«I september var jeg hos lege og fikk bekreftet at jeg var gravid. Fikk etterpå brev fra legen om at Emil måtte komme å ta blodprøve. Det viste seg at jeg var «Rhesus minus», og da måtte de se hva Emil hadde. Han hadde «Rhesus pluss». Det hendte i slike tilfeller at det kunne oppstå antistoffer i blodet, så en måtte skifte blod på babyen med det samme den ble født»
Slik begynner min mor sine memoarer i kapittelet om min kjære søster. Hennes førstefødte.
Muttern var 24 år og fattern var 31 da de fikk beskjeden om at de skulle bli foreldre for første gang.
Livet smilte til det nygifte paret. De hadde nettopp flyttet inn i nytt og nybygd hus på Sivesindhøgda.
Kjelleren var full av poteter fra egen åker, bær og syltetøy fra egen hage og utrolige skogsturer i lag, og ved fra skogene uti Tandsæter.
Termindatoen ble satt til i starten av april. Like over nyttår fikk mor mi beskjed om at hun hadde høyt blodtrykk, og måtte ta det med ro ut svangerskapet.
Tidlig i mars fikk hun en hard influensa, og ble liggende. Legen kom på hjemmebesøk og ga henne globoid.
Den 12. mars kom tante Hjørdis, fattern sin halvsøster, for å hjelpe og ordne til i tilfelle det kom noen bursdagsgjester på fatterns 32-årsdag.
Utpå natt ble muttern akutt dårligere, og fattern måtte gå bort til Sivesind (hos Mina og Kåre) for å låne telefon. Noe slikt var ikke på plass på Tandum før på 70-tallet.
Legen beordret sykebil, men den natta var det så kaldt at sykebilen frøs mellom Bøverbru og Reinsvoll. Sjåføren måtte vasse i snøen, og ringe på og vekke noen som sov i ett hus like ved.
Heldigvis hadde disse telefon, slik at ny sykebil ble rekvirert. Den nye sykebilen kom fra Raufoss-fabrikken, som på den tiden faktisk hadde egne sykebiler i bilparken sin.
Fattern måtte bli med hjem igjen for på den tiden var ikke fedrene velkomne på fødestua.
Muttern ankom sykehuset ved 3-tida på natta, og etter en strevsom natt og morgen kom Reidun til verden, søndag 13. mars 1960. Like før klokka halv ett på dagen, nesten tre uker før termin.
Et lykkelig, ungt par med nytt hus og ei nyfødt jente (1960)
«Hun skreik ikke noe særlig, så de tok henne med ut i et annet rom for å suge opp noe slim. Etterpå kom de inn med henne og la henne hos meg. Hun veide litt over 2 kilo og var 47 cm lang. Jeg fikk ikke spurt noe og orket ikke heller. Jeg turte ikke, rettere sagt. Vi var på sykehuset i 3 uker. Reidun var veldig slapp og det var vanskelig å få henne til å ta melk.» Da vi endelig kom hjem etter en snau måned, så fikk jeg bare ut litt melk, så jeg kokte melk og brukte flasker.
Reidun var så pen og god, men hun var fortsatt slapp og løftet ikke hodet da hun lå på magen på stellebordet. På Gjøvik sykehus sa de bare at hun var slapp fordi hun var født for tidlig. I august var det en vikarlege på barnekontroll, og han gjorde notater i papirene sine. Da vi kom dit igjen i september, så sa legen det rett ut: Reidun hadde Cerebral Parese»
På ett år hadde livet forandret seg radikalt for det unge ekteparet fra hver sin kant av Kolbu.
Fra beskjeden om at de skulle bli foreldrene, til gleden ved å faktisk bli det - og deretter sjokket ved å faktisk da ha fått et barn med noen ekstra behov.
«Jeg husket at det noen år tidligere hadde vært en reportasje i et ukeblad om at det hadde vært en samling på Stepperud på Vestre Toten med barn med Cerebral Parese. Jeg hadde ikke tenkt på det før jeg fikk høre navnet igjen på kontrollen. Jeg tok drosje til Sivesind, for Emil var på jakt uti Kolbu. Jeg gråt og gråt og gråt.»
Dette ble forståelig nok starten på en veldig vanskelig tid for mora mi. Hun følte veldig på dårlig samvittighet og skyldfølelse. Hun klandret nok seg selv mye, og lukket seg inne i huset. Det ble mye tårer, og fattern var den som var mest tålmodig med Reidun.
Mange år senere snakket jeg med Reidun om denne tiden, og hun var selv veldig opptatt av at mor si ikke skulle føle på noe skyldfølelse. Det var jo ikke hennes feil.
Var det globoiden? Var det det høye blodtrykket? Var det influensaen? Var det den for tidlige fødselen? Var det naturen? Ingen kunne gi noe sikkert svar på hvorfor. Men det var helt klart ikke mutterns feil.
Reidun likte hverken medynk eller å bli møtt som mindreverdig eller annerledes. Hun ville bli behandlet som alle andre, uten egne tilpasninger eller justeringer.
Som barn ble hun tidlig sendt vekk, mot foreldrenes vilje. Jeg har skrevet litt om dette før, men kort fortalt gikk turen da fra Hamar, via Østfold, og til Kløverbakken på Lillehammer - som ble hennes andre hjem gjennom hele barn- og ungdommen.
Helt i starten på livet var hun ei ukes tid på Rikshospitalet. Foreldrene fikk ikke være med ungene sine på sykehuset fordi det bare ble verre for ungen. Det trodde faktisk helsemyndighetene seriøst på for kun snart 60 år siden. De samme som et tiår senere anbefalte alle barn om å sove på magen. Greit å ha med seg i lys av dagens bastante råd fra helsemyndigheter og andre profesjonelle.
Kritisk distanse er alltid viktig, og ikke alle eksperter sitter med den faktiske fasiten - selv om både de og vi tror det der og da.
«Da vi hentet henne igjen virket hun så redd, og kjente oss nesten ikke igjen. Det var vondt! Jeg satt og holdt henne inntil meg og snakket til henne hele vegen hjem fra Oslo til Tandum»
Reidun var systematisk, ryddig og kunnskapsrik. Hun hadde tellekanter i klesskapene, kunne være et petimeter på småting, hadde interesse av katter, sangbøker og musikkassetter.
Da hun var ett år fikk muttern og fattern en svart og hvit katt. Det ble nok begynnelsen på Reiduns store interesse for katter.
«Den satt på fotenden av vogna når Reidun lå ute. Satt der og så seg rundt. Den var morsk når det kom fremmede bort til henne. Reidun pleide å ligge på teppe inne med lekene sine. Søskenbarna fra Lundhagen var hos oss en gang, men da de skulle låne lekene til Reidun kveste pus og smikket til dem med labben. Hadde vi vært på Sivesind og på tur hjem, så hørte pus oss og kom i møte med oss. Da diltet hun etter vogna utover igjen».
Før jul 1963 ventet Reidun veldig på å bli storesøster.
«Jeg skulle ha baby igjen da Reidun var 4 år. Hadde fortalt det til henne, og hun så på bilder av babyer og tegnet babyer, og var veldig opptatt av det.»
Like før jul gikk det galt, og muttern mistet ungen 5-6 måneder på vei. Like før det skjedde hadde hun vært ute og gått til nærbutikken på Grande («Grænne»), og på veien hjem hadde hele himmelen lyst opp midt i mørket - men det var ikke en bil å se. En episode som muttern selv i dag ser tilbake på som høyst uforklarlig.
Høsten 1964 skulle Reidun bli sendt bort alene til Åkershagen på Hamar. Hjemmet ble kalt for «åndssvakehjemmet» på folkemunne, så mor mi var helt knust over at den oppegående jenta på 4,5 år - omtrent som det min Evelin er i dag - skulle bli plassert der. Heldigvis tok de opp saken med en fysioterapeut på Gjøvik sykehus, som også satte seg på bakbeina for at hun skulle dit - så i stedet ble hun sendt til Sangen CP-hjem på Hamar. Det var for så vidt like ille for foreldrene, som måtte forlate den unge jenta der.
«Vi prøvde å forklare henne at hun skulle være der uten oss for å lære seg å gå. Det å reise fra henne der, nei, orker ikke å tenke på det. Det var nesten som å gi bort sin egen unge.
Den følelsen av at vi bare reiste fra henne har slitt meg i alle år.
Vi fikk ikke se henne eller besøke henne før hun kom hjem til jul. Da var det ei som var glad da vi kom! Da var det juletrefest og bevertning der, og det så ut som hun trivdes bra. Unger er nok heldigvis flinke til å omstille seg»
Det må ha vært fælt. I går slo min 4-åring seg litt vrang i barnehagen ved henting, men heldigvis gikk alt over ganske fort. Jeg tenkte litt på det. Tenk om jeg skulle ha forlatt en 4-åring et sted for et halvt års tid. Altså, muttern og fattern hadde ikke noe valg. De måtte det. Det var ekspertenes tale. Grusomt.
Lykken for Reidun ble at hun fikk komme til Kløverbakken på Lillehammer, der hun gikk på skole helt til og med ungdomstrinnet. På Kløverbakken var det et veldig godt miljø, og Reidun fikk mange venner for livet - i alle aldre. Hun fikk ekstra god kontakt med familien Møller, som åpnet hjemmet sitt som besøkshjem for Reidun - og hun ble som et ekstra familiemedlem for dem i løpet av barneårene hennes på Lillehammer. Reidun og familien Møller forble nære venner helt frem til Reiduns siste dag, og hun fulgte opp med både julegaver og bursdagshilsninger til både bonussøsken og etter hvert bonustantebarn. Tusen takk til familien Møller for at dere tok i mot Reidun på den måten dere gjorde. Det vet jeg betød uendelig mye for henne.
På skolen var Reidun skarp som få, og ofte følte hun nok at hun fikk for lite å bryne seg på. Derfor var det nok ekstra stas da hun kunne begynne på helt ordinær videregående skole - på Raufoss.
Da hun ble eldre elsket Reidun å være ute blant og med venner, og faktisk påbegynte hun førerkortet da hun var 18. Hun fungerte så godt hun kunne i det daglige, og hadde lenge jobb på Sosialkontoret på Raufoss, frem til hun gradvis ble verre med de fysiske plagene som CPen ga henne.
Gjensynsglede mellom storesøster og lillebror på Gardermoen.
De spastiske bevegelsene ble imidlertid bare sterkere, så det ble aldri noe førerkort. Med årene havnet hun også i rullestol, etter å ha gått oppreist til helt opp i tidlig 30-årene.
Cerebral Parese er, for den som ikke kjenner diagnosen, en motorisk funksjonshemming som skyldes en liten skade på hjernen før, under eller etter fødsel. Før trodde de at det kom av surstoffmangel under fødsel, men oftest er det enten latent arvelig, eller miljøfaktorer.
Vinteren 1977: En lykkelig og komplett familie på fire
Den største enkeltårsaken til CP, som rammer ca. 2 av 100 barn, er imidlertid prematur fødsel. Ofte får barn CP i varierende grad og styrke. De aller fleste normalt klare og helt normale i hodet, mens andre igjen også kan ha kognitive vanskeligheter.
Den mest kjente med CP i Norge var nok forfatter Finn Carling (1925-2004), mens Daniel Day-Lewis sikret seg en av sine tre rekord-Oscars for sin rolle som den irske forfatteren Christy Brown (1932-1981), som også hadde CP. Filmen «My Left Foot» (Sheridan, 1989) anbefales forøvrig på det sterkeste.
Den største fellesnevneren for mennesker med CP er nok spastiske bevegelser - i varierende grad, og litt uklar tale. Ofte med diverse tilleggsproblemer som f eks dårlig syn eller hørsel. Reidun brukte høreapparat fra ung alder.
Selv om hørselen var litt redusert, så elsket Reidun musikk.
Hun flyttet hjemmefra da jeg var ung, så i praksis bodde vi ikke mange år sammen. Jeg vokste derfor opp mer som et enebarn enn som en lillebror, men i mange tilfeller var det stas å ha ei storesøster som var så mye større. Vi kranglet sikkert mindre enn jevnaldrende søsken, siden vi ikke konkurrerte om oppmerksomheten.
Min store musikkinteresse begynte gjennom Reidun. Hun hadde kassetter på kassetter med musikk - stort sett i sjangerfeltene svensktopp, viser og country.
Mine første musikalske opplevelser var derfor hennes kassetter med artister som Finn Kalvik, Rita og Helge fra «Frem fra Glemselen», Håkon Banken, Alf Prøysen, Vidar Sandbeck og Gluntan.
Familien på fire samlet i jula på midt 80-tall en gang.
Bjøro Håland var en annen favoritt, og ble den første artisten jeg noen gang var på konsert med - sammen med muttern og søstern i kinosalen på Raufoss.
Jeg digget søstera mi, selv om vi med årene fikk forskjellige interesser og det var stor aldersforskjell.
Helt til det siste året hadde vi fast takst hver høst at vi dro på Gjøvik-marken. Siden Reidun ikke kunne gjøre så mye fysisk, så var hun veldig glad av å ta lodd av alle slag.
Da vi siste året kjøpte ei remse på en bod, og hu ikke vant, så fikk hu allikevel en trøstepremie av hu dama som stod på lastebilhengeren og pushet lodd. Da gikk rullegardinen igjen, og hu fikk seg en solid verbal overhøvling av søstera mi. Hun skulle ikke ha noen trøstepremie. Hadde hu ikke vunnet, så hadde hu ikke vunnet.
Dama ville så klart bare alt godt, men noter følgende: de aller fleste som ikke er født såkalt «normale» vil i alle fall møtes på en helt normal måte. Uten medynk og ekstraservice - hvis de da ikke selv ber om det.
Jeg humret litt for meg selv der jeg stod bak og holdt i rullestolen, mens glosene haglet mot hu stakkars dama. «Jeg er da ikke fire år!”, husker jeg godt hu sa.
Det er ikke lett for folk å vite hvordan man skal være i møter med mennesker, men prøver man å måte alle på sin vei med respekt, ydmykhet og raushet - så tror jeg mye er gjort; om personen er tynn eller tjukk, mørk eller lys, er frisk eller syk, eller er født såkalt «normal» eller er født med en medfødt feil.
Reidun var et flott menneske på mange måter, som jeg gjerne skulle ha feiret 60-års dagen til i dag.
Heldigvis fikk hun oppleve å bli storesøster i 1977, men dessverre fikk hun aldri oppleve å bli tante. Det hadde nok vært det største for henne - hun som var så glad i barn!
Men vi har med «tante Reidun» i livet vårt for det.
Ungene har hørt historier om henne, sett bilder og vi snakker titt og ofte om henne.
I kveld skal vi tenne et lys for deg - kjære søster, datter og tante!
Og til alle dere som kjenner mora mi, send gjerne en oppløftende melding til henne på en dag som dette - det setter hun nok pris på.
Dagens låt blir signert min søsters store favoritt Finn Kalvik. Han sang alltid litt for «bokmål» for at jeg lot meg rive med, men som en lillebror til en fan, så gikk så klart Kalvik ikke helt hus forbi meg heller.
Den flotteste låta hans er vel kanskje også den som passer best på en sådan dag - til Reidun på bursdagen, og til muttern for trøst.
«Tröstevisa» var et samarbeid med ABBAs Benny Andersson, som skrev melodien. Med på låta fikk Finn med seg den svenske artisten Cajsa Stina Åkerström.
Til minne om min kjære søster, min mors elskede datter, og mine barns tante Reidun Tandsether (1960-2006)