «dette showet kan være mitt siste» - til stor latter fra et publikum, som var uvitende om realitetene.
Hicks balanserte ofte mellom humor og ektefølt harselering; som da han i et segment ba alle i salen som jobbet med markedsføring og reklame om å ta livet sitt. Da folk lo, ble Hicks småhissig: «Nei, seriøst. Dette er ikke en vits. Dere er Satans hjelpere, og det er ikke noe rasjonelt med det dere gjør. Seriøst; ta livet av dere!»
Den 26. februar 1994 døde Bill Hicks hjemme hos sine foreldre i Little Springs, Arkansas - kun 32 år gammel. Fire år yngre enn det Doc Holliday var da han røyk - også i sjukdom - 107 år tidligere.
Bill Hicks hadde da fått en enorm fanskare, og band som Radiohead og Tool dediserte sine neste album til ham (The Bends og Ænima).
Jeg oppdaget Bill Hicks på slutten av 90-tallet gjennom en kompis. Den dag i dag henter jeg titt og ofte opp igjen Hicks-filmer på YouTube, og i kveld blir det en ny runde til minne om den kontroversielle komikeren, som døde på denne dag for 26 år siden.
Musikken for dagen er signert en annen Bill.
Bill Deasy ble født i 1966 i Pittsburgh, Pennsylvania. Han begynte som Hicks i ung alder å spille rundt på utesteder i hjembyen på Open-Mic kvelder. I 1991 hadde han startet bandet Shiloh, som det året vant en lokal konkurranse i Pittsburgh; «The 1991 Graffiti Rock Challenge».
Samme år var også Bill Hicks i Pittsburgh på sin «Flying Saucer Tour»; et show som i 2002 ble gitt ut i sin helhet på CD. I 1994 var Shiloh historie, og Bill Deasy startet bandet The Gathering Field.
Da jeg oppdaget deres første kommersielt utgitte plate «Lost in America», så var dette en gedigen øyeåpner for meg. Plata gikk umiddelbart inn under huden, med sine herlige John Steinbeck/Jack Kerouac-inspirerte tekster og gode melodier. Dette var den perfekte oppfølgeren til Counting Crows sin «August and Everything after» i mitt musikk-liv, og jeg pushet plata til alle jeg kjente.
Trolig ble det solgt flere eksemplarer av denne plata på Gjøvik enn andre steder i Norge, for jeg har til dags dato aldri møtt noen andre enn folka i «min krets» som har hørt om dette bandet. Det ble med denne utgivelsen på Atlantic
Records, og da de fem år senere ga ut oppfølgeren «Reliance», så var det på eget selskap.
Siden den gang har Bill Deasy både skrevet bøker og gått solo, men stort sett bare turnert lokalt i og omkring Pittsburgh.
En del av musikken til The Gathering Field er tilgjengelig på Spotify, mens på TIDAL glimrer dem med sitt fravær. Derfor vil spillelista på sistnevnte ligge én bak herfra og ut. Ratt dukker det opp flere slike gjennom året også, som kun er å finne på den ene streamingtjenesten.
Låta «Bound to be» fra «Lost in America» er en av mine favoritter, og teksten kan faktisk lett relateres til den strenge religiøse oppveksten til navnebror Hicks på 60-tallet:
Raised on words like "punishment" and "God will get you
If you don't do what you're told."
Nuns turned children into fearful right handed little
Servants of the Lord
And then the atom bomb fell down
on Hiroshima, North Dakota
The year she turned sixteen
And she said, "There is something very wrong here.
Do you know what I mean?
Do you know what I mean?»
'Cause I got visions forming in my head
And I keep hearing what the preacher said
Said this world will be the death of me
I know it will, it's bound to be
It’s bound to be