Hadde vi fulgt gamle Gulatingsloven, så hadde vi blitt hjemme fra jobb i dag.
Dagen i dag, 25. januar, ble implementert som en katolsk festdag, og skulle feires som om det var søndag - med arbeidsnedleggelse. Dagen fikk navnet Pålsmesse, etter apostelen Paulus. I Norge på begynnelsen av 1000-tallet, så stod imidlertid folketro høyere i kurs enn den kristne tro, så Pålsmessen ble tillagt en del andre «krafter».
Den som startet på et arbeid denne dagen, skulle mislykkes totalt. Var det klarvært den 25. januar, så ble det et godt år. Datoen var markert på primstaven som enten et spyd eller sverd.
Pål, Paul, Paula, Paolo, Pawel og tilsvarende har da også navnedag i dag, og i anledning dagen blir dagens spor signert en Pål, Paul eller Paula. Vi har noen å ta av.
For 28 år siden i morgen satte Pål Waaktaar og resten av A-Ha verdensrekord, da de spilte for 198,000 mennesker på «Rock in Rio». Han skrev vakre «Velvet» til sitt eget prosjekt «Savoy», ei låt som var med på filmen «One night at McCool’s» (Harald Zwart, 2001) - der Matt Dillon, som også var med i gårsdagens omtalte film «Beautiful Girls» - spilte.
Hadde sikkert vært perfekt her nå, men, nei. Hva med Paul Simon? Han liret av seg hit på hit, både fremført alene og sammen med svirebror Garfunkel. Nei. Ikke han heller.
Paal Flaata! Såklart. Skiens Elvis. Norges flotteste stemme.
Soloplatene er en ting, men det han har gjort sammen med Midnight Choir har intet sidestykke i norsk musikkhistorie. Før jul hadde jeg med «Amsterdam Stranded» i julekalenderen, men jeg kunne like gjerne også hatt med «Olsen’s Lot». Den plata kjøpte jeg i sin tid på Statoil Raufoss, på vei hjem til Sivesindhøgda etter å ha vært sjåfør til byen. Trolig det beste bensinstasjonspontankjøpet jeg har gjort.
Jeg har allerede begynt å glede meg til jeg skal på konsert med dem igjen i september. Da skal de spille hele albumet "Waiting for the bricks to fall" (2003) - i tillegg til at jeg håper de krydrer det med godbiter fra de andre platene.
Jeg har ikke like sterkt forhold til den plata som jeg har til "Olsen's Lot" og "Amsterdam Stranded", men samtidig inneholder den en av mine absolutt favorittlåter med Paal og gjengen. Låta "Long time ago" klokker inn på nesten 10 minutter, med ei tekst som består av seks linjer. Paal Flaata synger som vanlig som en Gud, og kryper ikke denne inn under huden på deg, og varmer en januarfredag - nei, så vet ikke jeg. Da lyt du få deg sjekket.