Mandag den 12. mars 1928.
Arbeiderbladet reklamerte for Globoid og torsketunge med sennepssaus - dog ikke i samme annonse. Under «ledige poster» ble det avertert etter porteføljesyersker og symaskinagenter, og på kinoen gikk «Troll-elgen» for fulle hus.
Nyhetene forøvrig i arbeidernes dagsavis var fulle av saker om tarifforhandlinger og streikevakter ved Rådhushospitset som hadde blitt arrestert.
I USA, på selveste Manhattan i New York City kom Seymour Barry til verden denne dag i 1928, og skulle med årene bli en habil tegner, og få jobb som sjefstegner for bladet «Fantomet» i en over 30 år lang periode.
Samme dag uti ytter-Kolbu: Vannet går, og den lokale føderådskona får beskjed om å innfinne seg på Tandsæter vestre så fort som råd.
Palma lå i veer, og var i ferd med å føde sitt tredje barn.
Faren, Hans Tandsæter, hadde allerede seks barn. De fire første hadde han fått med sin første kone, Palmas søster Tora.
Da Tora døde i Spanskesyken i 1918, kun 24 år gammel og med fire små - så var det den fire år yngre søstera som måtte hjelpe til med den lille ungeflokken. Hun bodde allerede på gården da Tora døde,og dermed ble det naturlig at hun hjalp Hans med ungene. Hans kunne nok ikke mye om det å ha barn. Han var stort sett ute fra morgen til kveld på jordet eller i fjøset.
Palma endte opp med å gifte seg med sin egen søsters enkemann, og fikk ytterligere sju barn.
Totalt ble det altså 11 unger uti Tandsæter, med et spenn på over 25 år. Det var trangt om saligheta, og moderate kår, som på de ordinære gårdene før i tida.
Gutten som kom til verden 12. mars 1928 ble døpt Emil, etter sin egen bestefar Emil Stuve - far til søstrene Tora og Palma.
Han skulle tidlig få interesse for friluftsliv, jakt og dyr. Hester og elgbikkjer. I tillegg var han glad i å finne på skøyerstreker, og levde opp til fornavnet sitt både ved oppførsel og med sitt hvite hår.
Storebroren Harald var den som tok over gården etter foreldra, så for Emil sin del ble det å søke seg annet arbeid. Uten noe annen skolegang enn folkeskolen fikk han seg arbeid i Stålverket på Raufoss.
Han traff mor mi på Håkonshallen i 1957 på Bøverbru da han var i siste halvdel av 20-årene, og de ble et par. Hus bygde han på Sivesindhøgda sammen med noen gode hjelpere, og som substitutt for manglende gårdsdrift, så ble det ordnet til slik at de kunne ha noen høner og griser til eget bruk.
Med årene tok elgbikkjene over interessen, og de andre dyrene i uthuset ble byttet ut med bikkjer.
Det var et eldorado for en liten gutt som meg å vokse opp med bikkjevalper rundt meg hvert bidige år. Jeg gikk nok mye i beina til faren min, men kan aldri huske at jeg hverken lærte eller ble vist så veldig mye. Han var nok av typen som helst likte å gjøre ting sjøl, og trivdes godt alene.
Ofte dro han for eksempel ut midt på natta for å pilke sik på Einafjorden før morgenskiftet i Stålverket begynte klokka seks på morgenen, og på høsten var han stort sett opptatt med bikkjer og elgjakt.
Han var en snill, omsorgsfull og rolig kar. Mye mer tålmodig enn min mor, både med oss ungene og ikke minst med min eldre søster Reidun, som hadde CP.
Han var veldig ivrig på å være med meg rundt som sjåfør og tilskuer da jeg begynte å sparke fotball. Fotball var en idrett som stod ham nært. Jeg kan ikke huske at han hadde et spesielt favorittlag, men var spesielt opptatt av lokalfotballen. I tillegg var det enkelte spillere han alltid dro frem, som den norske keeperen Tom Blom.
Fra så tidlig jeg kan huske ble jeg dratt med i 929’en ned til Bøverbru stadion (ja, den heter faktisk så) for å se på A-lagsfotball. For min del var det i starten nok mest interessant å løpe rundt og finne panteflasker, men etter hvert ble også jeg interessert i selve spillet.
Faste rutiner var en greie for far min. Vi parkerte alltid på samme plass, helt nede ved innkjøringa fra fylkesvei 246. Han satt alltid oppi skråningen, en ti-femten meter opp fra billettluka, godt plassert i en gammel campingstol med brun-oransje trekk. Kaffetermosen var alltid med, men jeg fikk penger til å kjøpe noe i kiosken. Fast takst var varm buljong.
Noen minutter før kampslutt pakket fatter’n sakene, slo sammen stolen, og gikk ned til bilen igjen. Vi trasket bak målet og over på den andre langsiden, mens vi så «ferdig» kampen. Samme hvor jevnt eller spennende det var. På den andre siden gikk det en sti ned til den veien som førte opp til stadion, og når dommeren blåste av var alltid fatter’n først ut av alle bilene. Alltid.
Han var nok sikkert minst like lite glad i å vente eller å stå i kø som det hans egen sønn også har blitt.
Men hvem var han egentlig? Hva tenkte han på?
Jeg lærte jo aldri min far ordentlig å kjenne, siden han gikk bort da jeg kun var 16 år. På den tiden var jeg mer interessert i å spille fotball, sykle på BMX-sykkel og alt mulig anna enn å fritte min gamle far om hans indre sjeleliv. Var han like ukomplisert som både min mor og hans søsken har antydet? Han snakket aldri om følelser som jeg kan huske. Han hevet aldri stemmen. Han la seg aldri opp i barneoppdragelse.
Hvis det var episoder i som skapte gnisninger eller spenninger, så forsvant han ut. Til bikkjene, til isfisket, til skogen.
Jeg har mange ganger spurt min mor dette spørsmålet. Hvem var han? Hvem var Emil Tandsether?
Han var snill. Han var lugn. Han var en spilloppmaker for de nærmeste i små doser, men aldri noen som hverken tok ordet eller likte å stikke seg ut i store forsamlinger. Slettes ikke veldig ulik meg, altså. Jeg husker fortsatt at stemma hans nesten ikke bar da han holdt tale i min egen konfirmasjon, sommeren før han døde. Det var mulig det var på grunn av sykdommen, men det kan like gjerne være fordi han ikke likte å snakke foran en samling mennesker - selv om alle var i slekt, og/eller gode venner.
En gang på 80-tallet. da vi hadde besøk fra Volds, så serverte jeg mitt gode søskenbarn et par tabletter vi fant i kjelleren på Tandum. Jeg tenkt det var fluortabletter, men Jan Erik kom seg ikke opp trappa en gang før han kastet opp så det skjulte. Hva hadde jeg servert ham? Fluortabletter! Jeg husker ikke dette selv, men ble fortalt det i voksen alder: Alt måtte komme for dagen, så da fatter’n ble konfrontert med hvilke tabletter han hadde i kjelleren, så måtte han pent innrømme at det var anti-depressive tabletter.
Var han deprimerte? Var han urolig? Hadde han angst?
Far min var en bondegutt av den gamle skolen, som nok heller tidde enn å snakke - om så også til sine egne nærmeste; som kona, altså a mor.
Historien jeg hørte var at fatter’n hadde fått tablettene pga sjalusi, og for at mutter’n hadde danset med en annen kar på en jeger-fest. Det høres for meg ikke ut som en grunn god nok til å få utskrevet medisiner, men så langt er det svaret det nærmeste jeg har kommer sannheten.
Da fatter’n ble diagnostisert med kreft, så falt i grunn den trygge verden i grus - ikke bare for meg, men helt sikkert for ham selv også. Jeg husker klart som dagen det øyeblikket han fortalte meg at han hadde fått kreft. Det var første gang jeg hadde sett far min gråte.
Et annet minne som har brent seg inn er alle gangene han ikke klarte å holde på maten, og lyden av han som kastet opp på do mens mutter’n og jeg satt igjen ved middagsbordet.
Selv den dag i dag går det kaldt nedover ryggen min de gangene jeg hører folk kaste opp.
Siste året ble han gradvis veldig sjuk. 5. oktober 1992 var han sprek nok til å dra på jakt, men da bursdagen hans kom i 1993 - hans 65 års dag - var han atter en gang svak.
Fatterns største lidenskap var nok bikkjene. Han hadde opp gjennom årene hele fire elghundtisper i nedadgående slekt. Først Turid, så dattera Lissie, så hennes datter igjen, Raya, og til slutt bikkja «jeg fik - Cita.
Den 17. februar 1993 fikk Raya 6 valper, men fatter’n kunne ikke gjøre stort, og jeg hadde frivillig distansert meg fra hele sykdomsbildet - så det dessverre ikke mye hjelp i meg heller.
På 65-årsbursdagen trommet slektninger sammen på Tandsæter-sida, både med feiring men ikke minst for å hjelpe til med bikkjene og valpene, som hadde blitt avertert og solgt.
Første juni bar det innom på Rikshospitalet, og deretter gikk det gradvis fort verre.
Med flere familiemedlemmer tilstede døde far min kl 04.10 på grytidligmorgensiden 31. juli 1993.
Jeg var aldri til stede på sykehuset. Jeg distanserte meg fra dag én jeg fikk vite om sykdommen. Det var vel min måte å takle det på. Jeg har ofte i tiden etterpå hatt til dels veldig dårlig samvittighet for min måte å løse hele sykdomsforløpet på.
Faren min måtte vel ha vært knust over å ikke få se sin eneste sønn før han døde. Jeg vet jeg ville vært det, hvis mine barn ikke var tilstede. Tror jeg.
16-åringen hadde ikke det samme tankesettet som det 43-åringen har i dag, men det er en trøst som ikke hjalp Emil.
Han fikk dessverre aldri se meg igjen før han døde. Jeg orker bare ikke å se ham ligge der på sykehuset. Døende. Så beklager det, fatter’n!
Fatter’n ble begravd den 6. august samme år i Aas kirke. Jeg var heldigvis med der, men kjente på ubehaget det var å skulle ta farvel med sin egen far i en slik setting.
I begravelsen så spilte en ung Torbjørn Dyrud kirkeorgel. Dyrud skulle mange år senere gi ut ett av de flotteste albumene som er lagd på totning - «Detti er heme».
Jeg husker ikke eksakt hva som ble spilt i begravelsen, men mener at blant annet salmen «Bli hos meg» var på repertoaret - fordi jeg synte den var fin, og at publikum alltid sang den (på engelsk) foran cupfinalen på Wembley. Det ble derfor noe trygt, fint og allikevel passende med den låta i begravelsen - selv om dette var langt unna en cupfinale.
Fatter’n var nok ingen utpreget musikalsk person. Han likte godt å danse, og favorittlåta var «Karoline Kjøs» - som var en festslager på Toten. Nå kommer nok dessverre aldri Torry Enghs med på denne lista. Sorry igjen, fatter’n.
Du skal imidlertid få Torbjørn Dyrud, og hans absolutt tristvakreste låt fra «Detti er heme»: «Visa om a Mari og n Jon» har jeg for anledningen døpt om til «Visa om a Liv og n Emil».
Jeg ser for meg fatter’n og mutter’n utenfor Håkonshallen etter fest eller kino. Vinter. Lave sko. Kaldt. Mutter’n måtte jobbe litt, for en av de første gangene hu hadde spurt ham om følge hjem hadde han avvist henne med at det var «så kaldt» og «langt». Snus det om litt på rollene i teksta på denne låta, så tenker jeg den kan ikke bare være til fatter’n - men også til mutter’n:
«Hæn har tenkt på hu´ei god stund nå
for hu er så fin å tenkje på
hu var grådig fin i stad
Hæn er blug, hæn veit nok å´ det erhæn blir varm og glad når hu er der,
men å var det hu sa:
Je vil gjenne vara mer med deg,
dæ var alt a´ sa, hu snudde seg
og dro
Bussen svingte ut og kjørte bort
når det fystes skjer, så skjer det fort
så hæn Emil gikk å flire stilt
For a Liv hu hadde sett rætt på´n
slik hæn ønske seg at hu sku´ sjå´n
helt enkelt og mildt
Så nå gikk hæn der i blaute sko
kjinte godt at nå, nå skjer det no
detti her dæ er noe bra
Var det fint ´hell rart at hæn sa dæ
som hænn sa da hu sku´ reise mæ
bussen hem att i stad
Du har vældig fine hænder du
dæ va alt´n sa da hu sku snu og dra
Så nå satt´a der på bussen sin
uten vanter og hu så
att den handa som hæn sa va´ fin
var helt åpen der den lå»
Til minne om Emil Tandsether (1928-1993)