Lørdag 1. mars 1986: Vladimir har nettopp fylt 9 år, og står opp til nok en dag, nok en lørdag, og med en ukuelig tro på at verden bare er snill og god.
På NRK ofret fattern skisendingene fra Lahti, for han hadde arbeid å gjøre. Hengeren var full av søppel, og Skundbergtomta på Raufoss ventet.
9-åringen var alltid med far sin på slike gjøremål, så han hoppet inn i den beige Mazda 929-stasjonsvogna, og de la i vei.
Jeg husker det som det var i går. Vi stod inne i bua til Herr Skundberg, og det var alvorlige miner i ansiktet på de voksne. Praten gikk om drap. Statsministeren var drept!
Jeg skjønte etterhvert at det var snakk om den svenske. Olof Palme hadde blitt skutt og drept på min egen bursdag kvelden før!
Aldri trodde jeg at et øyeblikk på Skundbergtomta i 1986 skulle brenne seg inn i hukommelsen for evig tid, men slik ble det.
Vel hjemme på Tandum fortsatte livet i samme ufarlige tralten. Jeg var nok sikkert ute og lekte, hang i beina på fatter’n eller lekte med bikkjene, helt til mutter’n ropte oss inn for graut. Fast takst hver lørdag ved 15-tida var risgrøt med sukker, kanel og smørøye, rød saft og flatbrød-sandwich med et raust smørlag mellom.
I bakhodet lurte bildene om at noen kunne bli drept etter å ha vært på kino en fredags kveld.
Klokka 18 var Palme glemt. Da var det barne-TV med «Redda Joppe» etterfulgt av «Barna fra Ulenbusch» (den med lastebilen og den animerte høna, vet du!) og deretter «Skrotnisse og vennene hans». En fantastisk TV-kveld for en 9-åring.
Halv sju begynte det å lukte hjemmelaget pizza med sylteagurk, parallelt med at alt på NRK gikk i fort film med «Halvsju».
Etter pizzaen var det Kvitt eller dobbelt med Knut Bjørnsen. Jeg fikk nok lov til å være oppe stort sett så lenge jeg ville, ofte til jeg sovnet.
Sjøl er jeg ikke der som far, og prøver å få litt rutiner - men nå som jeg sjøl har barn, så tenker jeg tilbake til lørdagskveldene mine - og har introduserte NRKs lørdagsunderholdning for henne.
«Alle mot en» har blitt fast takst på lørdagskvelden. Når vi har anledning blir det også hjemmebakt pizza med sylteagurk.
Lørdagsunderholdning på NRK har vært en stor greie nesten helt siden oppstarten i 1958. Knut Bjørnsen, Dan Børge Akerø og Erik Bye var alle programledere for slike programmer, som skulle samle familien i de tusen hjem foran fjernsynsapparatene.
Spesielt godt likte jeg reisebrevene til Erik Diesen på lørdagskveldene. Dampskip på Mississippi, krokodiller i Florida og «Mardi Gras» i New Orleans. Diesens programmer var nok med å vekke min interesse for verden, for geografi og for USA.
Dette førte også til at jeg ble interessert i historie, og spesielt om utvandringen fra Norge og til USA.
Utvandringa til USA begynte sporadisk med sjømenn faktisk allerede på 1600-tallet. Ikke organisert fra norske skip, men nordmenn som mønstret på nederlandske og engelske skip.
Ikke før i 1825 startet den organiserte utvandringen fra Norge til Nord-Amerika, og startskuddet historisk regnes at var med båten «Restauration» fra Stavanger.
På 1800-tallet dro stort sett utvandrerne fra Norge, og resten av Skandinavia, videre fra Staten Island umiddelbart etter ankomst og registrering. Vestover med jernbanen, til fots eller med hest. Målet var ofte et nytt og forhåpentligvis bedre liv i midtvesten. Minnesota og Wisconsin var to stater som trakk mange nordmenn.
Emigrasjonen til Brooklyn på 1920-tallet var noe helt annet. Dette var den urbane varianten av utvandringen. Det var industriarbeidere, sjømenn og andre yrkesgrupper. Gjerne byfolk, og ikke bønder som på 1800-tallet. Mange av utvandrerne kom fra Sørlandet. Agder og Rogaland, spesielt, men det var også mange fra Oslo-traktene som fristet lykken over dammen.
Nordmenn slo seg ned i hopetall i områdene rundt 8th Avenue i Brooklyn. Gata ble tilslutt på folkemunne bare kalt for «Lutefisk Boulvard. «Little Norway» ble også brukt om området.
Faktisk bodde det en periode så mange nordmenn i Brooklyn, at bydelen ville vært Norges tredje største by i innbyggertall.
Nærmere 600,000 nordmenn regnet man med at bodde i bydelen på det meste. En del nordmenn var ikke registrert i folketellinger eller andre offentlige registre. Det bodde nemlig en relativt stor kontigent med norske uteliggere på ei søppelfylling i Brooklyn. Dette var ofte sjøfolk, som av ulik årsak ikke fikk hyre hjem. Ofte var det alkohol og annet tull som gjorde at de ikke fikk noe videre engasjement, og ikke hadde de penger til tak over hodet heller. Opp mot 500 husløse nordmenn regner man med bodde på denne søppelfyllinga på det meste.
Området fikk navnet «Ørkenen Sur», og eksisterte helt frem til myndighetene i New York rev alt med jorden i 1934, og tvang menneskene som bodde der til å registrere seg hos det offentlige.
Historiker Thor Gotaas har sammen med Roger Kvarsvik skrevet ei herlig bok om disse spesielt som heter Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn, som jeg anbefaler på det sterkeste.
Den norske operasangeren Erik Ole Bye (1883-1953) var en av nordmennene som slo seg ned i de mer respektable områdene i bydelen. Han hadde sett nedgangen i antall spillejobber i både Norge og Europa, så nå ville han også søke lykken i USA.
Bye fikk godt med oppdrag på scenene i New York i starten, og nøt godt av boomen som var i landet i perioden som ble kalt «The roaring 20s».
Langs «Lutefisk Boulevard» lå utestedene, scenene og barene som hagl - og butikken for Bye var bra. Så kom den sure svie. Nedgangstider, børskrakk, arbeidsløshet og «The Great Depression» sendte mange av nordmennene i Brooklyn hjem igjen allerede på 30-tallet - Erik Ole inkludert.
1932 satte han atter sine bein på kaia i Oslo. Med seg hjem hadde han kona Rønnaug, og 6-år gamle Erik junior.
Sønnen Erik hadde blitt født i Brooklyn 1. mars 1926. Hjemme i Norge bodde familien på Nordstrand, der foreldrene hadde kjøpt, og startet driften av, et pensjonat. Da krigen rullet inn over landet i 1940, begynte den 14-år gamle gutten å henge med motstandsbevegelsen, og endte til slutt opp i Sverige mot slutten.
Deretter gikk det kast i kast for en målrettet og kunnskapsivrig gutt.
Først var han innom HMK Garden, før det ble utdanning tilbake i USA. I 1953 forsvarte han sin Mastergrad innen engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin.
Ved siden av skolegangen hadde han jobbet som alt mulig. Alt fra lastebilsjåfør til barkeeper, men ett arbeidsforhold skulle dyrke en evig kjærlighet for Bye. Han jobbet en periode i havna i New York, tilbake der han vokste opp. Der var han mye i Sjømannskirken og fikk god kontakt med sjømenn av alle slag.
Da han startet som journalist tilbake i Norge på midten av 50-tallet, så han hadde bestandig sjøfolkets stemme med seg.
Krigsseilerne og Redningsselskapet stod ham spesielt nær, og han var med å lage egne program på NRK om sjøfolk, og fikk også gjennom TV-aksjoner til Redningsselskapet.
Bye var også krigs-journalist rundt om i verdens alle hjørner, og hvilken totning husker vel ikke med gru da Bye meldte tilbake fra borgerkrigen i Nigeria at granatene som ble brukt kom i kasser det stod «Raufoss Norway» på.
Journalisten Bye var også veldig glad i å synge, og skrev både shantyer og viser. På NRK fikk han et eget TV-program i beste sendetid, der faktisk en legende som Alf Prøysen fikk sin nasjonale TV-debut.
Erik Bye fikk en av dem mest suksessrike karrierene som tenkes kan som journalist i NRK, og var en av de NRK satset på. På 70-tallet fikk han beste sendetid med «Lørdagskveld med Erik Bye».
Han fikk også en stor karriere som sanger og tekstformidler, og ikke minst som en forgrunnsfigur for mange av samfunnets svake grupper, for funksjonshemmede, for døve - og ikke minst også for alle sjøfolk; menn og damer på bøljan blå.
I 1998 skrev Erik Bye teksten «Vår beste dag» til 100-års jubileet til «Hjemmet for døve» på Nordstrand. Teksten ble tonesatt av Jon Rosslund, og i 2012 ble deler av teksten brukt i selveste nyttårstalen til Kong Harald.
Erik selv fikk aldri oppleve Kongen sitere fra hans tekst i årets viktigste tale til folket. Han døde 13. oktober 2004 - 78 år gammel.
Sangen er både en av mine egne og mine ungers absolutte favoritter. Det har blitt fast takst her i huset at far synger denne sangen som nattasang, ved sengekanten til både 5-åringen og 10-åringen.
Kjære lytt til mørket når vår dag er gått
Natten nynner over fjerne åser
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått
mer, kan hende, enn vi har forstått
Månen over tun og tak er like ny
men tier stille om vårt neste morgengry
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre
Dagen i dag den kan bli vår beste dag
Dagen i morgen skal bli vår beste dag
En av de vakreste stemmene som noen gang har dukket opp i et talentprogram på TV tilhører Yvonne Nordvik Sivertsen, og Vår beste dag ble fremført på The Voice i 2015 i en vakker duett med Hege Bjerkreim.
Måtte dagen i dag bli din beste dag!