Den 14. mars 1862 ble Vilhelm Friman Koren Bjerknes født i Kristiania. Mer om ham litt senere. I januar samme år, 1862, ble det første organiserte hopprennet vi kjenner til fra skrevne kilder arrangert i Trysil.
Stedet var hoppbakken Geitryggen, på vestsida av Trysilelva. Arrangør var Trysil Skytte- og skiløberforening, som hadde blitt etablert året før, den 20. mai 1861, som verdens første skiklubb. Foreningen skiftet senere (i 1940) navn til IL Trysilgutten, og klubben skulle fostre skihoppere som Johan Sætre (1952-) og Halvor Næs (1928-2022). Begge med Holmenkollenmedalje og OL-deltakelse på CVen.
Det første skihoppet ble imidlertid gjort lenge før rennet i Geitryggen. Sondre Norheim (1825-1897) fra Morgedal i Telemark knyttes ofte som far til den moderne skisporten. Det først kjente skihoppet omtalt i skriftlige kilder stammer imidlertid fra så tidlig som 1808.
Hopperen var en annen telemarking, nemlig offiseren Olaf Rye. Han hoppet 9,5 meter under en militærøvelse i Indre Østfold i slutten av november 1808, og lengden ble meldt inn som verdensrekord. Hoppbakken var provisorisk naturbygd i Heensfjerdingen i Eidsberg.
En ting som er sikkert er at det ble hoppet på ski lenge før det også. Arkeologer har funnet skitupper som kan dateres 8000 år tilbake i Sibir, og det har også vært gamle funn av ski i et land som Kina. Siden historiebøkene er avhengig av sikre kilder, så blir det imidlertid Ryes navn som blir stående ved tidenes første, registrerte skihopp. Rye, som senere skulle få sin egen plass oppkalt etter seg i Oslo - ikke takket være hoppkarrieren primært, men hans militære karriere.
Da jeg vokste opp på Sivesindhøgda på Toten, så var skihopping obligatorisk. Både det å bygge egne bakker på vinteren, bygge miniatyrbakker for små lekehoppere, se på hopping på fjernsyn eller i levende live, spille hoppspill på data, og kanskje også selv prøve seg i «proffe» hoppbakker.
De første hoppbakkene jeg og naboguttene bygde var på en slak helling bak Tandum, der Ole Hoel senere skulle bygge seg hus. Jeg har et bilde i et gammelt album av en haug med gutter, som alle hoppet og lekte seg på ski i denne bakken. Det kom også noen eldre gutter, som vi ikke var veldig mye med til vanlig - men skihoppingen og skileken gikk litt på kryss og tvers av de vanlige konstellasjonene, og det var jo også artig.
Det var ikke bratte bakken, og ikke var det rom for særlig ovarenn heller. Hoppet var neppe særlig stort, så vi nådde nok ikke Olaf Ryes lengder - men vi hadde det moro! Røde kinn og frisk luft fra morgen til kveld. Ski, spader og slit. Ikke en mobiltelefon eller TV (med dagsendinger) i sikte. Det var tider!
Senere forflyttet vi oss til flere deler av Sivesindhøgda. Det ble opp gjennom årene konstruert bakker rundt omkring der vi fant det gunstig. På hestejordet ved siden av Liergutua, rett nedenfor Lundby. På jordet bak Dybdal, ned mot Sivesindtjernet.
Overalt der vi var på besøk vinterstid ble det hoppet eller bygd bakker. Jeg husker en vinter jeg hoppet i en relativt stor (i mitt hodet) hjemmelagd hoppbakke rett ved der Kim Åge i klassa bodde.
Jeg var også nede i sentrum av Bøverbru og hoppet sammen med kompiser. En del av disse gutta hadde også hoppet i, den for meg store, semi-profesjonelle, gamle bakken som lå halvt gjengrodd nede i dumpa mellom Gjestrumbakkgutua og Køllavegen.
Jeg satte aldri utfor der, for forstanden var nok større enn viljen på den tiden - før det med alderen snudde.
Det var hoppbakker lagd av barn rundt omkring på hele bygda vinterstid. En av de spenstigste bakkene for en fra Sivesindhøgda, var bakken som en vinter ble lagd rett ved residensen til André i klassa. Hadde man ikke et eget jorde, så lagde man hoppbakken der man kunne. Hoppet var mellom innkjøringa til huset dems og Gjestrumbakkgutua. Ovarennet var bilvegen, og hoppet førte oss langt ned i villnisset, krattet mot bekken som sildret under isen nederst på «sletta».
Min onkel Paul fortalte forleden om at det var samme uti Tandsæter på 40-tallet. Ungene i grenda lagde hver vinter hoppbakke på krullen bak kalvehuset, det som senere ble garasjen. Jentene hoppet også. A «bæssmor» Mina hadde en gang fått et helt tømmerlass fra skogen til å stoppe for å se henne hoppe i bakken der.
Kolbu og Toten har fostret mange gode skihoppere opp gjennom, senest Kenneth Gangnes og Maren Lundby (Bøverbru). Roger Ruud (Lensbygda) og Tom Erik Bjerkengen (Kolbukam) var gode på 80-tallet.
Det første premieløpet på ski i Kolbu var i 1873 i Narumsbakken, fra Fogd-Narum og nedover mot Meieriet. 63 smågutter var påmeldt, i følge lokalavisa. Mest sannsynlig var ikke dette et rent hopprenn, men skilek og aking.
Premieutdelingen var utafor meieriet i Kolbu etterpå.
Min bestefar Josef Dystebakken (1896-1976) rakk jeg aldri å møte, men da jeg ble født fikk jeg ei teskje i sølv av min bestemor Helga, som et minne fra min bestefar som jeg også ble oppkalt etter. Skjea hadde min bestefar Josef vunnet på et «gubberenn» i skihopping på en bakke ved gården Gårdløs (Gallås) uti Kolbu.
Det var flust med ordentlige hoppbakker uti Kolbu, og far min skulle også sette utfor en bakke i nærheten av Røise uti Kolbu (Røisdalen), men manglet ordentlige hoppski.
Han satte utfor med langrennsski, og det ble første og siste skihoppet hans. Kast i kast gikk han ned unnarennet, men reiste seg opp igjen og sopte av seg snøen og smertene på sletta.
Carl Solberg og Julius Blegen var to av de første virkelige gode skihopperne fra Kolbu.
Solberg vant renn både i Norge og i Chamonix på 1900-tallet, før han emigrerte til USA i 1908. Der ble han amerikanske mester i amatørklassen i 1912. Like etter giftet han seg og flyttet til vestkysten, og der endte karrieren pga. manglende hoppbakker (på den tiden var det riktignok stort sett kombinert).
Blegen (1890-1942) var også god, men emigrerte også til USA. Han var også god i langrenn, og ble amerikanske mester i både 1911 og 1912.
I 1924 ble han faktisk tatt ut på hopplandslaget til USA til OL i Chamonix, men meldte avbud fordi han «ikke hadde tid til å ta fri fra jobb». Han jobbet aktivt i amerikanske skimiljøet etter at han la opp som aktiv hopper, og ble i 1968 innlemmet i USAs National Ski Hall of Fame.
Hvert år den dag i dag deles Julius Blegen Award ut til en som har vist ekstraordinær innsats for å fremme skisporten i USA.
Tilbake til Norge.
Min onkel Knut (1933-2004) bodde rett ved Odnesbakken oppi Søndre Land, og var bas for bakken. Han var alltid i bakken da det var renn, fikk hilse på Kongen da de arrangerte NM, og var en ildsjel av den gamle skolen. De gangene vi var på besøk der, og det var hopprenn, så var jeg der og så på.
Senere, da slalombakken ble bygd ved siden av hoppanlegget, så ble Odnesbakken også mitt første møte med alpint - noe jeg den dag i dag fortsatt synes er forfriskende morosamt!
En av de første gangene jeg var i Oslo, så ble det så klart også en tur opp til Holmenkollen for å se på bakken - selv om det var midt på sommeren.
Hopprenn på TV var spennende. Jo større bakker, jo artigere. Det høres kanskje litt fælt ut, men ekstra spennende syntes jeg det var med fall. Jeg ønsket jo ikke at folk skulle slå seg halvt ihjel, men allikevel dro øynene mine seg mot de som slo kolbøtte i lufta, datt i ovarennet eller skar ut på sletta.
Da jeg lekte med miniatyrhoppere, så var det også stas å gjenskape spektakulære rundkast nedover unnarennet. I ettertid ser jeg at dette både høres sadistisk og lite empatisk ut, men sånn var det altså.
Jeg var helt fjetret da jeg så Rolf Åge Berg (1957-) gikk rundt i skiflygingsbakken Kulm i 1986. Det jeg ikke visste, var at Berg ble fraktet til sykehus med kraftig hjernerystelse. Han ble erklært 12 prosent invalid, og måtte gi seg som aktiv skihopper etter fallet.
Skiflyging var og er skisportens Formel 1 - akkurat som utfor er i alpinsportens. Den dag i dag er skiflyging og utfor det eneste av vinteridrett jeg faktisk kan finne på å se på på fjernsynet av egen fri vilje. Beklager til alle langrenn-, skøyte- og skiskytterentusiaster.
Vanlig skihopping har jeg gitt opp for mange år siden. Både for egen del, men ikke minst som TV-underholdning. Da jeg var liten var den tysk-østerrikske hoppuka i romjula en integrert del av juletradisjonen, men de siste årene kan jeg ikke gjøre rede for sammenlagtvinnere en gang. Om pallen om så hadde vært teppelagt av nordmenn, så hadde jeg ikke orket å se på.
Skihopping ble for alvor kjedelig og uinteressant når juryene ikke lengre turte ta sjanser. Utallige omhopp på grunn av at bommen måtte justeres ødela hele greia.
Til slutt fant også hoppsporten ut at noe måtte gjøres, og endte med et poengsystem som gjorde det mulig å flytte bommen opp og ned i løpet av en omgang, uten å måtte sende alle ut i omhopping. Det ble poengjustering for avsats, og det ble poengjustering for vind. For vær og vind, altså.
Vær og vind skulle bli hjertebarnet til herremannen dette innlegget begynte med. Han som i dag hadde fylt 157 år: Vilhelm Friman Koren Bjerknes.
Fysikeren og matematikeren fikk i 1904 publisert en artikkel i et tysk meteorologisk tidsskrift, som ble banebrytende innenfor sitt felt. «Bjerknes’ lov om værvarsling» er nå en del av pensum for alle som vil bli meteorologer, og Bjerknes blir regnet som «den moderne værvarslingens far». Hans lov kombinerer empiriske observasjoner med teoretiske beregninger for værprognoser.
Om Bjerknes noen gang var interessert eller involvert i skihopping, har jeg ikke funnet noen kilder på. I alle år har skihopping imidlertid hatt nytte og vært avhengig av værvarsling.
Da Bergensbakken, en liten hoppbakke utenfor Bergen, skulle åpne i 1937, så ble værvarslingen kontaktet. Birger Ruud hadde nemlig lovd å hoppe i bakken hvis det ble minst 15 cm nysnø til åpningen, og meteorologen lovde snø. Snø ble det, og Birger Ruud hoppet bakken ned foran 4000 elleville bergensere.
Værvarsling har ellers blitt brukt aktivt. De siste årene har Kristen Gislefoss vært fast i tårnet på Lysgårdsbakken under renn, selv om han har pensjonert seg fra værmeldinga på eteren.
Det nye poengsystemet i skihopping ble innført i 2009, og i dag ti år senere er systemet like vanskelig å forholde seg til for publikum. Til og med for utøverne selv.
Enklere var det i gamle dager. Da Holmenkollen startet sine årlige renn i 1892, så ble hopperne kun bedømt på stil - fra 1 til 5 poeng. Lengden hadde ingenting å si.
Stilene har forandret seg stort opp gjennom årene, fra den karikerte «Kongsberg-knekken» på 20-tallet, via Engan og Recknagel-stil, og frem til Jan Boklöv kom med sin V-stil på 80-tallet.
Alle lo av ham da, og stilkarakterene ble dårlige. Slik gikk det da ikke an å hoppe? Så plutselig oppdaget alle at Boklöv stort sett begynte å hoppe bakken ned.
I lys av dette ble hoppsporten, inkludert stilkarakterene, tilpasset denne nye stilen med sprikende ski. Mange var forbanna over endringen. V-stilen var dødsstøtet for moderne skihopping. I alle fall estetisk.
Historisk sett har jo skihopping vært, og fortsatt er, en uteidrett, selv om den av mange i dag nesten blir behandlet som en innendørsidrett.
Folk har mistet interessen av å se på, og svært få barn hopper i dag kontra da jeg var ung. Jeg tror ikke vi kan skylde alt på den teknologiske revolusjonen, og på Internett- og sofagenerasjonen.
Vel. Bakkene blir færre, og jordene på bygda er ikke lenger fulle av barn som tråkker bakke og bygger hopp. Det er nok mye på grunn av internett, mobiler og andre pasifiserende, moderne aktiviteter.
Det er færre registrerte aktive hoppere. I 1983 var det 2443 registrerte skihoppere som betalte lisens i Norge, før det i 1999 for første gang bikket under 1000. I 2013 var det nede i bare 367 registrerte hoppere i følge Norges Skiforbund.
Mitt og mange andres interessetap vil jeg allikevel faktisk skylde litt på det nye poengsystemet fra 2009. Akkurat som VAR-systemet nå er i ferd med å ødelegge fotballinteressen for folk.
Joda, rettferdig for alle har det blitt. Likt for alle. Ingen tilfeldigheter utenom egen innsats. Greit nok, det er sikkert fint og riktig på papiret. I barneidretten er det jo sånn det skal være, og det er bra. Alle skal med. Men det gjelder nødvendigvis ikke når idretten har blitt karriere, levevei og inntektskilde.
Sikkerheten prioriteres alltid først i dag, og det er jo faktisk en bra ting - selv om det var risikoen som gjorde litt av spenningen for min egen del da jeg på 80-tallet begynte se på hopping.
For utøverne er alt dette så klart gode ting, men det gjør ikke sporten særlig attraktiv å se på. Før kunne man sitte med penn og papir, og notere lengde og stilkarakterer i egne kladdebøker. Det var litt av greia rundt det å se på hopprenn. Nå er det klin umulig. Rekk en hånd i været den som kan poengsystemet for vind og avsats, og formelen for å regne ut poengsum?
Skihopping som underholdning døde ikke for meg med V-stilen, slik mange av de eldre stilbevisste fortsatt hevder, men med innføringen av vindpoeng, avsatspoeng, og Gud veit hva slags poeng. Poengtrekk for litt for langt hår? Hva med poengtrekk for vekt og høyde?
Sanna Sarromaa hadde vel et eller annet godt poeng med at vi er livredde for forskjeller i Norge. «Generasjonen støtt». Alle skal behandles likt og ha samme muligheter. «Du kan bli alt du vil her i verden». Nei, faktisk ikke.
Tilfeldigheter vil alltid måtte tas med i regnskapet, og er noe vi ikke kan styre. Hva ville livet vært uten tilfeldigheter? Kanskje hadde du aldri møtt mor eller far til dine barn, hatt jobben du har i dag, hatt den utdanninga du har i dag?
Jeg er langt til venstre politisk, og jeg er veldig glad i sosial-demokratiet, men samtidig har jeg også ungene på Steiner’n fordi jeg også er glad i det individuelle i mennesket. Særegenhetene.
Det å stå for noe for at man genuint tror på det. For det å få lov til - og dyrke - det å være unik, spesiell og særegen.
Naturen er også unik, spesiell og særegen. Forskjellene kommer så fort som bare det. Vi kan ha fire årstider på ett døgn, og i løpet av et hopprenn så vil det være forskjellige forhold som vil måtte påvirke.
Darwins meste kjente setning har feilaktig ofte blitt oversatt fra at «Survival of the fittest» betyr at den «sterkeste» overlever. Sannheten og meningen bak uttrykket er i imidlertid at det er den mest «tilpasningsdyktige» som overlever. I det lange løp.
Så i en utendørsidrett som skihopping, så handler det om å tilpasse seg forholdene. Tilfeldighetene til tross. For tilfeldigheter vil det bli.
Boklöv-stilen var også en tilfeldighet. Det ble sagt at stilen ble utviklet fordi han hadde epilepsi, men dette medfører ikke riktighet. Faktisk var det rett og slett en tilfeldighet. Han hoppet 20 meter lengre etter at skiene i et tilfeldig treningshopp i 1985 gled fra hverandre, og Boklöv fikk et «eureka!». Fra å lande på kulen, begynte Boklöv nå å hoppe bakken ned. Dermed var V-stilen født.
Det at dagens poengsystem gjør det umulig for folk å følge med, ble forøvrig også belyst og bekreftet av NRK for noen år siden - som blindtestet de norske landslagshopperne til selv å vurdere og poenggi noen hopp i opptak, og finne ut rekkefølgen på resultatlista. Samtlige bommet!
Hvordan skal da folket, og ikke minst TV-seerne kunne følge med?
Hjemme i Oslo satt for en del år siden Di Derre-vokalist, hopp-entusiast og forfatter Jo Nesbø (1960-) og ergret seg over det samme. Han fikk, som Boklöv, plutselig sin egen «Eureka!» etter å ha fokusert på den røde streken som markerte det kritiske punkt: Hva med ei stripe på TV som viser hvor langt man må hoppe for å gå opp i ledelsen under de ledende vær- og vindforholdene?
Han kom i kontakt med skihoppingens store høvding Walter Hofer, og sistnevnte tente på ideen.
TV-selskapene så også at dette ville være mer attraktivt for et stadig dalende antall TV-seere, og plutselig var den grønne laserstreken under sendingene ett faktum.
Fortsatt med noen forbehold i forhold til fratrekk og tillegg, men absolutt en stor forbedring for alle som fulgte sporten fra godstolen i de tusen hjem.
Laserstreken er ikke nok til å fange meg tilbake til TV-ruta på ordinære hopprenn, men Formel 1-utgaven Skiflyging kan jeg faktisk se på. Der er det litt mer action, og alle lander ikke på samme sted.
Det verste er renn i normalbakke, der forskjellene er minimale. Før var normalbakkene 70 meter, og storbakkene 90 meter. Nå er stort sett forholdet 90/120 i antall meter (tatt utgangspunkt i kritisk punkt). Så får vi nå se hva fremtiden bringer. Sponsorene uteblir, publikum uteblir og TV-seerne uteblir.
Den som sitter på løsningen om hvordan disse skal komme tilbake, vil være en stor kandidat for neste års Julius Blegen Award.
I mens får vi andre håpe på godt vær, og at meteorologene etter Bjerknes’ lov leverer varene.
Dagens sang er så klart signert Jo Nesbø og Di Derre. Jeg er ingen stor fan, men har gode minner knyttet til bandet fra tiden da jeg tok førerkortet. Sjåførlæreren jeg hadde ved Gjøvik trafikkskole var stor fan, og de to første platene gikk på repeat i bilen både på langkjøring, forbikjøring og glattkjøring. Jo Nesbøs penn er åpenbart veldig bra, og låta «90-metersbakken» er nok gjenkjennelig for alle som har utfordret seg selv på et eller annet vis, uavhengig om det har vært med ski på beina eller ikke...
Hoppkanten nærmer seg
jeg satser, så er alt borte
Flomlyset ble slått av og min første tanke er:
"Nå har jeg gjort det!"
Stiv av skrek, min strake kropp
skriker et stille "stopp!"
Jeg skulle aldri begynt med hopp,
men stavsprang, og jeg som ikke torte
Her er så mørkt som i en grav
og alt jeg ser er byen i det fjerne
Er det noen der i kveld som har det leit,
så bytter jeg gjerne
Selv er jeg på full fart ned,
en hopper er jo ofte det
Men som regel kan en hopper se
og alt jeg ser er en og annen stjerne
Vår tanke går i kveld til dem som
mistet lyset midt i
sats-øyeblikket, for dem som synes alt gikk skitt
i nitti, i nitti i nitti-metersbakken
Snefnugg fyker fort forbi,
jeg kjenner luften mot mitt ansikt strømme
Men ingen ser mitt hopp i kveld,
så jeg hopper bakken ned i drømmen
I kveld så er jeg mesteren,
Weisflog, Ploc og Nykanen
Ikke sistemann i treningsrenn
Hvor fatter'n kom og ble satt til å dømme
Et treningsrenn, en vinterkveld,
strømmen går, og flomlyset forsvinner
På hoppkanten så satser han,
en redd ung mann og ingen typisk
vinner
Ingen har ham siden sett
Han forsvant i svevet rett og slett
Så faren hans fikk endelig rett
At nordmann hopper lengre
enn finner