I følge den gamle primstaven var 14. april den første sommerdagen, og slik et det også i dag. I dag starter sommerhalvåret. Frem med shorts, slippers og utegrillen. Noe er i emning. Varme, sol, blå himmel. Lysere kvelder, fuglekvitter og fluer som våkner til live.
Fra gammelt av var dagen i dag også offisiell flyttedag. I følge Kong Christian Vs norske lov fra 1687 kunne tjenestefolk, husmenn og forpaktere bytte arbeidssted på denne dag.
Dagen ble også kalt farerdag eller fløttardag. Grunnen til at det var satt en fast dato for flytting, var at det ville sette jordbrukeren i ei vanskelig knipe hvis arbeidsstokken, gårdsgutten, tjenestepika eller drengen plutselig forsvant midt i onna - derfor måtte man være sikre på at tjeneste- og arbeidsfolket ble på sin plass i høysesongen mellom 14. april og 14. oktober, som var høstens fløtterdag.
Alf Prøysens familie kom til husmannsplassen Prøysen den 14. april 1914. Husmannsplassen lå under gården Hjelmstad på Rudshøgda, og faren flyttet med familien dit for å være husmenn. Alfs to eldre søsken var med på lasset, og senere samme år ble Alf selv født.
Alfs oppvekst bar preg av at faren var husmann, og Alf selv måtte ta i mang et hardt tak - først som griskokk (altså ha ansvaret for fóringa av grisene). Selv da Alf bevegde seg vekk fra det enkle husmannslivet, og inn i det kulturelle miljøet - så glemte han aldri sin bakgrunn.
Mange av hans viser og fortellinger er skildringer fra miljøet rundt Prøysenstua i Prestvegen, og de enkle kårene som livet der bestod av. Ordningen med flyttedag ble praktisert i Norge helt opp til første verdenskrig, da samfunnet gradvis begynte å modernisere seg, og man ikke fant grunn til å beholde flyttedagen som en statisk dag.
I 1953 skrev Alf et radioteaterstykket som het nettopp «Fløttardag», og som handlet om griskokken Arne, stallkaren Harald, innejenta Borgny og sveiseren Oskar - som alle bodde i drengstua på «Nerbærj».
Noen som overhode ikke holdt seg til fløttardager var de omreisende. Tatere var det mange av i området rundt Ringsaker på den tida Alf vokste opp, og han var veldig fascinert av disse.
Ei skillingsvise som på Ringsaker gikk under tittelen «Visa hass Tater-Hjalmar» var en favoritt, og Alf presenterte låta i sin visespalte i ukebladet «Magasinet for alle» i 1956.
Låta het egentlig «Det var i fjor jeg tjente dreng», og var trolig en svensk tatervise.
Henning Gustavsen er av taterslekt, og oppvokst på Magnor like ved svenskegrensa. Han tok med seg denne visa på sin fantastiske folkevise-plate «Pre develske drom» (2010).
Dessverre får man nesten si, så lot Gustavsen seg hjernevaske som 40-åring, og flyttet til Kvinesdal for å bli predikant og evangelist på heltid. Men å synge kan han, og låta «Det var i fjor jeg tjente dreng» er en fin måte å markere den store fløttardagen på.
Låta handler om en dreng som drives hardt av storbonden «tjukke Per», men som finner seg ei jente, blir forelsket og må bare holde ut til høstens fløttardag før han kan flytte og begynne et nytt liv med henne - sikkert uten nåla i veggen, men med kjæreste og til slutt en liten familie.
«Til høsten vil jag sluta her da vil jag sega som det er
en flicka har jag fått så kjær det børjade så her
Det var en dag sa sola skjen
vi satt oss på en dikessten
for at hvila våra trøtta ben
det var jag og min Helen»
Og blir det fint vær i dag, vel så vil sommeren også bli flott - skal vi tro gamle værtegntradisjoner.