I 1996 kom filmen «Beautiful Girls» ut. Ikke la deg lure av tittelen, men dette er en skikkelig godbit som jeg anbefaler alle å se.
Regissør var Ted Demme, og handlingen var lagt til en amerikansk småby på østkysten rett etter nyttår. Det er humor, det er varme, det er sjarme og det er ambivalens rundt forpliktelser, forhold, yrker og livsførsel.
Kort fortalt handler det om en vennegjeng på rundt 30, hvor Willie (Timothy Hutton) er den eneste som kom seg ut av den fiktive småbyen Knights Ridge, Massachussets etter High School.
Han bor i New York, jobber som pianist og lever et moderne og spennende liv med sin advokat-kjæreste.
Så drar han hjem i anledning en High School reunion. Til småbyen der tiden har stått stille, kompisene jobber i de samme trauste jobbene som alltid, og de fleste har giftet seg og fått unger med barndomskjæresten. Et typisk by og land-scenario de fleste fra mindre steder vel kjenner igjen.
«Nothing changes in the Ridge but the seasons.»
Faren og den voksne broren bor og lever som om tiden har stått stille siden Willie flyttet, men de har fått nye naboer, som har ei veslevoksne datter, eminent spilt av en ung Natalie Portman, som pirker borti et av livets største spørsmål: hvor er jeg i livet, hva vil jeg, er jeg fornøyd slik jeg har det?
Manuset er smart, dialogene er gode og skuespillerprestasjonene er rett og slett fantastiske. Og for et knippe Demme fikk med seg: Timothy Hutton, Pruitt Taylor Vince, Michael Rapaport, Matt Dillon, Uma Thurman, Rosie O’Donnell, Lauren Holly og Natalie Portman - for å nevne noen.
Det skjer ikke all verden i filmen, men det er de små samtalene og kvalene rundt livets realiteter som gjør denne filmen: Er gresset grønnere på den andre siden? Har jeg fulgt drømmene mine?
Det er relativt stereotypisk. Den trofaste familiefaren, den notorisk utro kjekkasen, den single tøysekoppen, og den hjemkomne sønn. På den ene siden blir vi kjent med guttegjengen, mens på den andre siden får vi også bli kjent med damene. De er like stereotypiske, men har slått seg til ro med livet som det er, og trives med det.
Jeg har en forkjærlighet for filmer som er lagt til vinterkledde småbyer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men har kanskje kjent på følelsen selv - hva, hvis, dersom.
Willie, som bor i storbyen, viser seg imidlertid å ha minst de samme kvalene som kompisgjengen som grodde fast i småbyen.
Stemningen gjennom hele filmen er rett og slett noe for seg selv, og kjemien mellom alle som spiller er troverdig og levende. Regissør Demme hadde tatt med hele castet til en småby, og de hadde levd sammen i tre uker før innspillingen startet - og det merkes.
Det er mange fantastiske scener og sitater fra filmen, men ingen nevnt - ingen glemt.
Gutta møtes på den lokale baren etter at Willie har landet hjemme hos den enslige faren og den sære broren. Bartender og kompis Stinky (fantastiske Pruitt Taylor Vince) har fått besøk av sin moderne, vakre og urbane kusine Andrea (Uma Thurman) fra Chicago - og alle de gifte karene blir hodestups fascinert av det friske pustet i småbyen.
Willie sitter med trumfkortet; han spiller piano. Han setter seg ned ved pianoet, og gutta tar en gammel klassiker for å sette stemningen: Neil Diamonds udødelige «Sweet Caroline».
Da jeg så filmen første gang, hadde jeg faktisk aldri hørt den sangen før. Bare det er vel en bragd, og et bevis for at jeg ikke alltid er helt med på alle gamle klassikere der ute.
Jeg falt for låta umiddelbart, og det tok ikke langt tid etterpå før jeg skjønte at dette var en nær ihjelspilt gammel slager.
Den dukket plutselig ofte opp på utesteder, på fester og på radio. I februar i fjor var jeg på en pub i York, og da spilte bandet så klart denne.
Like før jul var jeg på hockeykamp med ungene, og da kom låta jammen med over høyttaleranlegget i Kristins hall også.
Og det er den samme greia hver gang: Alle i lokalet synger spontant med på «baaa, baaaa, baaaa», etter at Diamond har liret av seg «Sweet Caroline». Enten det er i en hockeyhall på Lillehammer eller på en pub i York - eller i ei scene i en amerikansk 90-tallsfilm. Jeg synger med hver gang, og jeg synger som Paul, Kev, Mo og Tommy i «Beautiful Girls»
I dag fyller hjernen bak låta, Neil Diamond, 79 år. Han kom til verden i Brooklyn, New York, 24. januar 1941. Foreldrene var jødiske immigranter, og Neil oppdaget først gitarspill og musikk da han på en sommerleir for jødiske barn upstate New York fikk høre Pete Seeger live.
Han begynte først som låtskriver for andre, og har faktisk blant annet skrevet låta «I’m a believer» - udødeliggjort av The Monkees, og her hjemme av mine naboer fra oppveksten; Vazelina Bilopphøggers («Det var da schjæferen beit») I 1969 ga han ut singelen «Sweet Caroline», og den ble umiddelbart en stor hit, og to måneder etter utgivelsen nådde den 4. plass (som høyest) på Billboard-lista. På grunn av det allsang-vennlige (!) trombone-partiet, som i «Beautiful Girls» ble «ba, ba, ba», er sangen blitt veldig mye brukt på sportsarenaer verden over.
I USA har mange lag i mange idretter sangen fast på sin spilleliste for å få med seg publikum. Alt dette sov jeg altså i timen på. Desember 2018 var første gang jeg sang den på et stadion (ok, hall, da).
I tillegg til mange forskjellige lag i USA, så har landslaget til Nord-Irland brukt sangen jevnlig på tribunen. Og det smerter for meg som Swindon-supporter og si dette; men så har også Oxford United.
Ei røys med kjente og ukjente artister har coveret denne, og de fleste pubband eller trubadurer verden over har vel denne på repertoaret. De mest kjente versjonene på plate er vel signert Elvis Presley og Frank Sinatra.
Good times never felt so good - so good - so good!
Og har du ikke sett filmen? Se den!